Search

Myrvold, K.M., Brabrand, Å., Heggenes, J., Taugbøl, A., Karlsson, S., Bremnes, T., Saltveit, S.J. & Pavels, H. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Tokkeåi. Undersøkelser i perioden 2020 – 2022. NINA Rapport 2272. Norsk institutt for naturforskning. I forbindelse med vilkårsrevisjonen for Tokke-Vinje-reguleringen ble det i perioden 2020 – 2022 utført fiskebiologiske undersøkelser i Tokkeåi på oppdrag av Statkraft. Prosjektet er en oppfølging av arbeidet som startet i 2011. Bakgrunnen for inneværende undersøkelser var et pålegg fra Fylkesmannen i Vestfold og Telemark om overvåking av gytebestand og ungfisk av ørret i Tokkeåi, med særlig fokus på storørret. Storørret er storvokste, fiskespisende individer, og det er knyttet forvaltningsmessig interesse til i hvilken grad disse utgjør en egen gytebestand. Tokkeåi er en gyteelv for storørret som bruker Bandak og Vestvanna som næringslokalitet. Den er også gyteelv for elvestasjonær ørret, som tilbringer hele livet i Tokkeåi, og for ørret som bruker Bandak og deltaflaten som næringslokalitet, men som ikke oppnår samme størrelse som storørret. Livshistorien til ørret er et komplisert samspill mellom genetikk, miljø og tilfeldigheter. Hovedutfordringen med å skille avkom (ungfisk) av storørret fra annen ørret basert på utseende alene er den høye graden av fenotypisk plastisitet i veksten til arten. Genetikk: Undersøkelser av genetisk variasjon i ungfisk fanget ved 9 stasjoner i Tokkeåi og to stasjoner i Dalaåi viste tre genetiske grupper. Gruppene var i all hovedsak sammenfallende med den geografiske beliggenheten, der fisk fra de to øverste stasjonene i Tokkeåi ovenfor Helvetesfossen dannet én genetisk gruppe, de to stasjonene i Dalaåi en annen genetisk gruppe, og de sju stasjonene i Tokkeåi fra Helvetesfossen ned til Bandak dannet en tredje genetisk gruppe. Undersøkelser av øyerogn og plommesekkyngel hentet i gytegroper fra Neset («Terskel 2») ned til elveosen som var identifisert som storørret-gytegroper eller småørret-gytegroper viste ingen genetisk gruppering til storørret og småørret. Ved analyse sammen med ungfiskprøvene grupperte både storørretrogn og småørretrogn til ungfisken innsamlet ved stasjoner i Tokkeåi nedenfor Helvetesfossen. Ut fra de genetiske analysene i denne studien, som på en spesifikk måte undersøkte genetisk tilhørighet til storørret, representerer ikke storørret en egen genetisk bestand i Tokkeåi, men tilhører den samme genetiske gruppen som annen ørret. Imidlertid representerer ørret ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi egne delbestander av ørret. Slektskap mellom parvise individer av ungfisk viste en forholdsvis større andel beslektede individer på stasjonene ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi sammenliknet med stasjonene i Tokkeåi mellom Helvetesfossen og elveosen til Bandak. Dette indikerer at gytebestanden ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi er forholdsvis liten sammenliknet med gytebestanden i Tokkeåi nedstrøms Helvetesfossen. Slektskapsanalyser mellom prøver fra gytegropene viste at enkelte gytegroper besto av mellom én og minst seks helsøskengrupper og at samme helsøskengruppe kunne være repre-sentert i mer enn én gytegrop, men da fortrinnsvis i nærliggende gytegroper. Ungfisktetthet: Basert på årene med tetthetsberegninger i Tokkeåi (2011-2022, med unntak av 2014 og 2015) ble gjennomsnittlig tetthet på stasjon 2-7 (Tokkeåi nedstrøms samløpet med Da-laåi) beregnet til 28,6 (± 6,2) årsunger (aldersgruppe 0+) per 100 m2 og 13,6 (± 2,4) eldre unger per 100 m2. Det var ingen signifikante endringer i samlede tettheter over tid. Det var imidlertid stor bakgrunnsvariasjon i tettheter mellom år, da tetthetene kan variere betydelig innad i enkelte stasjoner over tid. Stasjon 3, 5 og 7 hadde de høyeste tetthetene av årsunger, med tettheter enkelte år mellom 50 og 100 årsunger per 100 m2. De tre stasjonene har alle substrat som egner seg for årsunger, mens stasjon 2, 4 og til dels stasjon 6 har grovere substrat, som er egnet for eldre ørretunger. I Dalaåi dominerte eldre ørretunger stasjon B (ovenfor foss), mens årsunger i hovedsak var dominerende på stasjon 8 (nedenfor foss). Over tid må tettheten av 0+ på stasjon B regnes som stabilt lav, men i 2021 og 2022 var det lavere 0+ tettheter enn i tidligere år. Grunnet stor variasjon i tetthet av ørret over tid i Dalaåi, var det her heller ingen signifikante trender. Gytegropkartlegging: Antallet store gytegroper var relativt stabilt i perioden 2011 til 2022, og varierte mellom 43 og 55 groper per år. Det ble brukt en kombinasjon av dykking/drivtelling, observasjoner fra land og observasjoner med drone, til å estimere antall store groper gravd av storørret. De samme områdene brukes hvert år av stor gytefisk. De viktigste gyteområdene for stor ørret synes å være i den øvre del av Tokkeåi som er tilgjengelig for oppvandring fra Bandak, som karakteriseres av noe grovere substrat og høyere vannhastighet enn de nedre delene av elva. Åmøtehylen, Terskel 2, Hakaflothylen, og Huvestadhylen ble brukt i alle år, mens andre områder har variert noe. Det ble ikke estimert antall gytegroper gravd av mindre gytefisk, men fordelingen langs elvestrekningen ble registrert. Hovedtyngden av groper gravd av mindre gytefisk (< 40 cm) ble funnet i de nedre delene av Tokkeåi. Området rundt Buøy (Hoppesteinterskelen, Ivirohylen og Asiahylen) og ved Elvarheim har finere substrat og var mye brukt av mindre gytefisk. Myrvold, K.M., Brabrand, Å., Heggenes, J., Taugbøl, A., Karlsson, S., Bremnes, T., Saltveit, S.J. & Pavels, H. 2023. Fisheries ecology assessments in Tokkeåi. Investigations during 2020 – 2022. NINA Report 2272. Norwegian Institute for Nature Research. Fisheries ecology assessments were conducted between 2020 and 2022 as part of the Tokke-Vinje hydropower license renewal, funded by Statkraft. This project is a continuation of the work that started in 2011. The current assessment was mandated by a decision issued by the County Governor of Vestfold and Telemark pertaining to the continued monitoring of spawners and juvenile brown trout (Salmo trutta) in River Tokkeåi, with an emphasis on large bodied brown trout, hereafter denoted large trout. Large trout are piscivorous individuals, and there is great interest in determining the extent to which they constitute a genetic subpopulation. Tokkeåi is the spawning ground for adfluvial (also known as lacustrine-adfluvial) large trout that use the downstream lakes Bandak and Vestvanna for feeding. It is also the spawning ground for river resident trout that spend their entire life in the river, and for smaller adfluvial trout that use the lakes for foraging, but do not achieve a similar growth as large trout. The expressed life history of an individual brown trout is the result of a complicated interaction between genetics, environmental factors, and chance. Telling the offspring of large trout apart from those of other trout based on phenotype alone is challenged by the high degree of phenotypic plasticity in the growth of brown trout. Genetics: Genotypes in juveniles caught at nine study sites in Tokkeåi (two above a barrier, and seven below) and two sites in the tributary Dalaåi showed three distinct clusters. These clusters largely coincided with geographic location: two sites above the barrier in Tokkeåi formed the first cluster; the two sites in Dalaåi formed the second cluster; and the seven sites on mainstem Tokkeåi below the confluence of the rivers formed the third cluster. Fertilized eggs and alevins sampled from spawning redds with known parents (large or small, identified during spawner surveys), showed no grouping with their a priori-defined parental phenotype, and clustered genetically with juveniles from the seven sites below the confluence. Based on a geographically representative sample of juveniles from study sites and a targeted sampling of redds produced by known parents, there was no evidence that large trout represent a genetic subpopulation in Tokkeåi. Brown trout above the barrier in Tokkeåi and in Dalaåi represent relatively isolated subpopulations. Sibship analyses showed a greater proportion of related individuals in these two portions of the river system compared to the portion below the confluence. This suggests that the effective population sizes above the barrier in Tokkeåi and in Dalaåi are smaller compared to the population below the confluence. Sibship analysis showed that certain redds consisted of one to six full-sib groups and that the same full-sib group could be represented in more than one redd, chiefly in close proximity. Juvenile density: Population density estimates between 2011 and 2022 (2014 and 2015 not sampled), averaged 28.6 (± 6.2) young-of-the-year and 13.6 (± 2.4) parr per 100 m2 at study sites 2 – 7 below the confluence. There were no significant trends in the combined densities over time. However, intrasite variability was substantial. Sites 3, 5, and 7 had the highest densities of YOY, with densities between 50 and 100 YOY per 100 m2 certain years. These sites have finer substrate sizes that provide suitable shelter to YOY, whereas sites 2, 4, and 6 have coarser substrate, which is suitable for parr. Parr dominated the upper site in Dalaåi, whereas site 8 below the partial barrier was dominated by YOY. There were no significant trends in the density of juveniles in Dalaåi due to substantial intra-site variation, and the density of YOY at the upper site was consistently low. Spawning redd surveys: The number of large redds remained relatively stable from 2011 to 2022, and varied between 43 and 55 large redds per year (i.e. excavated by large trout). A com-bination of drift snorkeling, observations from the riverbank, and observations made by aerial drone was used to estimate the number of large redds. The same sections of the river were consistently used by large spawners over the study period. The most important spawning sites for large trout appeared to be in the upper half of mainstem Tokkeåi (i.e. below the confluence), which is characterized by somewhat coarser substrate and greater flow velocities than the lower portion of the river. The reaches Åmøtehylen, Terskel 2, Hakaflothylen, and Huvestadhylen were used by spawners every year, whereas other reaches have seen less consistent use. The num-ber of redds excavated by smaller spawners (< 40 cm) was not estimated, but the spatial distri-bution along the length of the river was noted. Smaller spawners were found chiefly in the lower half of Tokkeåi. The reaches around Buøy (Hoppesteinterskelen, Ivirohylen og Asiahylen) and the Elvarheim reach all have somewhat finer substrate and were used to a greater extent than the upper section of the river.

Bergesen, K.Aa., Pettersen, K. & Larsen, B.M. 2023. NINA Forskningsstasjon, Ims. Årsmelding 2020. NINA Rapport 2026. Norsk institutt for naturforskning. NINA Forskningsstasjon, Ims, gjennomfører undersøkelser av vandrende laksefisk og ål for forskning og forvaltning på nasjonalt og internasjonalt nivå. Sju av NINAs forskningsprosjekter i 2020 hadde direkte tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. Det er i løpet av 2020 registrert 11 publiserte artikler og rapporter som helt eller delvis bygger på arbeider som er utført ved forskningsstasjonen eller på materiale samlet inn fra Imsa. Prosjektaktiviteten i 2020 lå på samme nivå som i de foregående årene. Deler av arbeidet i 2020 gikk med til å bistå i arbeidet med å etablere en Genbank for vill laksefisk i tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. Fiskefella i Imsa, en såkalt Wolf-felle, fanger all opp- og nedvandrende fisk. Det var en oppgang i antall laksesmolt som vandret ut fra Imsa i 2020 sammenlignet med året før. Det ble til sammen registrert 255 oppvandrende laks av ulike stammer i fella 2020, hvorav 192 laks var av Imsa 1.generasjon (klekkeriprodusert laks av Imsastamme satt ut som smolt) og 10 Imsa villaks. I tillegg ble det registrert 49 laks uten merke. Det ble ikke fanget rømt oppdrettslaks, regnbueørret eller pukkellaks i fiskefella i 2020. Kunnskap om bestandsstørrelse og sjøoverlevelse av vill og utsatt Imsalaks går inn i rapporteringen til det internasjonale havforskningsrådet (ICES). Det ble startet et nasjonalt overvåkingsprogram på ål i 2012, der fangstfella i Imsa inngår som en del av programmet. Kunnskap om opp- og nedvandring av ål i Imsa går også inn i rapporteringen til ICES. Ålen i Imsa er beskrevet i et eget kapittel i årsmeldingen for 2020. Av viktige aktiviteter ved forskningsstasjonen i 2020: - Månedlige veterinærkontroller er gjennomført i henhold til krav. - Stryking av stamfisk ble gjennomført i oktober til desember i 2020. Det er i årene 1978-2020 registrert 704 publikasjoner som helt eller delvis har utgangspunkt i arbeid utført på NINA Forskningsstasjon, Ims, eller publikasjoner som beskriver resultater fra denne aktiviteten. Av dette er 268 publikasjoner registrert som vitenskapelige arbeider. Tjue dr.grads-studenter og to masterstudenter har vært tilknyttet stasjonen.

Magerøy, J.H. 2021. Tiltaksanalyse for elvemusling i nedre del av Vegårvassdraget. NINA Rapport 1898. Norsk institutt for naturforskning. I Vegårvassdraget er det to kjente bestander av elvemusling. I Storelva og nederst i Lilleelv, ved Nes Verk, finnes det stedegen ørretmusling, mens det i Storelva også finnes introdusert laksemusling. Selv om det har vært en viss nyrekruttering av muslinger i begge bestandene, er det usikkert om rekrutteringen er høy nok til å opprettholde noen av dem. Derfor er det gjennomført en tiltaksanalyse for å identifisere tiltak for å forbedre forholdene for muslingen i vassdraget, spesielt med tanke på den stedegne ørretmuslingen. Analysen ble gjennomført for Storelva nedenfor Ubergsvann, Lilleelv og de viktige sidevassdragene Skjerka og Strengselva. Nedre del av Storelva påvirkes av landbruksaktivitet, med til dels svært begrensede kantsoner mot elven. Dette bidrar til at tilførselen av næringsstoffer og partikler er noe høy for elvemusling, spesielt fra Strengselva og nedover. Hogst bidrar også noe til denne tilførselen. Forsuring kan fremdeles være et problem i områdene ved Nes Verk, selv om elven kalkes. Vannuttak vil føre til redusert vannføring. Tilgangen på vertsfisk (ungfisk av ørret) for den stedegne stammen av ørretmusling er for lav. Alle disse faktorene vil kunne påvirke muslingen negativt. Lilleelv påvirkes i stor grad av Arendal & Omegn Golfklubbs golfbane. Tilførselen av næringsstoffer og partikler er for høy for elvemusling, sannsynligvis pga. gjødsling av banen og til dels svært begrensede kantsoner langs dette sidevassdraget. Sidevassdraget er påvirket av forsuring. Vannuttak vil føre til redusert vannføring. Elven er kanalisert og rensket, sannsynligvis i forbindelse med tidligere tømmerfløting og utbygging av golfbanen. Alle disse faktorene vil kunne påvirke muslingen negativt. Skjerka er påvirket av forsuring. Tilførselen av næringsstoffer og partikler kan være noe høy for elvemusling, sannsynligvis pga. til dels begrensede kantsoner langs elven og Åsvannet i forbindelse med landbruk og hogst. Vannuttak vil føre til redusert vannføring. Disse faktorene vil kunne påvirke muslingen i Storelva, nedenfor samløpet mellom Skjerka og Storelva, negativt. Strengselva påvirkes av landbruksaktivitet, med til dels svært begrensede kantsoner mot elven. Dette bidrar til at tilførselen av næringsstoffer og partikler er for høy for elvemusling. Hogst bidrar også noe til denne tilførselen. Disse faktorene vil påvirke muslingen i Storelva, nedenfor samløpet mellom Strengselva og Storelva, negativt. For å bedre forholdene for elvemusling i Vegårvassdraget, må flere tiltak gjennomføres. I alle de undersøkte delvassdragene bør det reetableres kantsoner, med redusert gjødsling og beitetrykk langs elvestrengen, for å redusere tilførselen av næringsstoffer og partikler. Det er også viktig å opprettholde brede kantsoner i forbindelse med hogst. For å redusere forsuringen, bør man øke kalkingen i alle delvassdragene, utenom Strengselva. Vannuttak bør minimeres for å opprettholde høyest mulig vannføring i tørkeperioder. Det bør gjennomføres tiltak for å øke tettheten av ørret i vassdraget. Økt kalking og de planlagte forbedringene ved kraftverket ved Fosstveit vil kunne bidra til dette. I tillegg vil tilførsel av større steiner til elvebunnen, i både Storelva og Lilleelv, kunne bedre habitatkvaliteten både for fisk og muslinger. Man bør også vurdere om fisketrappen ved kraftverket skal stenges, for å hindre oppgang av laks, men det vil være nødvendig med mer kunnskap om hvordan et dette vil påvirke den stedegne ørretmuslingen i vassdraget. Tiltakene i Lilleelv bør gis førsteprioritet, siden de er enklere å gjennomføre enn tiltakene i Storelva. Siden det ikke er kjente bestander av elvemusling i Skjerka og Strengselva i dag, har tiltakene i disse sidevassdragene lavest prioritet. For å gjennomføre tiltakene i Vegårvassdraget, på en god måte, er det nødvendig å opprette et tett og godt samarbeid med grunneierne langs vassdraget. Om nødvendig kan incentivordninger brukes for å få til et slikt samarbeid. Magerøy, J.H. 2021. Conservation action plan for the freshwater pearl mussel in the lower Vegårvassdraget Watercourse. NINA Report 1898. Norwegian Institute for Nature Research. In the Vegårvassdraget Watercourse there are two known populations of pearl mussels. In the Storelva and Lilleelv Rivers there is a local trout mussel, while there also is an introduced salmon mussel in Storelva. Despite evidence of some recruitment of juvenile mussels in both populations, it is uncertain if the recruitment is sufficient to maintain either population. Thus, a conservation action plan was developed to identify actions that could improve the conditions for the mussel in the watercourse, with special emphasis on the trout mussel. The plan was developed for lower Storelva, Lilleelv, and the important tributaries Skjerka and Strengselva. The lower Storelva is influenced by agriculture, resulting in very limited riparian vegetation along sections of the river. This contributes to the nutrient and particle input being somewhat too high for the pearl mussel, especially downriver from Strengselva. Logging also contributes to this input. Acidification is possibly still a problem in the Nes Verk area, despite the liming of the river. Water withdrawals result in reduced water flow. The availability of host fish (juvenile trout) is too low for the local trout mussel. All of these factors can negatively affect the mussel. Lilleelv is influenced to a great extent by a golf course. The nutrient and particle input is too high for the pearl mussel, likely due to fertilizing of the course and very limited riparian vegetation along sections of the watercourse. Acidification is a problem in the watershed. Water withdrawals result in reduced water flow. The river is channelized, likely due to historic log driving and the development of the golf course. All of these factors can negative affect the mussel. Skjerka is affected by acidification. The input of nutrients and particles is possibly too high for the pearl mussel, likely due to reduced riparian vegetation along the river course in association with agriculture and logging. Water withdrawals result in reduced water flow. These factors can negatively affect the mussel in Storelva, below the confluence between Skjerka and Storelva. Strengselva is influence by agriculture, resulting in very limited riparian vegetation along sections of the river. This contributes to the nutrient and particle input being too high for the pearl mussel. Logging also contributes somewhat to this input. These factors can negatively affect the mussel in Storelva, below the confluence between Strengselva and Storelva. To improve the conditions for the pearl mussel in Vegårvassdraget, several different conservation actions should be undertaken. In all the examined watersheds, one should increase the riparian vegetation, along with reduced fertilization and grazing, to reduce the nutrient and particle input. It is also important to maintain the riparian vegetation in association with logging. To reduce the acidification, one should increase liming in all the watersheds, except for Strengselva. Water withdrawals should be minimized to maintain as high as possible flow during droughts. One should also undertake actions to increase the trout population in the watercourse. Increased liming and planned improvements to the hydro power plant in Storelva can contribute to this. Addition of larger rocks to the river bottom, in both Storelva and Lilleelv, could improve the habitat quality for both fish and mussels. One should also consider closing the fish ladder at the power plant, to prevent the passage of salmon. However, more information about how such an action will affect the local trout mussel population is necessary. The conservation actions in Lilleelv should be given the highest priority, since they are more easily undertaken than those in Storelva. Since there is no currently known pearl mussel populations in Skjerka and Strengselva, the actions in these tributaries have the lowest priority. To implement the actions in Vegårvassdraget successfully, it is necessary to develop a close collaboration with landowners along the watercourse, using incentives if needed.

Bergesen, K.Aa., Pettersen, K. & Larsen, B.M. 2021. NINA Forskningsstasjon, Ims. Årsmelding 2018 og 2019. NINA Rapport 1894. Norsk institutt for naturforskning NINA Forskningsstasjon, Ims, gjennomfører undersøkelser av vandrende laksefisk og ål for forskning og forvaltning på nasjonalt og internasjonalt nivå. Sju av NINAs forskningsprosjekter i 2018 og 2019 hadde direkte tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. Det er i løpet av 2018-2019 registrert 13 publiserte artikler og rapporter som helt eller delvis bygger på arbeider som er utført ved forskningsstasjonen eller på materiale samlet inn fra Imsa. Prosjektaktiviteten i 2018-2019 lå på samme nivå som i de foregående årene. Deler av arbeidet i 2018 og 2019 gikk med til å forberede og bistå i arbeidet med å etablere en Genbank for vill laksefisk i tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. En ny medarbeider ble ansatt mot slutten av 2019. NINA Forskningsstasjon hadde driftsunderskudd i 2018 og 2019. Forskningsstasjonen har rom for økt aktivitet. Fiskefella i Imsa, en såkalt Wolf-felle, fanger all opp- og nedvandrende fisk. Det ble fanget henholdsvis 270 og 435 laksesmolt på nedvandring i 2018 og 2019 og til sammen fanget 266 pluss 120 oppvandrende laks de to årene, hvorav 16 pluss 12 var Imsa villaks. Kunnskap om bestandsstørrelse og sjøoverlevelse av vill og utsatt Imsalaks går inn i rapporteringen til det internasjonale havforskningsrådet (ICES). De siste årene er det merket smolt både med ytre (Carlin) og indre (PIT) merker på Ims. Det ble fanget 763 nedvandrende ål i fella i Imsavassdraget i 2018 og omtrent tusen flere enn dette i 2019. Det ble videre fanget 910 åleyngel på oppgang i 2018 og et betydelig lavere antall, 134, i 2019. Det ble startet et nasjonalt overvåkingsprogram på ål i 2012, der fangstfella i Imsa inngår som en del av programmet. Kunnskap om opp- og nedvandring av ål i Imsa går også inn i rapporteringen til ICES. Det gjennomføres månedlige veterinærkontroller på anlegget i henhold til krav. Stryking av stam-fisk ble gjennomført i oktober til desember i 2018 og 2019. Det ble lagt inn rogn fra to laksestam-mer i 2018, tre laksestammer i 2019 og to ørretstammer i anlegget i begge årene. Det er i årene 1978-2019 registrert 692 publikasjoner som helt eller delvis har utgangspunkt i arbeid utført på NINA Forskningsstasjon, Ims, eller publikasjoner som beskriver resultater fra denne aktiviteten. Av dette er 261 publikasjoner registrert som vitenskapelige arbeider. Tjue dr. grads-studenter og to master-studenter har vært tilknyttet stasjonen

Bergesen, K.Aa., Pettersen, K. & Larsen, B.M. 2018. NINA Forskningsstasjon, Ims. Årsmelding 2017. NINA Rapport 1596. Norsk institutt for naturforskning NINA Forskningsstasjon, Ims, gjennomfører undersøkelser av vandrende laksefisk og ål for forskning og forvaltning på nasjonalt og internasjonalt nivå. Åtte av NINAs forskningsprosjekter i 2017 hadde direkte tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. Det er registrert ni publiserte artikler og rapporter som helt eller delvis bygger på arbeider som er utført ved forskningsstasjonen eller på materiale samlet inn fra Imsa. Det var en liten økning i prosjektaktiviteten sammen-lignet med 2016. Ny hovedvannledning er lagt inn til stasjonen. NINA Forskningsstasjon hadde et driftsunderskudd i 2017, og er avhengig av at driftstilskuddet over statsbudsjettet opprettholdes. Stasjonen har rom for og ønsker økt aktivitet. Fiskefella i Imsa, en såkalt Wolf-felle, fanger all opp- og nedvandrende fisk. Det var en nedgang i antall laksesmolt som vandret ut fra Imsa i 2017 sammenlignet med året før. Det ble til sammen registrert 124 oppvandrende laks av ulike stammer i fella høsten 2017, hvorav 74 laks var av Imsa 1.-generasjon (klekkeriprodusert laks av Imsastamme satt ut som smolt) og 30 Imsa villaks. Det ble ikke registrert rømt oppdrettslaks i 2017. Av streifere fra andre vassdrag ble det registrert 10 laks, noe som er en halvering i forhold til 2016. Det ble ikke fanget regnbueørret eller pukkel-laks i fiskefella i 2017. Kunnskap om bestandsstørrelse og sjøoverlevelse av vill og utsatt Imsa-laks går inn i rapporteringen til det internasjonale havforskningsrådet (ICES). Det ble fanget 1047 oppvandrende ål i fella i Imsavassdraget i 2017. Det var mer enn en halvering i forhold til 2016, og betydelig lavere enn det som ble registrert i perioden 2013 - 2015. Antall utvandrende blankål minket med 42 % i 2017 sammenlignet med 2016. Utviklingen og fremtiden for ålen er fremdeles usikker i Norge og resten av Europa. Det ble startet et nasjonalt overvåkingsprogram på ål i 2012, der fangstfella i Imsa inngår som en del av programmet. Kunnskap om opp- og nedvandring av ål i Imsa går også inn i rapporteringen til ICES. Av viktige aktiviteter ved forskningsstasjonen i 2017: - Månedlige veterinærkontroller er gjennomført i henhold til krav. - Stryking av stamfisk startet opp i slutten av oktober 2017, og det ble lagt inn rogn fra tre ulike laksestammer og to ørretstammer i anlegget. Det er i årene 1978-2017 registrert 668 publikasjoner som helt eller delvis har utgangspunkt i arbeid utført på NINA Forskningsstasjon, Ims, eller publikasjoner som beskriver resultater fra denne aktiviteten. Av dette er 240 publikasjoner registrert som vitenskapelige arbeider. Tjue dr. grads-studenter og en master-student har vært tilknyttet stasjonen

Larsen, B.M. 2018. Elvemusling og fisk i Fulldøla, Telemark. Kartlegging i forbindelse med Follsjå kraftverk. - NINA Rapport 1600. Norsk institutt for naturforskning. Forekomsten av elvemusling i Fulldøla har bare vært kjent siden midten av 1990-tallet. Bestanden var liten allerede da, og kartlegginger utover på 2000-tallet viste at bestanden hadde avtatt ytterligere. Det ble lagt stor vekt på å bevare de resterende individene, og da Follsjå kraftverk ble etablert i 2015 ble det stilt krav om en minstevannføring på 250 l/s hele året og skylleflommer om våren. NINA fikk i 2018 oppgaven med å kartlegge forholdene både for elvemusling og fisk i vassdraget. I tillegg skulle effekten av de pålagte skylleflommene undersøkes. Det totale antall musling lå tett opptil 50 individ i Fulldøla i 2018. I tillegg ble det funnet muslinglarver på ørretunger i alle deler av Fulldøla. Dette var en positiv utvikling for en bestand som tidligere var beskrevet som nær utdødd. Det var to lengdegrupper av elvemusling – en gruppe eldre muslinger som var 100–112 mm, og en gruppe muslinger med skallengde 34–81 mm som alle var et resultat av nyrekruttering. Det ble ikke funnet tomme skall eller skallrester i noen del av elva. Den minste muslingen som ble funnet i Fulldøla i 2018 var sju år gammel (2011–årsklassen). Det var flest muslinger i lengdegruppene 55–65 mm som tilsvarte muslinger som var 11–13 år gamle. Gruppen med unge muslinger var alle yngre enn 17(18)–19 år. Det kan bety at det har vært en liten, men årviss nyrekruttering til bestanden i Fulldøla fra omkring år 2000 og i det minste fram til 2011. Mange av de unge muslingene som ble funnet i 2018 hadde kommet opp i reproduktiv alder, og to (av fem) individer som ble undersøkt, var gravide i august 2018. Det betyr at antall muslinglarver som produseres har økt i de siste årene, noe som samtidig har økt potensialet for at ørretungene i elva blir infestert med muslinglarver. Fulldøla karakteriseres som kalkfattig og klar. Elva blir ikke brukt som resipient, da det ikke finnes bebyggelse eller andre forurensende aktiviteter langs elveløpet og Follsjå er i liten grad påvirket av eutrofiering. Vassdraget har imidlertid i lang tid vært negativt påvirket av sur nedbør og lave pH-verdier i nedbørfeltet. Vannkvaliteten har bedret seg noe over tid, og fra slutten av 1990-tallet har pH i Fulldøla ligget mellom 6,1 og 6,5 ifølge de få prøvene som finnes. I Fulldøla framsto likevel habitatkvaliteten for unge muslinger som dårligere enn forventet. Reduksjonen i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var så vidt under 20 % (god vannkvalitet) bare på én av stasjonene. De resterende stasjonene hadde reduksjon i redoksverdi på 51–63 % som tilsvarer dårlig vannkvalitet. Dårligst habitatkvalitet var det i området der de fleste muslingene ble funnet. Det er derfor et spørsmål om habitatkvaliteten kan ha gått fra å være god i noen år på 2000-tallet til å bli dårligere igjen i løpet av de siste årene. Effekten av en skylleflom ble undersøkt i august 2018 da det ble sluppet to kortvarige flommer (pulser) av tre timers varighet med to timer opphold imellom. Det var størst transport av suspendert materiale (partikler av jordslam, finsand og silt) og organisk materiale (begroing av alger og moser) i forbindelse med det første vannslippet, og turbiditeten gikk ned fra 4,1 FTU i den første pulsen til 1,3 FTU i den andre. Resultatene fra redoksmålinger etter skylleflommen viste at «renseeffekten» i substratet var begrenset bare til de øvre delene av elva selv om elvebunnen generelt så noe «renere» ut i hele elva. Fortsatt var det bare én av stasjonene som hadde EH >400 mV og der reduksjon i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var god (11%). De resterende stasjonene hadde fortsatt en reduksjon i redoksverdi på 48–65 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet. Habitatet for ørret ble gjennomgående vurdert som «egnet» (moderate gytemuligheter og noe skjul til stede) på elfiskestasjonene som ble undersøkt i Fulldøla i august 2018. Gjennomsnittlig tetthet av ørretyngel (alder 0+) og eldre ørretunger (alder ≥1+) var henholdsvis 9 og 19 individ pr. 100 m2, og ørretbestanden i vassdraget som helhet klassifiseres etter dette som moderat. I tillegg til ørret ble det funnet ørekyte på alle stasjonene i moderat tetthet (gjennomsnittlig tetthet på 21 individ pr. 100 m2). Ørret er eneste vertsart for elvemuslingens larver i Fulldøla («ørret-musling»). Moderat høy tetthet av ørret er derfor viktig for å sikre reproduksjonen og opprettholde populasjonen av elvemusling. Dessverre var antall ørret på den strekningen av elva der de fleste muslingene sto, vesentlig lavere enn i resten av vassdraget. Dette er det vanskelig å gjøre noe med (f.eks. ved habitatforbedringer). For å øke tettheten av ørret og bedre rekrutteringen hos elvemusling kan det i stedet være aktuelt å flytte 25–50 ørretunger fra andre steder i elva og sette ut på strekningen. Fra 1990 ble avløpet fra Follsjå holdt åpent hele året. På den måten unngikk man det som tidligere ble beskrevet som «tørrlegging av elveløpet» og vannføringen i Fulldøla ble mer stabil gjennom året. De gjenværende elvemuslingene som ble funnet i 2011 stod på relativt stort dyp (1,6–1,9 m). Dette kan støtte oppfatningen om at vannføringen til tider har vært svært lav slik at muslingene bare har overlevd i de dypeste kulpene. Flere av muslingene som ble observert i 2018 sto derimot på grunnere vann, og de fleste unge individene ble funnet på mellom 0,4 og 1,0 m dyp. Det har bare vært to perioder med overvann på Follsjå etter at kraftverket ble startet i 2015. Det meste av tiden har derfor vannføringen vært stabil og lik minstevannføringen. Unntaket var sommeren 2018 da vannføringen måtte reduseres i en periode på nærmere sju uker, og var nede i 90 l/s i seks av disse ukene. Dette kan ha hatt betydning for at habitatkvaliteten (redoksverdier) ble vurdert som dårligere enn forventet i august. Aktuelle tiltak for å opprettholde bestandene av elvemusling og ørret kan etter dette være: • Innsamling og flytting av ørret opp til lokaliteten med elvemusling for at et større antall muslinglarver skal få tilgang på riktig vertsart • Innsamling av stammuslinger for bruk til kultivering og oppdrett av muslinger. Etter to-tre vekstsesonger i anlegg vil disse kunne egne seg for tilbakeføring og utsetting • Flytte en av de to skylleflommene (0,05 mill. m3) om våren til høsten. Vurdere om det i tillegg er bedre med bare en flomtopp med varighet på tre timer hver dag i to påfølgende dager i stedet for to flommer av tre timers varighet samme dag. Forslaget gjelder både vår og høst og baserer seg på at det bare skal brukes samme vannmengde som i dag Andre tiltak som kan være viktige for vannkvaliteten og elvemusling kan være: • Kalking på utløp av Follsjå for å sikre stabil pH på 6,4 eller høyere gjennom hele året i Fulldøla • Unngå hogst langs elveløpet og kjøring med hogstmaskiner som skaper avrenning mot elva. Det har vært en del hogst i nærheten av elva (bl.a. ovenfor Makkhølen), men mulige effekter av dette er ikke undersøkt nærmere • Skaffe tilveie mer generell kunnskap om skylleflommer • Følge opp eventuelle tiltak med etterundersøkelser/overvåking med ny kartlegging av musling (antall og lengdefordeling) og nye redoksmålinger Lokaliteter med overvåking av elvemusling skal undersøkes hvert sjette år i tråd med Norsk standard NS-EN 16859:2017 (Veiledning for overvåking av elvemuslingpopulasjoner (Margaritifera margaritifera) og deres livsmiljø). Det anbefales imidlertid en tettere oppfølging i Fulldøla med nye undersøkelser av elvemusling, fisk og redoksmålinger senest om tre år (2021). I denne treårsperioden bør også ett eller flere av de foreslåtte tiltakene iverksettes.

Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2018. Elvemusling i Hammerbekken, Aust-Agder. Status med henblikk på tilstand og utsetting av juvenil elvemusling. NINA Rapport 1563. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen (Margaritifera margaritifera) har gått sterkt tilbake i Agder og det er bare et fåtall bestander igjen. Dermed har alle de gjenværende bestandene høy verneverdi. Bestanden i Hammerbekken i Risør kommune i Aust-Agder har blitt overvåket nesten årlig i perioden 1998-2007, pga. veiutbygging og dieseloljeutslipp i nedbørfeltet. På grunn av manglende rekruttering av juvenile muslinger, har bestanden blitt tatt inn i det nasjonale kultiveringsprogrammet for elvemusling. I 2018 ble bestanden undersøkt på nytt. Bestanden ble kartlagt for å vurdere nødvendigheten av å gjennomføre bevaringstiltak. Dessuten var kartleggingen nødvendig for å vite hvor man bør sette ut de kultiverte muslingene og for å skaffe et kunnskapsgrunnlag for å vurdere effekten av utsettingene. Undersøkelsene viser at det har skjedd en foryngelse av elvemuslingbestanden i Hammerbekken. I 2018 ble det funnet to muslinger mindre enn 50 mm og 26 muslinger som var mindre enn 95 mm. Mellom 1998 og 2007 ble det bare funnet henholdsvis en og to muslinger som tilhørte disse størrelseskategoriene. Veksten hos mindre musling i bekken tyder på at de aller fleste av muslingene som var mindre enn 95 mm i 2018 ble rekruttert inn i bestanden i årene rundt 2007. Etter det ser det ut til at rekrutteringen i bekken har gått ned og at den ikke er stor nok til å opprettholde bestanden. På tross av foryngelsen av bestanden, så har tettheten og bestands-størrelsen ikke endret seg siden 2007. Dermed tyder funnene på at ca. 15 % av bestanden har blitt erstattet med nye individer siden den gang. De vannkjemiske undersøkelsene viser at Hammerbekken lider av tungmetallforurensning, og at innholdet av totalt organisk karbon og næringsstoffer er så høyt at det kan redusere rekrutteringen i bekken. Allikevel har det vært en generell bedring i vannkvaliteten i bekken. Mye tyder på at forsuringen i nedbørfeltet har blitt redusert. I tillegg ble vannkvaliteten for flere andre para-metere bedre fram mot 2007. Dette kan nok forklare hvorfor man har observert nyrekruttering av muslinger i bekken. For flere av parameterne var allikevel vannkvaliteten bedre egnet for elvemusling i 2007 enn 2018. Dette er en mulig forklaring på hvorfor rekrutteringen ser ut til å ha vært lavere i de senere år enn den var rundt 2007. Fiskeundersøkelsene viser at tettheten av vertsfisk kan være begrensende for rekrutteringen i Hammerbekken. Ørret ble bekreftet som vertsfisk for elvemuslingen i bekken, da det bare ble funnet muslinglarver på ørret og ikke på laks i 2018. Dette samstemmer med funn fra 2000 til 2007. I 2018 var tettheten av ungfisk av ørret høy nok til at rekrutteringen kunne opprettholde bestanden av musling, men mellom 2000 og 2007 var dette bare tilfellet halvparten av årene. Utsetting av kultivert elvemusling er fremdeles et aktuelt tiltak, siden funnene tyder på at rekrutteringen av juvenil musling i Hammerbekken ikke er høy nok til å opprettholde bestanden. Foryngelsen av bestanden har allikevel vært stor nok til at man bør vurdere om de kultiverte muslingene ikke bare bør settes ut innenfor det nåværende utbredelsesområdet for muslingen. Det er kjent at muslingen var utbredt lenger opp i bekken før, og dermed kan det være aktuelt å sette ut muslinger der. En økning i utbredelsen vil også gjøre bestanden mindre utsatt for negative hendelser som bare påvirker mindre deler av bekken. Grunnet den høye verneverdien til elvemuslingbestanden i Hammerbekken, er det svært viktig at den overvåkes jevnlig. Slik overvåking vil kunne avdekke endringer i bestanden og evaluere hvilke tiltak som er nødvendige for å forbedre tilstanden for muslingen. I tillegg vil overvåking være nødvendig for å kunne evaluere effekten av utsettingen av kultivert musling. Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2018. The freshwater pearl mussel in the Hammerbekken Stream, Aust-Agder County, Norway. Population status as a basis for conservation of the mussel, including stocking of juvenile mussels. NINA Report 1563. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera) has declined greatly in the Agder counties and only a handful of populations exist today. Thus, all these populations have a high con-servation value. The population in the Hammerbekken Stream, Aust-Agder County, has been repeatedly monitored from 1998 to 2007, due to road construction and oil spills in the watershed. Due to a lack of recruitment of juveniles, the population has been included in the national cultivation program for the mussel. In 2018 the population was studied again, to determine the status of the population and evaluate the necessity of undertaking conservation measures to protect the population. In addition, one intended to evaluate where the cultivated mussels should be released and form a knowledge base to evaluate the effect of the stocking effort. The study shows that there has been a rejuvenation of the mussel population in the stream. Two mussels smaller than 50 mm and 26 mussels smaller than 95 mm were found in 2018. From 1998 to 2007 only one and two mussels in each category, respectively, were found. The growth among smaller mussels in the stream indicates that most of the mussels smaller than 95 mm in 2018 were recruited in the years around 2007. Since then, it seems like the recruitment has declined and that it is insufficient to maintain the population. Despite the rejuvenation of the population, the mussel density and population size has not changed since 2007. Thus, the findings indicate that ca. 15 % of the population has been replaced with new individuals since then. The water quality analyses indicate that the stream suffers from heavy metal pollution, and that the concentrations of total organic carbon and nutrients are so high that recruitment of juvenile mussels may be reduced. Even so, there has been a general improvement in water quality in the stream. The findings indicate that acidification in the watershed has been reduced. In addition, the water quality for several other parameters improved towards 2007. Probably, this explains why one again observed recruitment of juveniles in the stream. Even so, for several parameters the water quality was better suited for mussels in 2007 than 2018. This may explain why the results indicate that the recruitment has been lower during the latter years than around 2007. Studies of the fish community in the stream show that the density of host fish may be limiting to the recruitment of juvenile mussels. Brown trout was confirmed as the host for the mussels in the stream, as mussel larvae were only found on trout and not on Atlantic salmon in 2018. This finding is supported by data from 2000 to 2007. In 2018 the density of juvenile trout was high enough to allow for sufficient recruitment to maintain the mussel population, while from 2000 to 2007 this was only the case, on average, every other year. Since the data indicate that the recruitment of juvenile mussels in the stream is insufficient to maintain the population, stocking of mussels in still a potential conservation measure. However, the rejuvenation of the population makes it important to consider whether the mussels should only be stocked within the current distribution area. Previously, the mussel was found further upstream and, thus, stocking this area is an option. An increase in the distribution will make the population less exposed to negative events that only affect smaller sections of the stream. Due to the high conservation value of the population in the Hammerbekken stream, it is important to monitor the population regularly. Monitoring can reveal changes in the population and help evaluate whether conservation measures are necessary to improve the status of the population. In addition, monitoring is necessary to evaluate the effect of the stocking of cultivated mussels.

Forseth, T., Berg, M. og Foldvik, A. 2017. Effekter på laks av ulike minstevannslipp i Aura – NINA Rapport 1324, 32 s. Auravassdraget har sterkt redusert vannføring som følge av vassdragsregulering. Det er nå åpnet vilkårsrevisjon, og Statkraft har beskrevet fem ulike vannslipp som kan bedre forholdene for anadrom laksefisk. Her vurderer vi effekten av de ulike slippene på produksjon av laks, med utgangspunkt i metodikk beskrevet i «Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag». Lave vannføringer både sommer og vinter, og særlig om vinteren, ble identifisert som viktige flaskehalser for lakseproduksjon. I tillegg har redusert vannføring i oppvandringssesongen gjort oppvandringen til midtre og øvre deler av Aura svært vanskelig, og denne delen av vassdraget har ikke lengre naturlig produksjon av anadrom laksefisk. Basert på flyfoto ble sammenhenger mellom vanndekt areal og vannføring kartlagt. Habitatforhold som elveklasser, substrat, skjultilgang og gytehabitat ble kartlagt for hele strekningen. Forekomst av skjul i bunnsubstrat og tilgang på gytehabitat ble brukt som grunnlag for å estimere produksjonspotensial for laksesmolt i vassdragsavsnittet, gitt reduksjon i vanndekt areal etter regulering (på grunn av redusert vannføring) og reduksjon i laveste vintervannføring. Deretter ble gevinsten i smoltproduksjon for de ulike slippalternativene estimert ut fra økningen (fra dagens situasjon) i vanndekt areal om sommeren og vinteren. De ulike alternativene ga estimerte gevinster fra 27 til 141 %. For å reetablere naturlig rekruttering av anadrom laksefisk i hele Aura er det under alle slippalternativene nødvendig å gjøre fysiske tiltak som letter oppvandringen. I tillegg bør det gjøres tiltak på den ca 700 meter lange strekningen der elva i perioder med lav vannføring renner gjen-nom bunnsubstratet. Slippalternativene A 220 (slipp av Q95 for sommer og vinter) og A 202 (slipp på 3 m3/s om sommeren og 0,5 m3/s om vinteren) var de beste alternativene biologisk sett, men A 220 innebærer slippvolum som er dobbelt så stort som A 202. Vi lanserer derfor en variant av A 202 med et mindre slipp (1 m3/s) tidlig på sommeren (når slippet likevel utgjør lite av total-vannføringen) og at det sparte vannet (4,3 millioner m3) inngår i en vannbank som brukes til å sikre høy nok vannføring til oppvandring i normale og tørre år. Produksjonskapasiteten for laksesmolt under de ulike slippalternativene kan også utnyttes ved utsetting av øyerogn eller plommesekkyngel, enten alene eller i kombinasjon med naturlig rekruttering. Full utnyttelse av kapasiteten ved utsettinger vil kreve relativt mange stamfisk. Et annet alternativ er å transportere gytefisk forbi det vanskeligste oppvandringsområdet.

Larsen, B.M. 2017. Elvemusling og ørret i Drakstelva, Selbu. Kartlegging (basisundersøkelse) i forbindelse med innføring av minstevannføringsslipp til Drakstelva - NINA Rapport 1356. 39 s. Stor-Drakstsjøen har vært regulert til kraftverksformål siden begynnelsen av 1920-tallet. Det ble i statsråd den 7. mars 2014 fastsatt reviderte vilkår og manøvreringsreglement etter vassdrags-reguleringsloven for regulering av Selbusjøen og Stor-Drakstsjøen i Sør-Trøndelag. I Stor-Drakstsjøen ble det pålagt restriksjoner om magasinering store deler av året av hensyn til land-skapet. Det ble også fastsatt et midlertidig pålegg om slipp av minstevannføring i Drakstelva av hensyn til elvemusling. Det skal slippes 100 l/s i Drakstelva hele året. Slipp av minstevannføring i Drakstelva kan tas opp til ny vurdering etter 10 år etter krav fra konsesjonæren. Effekten av tiltaket kan da vurderes før det fastsettes en permanent minstevannføring. Det var ingen krav om minstevannføring eller magasinfylling i de eksisterende vilkårene for denne reguleringen. NINA fikk oppdraget av Statkraft Energi AS med å kartlegge elvemusling og fisk i Drakstelva. Undersøkelsen skulle være en basisundersøkelse som referanse for senere overvåking og effektundersøkelser. Det ble i den anledning etablert 14 faste stasjoner for studier av elvemusling (forekomst, tetthet og lengdefordeling) og seks elfiskestasjoner for ungfiskundersøkelser (forekomst og tetthet) mellom Stor-Drakstsjøen og Selbusjøen i 2016. Drakstelva karakteriseres som kalkfattig og humøs i henhold til vannforskriftens klassifiserings-veileder for miljøtilstand i vann. Det er ingen ting som peker i retning av at det er en forurenset vannforekomst, og Drakstelva vurderes i all hovedsak å ha svært god vannkvalitet. Tettheten av ørretyngel (0+) og eldre ørretunger (≥1+) var gjennomgående lav i hele Drakstelva (henholdsvis 0,3-16,7 og 0-17,9 individer pr. 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet var henholdsvis 8,9 og 5,5 individer pr. 100 m2 i september 2016. Ørretbestanden i vassdraget som helhet klassifiseres etter dette som dårlig, mens klassifiseringen varierte fra moderat til svært dårlig på de enkelte stasjonene. Det ble funnet muslinglarver på henholdsvis 86 og 36 % av de ettårige ørretungene i begynnelsen/midten av juni 2015 og 2016. En del av larvene var allerede fullt utvokst (ca. 0,40 mm lange) og i ferd med å falle av ørretungenes gjeller i 2016. Høyeste antall på en enkelt fisk var henholdsvis 1076 og 962 muslinglarver i 2015 og 2016. Elvemusling var tidligere utbredt i hele Drakstelva opp til Stor-Drakstsjøen. Den finnes ikke lenger på elvestrekningen mellom Stor-Drakstsjøen og Litjdrakstsjøen. Manglende minstevannføring og tørrlegging av elveløpet nedstrøms Stor-Drakstsjøen etter utvidelse av reguleringen og bygging av ny demning i 1959-1960, er den sannsynlige årsaken til dette. Elvemusling finnes i dag på ca. 2,8 km av den 3,3 km lange strekningen av Drakstelva mellom Litjdrakstsjøen og Selbusjøen. I 2016 ble det talt opp 5463 synlige muslinger på arealet til de 13 stasjonene som ble undersøkt. Av disse ble 93 % av individene funnet på strekningen mellom Fossen og Varmdalsbrua. Antall muslinger totalt kan overstige tjue tusen synlige muslinger, men estimatet er meget usikkert. Gjennomsnittlig tetthet av levende elvemusling på 8 stasjoner i Drakstelva mellom Varmdalsbrua og Litjdrakstsjøen var 5,84 individ pr. m² i 2016. Det ble funnet muslinger i alle transektene som ble undersøkt og tettheten varierte mellom 0,64 og 14,47 individ pr. m2. Det ble funnet få tomme skall, og de utgjorde bare 1,3 % av det totale antall skjell som ble funnet. Skallengden til levende elvemusling varierte fra 7,4 til 134,2 mm og gjennomsnittslengden var 72,9 mm (SD = 37,0; N = 486) i juli 2016. Det ble funnet 25 individ som var mindre enn 20 mm, og i alt 150 individ var mindre enn 50 mm. Dette utgjorde henholdsvis 5,1 og 30,9 % av totalantallet. Nær en tredel av muslingene var yngre enn 10 år i 2016 og rekrutteringen var stedvis svært god på strekningen nedenfor Fossen. Muslinger som var 20-25 mm dominerte i lengdefordelingen. Dette tilsvarte muslinger som var seks år (5-7 år) i 2016 og hørte til 2010-årsklassen. I Vannforskriften inngår elvemusling som en terskelindikator. Om vi fastsetter økologisk tilstand for Drakstelva basert på terskelindikatoren elvemusling får vi dårlig status på strekningen mellom Stor-Drakstsjøen og Litjdrakstsjøen, moderat status på strekningen mellom Litjdrakstsjøen og Fossen og svært god status på strekningen nedenfor Fossen. Det ble funnet svært få muslinger i de grunne partiene av elveløpet og de fleste muslingene sto på mer enn 30 cm dyp. Dette kan tyde på at vannføringen sommeren 2016 var høyere enn den normalt har vært tidligere år, til andre tider av året eller det som tidligere har vært laveste vannføring i løpet av året. Det kan ha vært kritiske perioder midtvinters og i ekstra tørre perioder på sommeren tidligere. Vedrørende helårig minstevannføring er det per i dag ikke noen måleanordning som angir vannføringen i Drakstelva så det er ikke dokumentert hvordan vannføringen i elva varierer gjennom året. Dette betyr at vi ikke har noen referanse med hensyn til målt vannføring når resultatene fra 2016 skal tolkes mot tidligere år eller mot resultater i en framtidig overvåking. På strekningen nedstrøms Fossen, den delen av Drakstelva som har vært minst påvirket av menneskelig aktivitet i nyere tid, har elvemuslingen stedvis en meget god rekruttering. En vann-føring som sikrer tilstrekkelig vanndekt areal og som unngår de store variasjonene gjennom året (store flommer eller ekstrem tørke) vil favorisere elvemuslingen. Vannkvaliteten er god, og potensialet ved en pålagt minstevannføring vil være at muslingene vil kunne utnytte en større del av elveløpet enn i dag. Det er dessuten mulig å reetablere muslinger til elvestrekningen mellom Stor-Drakstsjøen og Litjdrakstsjøen. I tillegg vil andre tiltak, som biotopforbedrende tiltak på den kanaliserte strekningen samt beskatning av gjeddebestanden i Litjdrakstsjøen, være med på å styrke bestandene av både ørret og elvemusling ytterligere.

Andersen, O. og Dervo, B. K. 2017. Fisket etter innlandsfisk i Finnmark 2016. Resultater fra en spørreundersøkelse - NINA Rapport 1308. 58 s. På oppdrag fra Finnmarkseiendommen har vi gjennomført en web-basert spørreundersøkelse til folk som hadde kjøpt fiskekort eller registrert seg som fisker i en frivillig ordning (bosatte i fylket), bekreftet at de fisket innlandsfisk i et telefonintervju og sa seg villig til å delta i undersøkelsen, eller hadde fått tildelt vedteig eller kjøpt småviltkort av FeFo. I alt 4 634 personer leverte komplette besvarelser på undersøkelsen. • Fisket i Finnmark er omfattende, skaper store, varierte verdier og drives av både fastboende i Finnmark som ferierer/fisker andre steder enn der de er bosatt i eget fylke, tilreisende norske og tilreisende utenlandske fiskere, særlig finske fiskere. Nesten 15 000 voksne fastboende i Finnmark, drøyt 1 500 tilreisende norske og nesten 5 500 utenlandske fritidsfiskere fisker etter innlandsfisk i Finnmark hvert år. I tillegg kommer innlandsfiske utført av barn og unge. • Fisket domineres av middelaldrende menn, men det er flere fastboende kvinner i Finnmark som fisker, enn det som en kjenner til fra fritidsfiske fra andre steder i Norge. • Det høstes store mengder fisk hver år, mest av ørret og røye, hvor det fanges ca 50 tonn av hver art, og mellom 86-177 tonn innlandsfisk totalt. Bosatte i Finnmark står for en stor andel av den samla fangsten. Det anbefales mer detaljerte studier i avgrensa områder med stort fiskepress for å belyse nærmere hvorvidt det forekommer over- eller feilbeskatning i fritidsfisket etter innlandsfisk. Men fangsttallene indikerer også at det fins store unytta fiskeressurser i fylket. • For alle gruppene er det særlig ørret og røye som er de artene det fiskes etter. Det fiskes også i mindre grad etter de andre artene, harr av utlendinger, sik, gjedde og abbor i noen grad av fastboende/lokale. • For fastboende er det to hovedsesonger, vårvinteren/Påske og sommersesongen. En ser likevel at innlandsfiske skjer over en ganske lang periode og ut over høsten, slik at innlandsfiske trolig kombineres med annen høsting i utmarka. Håndredskap dvs. fiske med krok, snøre og stang dominerer kraftig og det kan synes som bruk av garn og mer fangsteffektive metoder har gått tilbake sammenlignet med 1980-tallet. • De tilreisendes fiske er særlig knytta til juli/august, men også noe isfiske på vårvinteren. • Fisket skaper betydelige lokale omsetningsvirkninger, og anslagsvis gir innlandsfiske en omsetning på omlag 136 mNOK per år. Det er finnmarkinger som er fiskere og fisketurister i eget fylke som står for mer enn ¾ deler av denne omsetningen. Vi understreker at de regionaløkonomiske virkningene er mindre, fratrukket lekkasje gjennom import (kjøp) av varer fra utenfor fylket og statlige skatter og avgifter, tillagt ringvirkninger. Det har ikke vært ressurser i dette prosjektet til å beregne dette. • Finnmark sees på som et område for innlandsfiske som ikke skal tilrettelegges i særlig grad, selv om særlig tilreisende utlendinger uttrykker noe større interesse for å leie husvære/overnatting. • Blant de fastboende i Finnmark er det liten vilje til å akseptere å betale for fiskekort. Andersen, O. og Dervo, B. K. 2017. Sáivaguollebivdu Finnmárkkus 2016. Jearahallaniskkadeami bohtosat–- NINA Raporta 1308. 58 s. Bargun Finnmárkkuopmodaga ovddas leat mii čađahan web-vuđot jearahallaniskkadeami olbmuid dáfus geat ledje oasttán oaggunkoartta dahje registreren iežaset guollebivdin eaktodáhtolaš ortnegii (fylkka ássit), geat leat duođaštan telefovdnajearahallamis ahte leat bivdán sáivaguliid ja miehtan searvat iskkadeapmái, dahje ožžon murrensaji/sárggá dahje oastán smávvafuođđokoartta FeFo:s. Oktiibuot bukte 4 634 olbmo dievaslaš vástádusaid iskkadeapmái. • Finnmárkku guollebivdu lea viiddis, buvttiha stuorra, iešguđetlágan árvvuid, ja guollebivdit leat sihke báikkálaš olbmot, finnmárkulaččat geat leat luomus/oggot eará sajis go doppe gos ásset fylkkas, ja galledeaddji norgalaš ja galledeaddji olgoriikalaš guollebivdit, earenoamážit suopmelaš guollebivdit. Gosii 15 000 rávis finnmárkulačča, badjelaš 1 500 galledeaddji norgalaš ja gosii 5 500 olgoriikalaš astoáiggeguollebivdi bivdet sáivaguliid Finnmárkkus juohke jagi. Dasa lassin boahtá sáivaguollebivdu maid mánát ja nuorat doaimmahit. • Leat eanemus gaskaagi dievddut geat bivdet sáivaguliid, muhto leat eambbo bissovaš ássi nissonat Finnmárkkus geat oggot, go dat maid dieđus astoáiggebivddu dáfus muđui eará sajiin Norggas. • Juohke jagi bivdojuvvojit hui olu guolit, eanas dápmot ja rávdu, main goappáge nális bivdet gitta 50 tonna jahkásaččat, ja gaskal 86-177 tonna sáivaguoli oktiibuot. Finnmárkku ássit bivdet stuorra oasi obbalaš sállašis. Ávžžuhuvvo guorahallat dárkileappot ráddjejuvvon guovlluid gos lea stuorra deaddu guliid bivdimis, čuvgen dihte lea go badjelmearálaš dahje boasttu bivdu sáivaguliid astoáiggebivddus. Muhto bivdologut muitalit maiddái ahte leat stuorra geavatkeahtes guollevalljodagat fylkkas. • Buot joavkkuid dáfus lea erenoamážit dápmot ja rávdu maid bivdet eanemusat. Eará náliid bivdet maiddái veahá, olgoriikkalaččat hárri, ja fásta ássit/báikkálaš olbmot fas muhtin muddui čuovžža, hávgga ja vuskkona. • Bissovaš ássin leat guokte váldoáigodaga, giđđadálvi/beassážat ja geassi. Oaidná almmatge ahte sáivaguollebivdu dáhpáhuvvá oalle guhkes áiggi badjel ja čavčča mielde, nu ahte bivdet várra sáivaguliid seammás go ávkkástallet meahci eará láhkái. Giehtaneavvut, dahje oaggun vuokkain, gártniin ja stákkuin, dominere garrasit ja fierbmun ja eanet beaktilis bivdoneavvuid geavaheapmi lea unnon 1980-logu ektui. • Gallededdjiid guollebivdu lea earenoamážit čadnon suoidnemánnui/borgemánnui, muhto maiddái veahá rudnebivdu giđđadálvvi. • Guollebivdu váikkuha hirbmosit báikkálaš gávppašeapmái, ja sáivaguollebivdu buktá gávppašeami sullii 136 mNOK ovddas juohke jagi. Leat finnmárkulaččat geat leat guollebivdit ja guolleturisttat iežaset fylkkas geat dahket eambbo go ¾ oasi dán gávppašeamis. Mii deattuhit ahte regionálaekonomalaš váikkuhusat leat unnibut, go geassá importasuođđama (gálvvuid oastima) olggobealde fylkka ja stáhta vearuid ja divadiid, go lasiha váikkuhusaid. Prošeavttas eai leat leamaš resurssat rehkenastit dán. • Finnmárku gehččojuvvo dakkár sáivaguollebivdoguovlun mii ii galgga heivehuvvot bearehaga, vaikko earenoamážit galledeaddji bivdit dovddahit ge veahá stuorát beroštumi láigohit orrunsaji/idjadit. • Finnmárkulaččain ii leat dáhttu dohkkehit ahte šaddet máksit oaggunkoartta. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Sandlund, O.T., Brabrand, Å., Davidsen, J.G., Gjelland, K.Ø., Heggberget, T.G., Knudsen, R., Pettersen, O., Saksgård, L., Sjursen, A. og Aass, P. 2017. Fiskebiologiske undersøkelser i Limingen, Nord-Trøndelag, 2016. - NINA Rapport 1334. 37 s. Fiskesamfunnet i Limingen omfatter røye, aure, ørekyt og trepigget stingsild. Også kanadarøye fanges fra tid til annen. Røyebestanden inkluderer tre økologiske former: normalrøye, dvergrøye og grårøye. Selv om bestanden av normalrøye trolig har gått mye tilbake siden reguleringene (6 m i 1953 og ytterligere 2,7 m i 1963) finnes det fremdeles en livskraftig bestand. Det samme gjelder dvergrøye og grårøye som trolig har vært mindre berørt av reguleringene. Aurebestanden i innsjøen har hatt en minst like kraftig tilbakegang som normalrøya, og har i dag dårlig vekst og lav kondisjonsfaktor. Dette skyldes både begrensete gyte- og oppvekstmuligheter og en vid og utvasket strandssone. Basert på fiskebestanden må økologisk tilstand for Limingen settes til «dårlig», og det er ingen realistiske tiltak som kan bringe bestanden opp til «god» tilstand. Dette passer med at Limingens tilstand i Vann-nett er satt til sterkt modifisert vannforekomst (SMVF). Det ble prøvefisket med både bunnsatte og pelagiske nordisk oversiktgarn og pelagisk trål i august-september 2016. Målt som fangst per innsats (antall fisk per 100 m2 garnareal per natt, CPUE) dominerte ørekyt og aure i strandsona (CPUE lik hhv. 7,5 og 3,1). Fra 10 m til mer enn 50 m dyp dominerte røye i fangstene. Fangsten av normalrøye var størst i 20-30 m dyp (CPUE=5,0), mens CPUE for både dvergrøye og grårøye var størst i 30-50 m dyp (CPUE hhv. 7,8 og 2,2). I de åpne vannmassene ble det bare fanget normalrøye. I flytegarna ble det fanget kun ni normalrøye mellom 14 og 40 cm, mens trålfangsten bestod av 63 normalrøye mellom 4 og 30 cm. Normalrøya hadde best vekst av røyeformene, og stagnerte i vekst ved ca. 35 cm ved seks-sju års alder. Dette er også alder ved kjønnsmodning. Dvergrøya vokste langsomt og nådde ca. 23 cm ved 10 års alder. Grårøyas vekst var en mellomting mellom disse, og den nådde ca. 25 cm ved åtte års alder. Aurens vekst var dårlig, ca. 3,7 cm i året fram til sju års alder, da gjennomsnittlig lengde var ca. 26 cm. Aure fra Gjersvika, der vannstanden holdes stabil ved hjelp av en terskel, hadde vekstomslag ved 4-5 års alder og nådde 43,5 cm ved sju år. Kondisjonsfaktoren til både normalrøye og aure over 25 cm var 0,86. Ca. 45 % av normalrøya over 15 cm hadde rød kjøttfarge, mens bare 29 % av auren hadde rødt kjøtt. Dietten til normalrøya var dominert av dyreplankton og mysis, med et mindre innslag av overflateinsekter, bunndyr og fisk. Hos dvergrøya var mysis viktigste næringsdyr sammen med dyreplankton, mens grårøya tok mest fisk og mysis. Hos auren var overflateinsekter og dyreplankton de viktigste næringsdyra. Mysis utgjorde bare en liten andel av mageinnholdet til auren, og fisk ble bare så vidt registrert. Både røye (normalrøye) og aure har gått kraftig tilbake i Limingen etter reguleringene. For røyas del er dette i noen grad kompensert ved at fiskens vekst og kvalitet er relativt god. Dette skyldes sannsynligvis det «nye» næringsdyret mysis som ble introdusert tidlig på 1970-tallet. Den fåtallige aurebestanden har langsom vekst og lav kondisjonsfaktor, og ser ikke ut til å utnytte den introduserte ørekyta som byttedyr. I Gjersvika, der vannstanden holdes stabil vha. en terskel, viser auren vekstomslag som tyder på at den har langt bedre næringsforhold enn i selve Limingen, og muligens i noen grad utnytter ørekyt som byttefisk. Utfisking av ørekyt med teiner kan gi store fangster med relativt liten arbeidsinnsats på habitater med stor tetthet, f.eks. på terskelen mellom Limingen og Gjersvika. Tiltak for å bedre aurebestanden i Limingen vil eventuelt være å sikre best mulig adgang til de begrensete gytearealene som finnes i tilløpsbekker. Dette kan omfatte både å holde vannstanden så høy i gytetida at fisken får lett adgang til bekkene, og fysiske tiltak i reguleringssona som sikrer oppvandringsmulighet og som hindrer at rogn gytes på områder som senere blir tørrlagt. En viktig begrensning for auren er likevel liten tilgang på næring i den regulerte strandsona, slik at en kraftig økning av aurebestanden ikke vil finne gode vekstforhold. Utsetting av fisk er derfor ikke et aktuelt tiltak. For røyas del er spesielle tiltak ikke nødvendige. Sandlund, O.T., Brabrand, Å., Davidsen, J.G., Gjelland, K.Ø., Heggberget, T.G., Knudsen, R., Pettersen, O., Saksgård, L., Sjursen, A. and Aass, P. 2017. Survey of the fish stock in Lake Lim-ingen, Nord-Trøndelag, 2016. - NINA Report 1334. 37 s. The fish community in Lake Limingen includes Arctic charr (Salvelinus alpinus), brown trout (Salmo trutta), European minnow (Phoxinus phoxinus) and three-spined stickleback (Gasteros-teus aculeatus). Lake trout (Salvelinus namaycush) has occasionally been recorded in the lake. Only Arctic charr and brown trout are native to the lake. The population of Arctic charr consists of three ecomorphs: “normal charr”, “dwarf charr” and “grey charr”. Although the population of normal charr has declined by 70-80% since the hydropower regulation of the lake in 1953 and 1961 (total regulation amplitude: 8.7 m), there is still a vital population of this ecomorph in the lake. This is also the case for the deep-water dwarf and grey charr, both of which probably have-been less affected by the hydropower regulation. The population of brown trout experienced a similar decline since 1953, and presently exists in a relatively sparse population with poor growth. Brown trout suffers from poor spawning and recruitment opportunities, and an eroded littoral zone with lean feeding conditions. Based on the documented decline in the population abundance of normal charr and brown trout, the ecological status of the fish community in Lake Limingen is classified as “poor”, which is in line with the classification of the lake as “heavily modified water body” (HMWB) (cf. www.vann-nett.no). Survey fishing was performed in August-September 2016 with benthic and pelagic Nordic survey nets as well as a pelagic pair trawl. CPUE (number of fish per 100 m2 net area per night) was dominated by minnow and brown trout in the littoral zone (CPUE = 7.5 and 3.1, respectively). Between 10 m and more than 50 m depth, CPUE was dominated by Arctic charr. Maximum catch of normal charr (CPUE = 5.0) was at 20-30 m depth, while both dwarf and grey charr were most numerous at 30-50 m depth (CPUE = 7.8 and 2.2, respectively). The pelagic gill net and trawl catches contained only normal charr (gill net CPUE = 0.6). In pelagic gill nets, the fish varied between 14 and 40 cm in body length, while the pair trawl catches contained fish between 4 and 30 cm in length. Normal charr had the highest growth rate of the charr ecomorphs, reaching approx. 35 cm at 6-7 years. Dwarf charr had the slowest growth rate, reaching 23 cm at 10 years, while grey charr had intermediate growth, reaching 25 cm at 8 years. Brown trout grew poorly, at an annual rate of 3.7 cm, stagnating at around 27 cm at age 7. In Gjersvika bay, which is a part of the lake where water level is kept relatively stable by a sill at the bay entrance, brown trout showed a shift in growth rate at an age of 4-5 years, reaching 43.5 cm at age 7. The body condition (Fulton’s K) of normal charr and brown trout larger than 25 cm was 0.86. Approx. 45% of normal charr larger than 15 cm had red flesh, while only 29% of similarly sized brown trout had red flesh. The stomach contents of normal charr was dominated by the introduced Mysis relicta and crustacean zooplankton, with small amounts of surface insects, zoobenthos and fish. Dwarf charr had eaten M. relicta and zooplankton, while grey charr had eaten M. relicta and fish. Brown trout had mainly taken surface insects and zooplankton, and very small amounts of M. relicta. Fish was barely recorded in trout stomachs. The decline in normal charr since the 1950s has to a limited extent been compensated by improved growth and quality, likely due to the introduced prey species M. relicta. The sparse brown trout population exhibits slow growth rates and low condition factor, and appears not to be able to utilize the introduced potential prey fish, European minnow. The recruitment to the brown trout population has been severely reduced when both the inflowing and outflowing rivers were regulated, barring access to major spawning areas. Possible measures to improve the brown trout stock in Lake Limingen should focus on ensuring access to the limited spawning and recruitment areas that still do exist in small inflowing streams. This may include managing the water level during spawning migration as well as habitat measures in the regulation zone to prevent spawning in areas that will be left dry during winter. However, with the eroded littoral zone, there will be limited food available for the trout population, and stocking with trout should not be prioritized. The normal charr population does not require any new management measures.

I juli 2014 vart det gjennomført eit prøvefiske i Litlosvatn, øvst i Kvennavassdraget i Ullensvang statsallmenning på vestre del av Hardangervidda, for å få innblikk i korleis bestanden har utvikla seg dei seinare åra etter auka beskatning av middelstor fisk, og med fleire somrar med relativt høge temperaturar. Det har vore prøvefiska fleire gonger tidlegare i vatnet, fyrste gong i 1967. Nokre av resultata frå desse studiane er samanfatta i denne fagrapporten. Det har vore fleire sterke årsklassar frå og med 1997, og dette har gjeve dårlege veksttilhøve for auren pga. for stor bestandstettleik. Sterk utfisking i 2005 og seinare år, med særleg vekt på beskatning av fisk i lengdeklassen under 30 cm (mellomstor fisk) ser ut til å ha betra kvaliteten noko, og både skjoldkreps (Lepidurus arcticus) og marflo (Gammarus lacustris) er blitt viktig føde i august månad, men framleis er individuell vekst tilsynelatande relativt låg, med niåringar som i gjennomsnitt har ein lengde på under 30 cm. Det kan delvis skuldast hard beskatning av den mellomstore fisken, med ein sterk utfisking av den mest hurtigveksande, unge fisken. Eldre fisk vil difor vera mest seinveksande individ, og aldersanalysen gjev dermed kanskje eit skeivt bilete av vekstpotensialet for fisken i Litlosvatn. I Kollsvatn er det ikkje gjennomført prøvefiske i dei seinare åra, men fisk tekne ved det ordinæra garnfisket er blitt analysert med omsyn til alder og vekst. Trass i at det har vore mindre fiskeinnsats i Kollsvatn enn i Litlosvatn, har auren i dette vatnet betre individuell vekst enn auren i Litlosvatn. Dette kan skuldast både lågare årleg rekruttering og at vatnet er grunnare, med maksimum djup på 15 m mot 25 m i Litlosvatn, men òg at den unge fisken her har vore lite beskatta. Dermed overlever fleire fisk med god vekst til høgare alder samanlikna med i Litlosvatn. I Kollsvatn er det ikkje påvist marflo i dietten til auren, medan skjoldkreps har vore heilt dominerande i augustdietten i åra 2013-14. Fleire nye, sterke årsklassar (2006, 2009 og 2010) i begge vatna kan gje biomasseauke for begge bestandane, og utan auka beskatning vil vekst og kvalitet på fisken få eit tilbakeslag i åra som kjem. Fisket med garn bør leggjast opp slik at beskatninga blir spreidd både på liten, mellomstor og stor fisk, t. d. ved at det vert fiska med fleire maskevidder frå t.d. 24 mm til 39 mm i begge vatna. Liknande beskatning bør det òg vera i andre vatn i Ullensvang statsallmenning der aurebestandane har stort rekrutteringspotensial.

Bakgrunn: Alle elvekraftverk har et definert inntaksområde for vann som ledes nedstrøms gjennom trykksjakter og turbiner for kraftproduksjon. Foran disse vanninntakene er det installert varegrinder som beskytter turbinene mot større objekter som kommer flytende med vannet. I mange tilfeller er turbinpassasje den eneste tilgjengelige vannveien for nedstrøms vandrende fisk. Valg av lysåpning i varegrinder foran turbininntakene har hittil først og fremst blitt gjort som følge av driftsmessige forhold av kraftverkseieren, og det har vært lite fokus på varegrinder som bevarings- og fiskeforsterkningstiltak i norske regulerte vassdrag med elvekraftverk. Dette til tross for at det har vært et tema i internasjonale fagjournaler i årtier. Varegrindene ved Hunderfossen kraftverk ble skiftet ut i løpet av vintrene 2009/10 og 2010/11. De gamle varegrindene hadde en lysåpning på 6 cm, mens de nye grindene har en lysåpning på 10 cm mellom de vertikalstilte elementene. Nedvandrende smolt kan passere med lysåpning 6 cm og med en åpning på 10 cm er det mulig for de fleste gytevandrende Hunderørretene å passere gjennom varegrindene under returvandringen mot Mjøsa. Fra et fiskebiologisk ståsted er det ikke ønskelig at hverken smolt eller støing passerer gjennom turbinen. Dette kan føre både til akutt dødelighet og skader med langtidsvirkning. For smolt som skal vandre videre gjennom Lågendeltaet med mye rovfisk (gjedde, abbor og lake) kan turbinpassasje føre til at de blir mer utsatt for predasjon. Hensikten med studiet var å undersøke om skifting til varegrind med større lysåpning (10 cm) gir økt risiko for at utgytt ørret (støing) og smolt passerer gjennom turbinene. Gytefiskundersøkelsen ble gjennomført høst og vår. Smoltundersøkelsen ble gjennomført om våren uten slipp av vann gjennom flom- og isluker, og resultatene er sammenlignet med tilsvarende telemetristudier i 1998. Videre er det undersøkt gytevandringer og gytested for radiomerket gytefisk oppstrøms dam og returvandring mot dam etter gyting. For utgytt ørret er det undersøkt terskelverdier for vannslipp over isluka i forhold til nedvandring forbi dammen og videre nedvandring gjennom minstevannføringsstrekningen til Fåberg. Materiale og metode; Til sammen ble det radiomerket 49 voksne Hunderørret fanget i fisketrappa ved Hunderfossen og 50 stk to-årig smolt fra settefiskanlegget ved Hunderfossen som alle ble satt ut ovenfor dammen. De radiomerkede ørretene ble peilet både manuelt og ved to automatiske dataloggingsstasjoner nedenfor Hunderfossen dam. Det ble gjennomført to forsøk med ulike vannslipp over isluka for å avdekke laveste funksjonelle terskelverdi og effekten av et kontinuerlig vannslipp på 5 m3/s over isluka i tre døgn. Resultater voksen ørret: Oppstrøms vandringer og gyteområder ble registrert for 40 gytevandrende Hunderørret. Gyting ble registrert på følgende syv lokaliteter; Strømshugguet ved Rybakken (3 stk), Øyer ved Tingberg (17 stk), Sæterfossen ved Skarsmoen (6 stk), Hovdefossen (1 stk), Tretten fra Lybekkstrømmen og ned til Hovdefossen (7 stk), Tretten ved Bådstø (5 stk) og Frya (1 stk). Dette er hovedsakelig de samme gyteplassene som er registrert tidligere. De mest intense periodene for returvandring foregikk i to puljer på henholdsvis høsten og våren; 10. – 31. oktober 2011 og 24. – 25. mai 2012. Det første forsøket med vannslipp over isluka avdekket en minste terskelverdi for på 3 m3/s for passasje av utgytt ørret. Dette tilsvarer et vannsøyle på 28 cm over lukekanten. Det andre lukeforsøket med 5 m3/s i tre døgn viste at 41,7 % av utgytt ørret foran turbininntaket passerte isluka i løpet av første døgnet, og 83,3 % hadde passert etter tre døgn. Background: All run-of-river hydro power plants have a turbine forebay area in which production water is drawn into the turbine shafts. In front of the intake shafts there are trash racks to avoid entrainment of coarse woody debris. In many cases the turbine waterway is the only available passage route for downstream migrating fish. The choice of spacing between the trash rack beams is generally based on operational considerations by the power plant owner, and only rarely considered in a conservational context by the authorities despite the fact that this has been an international research topic for decades. The old trash racks spaced 6 cm at Hunderfossen power plant was replaced with new and 10 cm spaced racks in 2009/10 and 2010/11. A 10 cm spacing provide very limited physical hindrance for migrating fish to pass the trash racks and enter the turbines. From a fisheries management point of view it is not desirable to allow neither smolts nor kelts of any species to pass through turbines due to the risks of instant mortality and long term damages. The lower reaches of River Gudbrandsdalslågen contain abundant populations of predator species like pike, perch and burbot which have the capacity to inflict delayed mortality through predation on damaged and perplexed smolts. The purpose of this study was to examine whether the effect of increased spacing between the steel elements of the trash rack (from 6 to 10 cm) inflicted increased risk of turbine entrainment of trout kelts and smolts. The kelt surveys were conducted in autumn and spring, and smolt surveys were done in early spring without release of spillwater through the spillways. The effect from increased spacing is evaluated by comparing findings from previous telemetry studies in 1998. In addition the study revealed spawning locations above the Hunderfossen dam, and further explored the lower threshold values for downstream passage of kelts through the iceand trash spillway. Material and methods: In total 49 adult trout were captured and tagged during their upstream migration in the fishway, and 50 hatchery-reared 2-year-old smolts were radio-tagged and released above the dam. Tracking was performed manually and by two automatic data logging stations. Two trials involving different water discharges through the ice- and spillway were conducted in order to reveal the lowest functional discharge required for downstream passage of kelts, and the effect of 3-days release of 5 m3/s during the migration period. Results adult trout: The spawning sites for 40 trout were recorded between Rybakken in Øyer and Frya in Sør-Fron. The most intense return migration periods for kelts occurred in autumn (10-31 October) and spring (24-25 May). The lowest water discharge required for passing kelts through the ice- and trash spillway was 3 m3/s, which correspond to a 28 cm water column over the spillway crest. Release of 5 m3/s during a 3 days period (day and night) resulted in a passage efficiency of 41.7 % after the first day, and 83.3 % after three days. However, only two (20 %) out of 10 trout that successfully passed the spillway continued further downstream migration towards Lake Mjøsa during the lowest regulated water flow, one trout migrated downstream during an artificial freshet, and the remaining 7 trout over-wintered in the pools below the dam. Results smolt: In total, 50 radio tagged smolts were released at Granrudmoen Øyer on May 16, and unlike the results from smolt studies in 1998, many of them migrated directly towards the turbine intake. First records of smolt passage on the ADS station at Fåberg was on May 17 0739 am. In total 27 smolts were logged at this ADS station, and no records were detected on the ADS station on the regulated river section. The smolt passages at Fåberg occurred between 17 and 28 May, and 67 % had passed Fåberg within 4 days after release at Granrundmoen. Smolt migration took place during nighttime. The remaining 23 smolts were either killed in the turbines or passed the ADS station without being recorded. It is concluded that probably all smolts passed the power plant by descending through the turbines. The data does not provide sufficient power to estimate mortality from turbine passage. Conclusions and recommendations for kelts: The return migration of kelts from the spawning grounds occurs in two heats; during, and shortly after, spawning in October and in the early phase of the spring flood in May. Release of 5 m3/s over three days resulted in 83.3 % passage efficiency of kelts, but 70 % of the passing kelts over-wintered in the pool below the dam, and only 30 % migrated to Lake Mjøsa. Aborted downstream migration may be a result of the 3-4 m free fall down to the concrete channel and friction damages to the skin, mucus and eyes during the descent. It is also recommended that the ice- and trash spillway is actively maneuvered to provide sufficient passage opportunities for kelts. The lower threshold value for kelt passage over the spillway crest was 3 m3s-1, which corresponds to a 28 cm water column. It is recommended that the ice- and trash spillway should release 5 m3s-1 from 5 October to 5 November each year. The height of the free fall from the spillway crest to the concrete channel floor should also be reduced to avoid injuries affecting the motivation to migrate. The concrete channel and the rock formations in the lower parts should be smoothed. Conclusions and recommendations for smolts: Compared to previous investigations when the old trash rack was present, hatchery-reared smolts quickly migrated towards the turbine forebay and descended without hesitation. This behaviour is interpreted as an effect of the new and coarser trash rack spacing. Whether these findings are representative for wild smolts is not clear, and similar investigations for wild smolts should be conducted. It is also recommended all hatchery-reared smolts are released below Hunderfossen dam to avoid losses from turbine mortality. Further, if wild smolts perform similarly, it is necessary to establish measures to prevent or reduce turbine entrainment of wild smolt. These include reduced rack spacing either as a permanent arrangement, or a temporary and removable rack to be installed during migration season. Selected measures and arrangements should be evaluated through further migration studies on wild and hatchery-reared smolts. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Målet med denne rapporten er å beskrive utviklingen i storaurebestandene i Femund og Iste-ren over en periode på ca. 30 år og gi råd om forvaltningen av bestandene. Både Femund og Isteren huser viktige storaurebestander. Til tross for at begge innsjøe-ne ligger omkring 650 m o.h. er det stor forskjell på gjennomsnittlig vekst hos auren i de to be-standene. Isteren er en grunn og relativt produktiv innsjø, der auren i gjennomsnitt når 62 cm ved 10 års alder. Femund er derimot djup, kald og lavproduktiv, og en 10-årig aure er vesentlig mindre, bare omkring 48 cm i gjennomsnitt. I begge innsjøene er det sik mellom 5 og 20 cm som er den viktigste byttefisken for den fiskespisende auren. I Femund spiser auren yngel og ungfisk av sik, og den er derfor avhengig av jevn og god rekruttering i sikbestandene for å ha et godt mattilbud. Den småvokste "siksilda" (sik, kjønnsmoden < 20 cm), som bare finnes i Iste-ren, er en mer stabilt tilgjengelig matressurs, da den også som voksen er i den størrelsesgrup-pa som auren foretrekker i dietten. Denne rapporten baserer seg på data fra Femund fra 1982 til 2009, og fra Isteren fra 1977 til 2006. Det analyserte materialet av aure fra Femund består i hovedsak av fangster ved vårt eget prøvefiske med prøvegarnserier i perioden 1983-94, samt fisk fanget som bifangst ved det kommersielle garnfisket etter sik drevet av Femund fiskerlag (FF) 1982-2009. I tillegg er det registrert (1991-2011) og merket (1991-2003) fisk i fiskefella i Elgåa. Gytebestanden i den mindre Litjåa ble undersøkt i 1994-95. Ved prøvefisket ble det fanget aure ned i 10,8 cm og opp til 56 cm, mens vanligste lengdegruppe var 30-35 cm. I disse fangstene var fisken mellom 2 og 12 år gammel. Vanligste aldersgruppe var 5 og 6 år. FFs fiske foregikk for det meste med 35 og 39 mm garn, og de fanget derfor større og eldre fisk enn i vårt prøvefiske. Den minste auren som ble fanget i FFs fiske var 19 cm, den største 90 cm. Vanligste aldersgruppe var 7-8 år, eldste fisk var 14 år og mange fisk var eldre enn 10 år. Hos aure fanget i Femund var det stor variasjon i vekst, alder og størrelse ved utvandring fra gyteelv, alder ved overgang til fiskeføde, og alder og størrelse ved første gyting. Dette har blant annet sammenheng med at det er mange gyteelver av svært ulik størrelse som utnyttes av auren i Femund. Dette illustreres ved forskjellene mellom Elgåa, som er en relativt stor gy-teelv, og Litjåa, som er liten. Forskjellene i gytefiskens størrelse i disse to elvene reflekterer trolig den variasjonen vi vil finne dersom alle gyteelvene ble undersøkt. I Litjåa var vanligste størrelse og alder for gytefisken 35-40 cm og 7 år; i Elgåa 50-55 cm og 10 år. Alder ved første gyting var 4 år i Litjåa og 5 år i Elgåa. Ungfisken som vandret ut fra Litjåa var vanligvis 7-11 cm. Størrelse ved utvandring er ikke undersøkt i Elgåa, men analyse av fisk fanget i Femund tyder på at vanlig størrelse ved utvandring var opptil 17 cm. Dette er trolig den viktigste bak-grunnen for den store variasjonen vi ser i vekstmønsteret til den auren som fanges i innsjøen. Alder og størrelse ved utvandring fra oppvekstelv til innsjø påvirker fiskens evne til å slå over på fiskeføde og dermed hele det framtidige vekstforløpet. Gjennomgående hadde stor Femundaure bedre kondisjonsfaktor enn små. Den minste lengdegruppa (30-40 cm) hadde imidlertid en signifikant tendens til økning i kondisjonsfaktor fra begynnelsen av 80-tallet til 2000-tallet. Tilsvarende var det en svak tendens til bedre årlig tilvekst hos ungfisk (2.-6. leveår) fanget i Femund, mens eldre fisk hadde en svak motsatt ten-dens. Bedre tilvekst hos ungfisk mens den lever i bekken og økning i kondisjonsfaktoren til den minste fisken i innsjøen kan henge sammen med at vintrene blir kortere og vanntemperaturen om sommeren høyere. The aim of this report is to provide management advice regarding the piscivorous brown trout in the lakes Femund and Isteren based on data from the last 30 years. Femund and Isteren are the uppermost large lakes in the Femund-/Trysilelva/Klarälven river system. Both lakes have healthy stocks of piscivorous brown trout (Salmo trutta). Although both lakes are situated approximately 650 m a.s.l., there are significant differences in mean growth rates of the trout. While the mean size of a 10-yr old trout in Isteren was around 62 cm, the corresponding length of a 10-yr old trout in Femund was around 48 cm. Both lakes are oligotrophic, but Femund is deep (max. 134 m, mean 30 m), while Isteren is shallow (max. 45 m, mean 7.4 m). Whitefish is the major prey of piscivorous trout in both lakes, with prey lengths between 5 and 20 cm. Both lakes have polymorphic whitefish stocks. In Femund, all morphs outgrow the predation window, while the small-sized whitefish morph in Isteren seldom reach lengths above approximately 20 cm. Thus, Isteren trout always find suitable and accessible prey. This report is based on trout data from Femund from 1982-2009, and from Isteren from 1977-2006. The Femund results are from our own survey fishing during four years between 1983 and 1994, and trout caught as a by-catch in the commercial whitefish fishery during 1982-2009. In addition, spawning trout were recorded (1991-2011) and tagged (1991-2003) in the Femund tributary Elgåa. Brown trout was investigated in the smaller tributary Litjåa in 1994-95. The survey nets (mesh sizes 8-52 mm, knot-to-knot) in the lake caught brown trout between 10 and 56 cm, while the median length group was 30-35 cm. Age of fish in survey net catches varied between 2 and 12 years, while the median age groups were 5 and 6 years. The by-catch from the whitefish fishery (mainly gill net meshes 35 and 39 mm, knot-to-knot) consisted of brown trout between 19 and 90 cm, with median age groups 7 and 8 years. Brown trout in Femund exhibited large variation in growth, age and size when leaving the nursery stream, age at becoming piscivorous, and age and size at first spawning. This is partly caused by the varying size of spawning streams, as illustrated by fish in the rivers Elgåa and Litjåa. In the smaller Litjåa, median size and age of spawners were 35-40 cm and 7 years, while in the larger Elgåa, corresponding figures were 50-55 cm and 10 years. Age at first spawning was 4 and 5 years, respectively. The juveniles leaving Litjåa were mainly 7-11 cm. We lack corresponding data for Elgåa, but analyses of fish caught in the lake indicate that the median size of these fish when leaving the nursery stream was around 17 cm. Differences in size when leaving the nursery streams is likely the major reason for the variation in growth pattern seen in Femund brown trout. Age and size at entering the lake influence their ability to turn piscivorous, which has a bearing on the future growth trajectory. The condition factor (K) was generally better among large than small Femund trout. However, the smallest size group, 30-40 cm, exhibited a significantly increasing trend from the 1980s to the 2000s. There was a weak trend of improved annual growth in juvenile fish (2-6 yrs) caught in the lake, whereas older fish showed the opposite trend. The improved K and increased annual growth in juvenile fish may reflect the reduced ice-cover period and increased summer water temperatures of the lake. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Året 2011 har vært nok et spennende og utfordrende år for stasjonen. Selv om prosjektaktivite-ten har gått ned sammenlignet med 2010, har det vært nok av arbeidsoppgaver å ta av. Stor oppgang av fisk i fella har tatt mye av tiden i løpet av sommer- og høstmånedene, og i tillegg har mengden av administrasjonsoppgaver økt. Fylkesmannen i Rogaland gjennomførte en kontroll av NINA Forskningsstasjon (lokalitet Ims II) i 2011 med hensyn til miljøundersøkelser, risikovurderinger og internkontrollarbeid knyttet til ytre miljø og forurensing. NINA Forskningsstasjon hadde et driftsunderskudd i 2011, og stasjonen er avhengig av at driftstilskuddet på tre millioner kroner pr. år over statsbudsjettet opprettholdes. Stasjonen har behov for økt prosjektaktivitet som kan sikre videre drift, og samtidig gjøre det mulig å tilføre de nødvendige investeringene som det er behov for. En søknad om midler til et nødoksygene-ringsanlegg ble innvilget fra CEDREN i 2011. Fiskefella i Imsa, en såkalt Wolf-felle, fanger all opp- og nedvandrende fisk. Det var en liten økning i antall smolt som vandret ut fra Imsa i 2011 sammenlignet med 2010, og smoltutvand-ringen de tre siste årene har generelt vært god - nesten en tredobling i forhold til utvandringen i 2008. Det ble til sammen registrert 1348 oppvandrende laks av ulike stammer i fella høsten 2011, hvorav 1213 laks var av Imsa 1. generasjon. Dette var nesten tre ganger så mange som i 2010. I tillegg ble det registrert 54 Imsa villaks og 15 rømte oppdrettslaks i 2011. Antall villaks har mer enn fordoblet seg sammenliknet med 2010. Antall oppdrettslaks er nesten på samme nivå som i 2007, og mindre enn halvparten av det som ble registrert av oppdrettslaks i 2008, 2009 og 2010. Av antatte feilvandrere fra andre vassdrag ble det registrert 13 laks. Det ble også fanget en regnbueørret i fiskefella i 2011. Det ble bare fanget fem oppvandrende ål i fella i Imsavassdraget i 2011. Det var ny bunnrekord sammenlignet med tidligere år. Antall utvandrende blankål økte imidlertid i 2011 sammenliknet med 2010. Utviklingen og fremtiden for ålen er fremdeles usikker i Imsa, da en fortsatt vet lite om hvilke faktorer som avgjør størrelsen på bestanden. Parasitten Anguillicoloides crassus ble også i 2011 observert i svømmeblæren på voksen ål i vassdraget. Av andre viktige ting fra aktiviteten ved NINA Forskningsstasjon, Ims i 2011 kan det kort nev-nes at - Seks av NINAs forskningsprosjekter hadde direkte tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims - Det er registrert 14 publiserte artikler og rapporter som helt eller delvis bygger på arbeider som er utført ved Forskningsstasjonen på Ims eller på materiale samlet inn fra Imsa - To internasjonale bøker om laks og ørret, som ble utgitt i 2011, bygger begge i stor grad på forskningsresultater fra Ims. - To doktorgradsavhandlinger fra 2011 bygger på arbeider som er utført ved Forskningssta-sjonen på Ims - Månedlige veterinærkontroller av fisk i anlegget har vist at helsestatusen er god - Stryking av stamfisk startet opp i begynnelsen av november 2011, og det ble lagt inn rogn fra sju ulike laksestammer og to ørretstammer i anlegget. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Forseth, T., Stickler, M., Ugedal, O., Sundt, H., Bremset, G., Linnansaari, T., Hvidsten, N.A., Harby, A., Bongard, T. & Alfredsen, K. 2009. Utfall av Trollheim kraftverk i juli 2008. Effekter på fiskebestandene i Surna. - NINA Rapport 435. 35 s. På grunn av et uhell stanset Trollheimen kraftverk i Surna søndag 27. juli 2008 kl 06.50. Utfallet medførte at vannføringen falt fra 21 til 3 m3/s i løpet av 1 t 40 min, og først etter ca tre timer var vannføringen reetablert. Utfallet tørrla store deler av elvestrekningen nedstrøms kraftverket (ca 26 % av vanndekt areal før utfallet, fra kraftverksutløpet og ned til Øye bru), men modellsimuleringer (HEC-RAS) viste at vannstanden sank relativt sakte (mindre enn 20 cm pr time for hele utfallspreioden). Dette gjør at mye fisk kan unngå stranding. Vi estimerte at i størrelsesorden 14000 årsyngel og 3600 lakseparr strandet og døde som følge av utfallet. I smoltekvivalenter gir dette tap på ca 3000 laksesmolt, som utgjør under 3 % av antatt smoltproduksjon nedstrøms kraftverket i perioden 2009-2012. I størrelsesorden 1/3 av smoltproduksjonen i Surna foregår i dette området. På samme måte strandet det også mellom 3000 og 15000 årsyngel av aure, og et ukjent antall eldre aureunger, og den relative effekten på aurebestanden var trolig sterkere enn hos laks. Alle estimatene er usikre. Ekstra slipp av vann, uver og i uka etter utfallet, hadde trolig neglisjerbar effekt på fiskebestandene. Artsmangfoldet i bunndyrsamfunnet nedstrøms kraftverket er fattig og framstår som påvirket av store variasjoner i vannstand. Utfallet i 2008 var trolig spesielt uheldig på grunn av store tørrlagte arealer og lav vannføring (langt under minstevannføringen). Dette kan redusere tilgjengeligheten av bytte for fisk i en periode framover. Analyser av vannføringsdata i perioden 2000 til 2008 viser at det til tross for tiltak i kraftverket (fra 2006) fortsatt er mange ordinære vannføringsreduksjoner i kraftverket som trolig medfører minst like stor risiko for stranding av fisk som utfallet i 2008. Stranding er derfor fortsatt et betydelig problem for fiskebestandene i Surna, og det er et stort potensial for forbedringer gjennom driftsendringer i kraftverket. Selv om utfallet i juli 2008 trolig ga relativt liten stranding av fisk, er denne typen utfall svært uheldig for fiskebestandene og elveøkosystemet som helhet, spesielt på grunn av tørrlegging av områder som i utgangspunktet er permanent vanndekte. Forseth, T., Stickler, M., Ugedal, O., Sundt, H., Bremset, G., Linnansaari, T., Hvidsten, N.A., Harby, A., Bongard, T. & Alfredsen, K. 2009. Accidental close-down of the Trollheim Hydropower Plant in July 2008. Effects on the fish populations in the River Surna - NINA Report 435. 35 pp. An accidental stop in the turbine in the Trollheim Hydropower Plant on 27th July 2008 caused a drop in downstream discharge in the River Surna from 21 to 3 m3/s during 100 min. River discharge was reestablished after three hours. The drop caused large dewatered areas (26 % of total wet area before the drop), but HEC-RAS simulations indicated that the ramping rates were relatively low (less than 20 cm per hour for the whole drop period in the modeled transects). Thus, a high proportion of the fish may have avoided stranding. Stranding mortality was estimated at approximately 14.000 0+ salmon and 3.600 older juveniles (70 % 1+), or the equivalent of approximately 3000 smolts. The loss constitutes less than 3 % of the future smolt production downstream the power station (estimated by up-scaling from densities at electrofishing station, via mesohabitats to the whole river stretch) during 2009-2012. About one third of the smolts in the River Surna has been estimated to be produced in areas below the power plant. Between 3000 and 15 000 0+, and an unknown number of older brown trout likely also died from stranding, and the effect was probably larger for the juvenile population of brown trout than Atlantic salmon. All the above estimates are uncertain. Additional releases of water from the reservoir during, and one week after the drop, likely had no effects on the fish populations. The diversity of the zoobenthos communities in the river below the outlet of the power plant is low, likely due to large and frequent variation in discharge. The accidental stop in 2008 was probably particularly damaging, due to the large dewatered areas and low minimum discharge (far below the minimum allowed residual flow at 15 m3/s). This may temporarily reduce biomass and diversity of zoobenthos and thus prey availability for fish. Analysis of discharge data during the period from 2000 to 2008, show that despite measures implemented in the power plant (from 2006), there are several events when ordinary reductions in power production cause a drops in water level, with similar or higher risks of stranding mortality than the accidental stop in 2008. Stranding remains a major problem for the fish population in the River Surna, and there is great potential for improvements by changes in the operation of the power plant. While the accidental stop in 2008 likely did not cause very high fish stranding mortality, such drops are generally harmful for the fish population and the river ecosystem as a whole. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Larsen, B.M. & Eken, M. 2009. Elvemusling i Sogna, Buskerud. Forundersøkelser i forbindelse med utbygging av Rv7 på strekningen Ramsrud-Kjeldsbergsvingene - NINA Rapport 459. 32 s. Fra å være en art i kraftig nedgang og i fare for å dø ut har elvemuslingen nå tatt seg opp igjen i Sogna i de siste 15-20 årene. Arten har reetablert på hele den 6,5 km lange strekningen mellom Heggen og Veksalplassen som er undersøkt i sammenheng med utbygging av ny Rv7 på strekningen Ramsrud-Kjeldsbergsvingene. I 2008 ble det funnet muslinger yngre enn ti år i hele undersøkelsesområdet. Gjennomsnittlig tetthet av elvemusling var 2,2 individ pr. m² i Sogna i 2008. Det var størst antall elvemusling på den 2,3 km lange strekningen mellom Heiern og Veksalplassen. Et grovt estimat anslo bestanden til mer enn 350.000 individ. Muslinger som hadde en skallengde på 85-95 mm var anslagsvis 20 år gamle. Dette betydde at om lag to tredeler av muslingene var yngre enn 20 år i Sogna i 2008. Reetableringen av muslinger sammenfaller i tid med kalkingen som ble intensi-vert i øvre deler av nedbørfeltet fra slutten av 1980-tallet. Det kan derfor se ut til at det er kalking og stadig mindre svovelholdig nedbør som har bidratt mest til den positive utviklingen. Forekomsten av unge muslinger gir vassdraget høy bevaringsverdi. Reproduserende bestander er sjeldne, og vassdrag som har en naturlig tilvekst av unge muslinger blir spesielt verdifulle. Elvemuslingen har et obligatorisk larvestadium på gjellene til ørret i Sogna. For å opprettholde en god rekruttering er det viktig at det samtidig er mye ørret i vassdraget. I 2002 viste fiskeundersøkelser at antall ørret var for lavt til å opprettholde rekrutteringen til elvemusling på lang sikt. I enkelte områder hvor det er mye ørekyte eller der det i tillegg finnes gjedde (nedenfor Heiernfossen) kan antall egnet vertsfisk derfor være begrensende for rekrutteringen av elvemusling. Forholdene i Sogna kan fortsatt være noe ustabile da det ikke ble observert muslinger mindre enn 25 mm i 2008. Selv om de små muslingene kan være vanskelige å oppdage var de underrepre-sentert i materialet, og det kan se ut til at rekrutteringen har avtatt igjen i de siste årene. Fortsatt kalking samt en reduksjon i turbiditet og mengde næringssalt, som også påvirker rekruttering og overlevelse hos elvemusling, vil være de viktigste tiltaksområdene for å opprettholde og styrke re-etableringen av elvemusling i Sogna. På grunn av de mange ravinedalene som den planlagte veien mellom Ramsrud og Kjelds-bergsvingene vil krysse vil det oppstå omfattende skjæringer og fyllinger langs hele traséen. Fordi store jordarealer blottlegges i anleggsperioden vil det kunne oppstå betydelig avrenning av løsmasser til Sogna. Høy turbiditet (stor transport av finpartikulært materiale) og høy tilførsel av næringsstoffene fosfor og nitrat (sprengstoffrester) fra anleggsområdet kan derfor virke ne-gativt på muslingene. I forbindelse med anleggsarbeidene med den nye Rv7 vil derfor alle tiltak som begrenser eller helt ut hindrer avrenning av erosjonsmateriale fra skjæringer og fyllinger være det viktigste. Størst partikkelavrenning vil det være under anleggsperioden, og i tiden fram til vegetasjon har blitt etablert i skjæringer og fyllinger. elvemusling, overvåking, utbredelse, tetthet, lengde, muslinglarver, ørret, Sogna, freshwater pearl mussel, monitoring, distribution, density, length, mussel larvae, Brown trout, River Sogna © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Larsen, B.M. 2009. Forsøk med reetablering av elvemusling ved utsetting av ørret infisert med muslinglarver. - NINA Rapport 510. 18 s. I et forsøk med reetablering av elvemusling ved utsetting av ørret infisert med muslinglarver ble det produsert noe over 15 000 muslinglarver første året i Hammerbekken nær Trondheim i Sør-Trøndelag. Dette var i overkant av det vi kunne ha forhåpninger om, og resultatet er opp-løftende. Muslinglarvene slapp seg av fiskens gjeller i løpet av andre halvdel av juni 2009, og etablerte seg forhåpentligvis jevnt fordelt langs en kilometer av Hammerbekkens nedre del. Med en antatt overlevelse på 5 % fram til 5-8 års alder kan dette tilsvare et teoretisk bidrag på 750 muslinger i bekken. Dette tilsvarer allerede en mangedobling av bestanden av elvemusling i Hammerbekken. Bestanden av elvemusling i Hammerbekken er sterkt truet i dag, og antall muslinger er mindre enn 30 individer til sammen. Handlingsplanen for elvemusling i Norge har som målsetting at det skal finnes elvemusling i livskraftige populasjoner i hele landet. Alle nåværende naturlige populasjoner skal opprettholdes eller forbedres. I et forsøk på å bevare og styrke bestanden av elvemusling i Hammerbekken ble det gjort forsøk med infeksjon av ørretunger før disse ble satt ut i bekken. Resultatene så langt ser lovende ut. Det er planlagt å følge opp dette tiltaket med tilsvarende kontrollerte infeksjoner av ørretunger i minst to år til. Om tiltaket fører til en vellykket og varig reetablering av muslinger i Hammerbek-ken er det for tidlig å si. En endelig evaluering av prosjektet vil vi ikke få før de første musling-ene har kommet opp av grusen der de lever nedgravd i de først leveårene. Avhengig av vekst-forholdene i bekken kan dette ta 5-10 år eller den tiden det tar til muslingene har nådd en leng-de på 10-30 mm. Å redde den fascinerende, men truede elvemuslingen krever systematisk og tålmodig arbeid i mange år før man får den endelige bekreftelsen på om tiltaket har vært vel-lykket. Elvemusling, muslinglarver, ørret, reetablering, Freshwater pearl mussel, mussel larvae, brown trout, reestablishment © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Modum kommune har vedtatt at det skal igangsettes et forprosjekt for å avklare mulighetene for utfylling av ca 100.000 m3 stein i Tyrifjorden ved Drammenselvas utløp ved Vikersund. Prosjektet Vikersund Sjøfront er et ledd i å utvikle Vikersund sentrum, og omfatter utvidelse av rekreasjons-arealer mot Tyrifjorden i tillegg til utvikling av handelsvirksomhet. Etablering av sentrumsnære boliger er også en viktig del av målsetningen. Utfyllingsmassene (100.000 m3) vil bestå av sprengstein fra anleggsarbeidet i forbindelse med ny kraftstasjon ved Embretsfoss. Masseutfyl-lingen vil representere en videreføring av tidligere utfyllinger i den samme strandsonen. Slukeev-nen i utløpsoset vil sannsynligvis bli ytterligere redusert med påfølgende fare for flomskader. Til-taket vil følgelig kunne medføre behov for ytterligere inngrep for å øke slukeevnen fra Tyrifjorden. Det største kjente gyteområdet for Drammenselvørreten er lokalisert i utløpsområdet, og kommer derfor i direkte konflikt med tiltaket som følge av hydrologiske forhold. Kvaliteten til dette gyteom-rådet er betydelig forringet fra tidligere inngrep. Statuskartlegging Størst biologisk mangfold ble funnet i vika mellom rådhuset og båtutsettingsplassen. Det ble re-gistrert avtakende biologisk mangfold i vegetasjonen nedover mot Vikersund bru, mens det om-vendte var tilfelle for fisk. Det ble til sammen registrert 7 fiskearter under elfiske og håving i strandsona mellom rådhuset og brua. Resultatene indikerer at strandsona slik den fremstår i dag har en viss funksjon som opp-vekstområde for ungfisk av abbor, brasme, gjedde og ørret. Strandsona ovenfor båtbrygga hadde stort innslag av yngre og umodne individer, mens en større andel storvokste og antatt kjønns-modne individer ble funnet nedenfor båtbrygga Områdets verdi for Drammenselvørret settes til stor, mens for andre fiskearter settes verdien til liten. Utredningsområdet fungerer i dag først og fremst som et overvintringsområde for vannfugl og som et område for næringssøk i oppvekstfasen om sommeren. Området antas også å ha betyd-ning i trekkfasene om våren og høsten. Som hekkeområde har det mindre verdi på grunn av mye ferdsel og aktivitet, med unntak av øyene i utløpet, hvor to makrellterner, med til sammen 3 unger ble observert på Skartumholmen. Områdets verdi for fugl settes til middels stor. Bestanden av elvemusling karakteriseres som tynn. Muslinger forekommer på en lengre strek-ning i utløpet av Tyrifjorden, men i lite antall innen utredningsområdet. Alle muslingene som ble funnet var eldre individer (74-105 mm lange) med lav tilvekst. Men selv små populasjoner vil re-produsere normalt, og bestanden av muslinger vil kunne opprettholdes dersom leveområdet ikke forringes ytterligere. Områdets verdi for elvemusling settes til middels stor. Det var spredt vannvegetasjon med kun stedvis artsfattig langskuddseng og svært spredt kort-skuddseng. Det er var ingen vegetasjon på større dyp enn ca 4 m dyp, med unntak av vasspest, som ble observert under dykking ned til ca. 8 m dyp. Rikest vannvegetasjon var det i bukta lengst nord mot Modum kommunehus. På grunn av et relativt stort artsmangfold, noen få regionalt litt uvanlige arter og få sjeldne eller hensynskrevende arter, setter verdien til middels stor når det gjelder vegetasjon i tiltaksområdet. Vikersund, Buskerud, Elvemusling, ørret, evertebrater, vannplanter, konsekvensutredning, Vikersund municipality, Buskerud county, environmental impact assessment, brown trout, freshwater pearl mussel, invertebrates, aquatic plants © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Rapporten omhandler resultatene av de fiskebiologiske undersøkelsene i Eikesdalsvatnet høsten 2009. Dette er en av våre største og dypeste kystnære innsjøer, med et middel- og maksimum dyp på henholdsvis 89 og 155 m. Eikesdalsvatnet er siden 1950-tallet blitt berørt av flere vassdrags-reguleringer, og til sammen er 70,9 % (769 km2) av nedbørsfeltet ført vekk. Dette ble gjort i forbin-delse med reguleringen av Aura i 1954, Takrenneprosjektet i 1962 og Gryttenutbyggingen i 1975. Disse reguleringene har også resultert i at oppholdstiden og vanntemperaturen i Eikesdalsvatnet har økt. Aurareguleringen førte til en betydelig redusert vassføring i Aura. Etter Gryttenreguleringen ble Mardøla nesten helt tørrlagt, bortsett fra vannslipp i deler av sommeren på rundt 2,5 - 3,0 m3/s. Aura og Mardøla var det to største innløpselvene til Eikesdalsvatnet før reguleringene. Eikesdalsvatnet har bestander av aure (Salmo trutta), røye (Salvelinus alpinus), trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus) og ål (Anguilla anguilla). I tillegg reproduserer laks (Salmo salar) og sjø-aure i Aura, men etter at elva ble regulert er bestandene sterkt redusert. Eikesdalsvatnet ble ikke prøvefisket før de omtalte reguleringene. Der er likevel antatt at både kondisjon, vekst og kropps-størrelse hos aure og røye har avtatt. Rekrutteringen til aurebestanden i Eikesdalsvatnet har også blitt redusert pga reguleringene av Aura og Mardøla. Auren gyter imidlertid i stor grad i strandnære områder i selve vatnet. Det er ikke kjent om rekrutteringen hos røya har blitt påvirket etter regule-ringene. Høsten 2009 ble det foretatt garnfiske i tre områder av Eikesdalsvatnet; nordlige, midtre (Vike og Hoem) og sørlige deler. Resultatene fra de nordlige delene av innsjøen ble sammenliknet med en tilsvarende undersøkelse i 1994 med på Jensen-serier. Disse garna ble satt enkeltvis fra land og dekte i hovedsak dybdeintervallet 0-10 m. Utbyttet blir uttrykt som antall individ fanget pr. 100 m2 garnareal pr. natt, og angitt som Cpue. Fangstutbyttet i søndre og midtre deler vurderes som relativt høyt, med Cpue på henholdsvis 19,1 og 20,8 individ. I nord var derimot utbyttet betydelig mindre med bare 9,0 individ, mot 16,3 individ i 1994. Det har vært en ennå større nedgang i røyebestanden i nordlige deler av Eikesdalsvatnet, med et utbytte i de to åra på henholdsvis 3,4 og 0,9 individ. Høsten 2009 ble det også prøvefisket med nordiske oversiktsgarn (bunngarn), med maskeviddene 5-55 mm. Disse garna ble satt langs bunnen fordelt på ulike dybdeintervall mellom 0-75 m. Også på disse garna var utbyttet betydelig høyere for aure enn for røye, med Cpue på henholdsvis 8,6 og 2,0 individ. Fangstene av aure var størst i sør (Cpue=15,1), intermediært i nord (Cpue=7,1), og la-vest i midtre deler av innsjøen (Cpue=3,0). Auren dominerte på 0-6 m dyp, mens røya var mest vanlig på 20-50 m dyp. I 2009 ble det også prøvefisket med flytegarnserier, men utbyttet var lavt både for aure (Cpue=1,6) og røye (Cpue=0,3). Videre ble det satt ei lenke med tre garn på rundt 100-120 m dyp utenfor Vike, med maskeviddene 8,10 og 12,5 mm. I løpet av to netter ble det fang-et fem røyer, og både kjønnsmodning og vekstmønster tyder på at dette er en røyeform som skiller seg fra den andre røya (”normalrøya”) som oppholder seg på grunnere områder og i de frie vann-massene. Lmax i von Bertalanffy's vekstfunksjon for ”dverg”- og ”normalrøye” var henholdvis 12,5 og 39,0 cm. Røya var mager, med en gjennomsnittlig kondisjonsfaktor (K-faktor) på 0,84. Kvaliteten har heller ikke bedret seg vesentlig siden 1994, da K-faktoren var 0,84. Røye over 30 cm hadde imidlertid en vesentlig bedre K-faktor enn individ av samme størrelse i 1994. Auren i 2009 hadde derimot klart bedre kondisjon enn i 1994, med gjennomsnittlige verdier på henholdsvis 1,02 og 0,86. Auren vokser også bedre nå enn på 1990-tallet, uten noen tydelig vekststagnasjon med økende alder. Lmax i von Bertalanffy's vekstfunksjon ble beregnet til 49,3 cm. Bestanden av aure i Eikesdals-vatnet synes å være tilstrekkelig stor mht å utnytte nåværende næringsproduksjon. Det blir derfor ikke anbefalt å sette ut innlandsaure for å øke rekrutteringen. Aure og røye utnytter de samme næringsdyra, men det er påfallende at auren har en diett som er noe mer dominert av dyreplankton enn røya. Mens mageprøvene viser at dyreplanktonet i dietten hos både aure og røye vesentlig var rovformen Bythotrephes longimanus, tyder analysene av stabi-le isotoper (SI-analysene) på at også andre planktonformer må være viktige tidligere i sommerse-songen. Auren viste stor variasjon i trofisk nivå. Som ventet var stor aure på et høyere trofisk nivå enn små aure, men SI-analysene viser at det både for stor og små aure er stor individuell forskjell i næringsvalg. SI-analysene viste også at aureunger og lakseparr fanget i strandsona i nordenden av sjøen hadde noe ulik næringsøkologi. Lakseparren var svært avhengig av føde basert på primær-produksjonen i strandsona, men aureungene hentet noe næring også uavhengig av bunnen. I nordlige deler av Eikesdalsvatnet, nær utløpet av Eira, ble det fanget et lite antall laksunger under 15 cm. I dette området har det hvert år i perioden 2004-09 vært satt ut rundt 10 000 laksunger (1+). Disse individene var merket ved å fjerne fettfinnen og en flik av høyre kjevebein. Ingen av laksung-ene som ble fanget 2009 var merket, slik at dette måtte være naturlig produsert fisk fra Eira. Utset-tingene blir evaluert i samband med de pågående lakseundersøkelsene i vassdraget. Det ble ikke fanget voksen laks under prøvefiske høsten 2009. Fraværet kan skyldes at eventuelle vinterstøing-er bare utnytter innsjøen fra etter gyting og fram til tidlig på våren. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Hesthagen, T. Saksgård, R. og Fiske, P. 2007. Fiskebiologiske undersøkelser i Gaularvassdraget i forbindelse med overvåking av sur nedbør. – NINA Rapport 224. 33 s. Siden 1987 har flere lokaliteter i Eldalen og Haukedalen i Gaularvassdraget i Sogn og Fjordane inngått i ”Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør”, under Stalig program for forurensningsovervåking. Arbeidet har hatt fokus på ungfiskundersøkelser i 23-26 bekkelokaliteter til ni innsjøer i Eldalsgreina. I 1994 og 2004 ble disse undersøkelsene tatt ut av overvåkingsprogrammet. I tillegg inngår tre innsjøer i programmet; Nystølsvatn og Holmevatn i Eldalen og Mevatn i Haukedalen, med undersøkelser hvert 4. til 5. år. En del andre innsjøer i vass-draget har også vært undersøkt. Innsjøene i Eldalen var relativt sure da undersøkelsene startet på slutten av 1980-tallet, med en pH-variasjon på 5,3-5,6. Nystølsvatn hadde høyere pH i 1989 enn i de to foregående åra, mens forholdene i Lonevatn lenger ned var relativt stabile. Både Nystølsvatn og Lonevatn had-de et klart pH-fall mellom 1989 og 1990. De andre innsjøene hadde også en svak reduksjon i pH i perioden 1987-89. Siden 1989 har det vært en signifikant økning i pH for alle de undersøkte innsjøene i Eldalen, og pH har stabilisert seg rundt 5,7-5,8. Vassdraget har også lågt innhold av kalsium, med dominerende konsentrasjoner på 0,15-0,25 mg/L. I perioden 1987-96 var det ingen eller en svak alkalitet, med 0-6 μekv/L. I 1998 hadde derimot alle lokalitetene en alkalitet på 10-15 μekv/L, men siden har den avtatt til 0-4 μekv/L (2003-05). Innholdet av uorganisk aluminium har vært lågt i alle lokaliteter gjennom hele forsøksperioden, med verdier under 20 μg/L. I tilløpsbekker og innløp/utløp til de ni innsjøene i Eldalen er det gjennomført 415 elfiske-registreringer i perioden 1987-2005, med en fanget 5.214 yngel og 2.355 eldre individ. I 2005 gjorde høg vannføring at bare ni stasjoner ble elfisket, og vi velger å utelate disse dataene for tetthetsberegningene. Hver stasjon ble elfisket tre ganger (1993-2005), og ut fra lengdefordelingen ble det skilt mellom yngel (0+) og eldre individ (≥1+). Tettheten for hvert år ble beregnet på basis av fangstsannsynligheten (p) etter tre omgangs elfiske for alle stasjoner samlet, og justert for variasjoner i vassføringen ved elfiske. Det har ikke vært noen signifikant øking i yngeltettheten i løpet av forsøksperioden, som har variert mellom 17-31 individ pr. 100 m2. Fra 1987 til 1993 var det ei negativ utvikling, mens tettheten økte noe fram til 1998. I de påfølgende åra var det imidlertid på nytt en bestandsreduksjon (bortsett fra 2002). Det har heller ikke vært særlige endringer i tettheten av eldre aureunger i løpet av forsøksperioden, med rundt 5-10 individ pr. 100 m2. En analyse av tettheten på de enkelte stasjonene viser store variasjoner i tid og rom. De årlige variasjonene kan skyldes både episoder med dårlig vannkvalitet og ekstreme temperatur- og vannføringsforhold. Låge fisketettheter i noen lokaliteter har sammenheng med ugunstige fysike forhold (uegnet substrat) og sterk mosegroing. Yngeltettheten i bekker rundt Fyllingsvatn nederst i Eldalen har avtatt i løpet av de siste åra. Disse lokalitetene har hatt de høgeste yngeltetthetene, og har derfor i stor grad bidratt til den gjennomsnittlige tettheten for vassdraget. Det er ukjent hva som er årsaken til nedgangen i yngeltetthetene i disse lokalitetene. Fyllingsvatn er blant de minst forsurede lokalitetene i vassdraget, men er i noe grad påvirka av jordbruk. Et prøvefiske av åtte innsjøer i Eldalsgreina i 1984 viste svært tynne eller tynne aurebestander i Nystølsvatn, Holmevatn, Byttevatn og Myravatn. I de siste åra har aurebestanden i Nystølsvatn økt noe, men den er fortsatt tynn med en fangst på 7 individ pr. 100 m2 garnareal (Cpue) i 2003. I Holmevatn har aurebestanden også økt noe i seinere år, men den er fortsatt tynn. Aurebestandene i Byttevatn, Mjellsvatn, Myravatn, Litlevatn og Fyllingsvatn har bare vært undersøkt i 1984 og 1988 eller 1991. Byttevatn og Myravatn hadde tynne aurebestander, mens de var relativt tette i de andre innsjøene. Dette gjaldt spesielt Fyllingsvatn, der bestanden økte klart fra 1984 til 1991. I Haukedalsgreina ble Tredjevatn, Mevatn, Grøningstølsvatn og Haukedalsvatn undersøkt i 1984. Både Tredjevatn og Grøningstølsvatn hadde da svært tynne aure-bestander, mens de var middels tette i Haukedalsvatn og Mevatn. Tredjevatn har trolig en naturlig tynn aurebestand pga dårlige gyteforhold. En undersøkelse i 1994 viste at aurebestandene i Mevatn og Grøningstølsvatn hadde utviklet seg negativt i løpet av de siste 10 åra. Bestanden i Tredjevatn hadde økt noe, men var fortsatt svært tynn. En ny undersøkelse i 1999 viste at bestanden i Mevatn fortsatt var nedadgående. Derimot hadde det vært en en betydelig positiv utvikling fram til 2003, med et fangstutbyttet som tilsvarte en middels tett bestand (Cpue=18). Aurebestanden i Grøningstølsvatn har også økt siden 1994, noe som trolig skyldtes kalking av en tillpsbekk. Det er en klar sammenheng mellom pH og i fangstutbyttet hos aure i Nystølsvatn, Holmevatn og Mevatn. Dette tyder på at forsuringen er årsaken til fiskeska-der i disse innsjøene. Aldersfordelingen hos auren i Nystølsvatn i 1984 viste rekrutteringssvikt; idet alderen varierte mellom 5-9 år bortsett fra ett individ på 3 år. En undersøkelse i 1988 viste at det hadde vært en viss rekruttering i både 1985 og 1986. I tillegg ble det fanget ett individ på 6 år. Det var også manglende rekruttering tidlig på 1990-tallet, idet en fangsten i 1996 bare besto av ett individ på 9 år (1985-årsklassen). Fram til 1999 hadde det vært en begrenset rekruttering i Nystølsvatn, idet noen få 1-åringer (n=3) og 2-åringer (n=6) ble fanget. Fram til 2002-03 hadde mengden ungfisk økt ytterligere, da fem årsklasser inngikk i fangstene. Men rekrutteringen er fortsatt ustabil, idet 2001-årsklassen manglet. Andre tynne aurebestander i Eldalsgreina har også hatt svak og varierende rekruttering (Holmevatn, Byttevatn og Myravatn). Aurebestandene i Litle-vatn og Fyllingsvatn bestod derimot av flere yngre årsklasser. Det har også vært rekrutterings-svikt i de tynne aurebestandene i Haukedalen. I Grøningstølsvatn var 4-åringer den yngste årsklassen i 1994, mens det var en relativt stor andel individ på 1-3 år i 2001. På 1980/90-tallet var rekrutteringssvikt svært tydelig hos aurebestanden i Mevatn. I 2003 ble det derimot fanget fisk i alle aldersgrupper mellom 1 og 7 år. Aurebestandene i Haukedalen er nå på et tilnærmet før-forsuringsnivå. Grøning-stølsvatn antas å opprettholde en god aurebestand uten kalking, mens bestanden i Tredjevatn trolig er naturlig tynn.

Johnsen, B.O. og Hvidsten, N.A. 2007. Vassdragsregulering og sikringstiltak mot kvikkleireskred i Vigda og Børselva. Effekter på laks og laksefiske. - NINA Rapport 228: 1 – 45. På grunn av høy rasfare mot vassdragene i Buvika (Vigda) og Børsa (Børselva), gjennomføres det sikringstiltak i form av utlegging av stein i vassdragene for å stabilisere elvebunnen og elvebreddene slik at elvene ikke graver seg ned i ustabile leirmasser og forårsaker utrasninger eller større kvikkleireskred. Hovedmålet med undersøkelsene er å klarlegge effektene av disse sikringstiltakene på laks og laksefiske i Vigda og Børselva. Vassdragene er imidlertid sterkt regulert og det er nødvendig å kunne skille effektene av sikringstiltakene fra effektene av vassdragsreguleringene. Det blir dermed en viktig del av undersøkelsene å forbedre kunnskapsgrunnlaget om effektene av vassdragsregulering på laks og laksefiske i Vigda og Børselva. Ungfiskundersøkelser ble gjennomført ved hjelp av elektrofiske på 10 stasjoner i hvert av vassdragene. Det ble gjennomført innsamling av skjellprøver av voksen laks og sjøaure ved hjelp av sportsfiskere i vassdragene. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har bidratt med opplysninger om fangst av laks fra den offisielle statistikken og regulantene har gitt opplysninger om vannføring i vassdragene. Elveeierlag, fiskeforeninger og sportsfiskere har bidratt med opplysninger om fiske og fiskemuligheter. NVE – Region Midt-Norge har beskrevet gjennomføringen av sikringstiltakene. Tettheten av ettårige og eldre laksunger i Vigda var høy og varierte lite mellom år. Dette tyder på en stabil ungfiskbestand som har vært lite påvirket av reguleringen. Dette innebærer at minstevannføringen har vært tilstrekkelig. I Børselva var variasjonene i tetthet av ettårige og eldre laksunger betydelige fra år til år. Dette tyder på at ungfiskproduksjonen av laks ble påvirket av reguleringen. I februar 2004 kom imidlertid en ny kraftstasjon i drift med automatisk slipp av minstevannføring ved driftsstans og dette har gitt bedre levevilkår for ungfiskbestandene i vassdraget. Størrelsesfordelingen av laksunger tyder på god tilvekst og laksungene vandrer hovedsakelig ut som toårig og treårig smolt. Det synes å være noe bedre vekstforhold for laksunger i Børselva og dette gir en større andel toårig smolt i Børselva sammenlignet med Vigda. Det var lave tettheter av 1-årige og eldre aureunger i begge elvene, men aldersfordelingen i ungfiskbestandene indikerer stabile aurebestander. Aurens vekst var meget god og indikerer stor andel av toårig smolt i aurebestandene. De lave tetthetene av eldre aureunger i Vigda og Børselva kan skyldes konkurranse fra de sterke bestandene av laksunger i vassdragene. Sikringsarbeidene synes å ha en positiv effekt på tettheten av ettårig og eldre laksunger i den nedre delen av Vigda, mens sikringstiltakene i nedre del av Børselva har ført til reduksjon i tettheten av laksunger. Dette har sannsynligvis sammenheng med dårlig rekruttering som igjen skyldes ødelagte gytemuligheter på strekningen. Tettheten av laksunger i vassdragenes øvre og uberørte deler synes ikke å være påvirket av sikringsarbeidene. Basert på gjennomsnittsverdier for overlevelse på ulike stadier, gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og vanndekt areal da elfisket foregikk, har vi beregnet hvor mange hunner som gytte i elva foregående høst. Mengden av gytefisk har i perioden 2001 – 2005 variert med mer enn 100 % i begge elvene og dette har sannsynligvis sammenheng med variasjoner i vannføring de ulike årene. I Vigda har fordelingen av gytefisk i vassdragets lengderetning vært temmelig lik fra år til år til tross for ulike mengder gytefisk og ulike vannføringsregimer i ulike år. Sikringstiltakene i Vigda sommeren og høsten 2003, vår, sommer og høst 2004 og vår, sommer, sen høst 2005 synes ikke å ha påvirket fordelingen av gytelaks i vassdraget i 2003, 2004 eller 2005. Fordeling av gytefisk i Børselva i 2004 var påvirket av sikringsarbeidene som synes å ha ødelagt gytemulighetene i nedre deler av elva, men dette er søkt kompensert gjennom utlegging av gytegrus (februar 2005). Dette har ikke fungert helt etter hensikten så langt delvis på grunn av tilslamming og delvis fordi den utlagte grusen ikke har blitt liggende rolig, men har blitt transportert nedstrøms. Oppvandringen i fiskesesongen påvirkes av reguleringen (kjøringen av kraftstasjonene). Laksefiske kan foregå over hele fiskesesongen i Vigda, men fisket avhenger av et samspill mellom driftsvannføring gjennom Sagberget kraftstasjon og nedbør. Fisket i Vigda kan foregå på minstevannføring bare det kommer nedbør. Juli er den viktigste sportsfiskemåneden. Det er lite sannsynlig at det dårlige laksefisket i Vigda i juli 2003 var forårsaket av sikringsarbeidene som foregikk i mai måned dette året. Det er mer sannsynlig at lav vannføring i juli måned var årsaken til det dårlige fisket. Sikringstiltakene ser ikke ut til å ha begrenset laksefisket i hverken i 2004, 2005 eller 2006. I 2005 og 2006 ble det gjort rekordhøye fangster av laks i Vigda. Den nederste strekningen av Vigda (delstrekning 1) var det viktigste fiskeområdet før sikringsarbeidene. De viktigste fiskeplassene på denne strekningen ligger alle innenfor den delen av elva hvor det nå har foregått bunnheving. Foreløpige analyser av opplysninger om sportsfisket i 2005, tyder på at delstrekning 1 var det viktigste fiskeområdet også dette året. Med tilstrekkelig vannføring kan laksefiske foregå over hele fiskesesongen i Børselva. En høyere driftsvannføring gjennom kraftstasjonen over en lengre del av fiskesesongen, vil forbedre forholdene for sportsfiske. Det er imidlertid sannsynlig at nedbør spiller en viss rolle også i Børselva som i Vigda og at nedbør også her kan skape et laksefiske selv på lave driftsvannføringer. Det dårlige laksefisket i Børselva i 2004 skyldtes sannsynligvis hovedsakelig en svak smoltårsklasse i 2003, men det kan ikke utelukkes at sikringsarbeidene hadde betydning. Foreløpige vurderinger av fiskesesongene 2005 og 2006 tyder imidlertid på at sikringsarbeidene i Børselva ikke hadde vesentlige effekter på laksefisket disse årene.

Kraabøl, M. 2006. Gytebiologi hos Hunderørret i Gudbrandsdalslågen nedenfor Hunderfossen kraftverk - NINA Rapport 217. 34 s. Denne rapporten oppsummerer 7 år med feltregistreringer av gytebiologi hos Hunderørret på den regulerte strekningen nedenfor Hunderfossen kraftverk i Gudbrandsdalslågen. Årlige registreringer er utført i perioden 1990-2006. Utbrudd av soppsykdom i perioden 1996-2004 medførte at disse årene ble utelatt fra denne oppsummeringen av naturlig gytebiologi på regulert elvestrekning. Utbyggingen av Hunderfossen kraftverk i 1964 medførte betydelig reduksjon i vannføringen på den 4,4 km lange regulerte strekningen mellom turbininntaket ved Hunderfossen demning og tunnelutløpet ved Hølsauget. I gytetiden i oktober ble den gjennomsnittlige vannføringen over gytefeltet redusert med 89,1 %. I inkubasjonsperioden for rogn i perioden november-april ble vannføringen redusert i størrelsesorden 94,5 – 97,4 %. Episoder med underskridelse av minstevannføringen ble påvist med påfølgende redusert gytesuksess hos ørret. Den trinnvise nedtrappingen av minstevannføringen fra 20 m3s-1 til 1,8 m3s-1 i løpet av september gir en senkning av vannspeilet over gyteplassen på 56,5 cm. Dette medfører stranding av 1690 m2 egnet gytesubstrat. Det gjeldende minstevannføringsreglementet fra 1976 er presist synkronisert med hensyn til gytetiden hos ørret, men det forslås tiltak som ytterligere optimaliserer samvirkning mellom minstevannføring og gytesuksess. Gyteperiodens start defineres som dato for første gravende hunnfisk, og periodens varighet ble bestemt ut i fra antall døgn mellom første og siste dato for registrert graveaktivitet for hunnfisk. Dato for gytestart varierte med 12 døgn i løpet av de syv registrerte årene (21. september - 3. oktober). Gytetidens varighet varierte fra 19 til 36 døgn. Ved gytemaksimum ble det observert fra 25 til 50 ørreter av begge kjønn innenfor gyteområdet på 900 m2. Betydelig overgraving av tidligere etablerte gytegroper forekom hyppig i gyteområdets kjerneområde, og i sjeldne tilfeller i de perifere områdene. Maksimalt oppgravd areal hvert år varierte fra 315 m2 til 900 m2, og ble oppnådd i løpet av 47-100 % (snitt = 75 %) av den totale gyteperioden. Under flomsituasjoner med vannføringer over dammen opp til 15 m3s-1 ble det observert graveaktivitet i elvens dyprenne ovenfor det vanlig anvendte gytefeltet ved 1,8 m3s-1. Ved enda høyere flomvannføringer ble det observert graveaktivitet på grusplatået på østsiden av gytefeltet. Imidlertid er en vintervannføring på 1,8 m3s-1 ikke tilstrekkelig for å holde dette grusplatået vanndekt i inkubasjonsperioden. Rogn som legges ovenfor gyteområdet ved vannføringer opp mot 15 m3s-1 vil derimot overleve inkubasjonstiden og bidra til økt naturlig reproduksjon. Det foreslås derfor at minstevannføringen økes fra 1,8 m3s-1 til 15 m3s-1 under gytetiden.

Larsen, B.M. 2005. Overvåking av elvemusling Margaritifera margaritifera i Norge: årsrapport 2003. - NINA Rapport 37. 55 s.