Search

"Norske fylkeskommuner i regionenes Europa. En studie av internasjonal aktivitet i tre fylkeskommuner". Sammendrag Den Europeiske Union (EU) og avtalen om Europeiske Økonomisk Samarbeid (EØS) har gitt norske regioner mulighet til å spille en aktiv rolle i Europa. Norske kommuner og fylkeskommuner har imidlertid gitt ulik respons på utviklingen i Europa, og denne hovedoppgaven belyser hvordan og hvorfor noen norske fylkeskommuner har tilnærmet seg disse nye mulighetene. Det overordnede tema for hovedoppgaven er internasjonal aktivitet i Hedmark, Oppland og Østfold fylkeskommuner. Siktemålet har således vært å undersøke hvordan de tre fylkeskommunene forholder seg til internasjonalisering og hvorfor internasjonaliseringen arter seg slik den gjør. For å belyse dette temaet har jeg tatt utgangspunkt i debatten om 'Regionenes Europa', i betydningen fremveksten av et tredje politisk nivå hvor subnasjonale myndigheter bygger opp internasjonale relasjoner som går utover nasjonalstatenes interessefelt. Oppgaven er todelt, hvor første del beskriver bredde- og dybdedimensjonen ved de tre fylkeskommunenes internasjonale aktivitet. Breddedimensjonen sikter til omfanget av de tre fylkeskommunenes internasjonale aktivitet og beskriver denne utfra geografisk orientering, formål og kontaktform. Dybdedimensjonen har derimot fokus på de organisatoriske konsekvensene av fylkeskommunenes internasjonale relasjoner og undersøker således sammenhengen mellom erkjennelse av behov, bevegelse og institusjonalisering av internasjonal aktivitet. Funnene viser at Hedmark og Østfold har bred og dyp internasjonal aktivitet, mens Oppland har smal. Hedmark og Østfold kan således karakteriserer som reaktive og Oppland som passiv i sin internasjonale orientering. I andre del av oppgaven utleder jeg med utgangspunkt i teorien av "Multi Level Governance" fire hypoteser for å forklare den internasjonale aktiviteten i de tre fylkeskommunene. Disse hypotesene bygger alle på eksterne faktorer, og jeg har derfor supplert disse med en femte hypotese som fokuserer på betydningen av interne faktorer. Disse fem hypotesene er økonomisk insentiv, økonomiske ressurser, tradisjon, behov for kontakt og informasjonsutveksling og egenskaper ved politisk-administrativ ledelse. Undersøkelsen viser at variabelen økonomiske ressurser ikke har den forventede effekten på fylkeskommunenes internasjonale aktivitet, mens variablene økonomisk insetiv, tradisjon, behov for kontakt og informasjonsutveksling og egenskaper ved politisk-administrativ ledelse i varierernde grad påvirker fylkeskommunenes evne til å etablere og institusjonalisere internasjonale kontakter. Mens tidligere undersøkelser legger vekt på identitet, globalisering, økonomi og kulturelle faktorer for å forklare internasjonalisering finner denne hovedoppgaven at en reform- og internasjonaliseringsvennlig ledelse spiller en stor rolle, særlig hvis dette overlapper med andre variabler som stimulerer til internasjonal aktivitet. Hvorvidt norske fylkeskommuner kan sies å delta i 'Regionenes Europa' avhenger av deres evne til å institusjonalisere den internasjonale aktiviteten. Graden av institusjonalisering er uttrykk for deres evne til å påvirke og utnytte de mulighetene som finner i internasjonal aktivitet. Denne evnen ser ut til å være påvirket av tilstedeværelsen av nettopp reform og internasjonaliseringsvennlige ledere.