Search

Andersen, O. og Dervo, B. K. 2017. Fisket etter innlandsfisk i Finnmark 2016. Resultater fra en spørreundersøkelse - NINA Rapport 1308. 58 s. På oppdrag fra Finnmarkseiendommen har vi gjennomført en web-basert spørreundersøkelse til folk som hadde kjøpt fiskekort eller registrert seg som fisker i en frivillig ordning (bosatte i fylket), bekreftet at de fisket innlandsfisk i et telefonintervju og sa seg villig til å delta i undersøkelsen, eller hadde fått tildelt vedteig eller kjøpt småviltkort av FeFo. I alt 4 634 personer leverte komplette besvarelser på undersøkelsen. • Fisket i Finnmark er omfattende, skaper store, varierte verdier og drives av både fastboende i Finnmark som ferierer/fisker andre steder enn der de er bosatt i eget fylke, tilreisende norske og tilreisende utenlandske fiskere, særlig finske fiskere. Nesten 15 000 voksne fastboende i Finnmark, drøyt 1 500 tilreisende norske og nesten 5 500 utenlandske fritidsfiskere fisker etter innlandsfisk i Finnmark hvert år. I tillegg kommer innlandsfiske utført av barn og unge. • Fisket domineres av middelaldrende menn, men det er flere fastboende kvinner i Finnmark som fisker, enn det som en kjenner til fra fritidsfiske fra andre steder i Norge. • Det høstes store mengder fisk hver år, mest av ørret og røye, hvor det fanges ca 50 tonn av hver art, og mellom 86-177 tonn innlandsfisk totalt. Bosatte i Finnmark står for en stor andel av den samla fangsten. Det anbefales mer detaljerte studier i avgrensa områder med stort fiskepress for å belyse nærmere hvorvidt det forekommer over- eller feilbeskatning i fritidsfisket etter innlandsfisk. Men fangsttallene indikerer også at det fins store unytta fiskeressurser i fylket. • For alle gruppene er det særlig ørret og røye som er de artene det fiskes etter. Det fiskes også i mindre grad etter de andre artene, harr av utlendinger, sik, gjedde og abbor i noen grad av fastboende/lokale. • For fastboende er det to hovedsesonger, vårvinteren/Påske og sommersesongen. En ser likevel at innlandsfiske skjer over en ganske lang periode og ut over høsten, slik at innlandsfiske trolig kombineres med annen høsting i utmarka. Håndredskap dvs. fiske med krok, snøre og stang dominerer kraftig og det kan synes som bruk av garn og mer fangsteffektive metoder har gått tilbake sammenlignet med 1980-tallet. • De tilreisendes fiske er særlig knytta til juli/august, men også noe isfiske på vårvinteren. • Fisket skaper betydelige lokale omsetningsvirkninger, og anslagsvis gir innlandsfiske en omsetning på omlag 136 mNOK per år. Det er finnmarkinger som er fiskere og fisketurister i eget fylke som står for mer enn ¾ deler av denne omsetningen. Vi understreker at de regionaløkonomiske virkningene er mindre, fratrukket lekkasje gjennom import (kjøp) av varer fra utenfor fylket og statlige skatter og avgifter, tillagt ringvirkninger. Det har ikke vært ressurser i dette prosjektet til å beregne dette. • Finnmark sees på som et område for innlandsfiske som ikke skal tilrettelegges i særlig grad, selv om særlig tilreisende utlendinger uttrykker noe større interesse for å leie husvære/overnatting. • Blant de fastboende i Finnmark er det liten vilje til å akseptere å betale for fiskekort. Andersen, O. og Dervo, B. K. 2017. Sáivaguollebivdu Finnmárkkus 2016. Jearahallaniskkadeami bohtosat–- NINA Raporta 1308. 58 s. Bargun Finnmárkkuopmodaga ovddas leat mii čađahan web-vuđot jearahallaniskkadeami olbmuid dáfus geat ledje oasttán oaggunkoartta dahje registreren iežaset guollebivdin eaktodáhtolaš ortnegii (fylkka ássit), geat leat duođaštan telefovdnajearahallamis ahte leat bivdán sáivaguliid ja miehtan searvat iskkadeapmái, dahje ožžon murrensaji/sárggá dahje oastán smávvafuođđokoartta FeFo:s. Oktiibuot bukte 4 634 olbmo dievaslaš vástádusaid iskkadeapmái. • Finnmárkku guollebivdu lea viiddis, buvttiha stuorra, iešguđetlágan árvvuid, ja guollebivdit leat sihke báikkálaš olbmot, finnmárkulaččat geat leat luomus/oggot eará sajis go doppe gos ásset fylkkas, ja galledeaddji norgalaš ja galledeaddji olgoriikalaš guollebivdit, earenoamážit suopmelaš guollebivdit. Gosii 15 000 rávis finnmárkulačča, badjelaš 1 500 galledeaddji norgalaš ja gosii 5 500 olgoriikalaš astoáiggeguollebivdi bivdet sáivaguliid Finnmárkkus juohke jagi. Dasa lassin boahtá sáivaguollebivdu maid mánát ja nuorat doaimmahit. • Leat eanemus gaskaagi dievddut geat bivdet sáivaguliid, muhto leat eambbo bissovaš ássi nissonat Finnmárkkus geat oggot, go dat maid dieđus astoáiggebivddu dáfus muđui eará sajiin Norggas. • Juohke jagi bivdojuvvojit hui olu guolit, eanas dápmot ja rávdu, main goappáge nális bivdet gitta 50 tonna jahkásaččat, ja gaskal 86-177 tonna sáivaguoli oktiibuot. Finnmárkku ássit bivdet stuorra oasi obbalaš sállašis. Ávžžuhuvvo guorahallat dárkileappot ráddjejuvvon guovlluid gos lea stuorra deaddu guliid bivdimis, čuvgen dihte lea go badjelmearálaš dahje boasttu bivdu sáivaguliid astoáiggebivddus. Muhto bivdologut muitalit maiddái ahte leat stuorra geavatkeahtes guollevalljodagat fylkkas. • Buot joavkkuid dáfus lea erenoamážit dápmot ja rávdu maid bivdet eanemusat. Eará náliid bivdet maiddái veahá, olgoriikkalaččat hárri, ja fásta ássit/báikkálaš olbmot fas muhtin muddui čuovžža, hávgga ja vuskkona. • Bissovaš ássin leat guokte váldoáigodaga, giđđadálvi/beassážat ja geassi. Oaidná almmatge ahte sáivaguollebivdu dáhpáhuvvá oalle guhkes áiggi badjel ja čavčča mielde, nu ahte bivdet várra sáivaguliid seammás go ávkkástallet meahci eará láhkái. Giehtaneavvut, dahje oaggun vuokkain, gártniin ja stákkuin, dominere garrasit ja fierbmun ja eanet beaktilis bivdoneavvuid geavaheapmi lea unnon 1980-logu ektui. • Gallededdjiid guollebivdu lea earenoamážit čadnon suoidnemánnui/borgemánnui, muhto maiddái veahá rudnebivdu giđđadálvvi. • Guollebivdu váikkuha hirbmosit báikkálaš gávppašeapmái, ja sáivaguollebivdu buktá gávppašeami sullii 136 mNOK ovddas juohke jagi. Leat finnmárkulaččat geat leat guollebivdit ja guolleturisttat iežaset fylkkas geat dahket eambbo go ¾ oasi dán gávppašeamis. Mii deattuhit ahte regionálaekonomalaš váikkuhusat leat unnibut, go geassá importasuođđama (gálvvuid oastima) olggobealde fylkka ja stáhta vearuid ja divadiid, go lasiha váikkuhusaid. Prošeavttas eai leat leamaš resurssat rehkenastit dán. • Finnmárku gehččojuvvo dakkár sáivaguollebivdoguovlun mii ii galgga heivehuvvot bearehaga, vaikko earenoamážit galledeaddji bivdit dovddahit ge veahá stuorát beroštumi láigohit orrunsaji/idjadit. • Finnmárkulaččain ii leat dáhttu dohkkehit ahte šaddet máksit oaggunkoartta. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Det ble gjennomført prøvefiske og el-fiske i Skalsavassdraget, Kvænangen kommune, 20-21. september 2013. I Skalsavatnet er det en tett røyebestand med tidlig kjønnsmodning og liten tilvekst på rundt 3 cm årlig. Røye over 25 cm var fåtallig, men disse var kannibalrøyer og vokste godt med opptil 5-6 cm årlig. Det er tydelige indikasjoner på en splittet bestand med ‘normalrøye’ og ‘dvergrøye’ i vatnet. Øvre del av utløpselva var godt egnet som oppvekstområde, med høy tetthet av røyeunger. Det ble ikke fanget anadrom røye i vatnet, og konkludert med at vassdraget ikke innehar anadrome fiskebestander. Selve fiskemulighetene i vatnet vurderes som relativt gode, med muligheter for å få stor en og annen stor røye over 2 kg. Beliggenheten gjør at det må benyttes transport over Jøkelfjorden og det bør vurderes tilrettelegging for ilandføring ved elveutløpet, samt leirplass eller camper ved vatnet for å gjøre det mer attraktivt for fisketurisme. Synatur og grunneier Statskog er positive til å få bedret kvaliteten på fiskebestanden i vatnet, og uttynningsfiske med teiner vurderes som den beste løsningen. Det er viktig at et eventuelt uttynningsfiske forankres lokalt, og at det følges opp på en faglig og forsvarlig måte. Beregninger viser at det bør tas ut anslagsvis 3 kg røye pr hektar, noe som tilsvarer et årlig uttak på rundt 190-200 kg eller i størrelsesorden 5-6000 røye årlig i en flerårsperiode.

Året 2011 har vært nok et spennende og utfordrende år for stasjonen. Selv om prosjektaktivite-ten har gått ned sammenlignet med 2010, har det vært nok av arbeidsoppgaver å ta av. Stor oppgang av fisk i fella har tatt mye av tiden i løpet av sommer- og høstmånedene, og i tillegg har mengden av administrasjonsoppgaver økt. Fylkesmannen i Rogaland gjennomførte en kontroll av NINA Forskningsstasjon (lokalitet Ims II) i 2011 med hensyn til miljøundersøkelser, risikovurderinger og internkontrollarbeid knyttet til ytre miljø og forurensing. NINA Forskningsstasjon hadde et driftsunderskudd i 2011, og stasjonen er avhengig av at driftstilskuddet på tre millioner kroner pr. år over statsbudsjettet opprettholdes. Stasjonen har behov for økt prosjektaktivitet som kan sikre videre drift, og samtidig gjøre det mulig å tilføre de nødvendige investeringene som det er behov for. En søknad om midler til et nødoksygene-ringsanlegg ble innvilget fra CEDREN i 2011. Fiskefella i Imsa, en såkalt Wolf-felle, fanger all opp- og nedvandrende fisk. Det var en liten økning i antall smolt som vandret ut fra Imsa i 2011 sammenlignet med 2010, og smoltutvand-ringen de tre siste årene har generelt vært god - nesten en tredobling i forhold til utvandringen i 2008. Det ble til sammen registrert 1348 oppvandrende laks av ulike stammer i fella høsten 2011, hvorav 1213 laks var av Imsa 1. generasjon. Dette var nesten tre ganger så mange som i 2010. I tillegg ble det registrert 54 Imsa villaks og 15 rømte oppdrettslaks i 2011. Antall villaks har mer enn fordoblet seg sammenliknet med 2010. Antall oppdrettslaks er nesten på samme nivå som i 2007, og mindre enn halvparten av det som ble registrert av oppdrettslaks i 2008, 2009 og 2010. Av antatte feilvandrere fra andre vassdrag ble det registrert 13 laks. Det ble også fanget en regnbueørret i fiskefella i 2011. Det ble bare fanget fem oppvandrende ål i fella i Imsavassdraget i 2011. Det var ny bunnrekord sammenlignet med tidligere år. Antall utvandrende blankål økte imidlertid i 2011 sammenliknet med 2010. Utviklingen og fremtiden for ålen er fremdeles usikker i Imsa, da en fortsatt vet lite om hvilke faktorer som avgjør størrelsen på bestanden. Parasitten Anguillicoloides crassus ble også i 2011 observert i svømmeblæren på voksen ål i vassdraget. Av andre viktige ting fra aktiviteten ved NINA Forskningsstasjon, Ims i 2011 kan det kort nev-nes at - Seks av NINAs forskningsprosjekter hadde direkte tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims - Det er registrert 14 publiserte artikler og rapporter som helt eller delvis bygger på arbeider som er utført ved Forskningsstasjonen på Ims eller på materiale samlet inn fra Imsa - To internasjonale bøker om laks og ørret, som ble utgitt i 2011, bygger begge i stor grad på forskningsresultater fra Ims. - To doktorgradsavhandlinger fra 2011 bygger på arbeider som er utført ved Forskningssta-sjonen på Ims - Månedlige veterinærkontroller av fisk i anlegget har vist at helsestatusen er god - Stryking av stamfisk startet opp i begynnelsen av november 2011, og det ble lagt inn rogn fra sju ulike laksestammer og to ørretstammer i anlegget. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Anon. 2010. Status for norske laksebestander i 2010. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 213 s. I denne rapporten gir Vitenskapelig råd for lakseforvaltning en beskrivelse av status for norsk villaks. Rådet vurderer status i enkeltbestandene (i 227 vassdrag som har ca 98 % av elvefangsten i Norge), trender i fangst, innsig og beskatning, og gir en beskrivelse av de viktigste trusselfaktorene. Rådet presenterer også en systematisering, analyse og rangering av trusselfaktorer for norske laksebestander etter skadepotensial (effekt og utbredelse) og utvikling. I tillegg inneholder rapporten en vurdering av bruk av kultivering som tiltak for å bevare eller forsterke svekkede bestander. Egne kapitler om bestandsstatus for sjøørret og sjørøye er også inkludert. Den negative trenden med redusert innsig av laks til Norge fortsatte også i 2009, og er spesielt markant for smålaks (fisk under 3 kg). Estimatet for 2009 (ca 370 000 villaks før fisket tok til) var det laveste i tidsperioden 1983-2009. Det lave antallet skyldes hovedsakelig det lave antallet smålaks (ca 180 000 smålaks før fisket tok til), som var det nest laveste estimatet i hele tidsserien. De tre siste årene har hatt de tre laveste innsigsestimatene for smålaks. Til tross for redusert beskatning, både i vassdragene men særlig i sjøen, medfører det reduserte innsiget at oppnåelsen av gytebestandsmålene (mengden gytefisk nødvendig for å utnytte vassdragenes produksjonskapasitet) er dårlig for mange bestander, og særlig bestander i vassdrag der gytebestandene er dominert av smålaks. Basert på vurderinger av måloppnåelse ble beskatningen vurdert som bærekraftig i perioden 2007-2009 for bestander fra 59 av 196 vassdrag (30 %), og beskatningen var i ulik grad utenfor bærekraftige rammer for bestander fra 70 % av vassdragene (137 av 196 vassdrag). Reduksjonen i beskatning fram til 2009 har således ikke vært tilstrekkelig for å kompensere for redusert innsig av laks. Det er innført betydelige restriksjoner fra 2010. Vitenskapsrådet er bekymret for utviklingen i Tanavassdraget og anbefalte i forrige rapport (i 2009) reduksjoner i beskatningen på bestandene i dette vassdraget. Utviklingen i 2009 har forsterket denne anbefalingen. Måloppnåelsen er også særlig dårlig på deler av Vestlandet, og spesielt i Hordaland, og dette knyttes til et avvikende lavt innsig av laks. Reduksjonen i innsig av smålaks etter 1989 har vært størst i region Vest-Norge (Hordaland og Sogn og Fjordane), og dette er den eneste regionen der også innsiget av mellom- og storlaks har avtatt signifikant etter 1989. Redusert innsig av smålaks (og liten størrelse på fisken) er en generell trend i hele Europa, med unntak av i Island. Vitenskapsrådet mener det er liten tvil, basert på både internasjonale analyser og våre vurderinger, om at forholdene i havet har bidratt til redusert innsig av smålaks. Klimaendringer og endringer i næringsgrunnlaget i havområdene er lansert som forklaringer, men dokumentasjonen er foreløpig for dårlig til at konklusjoner om årsakssammenhenger kan trekkes. En storskala trend for dårlig overlevelse i havet utelukker ikke at mer lokale eller regionale faktorer påvirker innsiget gjennom redusert smoltproduksjon og endringer i overlevelse til den utvandrende fisken. Økt smittepress fra lakselus er påpekt som en faktor som sannsynligvis reduserer vekst og sjøoverlevelse i store deler av landet, og andre sykdommer, innblanding av rømt oppdrettslaks, vannkjemiske forhold og andre forhold i vassdragene kan bidra til redusert smoltproduksjon eller sjøoverlevelse. Det framstår som overveiende sannsynlig at særlig rømt oppdrettslaks og lakselus har bidratt til at utviklingen i innsig av laks på Vestlandet er dårligere enn ellers i landet, men det finnes lite dokumentasjon på hvor sterkt disse faktorene har virket på bestandsnivå. Rådet har utviklet et system for å systematisere og rangere trusselfaktorer som kombinerer effekten truslene har på bestandene og utviklingen av truslene i forhold til sannsynlighet for ytterligere tap og mulighetene til å gjennomføre effektive tiltak. Skjematisk skilles det mellom eksistensielle og produksjonsbegrensende trusler, og mellom stabiliserte og ikke-stabiliserte trusler. En stabilisert trussel har isolert sett lav sannsynlighet for at det oppstår ytterligere tap (av bestander eller produksjon) og/eller det gjennomføres effektive tiltak som kontrollerer eller reduserer trusselens effekt og utbredelse. Analysen identifiserte seks trusler (sur nedbør, vannkraftreguleringer, fysiske inngrep, Gyrodactylus salaris, lakselus og rømt oppdrettslaks) som har særlig stor effekt og som framstår som eksistensielle trusler. Parasitten G. salaris (”gyro”) er vurdert som relativt stabilisert, siden tiltaksplaner og vellykkede utryddelsesaksjoner ser ut til å ha medført gjenoppretting av stedegne bestander av laks i tidligere infiserte vassdrag og begrenset spredningen til nye vassdrag. Sur nedbør, vannkraftreguleringer og fysiske inngrep framstår som stabiliserte trusler hvor sannsynligheten for ytterligere tap er liten, men der den bestandsreduserende effekten fortsatt gjør bestandene sårbare ovenfor andre trusler. Lakselus og rømt oppdrettslaks ble vurdert som de eneste klart ikke-stabiliserte eksistensielle truslene mot villaks. I gjennomgangen av lakselus som trusselfaktor påpeker Vitenskapelig råd for lakseforvaltning at gjennomførte tiltak neppe er tilstrekkelig for å nå et bærekraftig nivå av lakselus med hensyn på vill laksefisk. Tilgjengelig kunnskap om bærekraftig luseeggproduksjon tilsier at gjeldende tiltaksgrenser er for høye med dagens produksjonsvolum av oppdrettslaks. Dersom infeksjonspresset øker ytterligere som følge behandlingssvikt i oppdrettsnæringen, kan konsekvensene bli dramatiske for villaks, sjøørret og sjørøye. Det er god grunn til å anta at det generelle smittepresset mot vill laks har økt betydelig for en rekke infektive smittestoffer i de siste 20-30 år. Det er særlig presset fra smittestoffer som er oppformert hos oppdrettslaks som har økt. Mulighetene for å oppdage endringer i infeksjonsbildet hos vill laks er begrenset fordi basisundersøkelser og langtidsserier mangler. Det beste tiltaket som vil virke på lang sikt er smitteatskillelse. Lakselus og andre smittestoffer må ikke ha mulighet til å komme inn eller ut fra oppdrettsanlegg. Nivåene for innslag av rømt oppdrettslaks i gytebestandene er til tross for reduksjon i rapporterte rømminger fortsatt langt over bærekraftig nivå, og truer bestandenes genetiske integritet. Innblanding av rømt oppdrettslaks kan også redusere smoltproduksjonen der innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden er høy og derigjennom bidra til redusert innsig av laks. Simuleringer viser at det det allerede per 1995 er skjedd store endringer i den genetiske sammensetningen av laksebestandene i de regionene der innslaget av rømt oppdrettslaks er høyest, og at det per 2004 har skjedd betydelige endringer i bestandssammensetning i mange regioner. Molekylærgenetiske studier har påvist slike endringer i noen vassdrag. Tiltak som sterkt reduserer antallet rømt oppdrettslaks og deres gyting i naturen må iverksettes umiddelbart om bestandenes genetiske integritet skal sikres. G. salaris er påvist i 46 norske vassdrag. Per 2010 er 21 vassdrag friskmeldt etter utryddelsestiltak, tre vassdrag er under friskmelding og 22 norske vassdrag regnes som infisert med G. salaris eller smittestatus er usikker. Seks vassdrag i Ranaregionen ble friskmeldt høsten 2009. Det pågår tiltak mot forsuring i 21 lakseførende vassdrag, i form av tilførsel av kalk eller natriumsilikat. Vannkvalitetsmålet er i hovedsak oppnådd i de fleste av disse. Overvåkingen av vannkvalitet i andre vassdrag framstår som for dårlig. På samme måte mangler en overvåkning i laksevassdrag av andre forurensinger generelt, og for pesticider spesielt. Den internasjonale kunnskapen om kultivering (utsetting av fisk) tilsier at kultivering er et tiltak som bare under spesielle betingelser har den ønskede kortsiktige effekt, og har vist seg å ha negative langsiktige effekter på bestandene i flere studier. Kultivering er således bare i unntakstilfeller et egnet virkemiddel for å ta vare på truede bestander i naturen, eller for å forsterke svekkede bestander. Rådet gir konkrete anbefalinger som innebærer at kultivering bør fases ut og erstattes av alternative tiltak der det er mulig, og at kultiveringspraksisen i andre tilfeller bør evalueres og faglig oppgraderes. Situasjonen for sjøørret i Vest- og Midt-Norge og sjørøye i deler av Nord-Norge er bekymringsfull med sterkt reduserte fangster. Det er overveiende sannsynlig at dette reflekterer reduserte bestander. De mest sannsynlige årsakene til nedgangen i bestandene av sjøørret på Vestlandet og Trøndelag er relatert til forhold i sjøen, inkludert økosystemendringer, lakselus og andre infeksjonssykdommer. Kunnskapsnivået om årsakene til reduksjonen er imidlertid for dårlig, både for sjøørret og sjørøye. Rådet presenterer derfor prioriterte kunnskapsbehov med forslag til studier for disse artene.

Anon. 2010. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2b, 516 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse for 227 norske laksebestander som det er satt et gytebestandsmål for og hvor det finnes fangststatistikk. Rapporten er et vedlegg til rapporten: Anon. 2010. Status for norske laksebestander i 2010. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 213 s.

Anon. 2009. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse og beskatningsråd for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1b, 357 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse og beskatningsråd for de 180 norske laksevassdragene det er satt et gytebestandsmål for. Rapporten er et vedlegg til rapporten: Anon. 2009. Status for norske laksebestander i 2009 og råd om beskatning. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1, 230 s.