Search

Hindar, K., Sægrov, H., Karlsson, S., Hellen, B.A., Kålås, S. & Urdal, K. 2023. Etablering av en laksebestand i en region med intensivt lakseoppdrett – Uskedalselva i Hardangerfjorden. NINA Rapport 2038. Norsk institutt for naturforskning I Uskedalselva i Hardangerfjorden forsvant laksebestanden før 1970, sannsynligvis på grunn av forsuring. Elva ble kalket fra januar 2002. Ungfiskundersøkelser dokumenterte vellykket rekruttering av laks i elva allerede etter gytingen høsten 2000, og fangstene av voksne laks økte kraftig fra 2005. Etableringen av laks skjedde uten utsettinger av laks og må derfor ha skjedd ved at fremmed laks vandret opp i elva og gytte. Uskedalselva ligger i en oppdrettsintensiv region og etableringen mellom 2000 og 2005 skjedde i en periode med høyt innslag av rømt oppdrettslaks i elvene i regionen. Her presenteres resultatene fra en undersøkelse av det genetiske bidraget fra rømt oppdrettslaks under etableringen av laks i Uskedalselva. Det ble hovedsakelig analysert laksunger med alder 1+. Blant de 164 analyserte prøvene ble det estimert en samlet ikke-signifikant genetisk innkryssing av rømt oppdrettslaks på 5,6 %. Det var en tydelig og signifikant andel laks med oppdrettsopphav i noen årsklasser. Årsklassene fra gytingen i 2000 og 2003 var de mest tallrike i den tidlige etableringsfasen og utgjør 87 % av det analyserte materialet. Innkryssingen i disse ble estimert til hhv. 7,5 % og 1,4 %. Av voksne laks ble det analysert prøver fra 124 individer fanget i perioden 2010 – 2015. Samlet for disse ble det estimert en ikke-signifikant innkryssing på 6,5 %, men med stor variasjon mellom år og med signifikant høy innkryssing i 2015. Analyse av slektskap mellom ungfisk etter gyteårene 2000 og 2003 identifiserte henholdsvis 44 og 53 ulike helsøskengrupper. De fleste helsøskengruppene var representert med ett individ og noen med opptil 6 individer. Helsøskengrupper med genetisk opphav i rømt oppdrettslaks var ikke representert av flere eller færre individer enn helsøsken med opphav i villaks. Individer med sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks kom fra mange forskjellige helsøskengrupper. Dette indikerer at mange rømte oppdrettslaks bidro i den tidlige reetableringsfasen. Ut fra sammensetningen av hel- og halvsøsken og ubeslektede individer, ble effektivt antall gytefisk for gyteårene 2000 og 2003 estimert til henholdsvis 35 og 40. En sammenlikning av genetisk variasjon i det mitokondrielle arvestoffet viste store forskjeller mellom ungfisk fra gyteår 2000 og 2003. Sammen med det forholdsvis høye effektive antall gytefisk, indikerer dette at laks fra ulike laksebestander har bidratt i de ulike gyteårene. Sammensetningen av genetisk variasjon i det mitokondrielle arvestoffet blant voksen laks i årene 2008 – 2015 var også forskjellig fra ungfisken fra gyteårene 2000 og 2003. Det kan dermed se ut som de første årene alene ikke ga grunnlag for en egen selvreproduserende bestand, men at det i flere påfølgende år kom gytefisk fra andre bestander til Uskedalselva. Oppfølgende analyser av laks fra de seneste årene vil kunne gi svar på om bestanden i Uskedalselva nå er etablert som en egen selvreproduserende bestand og også om det er en endring i innkryssingen av rømt oppdrettslaks i bestanden. Miljødirektoratet: M-2442|2023

Jokerud, M., Bargmann, T., Vassvik L., Bakkestuen, V., Kyrkjeeide, M.O. & Uggerud, H.T. 2021. Miljøovervåkingsprogram for Nyhamna landanlegg – Nyhamna, Gossa. Overvåking av vegetasjon og jord – endringer i kjemiske parametere fra 2008 til 2020. NINA Rapport 1934. Norsk institutt for naturforskning. A/S Norske Shell sitt landanlegg i Nyhamna på øya Gossa i Aukra kommune mottar ubehandlet gass og lettolje (kondensat) fra Ormen Lange-feltet i Norskehavet. Fra og med desember 2018 får Nyhamna også tilført ubehandlet gass fra Aasta Hansteen-feltet. Ved produksjon av salgs-gass og kondensat slipper landanlegget ut CO, CO2, NOx, CH4, NMVOC (inklusive BTEX), SO2 og mindre mengder tungmetaller etter utslippstillatelse gitt av Miljødirektoratet. Utslipp av nitrogen og svovelholdige gasser kan generelt påvirke terrestriske økosystemer ved forsuring og gjødsling av jordsmonn og vegetasjon. For å kunne dokumentere eventuelle effekter av utslipp til luft av forurensende stoffer, ble det i 2008 etablert en overvåking av vegetasjon, vann og jord i påvirkningsområdet fra Nyhamna landanlegg. Overvåkingen er videreført med noen justeringer i metodikk siden oppstart. Det ble i 2008 opprettet to overvåkingsområder, ett med relativt høy avsetning av nitrogen nord-øst for anlegget innenfor Gule-Stavikmyrane naturreservat i Fræna kommune (lokalitet Gulmyran), og ett sørvest for landanlegget på øya Gossa med mindre nitrogenavsetning (lokalitet Aukra, referanselokalitet). Etter analysen i 2016 anbefalte NINA å legge ned lokalitet Aukra, fordi den ikke lengre egnet seg som referanseområde på grunn av høyt beitetrykk fra hjortevilt, for nær beliggenhet til utslipp fra prosessanlegget på Nyhamna og lokal forurensing fra biltrafikk og nærliggende grøfting av myrområdet. I 2018 ble det derfor etablert en ny referanselokalitet innenfor Lomstjønna naturreservat på Harøya i Ålesund kommune. Kystlyngheiene på Gulmyran har en mer fuktig utforming enn ved Lomstjønna. Derfor ble det i 2020 opprettet to nye analysefelter av kystlynghei på Gulmyran med en tørrere utforming som ligner kystlyngheia på Lomstjønna, og ett av de tidligere analysefeltene ble lagt ned. Innen hvert område utføres en integrert overvåking av vegetasjonens artssammensetning og kjemisk innhold i planter, humusjord og jordvann i tre ulike næringsfattige vegetasjonstyper: 1) kystlynghei, 2) tuemyr og 3) fastmattemyr, begge de to siste på nedbørsmyr. Disse vegetasjonstypene anses å ha lave tålegrenser for forurensing og er følsomme for forsuring og eutrofiering. I tillegg ble det utført optiske målinger av plantenes grønnhet (NDVI), som gir en indikasjon på helsetilstanden til vegetasjonen. Her rapporteres resultater fra vegetasjonsundersøkelsen, og de kjemiske målingene av plantevev, jord og jordvann på Gulmyran og Lomstjønna i 2020, samt en vurdering av endring av målte parametere over tid. Generelt viser analysene at både de terrestriske og akvatiske økosystemer er i relativt god til-stand på begge lokaliteter. Vegetasjonsanalysene viser at vegetasjonen i alle tre naturtyper har en ganske lik artssammensetning på Lomstjønna og Gulmyran. Utvalget av de nye kystlyngheifeltene på Gulmyran har således vært vellykket. Det er heller ingen store endringer i vegetasjonen over tid, men graminiden torvull har økt i mengde på myrfeltene på Gulmyran. Dette kan være en begynnende eutrofiering av vegetasjonen på grunn av økt nitrogenavsetning. Analysen av plantekjemien viser også at endringene over analyseårene er relativt små. Innholdet av både makro-næringsstoffer og sporelementer i plantevevsprøver er også sammenlignbare mellom lokalitetene. Innholdet av tungmetaller i plantevevsprøvene fra Gulmyran har hatt en generell nedgang. I likhet med analysene gjort på plantevevet viser de kjemiske analysene av jordvann og humusjord fra 2008 til 2020 små endringer i de overvåkede parametere på lokaliteten Gulmyran. Selv om det har vært en signifikant nedgang i pH i både jord og jordvann over analyseårene, er pH verdiene tilsvarende på Lomstjønna, og utviklingen er lik på begge lokalitetene. Utviklingen i nitrogeninnholdet i jord og jordvann er også nokså lik på begge lokalitetene, og er foreløpig ikke forårsaket av nitrogenutslipp fra landanlegget. Konsentrasjonen av tungmetallene i både jord og jordvann er relativt små, og alle signifikante endringer på Gulmyran mellom 2008 og 2020 viser tilbakegang av elementene. Det er likevel noe bekymringsfullt at innholdet av alle tungmetallene har økt i humusjord fra Gulmyran fra 2018 til 2020. Foreløpig er det liten grunn til å tro at endringer i de fleste av parameterne skyldes utslipp fra Nyhamna landanlegg. Likevel er det viktig at man fortsetter innsamling av eksisterende parametere for bedre å vurdere utviklingen på Gulmyran i forhold til den nyopprettede referanselokaliteten, særlig gjelder dette den videre utviklingen av tungmetaller og økningen de to siste årene.

Jokerud, M. 2021. Equinors miljøovervåkingsprogram for Snøhvit. Overvåking av jord i forbindelse med en ukontrollert brann på landanlegget høsten 2020. NINA Rapport 2078. Norsk institutt for naturforskning Petroleumsanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest ble startet opp i 2007 og slipper ut karbondioksid (CO2), nitrogenoksider (NOx), metan (CH4), flyktige organiske forbindelser utenom metan (nmVOC), svoveldioksid (SO2) og hydrogensulfid (H2S) fra energiproduksjon og prosessanlegg. Utslipp av nitrogen og svovelholdige gasser kan generelt påvirke terrestriske økosystemer ved forsuring og gjødsling av jordsmonn og vegetasjon. Petroleumsanlegget på Melkøya tar imot naturgass fra feltene Snøhvit og Albatross i Barentshavet. Her prosesseres og nedkjøles naturgassen til flytende gass (LNG) for videre distribuering. Utslippene fra LNG-anlegget er beregnet til å ligge under gjeldene kritiske tålegrenseverdier for terrestriske naturtyper, men tålegrense-verdiene i arktisk/alpine naturtyper er imidlertid usikre. For å kunne dokumentere eventuelle effekter av utslipp til luft, ble det i 2006 (før utslipp) etablert et overvåkingsprogram for vegetasjon og jord i influensområdet fra LNG-anlegget på Melkøya. Grunnlagsundersøkelsen ble utført samme år, og det ble utført analyser i 2008, 2013 og 2018 etter samme metodikk som i 2006. To overvåkingsområder ble opprettet i 2006, ett med estimert relativt høy avsetning av nitrogen, nordøst på Kvaløya ved Forsøl og ett område med relativt lav avsetning sør på Kvaløya ved Stangnes. Områdene er samkjørt med Norsk institutt for luftforskning (NILU) sine overvåkingsstasjoner for luft- og nedbørskvalitet. Innen hvert område utføres det en integrert overvåking av vegetasjonens artssammensetning og kjemisk innhold av planter og jord i to atskilte naturtyper (næringsfattig kreklinghei og litt kalkfattig og svakt intermediær jordvannsmyr). Vegetasjonen overvåkes i permanent oppmerkede ruter (1m × 1m i arktisk hei og 0,5m × 0,5m på myr). I hver rute registreres mengde av karplanter, moser og lav, samt vegetasjonssjiktenes høyde og dekning. Lys reinlav/fjellreinlav (reinlav) og rusttorvmose analyseres for kjemisk innhold, Kjeldahl-nitrogen, tungmetallene bly (Pb), nikkel (Ni) og sink (Zn) og polyaromatiske hydrokarboner (PAH). Jordprøver fra hver av naturtypene analyseres for pH, Kjeldahl-nitrogen, ekstraherbare kationer, utbyttingskapasitet, basemetning, Pb, Ni, Zn og PAH. De kjemiske analysene av planter og jord utføres av Norsk institutt for bioøkonomi og NILU. Høsten 2020 (28.9.2020) skjedde det en ukontrollert brann ved LNG-anlegget til Equinor på Melkøya i Hammerfest. Ved denne hendelsen ble det frigjort forurensende stoffer som kan ha blitt avsatt i nærområder til Melkøya. Equinor har i denne forbindelse bedt NINA om å samle inn jordprøver til kjemiske analyser fra lokalitet Forsøl i 2021 for å vurdere om utslippene ved hendelsen i september 2020 kan ha påvirket jordsmonnet her.

Prosjektleder Øyvind Garmo Rapporten presenterer resultater fra fjorårets overvåking av vannkjemi i forsuringsfølsomme vannforekomster. Overvåkingen omfattet i 2020 84 innsjøer, seks feltforskningsstasjoner og to elver.

Prosjektleder Atle Hindar I denne nasjonale innsjøundersøkelsen er forsuring og eutrofiering undersøkt i 1000 innsjøer. De aller fleste av innsjøene ble prøvetatt fra helikopter i perioden 15. september og ut oktober i 2019, og det er analysert på over 30 ulike parametere. Hovedresultatet er en markant reduksjon i forsuringspåvirkning siden den forrige nasjonale innsjøundersøkelsen i 1995. Det har resultert i økt pH og syrenøytraliserende kapasitet (ANC) og reduksjon i potensielt giftig aluminium. Også konsentrasjonen av en rekke spormetaller er kraftig redusert, og er på nivåer som i hovedsak ligger under grenseverdier i vannforskriften. Det var svært få innsjøer som hadde så høye fosforkonsentrasjoner at de kan regnes som eutrofe. På sørvest‐landet var fosforkonsentrasjonene redusert, trolig som et resultat av tiltak i landbruket, mens de var økt på Østlandet sammenlignet med undersøkelsen i 1995. Det kan delvis skyldes en markant økning i organisk materiale i innsjøene, noe som også bidrar til økning i organisk bundet fosfor. Denne økningen i organisk materiale har også økt konsentrasjonen av organiske syrer og bidratt til en mindre markant pH‐økning enn reduksjonen i forsurende forbindelser skulle tilsi. På den andre siden er aluminium i større grad blitt organisk bundet og dermed mindre giftig for vannlevende organismer.

Main Author Øyvind Garmo The report presents trends in sulphate, nitrate, chloride, base cations, ANC (acid neutralising capacity), pH and DOC at circa 500 ICP Waters sites in Europe and North America for the period 1990-2016. Time series were analysed for trends in annual median values, annual extreme values and change points, that indicate years with sudden changes in trend or level. Also provided is a brief overview of possible implications of land use change for recovery of acidified surface waters. Norwegian Environment Agency (Miljødirektoratet), United Nations Economic Commission for Europe

Prosjektleder Øyvind Garmo Norge har et eksisterende overvåkingsnettverk for å måle effekter av luftforurensninger som forsuring, overgjødsling og ozoneksponering i økosystemer. Ved eventuell implementering av nytt NEC‐direktiv «takdirektiv» (2016/2284/EU) må Norge rapportere inn overvåkingsnettverk og resultater fra overvåking av effekter av luftforurensninger i økosystemer. I denne rapporten er dagens overvåkingsnettverk vurdert med hensyn til de krav som stilles i nytt NEC‐direktiv. Resultater viste at for innsjøer og elver er dagens overvåkingsnettverk relatert til forsuring tilfredsstillende. For overgjødsling av skog, skogsjord og terrestrisk natur er det behov for oppgraderinger av overvåkingsnettverket. I forhold til ozonskader i vegetasjon er det behov for oppgraderinger av dagens overvåkingsnettverk. Det vil påløpe kostnader for opprettelse av nye overvåkingsstasjoner og oppgraderinger av dagens overvåkingsnettverk. Estimerte kostnader for å dekke mangler i eksisterende overvåkingsnettverk er angitt i rapporten.

Magerøy, J.H. 2020. Elvemusling i Varhaugselvene. Kartlegging og tiltaksanalyse. NINA Rapport 1879. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen er kjent tilbake til 1700-tallet i Varhaugselvene, og i 1995 ble det bekreftet at det fremdeles fantes elvemusling i Ualandsåna (øvre del av Brattlandsåna) i S. Varhaugselv. I 2018 og 2020 ble det gjennomført nye kartleggingsrunder for muslingen i både N. og S. Varhaugselv. I tillegg ble det gjennomført en tiltaksanalyse for den kjente elvemuslingbestanden i Ualandsåna. Det ble funnet elvemusling i området ved den kjente elvemuslinglokaliteten i Ualandsåna (S. Varhaugselv). Det ble ikke funnet elvemusling i Reistadbekken (S. Varhaugselv) eller Tvihaugåna (N. Varhaugselv). Rongjabekken (N. Varhaugselv) ble bare befart. I Ualandsåna ble det funnet elvemusling i et utbredelsesområde på ca. 2600 m elvestreng, i fra noe nedstrøms Romavatnet til noe oppstrøms Ualand. Totalt ble det funnet 78 muslinger, og den totale bestanden ble estimert til et par hundre individer. Tettheten innenfor utbredelsesområdet var 0,41 muslinger pr. minutt (dette tilsvarer en tetthet på 0,16 muslinger pr. m2). I 2018 ble det funnet én yngre musling, som var 56,4 mm lang og ca. 12 år gammel. Tomme skall utgjorde 4,9 % av det totale antallet muslinger (både levende og skall) som ble funnet. Selv om det ble funnet én yngre musling er rekrutteringen i Ualandsåna for lav til å opprettholde bestanden. I tillegg tyder prosentandelen tomme skall på at det er noe overdødelighet i bestanden. Den økologiske tilstanden i Ualandsåna ble klassifisert som «dårlig» basert på elvemusling som en terskelindikator, og muslingbestanden ble kategorisert som «utdøende». Siden det er svært vanskelig å finne små muslinger i en så tynn bestand, er det mulig at den økologiske tilstanden i realiteten er «moderat». Likevel tyder alle data på at muslingbestanden vil dø ut på sikt. Dermed er det viktig å identifisere nødvendige tiltak for å ta vare på bestanden. Eutrofiering er en sannsynlig årsak til den lave rekruttering til elvemuslingbestanden i Ualandsåna. For å bekrefte om dette er tilfellet, bør redoksmålinger gjennomføres innenfor utbredelsesområdet til muslingen. I tillegg kan vannkjemiske studier også bidra til å avklare om dette er tilfellet. Hvis det viser seg at eutrofiering er et problem for muslingen, bør det innføres gjødsel- og beitefrie soner langs åna. Forsuring er en annen potensiell årsak til den lave rekrutteringen i Ualandsåna. Vannkjemiprøver viser at vannet som kommer fra Romavatnet er for surt til å opprettholde bestanden av musling, men det er usikkert om vannkjemien endrer seg til det bedre før åna når utbredelsesområdet til muslingen. For å undersøke om forsuring er et problem for muslingen, bør det gjennomføres vannkjemiske studier innen utbredelsesområdet. Hvis det viser seg at forsuring er et problem for muslingen, bør det gjennomføres kalking i Romavatnet og/eller beiteområdene langs åna. Mangel på vertsfisk kan også være en årsak til den lave rekrutteringen i Ualandsåna. Nedstrøms utbredelsesområdet til muslingen finnes det et vandringshinder som hindrer oppvandring av mindre fisk og kan forsinke oppvandringen av gytefisk. Dermed kan den forårsake redusert pro-duksjon av ungfisk innenfor utbredelsesområdet til muslingen, spesielt for laks. For å undersøke om tilgang på vertsfisk er et problem for muslingen, må det bestemmes om vertsfisken til mus-lingen i åna er laks eller ørret. Dette kan gjøres ved genetiske studier eller ved å se på infestering av muslinglarver på gjellene til fisken. Deretter bør tettheten av ungfisk undersøkes. Hvis det er laks som er verten for muslingen, må vandringshinderet utbedres. Gitt det lave antallet muslinger, den lave rekrutteringen og overdødeligheten i Ualandsåna, er det viktig at de nødvendige tiltakene gjennomføres snarest mulig. Magerøy, J.H. 2020. The freshwater pearl mussel in the Varhaugselvene Rivers. Surveying and conservation action planning. NINA Report 1879. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel is known from the 1700s in the Varhaugselvene Rivers. In 1995 it was confirmed that the mussel still was present in the Ualandsåna River in S. Varhaugselv River. In 2018 and 2020 new surveys were undertaken in both N. and S. Varhaugselv Rivers. In addition, a conservation action analysis was completed for the mussel population in Ualandsåna. Mussels were found in the area of the known population in Ualandsåna River (S. Varhaugselv). No mussels were found in Reistadbekken Stream (S. Varhaugselv) or Tvihaugåna River (N. Varhaugselv). Rongjabekken Stream (N. Varhaugselv) was inspected, but not surveyed. In Ualandsåna, the mussels were distributed along ca. 2600 river meters, from downriver Lake Romavatnet to upriver Ualand. In total, 78 mussels were found and the population estimate was a couple hundred specimens. The density within the distribution area was 0.41 mussels pr. minute (equivalent to 0.16 mussels pr. m2). In 2018, one younger mussel was found, which was 56.4 mm long and ca. 12 years old. Empty shells made up 4.9 % of the total number of mussels (both live and shells) found. Even though one younger mussel was found, the recruitment in Ualandsåna is insufficient to maintain the population. In addition, the percentage of empty shells suggest that the mortality rate in the population is somewhat higher than normal. The ecological status of Ualandsåna was classified as «poor» using the freshwater pearl mussel as a threshold indicator, while the mussel population was classified as «going extinct». Since it is very difficult to find juveniles in a sparse population, it is possible that the ecological status in reality is «moderate». Even so, the data suggest that the population will go extinct in the not too distant future. Thus, it is important to identify the management actions that are needed to maintain the population. Eutrophication is a likely cause of the low recruitment in the mussel population in Ualandsåna. To confirm whether this is the case, redox measurements should be taken within the distribution area. In addition, water chemistry studies would also contribute to determine if this is the case. If it is shown that eutrophication is a problem for the mussel, fertilizer and grazing free zones should be implemented along the river. Acidification is another potential cause of the low recruitment in Ualandsåna. Water chemistry analyzes show that the water from Romavatnet is too acidic to maintain the mussel population. However, it is uncertain whether the water quality improves before the river reaches the mussel beds. To examine if acidification is a problem for the mussel, water chemistry studies should be undertaken within the distribution area. If it is shown that acidification is a problem for the mussel, liming should be undertaken in Romavatnet and/or the grasslands along the river. A lack of host fish could also be a cause of the low recruitment in Ualandsåna. Downriver from the distribution area, there is a migration barrier that prevents the upward movement of small fish and could slow the upward movement of spawners. Thus, it could cause reduced production of juvenile fish within the distribution area. To examine if lack of hos fish is a problem for the mussel, it must be determined whether salmon or trout is the host fish species for the mussel in this river. This can be accomplished through genetic studies or through studying infestation of mussel larvae on the fish gills. Subsequently, the density of juvenile fish should be determined. If salmon is the host fish, the migration barrier needs to be modified. Given the low number of mussels, the low recruitment and the high mortality in Ualandsåna, it is important that the necessary actions are taken, to improve the conditions for the mussel, soon.

Prosjektleder Rolf Høgberget Budalselva, som er et sidevassdrag til Modalselva, er preget av forsuring og kan potensielt skape giftige aluminiums-blandsoner i nedre del av Modalselva. Modalselva er kalket siden våren 2016. Det er foreslått to alternative kalkingsstrategier, avhengig av hvilket mål som velges for kalkingstiltaket. Alternativ 1 er designet for å eliminere faren for giftige aluminiums-blandsoner i Modalselva, mens Alternativ 2 i tillegg vil gi akseptabel vannkvalitet for laks i Budalselva. Dersom produksjonspotensialet for laks vurderes å være tilstrekkelig stort, anbefales det å kalke Budalselva i henhold til alternativ 2. Fylkesmannen i Hordaland

Prosjektleder Øyvind Garmo Rapporten presenterer resultater fra fjorårets overvåking av vannkjemi i forsuringsfølsomme vannforekomster. Overvåkingen omfattet i 2018 83 innsjøer, seks feltforskningsstasjoner og to elver

Prosjektleder Atle Hindar Til tross for betydelige reduksjoner i sur nedbør og forsurende industriutslipp, er det sannsynligvis et forsuringsproblem for anadrom fisk i Otra. Vannkvaliteten ut av Byglandsfjorden er forholdsvis god, mens avrenningen i det store lokalfeltet nedstrøms tilfører surt og aluminiumholdig vann i perioder med mye nedbør. Blandingsforholdet avgjør pH og konsentrasjonen av potensielt giftig aluminium (labilt Al, LAl) på Otras lakseførende strekning. Byglandsfjorden er også reguleringsmagasin for elvekraftverk nedstrøms, og det nevnte blandingsforholdet påvirkes av manøvreringen. I Otra nedstrøms Byglandsfjorden har vi anbefalt kalking av to større sidevassdrag (Røyknesåna og Frøysåna) og terrengkalking i en tredel av arealet. Som en siste del av en tiltaksstrategi har vi anbefalt å endre manøvreringen av Byglandsfjorden i perioder med høy avrenning i lokalfeltet. Ved å opprettholde eller øke tilførselen fra Byglandsfjord gjennom flomepisoder kan en trolig unngå de høyeste og mest skadelige LAl-konsentrasjonene. Kostnader for kalkingstiltakene er beregnet. Otra laxefiskelag; Miljødirektoratet

Prosjektleder Øyvind Garmo Rapporten presenterer resultater fra fjorårets overvåking av vannkjemi i forsuringsfølsomme vannforekomster. Overvåkingen omfattet i 2017 83 innsjøer, seks feltforskningsstasjoner og to elver. Miljødirektoratet

Prosjektleder Atle Hindar NIVA har gått gjennom 16 av de 22 kalkede laksevassdragene i Norge og identifisert nye optimaliseringstiltak som vil styrke bestander av både laks og sjøørret. I tillegg har vi vurdert forsuringssituasjonen og kommet med forslag om tiltak i øvrige forsurede og ukalkede, anadrome vassdrag i Agder, basert på oversikter fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning og i Lakseregisteret. I gruppen med ukalkede vassdrag har vi funnet vurderinger av vanntype og forsuringsstatus i Vann-Nett, data om vannkvalitet og biologiske forhold i Vannmiljø, samt gjort egne vurderinger basert på kunnskap om nabovassdrag og forsuringsstatus i aktuelt område. Det er identifisert optimaliseringstiltak i alle de 16 kalkede laksevassdragene. Alle tiltak antas å bidra til å stabilisere vannkvaliteten i hovedelva og dermed komme laksebestanden til gode. De fleste vil i tillegg være med å styrke sjøørretbestanden, noe som det hittil har vært lite fokus på. I de ukalkede anadrome vassdragene i Agder har vi identifisert om det er, kan være eller eventuelt ikke er et forsuringsproblem. Det er et kalkingsbehov i 9 av dem og et behov for problemkartlegging i ytterligere 14. Miljødirektoratet

Aarrestad, P.A., Bakkestuen, V., Stabbetorp, O.E. & Töpper. J.P. 2017. Miljøovervåkingsprogram for Ormen Lange landanlegg – Nyhamna, Gossa. Overvåking av vegetasjon og jord – endringer fra 2008 til 2016. - NINA Rapport 1348. 42 s. Ormen Lange landanlegg på øya Gossa i Aukra kommune mottar ubehandlet gass og lettolje (kondensat) fra Ormen Lange-feltet i Norskehavet. Ved produksjon av salgsgass og kondensat slipper landanlegget ut CO, CO2, NOx, CH4, NMVOC (inklusive BTEX), SO2 og mindre mengder tungmetaller etter utslippstillatelse gitt av Miljødirektoratet. Prosessanlegget ble ferdigstilt for drift i 2007 med A/S Norske Shell er operatør. Utslipp av nitrogen og svovelholdige gasser kan generelt påvirke terrestriske økosystemer ved forsuring og gjødsling av jordsmonn og vegetasjon. Utslippene fra landanlegget ble ved oppstart beregnet til å ligge under gjeldende kritiske tålegrenseverdier for terrestriske naturtyper, men tålegrenseverdiene i influensområdet ligger nær overskridelsestersklene. For å kunne dokumentere eventuelle effekter av utslipp til luft av forurensende stoffer, ble det i 2008 etablert en overvåking av vegetasjon og jord i influensområdet fra Ormen Lange landanlegg. Overvåkingen er videreført med noen justeringer i metodikk siden oppstart. Det er opprettet to overvåkingsområder, ett med relativt høy avsetning av nitrogen nord for anlegget innenfor Gule-Stavikmyrane naturreservat i Fræna kommune (lokalitet Gulmyran), og ett sør for landanlegget på øya Gossa (lokalitet Aukra), med lavere estimert avsetning fra anlegget. Innen hvert område utføres en integrert overvåking av vegetasjonens artssammensetning, plantevekst og kjemisk innhold i planter og jord og jordvann i tre ulike næringsfattige vegetasjonstyper: 1) tørr røsslynghei, 2) tuemyr og 3) fastmattemyr, begge de to siste på nedbørsmyr. Disse vegetasjonstypene anses for å ha lave tålegrenser for forurensing, og er følsomme for forsuring og eutrofiering. Fra oppstart av anlegget i 2008 har det skjedd relativt små endringer i vegetasjonens artssammensetning på begge lokaliteter, bortsett fra en svak økning av graminidene torvull og duskull, samt en svak tilbakegang av lavarter og mosene heigråmose og heiflette. I tillegg har vi registrert en betydelig tilbakegang av røsslyng, både i røsslynghei og fastmattemyr, noe som skyldes klima. Vinterfrost de senere årene, kombinert med sterk vind som tørker ut planten, har ført til sterk avdøing av planten. Økningen av graminider og tilbakegangen av lav kan imidlertid indikere en begynnende eutrofiering fra utslipp og avsetninger av nitrogen. Vegetasjonsanalysene viser også at røsslyngheia og tuemyrene har endret karakter mot noe fuktigere plantesamfunn. Dette er trolig et resultat av klimatisk påvirkning og naturlige prosesser i myrsystemene, og det er således lite sannsynlig at disse endringene skyldes utslipp til luft fra Ormen Lange landanlegg. Resultatene viser ikke entydige forskjeller i endringer i vegetasjonens artssammensetning mellom de to områdene siden oppstart. Dette kan enten skyldes at nedfallet fra anlegget ikke er vesentlig forskjellig i de to områdene, eller at annen luftforurensning har større betydning enn nedfallet fra Ormen Lange landanlegg. De kjemiske analysene av jord, jordvann og plantevev viser verdier som generelt indikerer næringsfattige og lite forurensede områder, og de fleste overvåkingsparametere viser ingen signifikante endringer over tid. Det er imidlertid en svak tendens til forsuring av jordvann på begge lokaliteter. Humusjorden blir også svakt surere på begge lokaliteter, men det er ingen tegn til nitrogeneutrofiering av jordsmonnet. Kvikksølv viser en svak økning i jord på lokaliteten Aukra, og mengden kvikksølv i jordvann har økt betydelig etter oppstart av prosessanlegget på begge lokaliteter. De målte konsentrasjonene alle år etter oppstart er høyere enn den gjennomsnittlige årlige konsentrasjonen av kvikksølv i nedbør i Norge. Tungmetallet nikkel øker også både i jord og jordvann. Økningen av kvikksølv og nikkel i jord og jordvann etter oppstart av prosessanlegget, er således noe bekymringsfullt. Nivåene av tungmetaller i planter ligger omtrent på samme nivå som ikke-forurensede områder i Norge. Det er imidlertid en svak økning av tungmetaller som kvikksølv, nikkel og titan i heigrå-mose og lys reinlav. De fleste endringene skjer på begge lokaliteter, og siden begge lokaliteter er påvirket av nedfall fra anlegget, kan man ikke se bort ifra at økningen kan skyldes utslipp fra Ormen Lange landanlegg. Endringene siden oppstart må likevel sies å være marginale i begge områdene. Lokalitet Aukra er siden 2008 blitt sterkt påvirket av beite fra hjortedyr og noe endring i dreneringsmønster. Det er også usikkert om lokaliteten virkelig har mindre nedfall av forurensede stoffer fra bedriften enn lokalitet Gulmyran, og andre forurensningskilder kan finnes i nærområdet til lokalitet Aukra. De ulike påvirkningene og usikkerheten i deposisjonsdata vanskeliggjør klare tolkninger av datamaterialet. Vi anbefaler derfor å legge ned lokalitet Aukra og heller opprette en ny referanselokalitet lenger sør, helt uten påvirkning fra anlegget. Samtidig bør man overveie å måle de reelle avsetninger av nitrogen, surhet og tungmetaller i nedbør på begge lokaliteter. Aarrestad, P.A., Bakkestuen, V., Stabbetorp, O.E. & Töpper. J.P. 2017. The environmental monitoring program for the Ormen Lange Onshore Processing Plant – Nyhamna, Gossa. Monitoring of vegetation and soil – changes from 2008 to 2016. – NINA Report 1348. 42 pp. The Ormen Lange Onshore Processing Plant in Aukra municipality (Møre and Romsdal county) receives unprocessed gas and condensate from the Ormen Lange field in the Norwegian Sea. During processing of sales gas and condensate, the plant emits CO, CO2, NOx, CH4, NMVOC (including BTEX), SO2 and small amount of heavy metals, as specified in the discharge permit issued by Norwegian Environment Agency. The plant started production in 2007, with A/S Norske Shell as operator. In general, emissions of nitrogen- and sulfur containing gasses may affect terrestrial ecosystems through acidification and fertilization of soil and vegetation. The emissions from the onshore plant are estimated to be low. However, the nitrogen background level in the influenced area is close to the critical loads of nitrogen for oligotrophic habitats. To be able to document any effects of emissions to air on terrestrial ecosystems, a monitoring program for vegetation and soil was established in 2008. The monitoring has been continued with certain adjustments in methodology until 2016. In 2008 two monitoring sites were established, one with rather high deposition of nitrogen north of the plant within the Gule-Stavmyrane nature reserve in Fræna municipality (site Gulmyran) and one south of the plant on the island Gossa (site Aukra) with estimated deposition levels somewhat lower than Gulmyran. Within each site, integrated monitoring of the species composition of the vegetation and chemical content of plants, soil and ground water are conducted for three distinct nutrient-poor vegetation types: 1) dry oligotrophic Calluna vulgaris dominated heathland, 2) hummocks and 3) wet oligotrophic lawns, both on raised bogs. These types of vegetation are considered to have low critical loads for air pollution, i.e. they are sensitive to both acidification and eutrophication. Since the start of the plant in 2008, there have been minor changes in the species composition of the vegetation at both sites, except for a strong decline in the cover of Calluna vulgaris, a slight increase in graminoids of Eriophorum vaginatum and E. angustifolium as well as a slight decline in lichens and mosses, such as Racomitrium lanuginosum and Hypnum jutlandicum. The significant decline in Calluna, both on heathland and hummocks, is caused by the degeneration of the plant due to winter frost in recent years, combined with intense winds, which dries out the heather, while increases in graminoids and decline of lichens and bryophytes may indicate an early eutrophication stage from nitrogen depositions. The vegetation analyses also show that the Calluna heath and the hummocks have changed their character into somewhat more moist plant communities. This is probably a result of climatic influence and natural processes occurring in the bog ecosystem, and it is unlikely that these changes are due to emissions to air from the Ormen Lange Onshore Processing Plant. The results of the vegetation analyses do not show unequal differences between the two sites since start-up of the plant. This could indicate that the deposition of air pollution at the two sites is not significantly different, or that impact from other air pollution is more important than the deposition from the plant. In general, the chemical analyses of soil, soil water and plant tissue show values that indicate nutrient-poor and less polluted sites, and most monitored parameters show no significant changes over time. However, there is a slight tendency for acidification of soil water at both sites. Soil humus also becomes weakly more acidic at both sites, but there are no signs of N-eutrophication of the soil. There is a slight increase in mercury content in the soil from the Aukra site, and mercury in groundwater has increased significantly after the start of the processing plant at both sites. The concentrations in soil water are higher than the average annual concentration value in the precipitation of Norway. Also, the content of nickel increases in soil and soil water. The increase of mercury and nickel in soil and groundwater after the start of the processing plant, is thus somewhat worrying. The levels of heavy metals in plants are approximately the same as in non-polluted areas in Norway. There is, however, a slight increase in heavy metals (mercury, nickel and titan) in Raco-mitrium lanuginosum and lichens from 2008 to 2016. Most changes occur at both sites, and since both sites are affected by deposition from the plant, one cannot ignore that the changes in plant tissue chemistry may be due to emissions from the plant. However, the changes since start-up are marginal in both areas. The site Aukra has been heavily affected by grazing and trampling by deer and some change in drainage since 2008 that may have affected the results from this site. In addition, one might raise the question if this site really has less deposition of air pollution emitted from the Ormen Lange Onshore Processing Plant, than the site Gulmyran. There may also be other sources of air pollution near the plant. The external impacts and the uncertainty in deposition complicates clear interpretations of the data. We therefore recommend to close down the Aura site, and instead create a new reference site completely without impact from the plant. One should also consider measuring the deposition of air pollution at both sites.

Sokndalsvassdraget er et av de sørligste laksevassdragene i Norge. Det ble tidlig sterkt rammet av forsuring, og laksen var utryddet allerede i 1880-årene. Kalking ble påbegynt i 1987, og laksen har nå kommet tilbake til elva. Endringer i lokale kalkingsbehov har utløst behov for vurdering av dagens kalkingsstrategi. I rapporten vurderes eksisterende strategi mot alternativ dosering i tre lakseførende tilførselselver til Sokno (hovedelva) og virkninger av dette også i andre deler av vassdraget, samt Sokno. Målet med kalkingen er å etablere en livskraftig stabil laksebestand i alle deler av Sokno med tilførselsgrener. Det anbefales kalking av Rosslandsåna for sikring mot forsuring og blandsoneeffekter i Bakkaåna og kalking med kalkdoserer i utløpet av Veisdalsvatnet for sikring av vannkvaliteten for laks i Litlå. Kalking av Ålgårdselva er også mulig, men gevinsten ved dette er usikker. Kunnskapen om forsuringseffekter under flom er i flere tilfeller for lav til å kunne anbefale valg av styringsløsning. Det anbefales derfor automatisk overvåking kombinert med kjemisk prøvetaking på strategisk optimale tidspunkter for å kunne avdekke virkningsforholdene under flom. Miljødirektoratet

Bakkaåna er en del av Sokndalsvassdraget i Rogaland. Vassdraget var tidligere en god lakseelv, men den lokale laksestammen ble tidlig utryddet på grunn av forsuring. Vassdraget er kalket fra 1987 og laks har kommet tilbake i elva. Kalkingen er imidlertid sterkt redusert og forsuring av Bakkaåna oppstår i episoder. Et doseringsanlegg for kalk er vedtatt plassert i lakseførende del av elva ved utløpsområdet av Steinsvatnet. Den foreliggende kalkingsplanen gir råd for kalkingen ned til samløpet med Rosslandsåna i nedre deler av vassdraget. To alternative styringsparametere for kalkdosering er vurdert, pH og konduktivitet. Før en avgjørelse tas, foreslås det å etablere en automatisk overvåking for å fastslå hvilken av disse som egner seg best. På grunn av vanskelige tilkomstmuligheter foreslås det dosering via en lang tilførselsslange. Kalktype, anbefalt dose, maksimum doseringskapasitet, lagerstørrelse og årlig kalkforbruk er beregnet. Sokndal kommune

Rapporten presenterer resultater fra fjorårets overvåking av vannkjemi i forsuringsfølsomme vannforekomster. Overvåkingen omfattet i 2015 84 innsjøer, seks feltforskningsstasjoner og to elver. The report presents the results from last years monitoring of water chemistry in acid sensitive water bodies. The monitoring in 2015 comprised 84 lakes, 6 calibrated catchments and 2 rivers. Miljødirektoratet

Aarrestad, P.A., Bjerke, J.W., Hak, C., Lunder, H., Myklebost, H.E., Westergaard, K.B. & Åström, J. 2014. Statoils overvåkingsprogram for Snøhvit. Overvåking av vegetasjon og jord – gjenanalyser i 2013. - NINA Rapport 1017. 71 s. Petroleumsanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest tar imot naturgass fra feltene Snøhvit, Albatross og Askeladd i Barentshavet. Her prosesseres og nedkjøles naturgassen til flytende gass (LNG) for videre distribuering. LNG-anlegget på Melkøya ble startet opp i 2007 og slipper ut karbondioksid (CO2), nitrogenoksider (NOx), metan (CH4), flyktige organiske forbindelser utenom metan (nmVOC), svoveldioksid (SO2) og hydrogendioksid (H2S) fra energiproduksjon og prosessanlegg. Utslipp av nitrogen og svovelholdige gasser kan generelt påvirke terrestriske økosystemer ved forsuring og gjødsling av jordsmonn og vegetasjon. Utslippene fra LNG-anlegget er beregnet til å ligge under gjeldene kritiske tålegrenseverdier for terrestriske naturtyper, men tålegrenseverdiene i arktisk/alpine naturtyper er imidlertid usikre. For å kunne dokumentere eventuelle effekter av utslipp til luft, ble det i 2006 (før utslipp) etablert et overvåkingsprogram for vegetasjon og jord i influensområdet fra LNG-anlegget på Melkøya. Grunnlagsundersøkelsen ble utført samme år, og gjenanalyse ble utført i 2008 og 2013 etter samme metodikk som i 2006. To overvåkingsområder ble opprettet i 2006, ett med estimert relativt høy avsetning av nitrogen, nordøst på Kvaløya ved Forsøl og ett område med relativt lav avsetning sør på Kvaløya ved Stangnes. Områdene er samkjørt med Norsk institutt for luftforskning (NILU) sine overvåkingsstasjoner for luft- og nedbørskvalitet. Innen hvert område utføres det en integrert overvåking av vegetasjonens artssammensetning, plantevekst, fotosynteseaktivitet og kjemisk innhold av planter og jord i to atskilte naturtyper (næringsfattig kreklinghei og bakkemyr). Vegetasjonen overvåkes i permanent oppmerkede ruter (1m × 1m i arktisk hei og 0,5m × 0,5m på myr). I hver rute registreres mengde av karplanter, moser og lav, samt vegetasjonssjiktenes høyde og dekning. Plantevekst måles i hvert område på fjellkrekling, etasjemose, rusttorvmose og brun fargelav. Individene er beskyttet mot beite av rein ved hjelp av skjermer. Undersøkelse av plantenes vitalitet utføres ved målinger av fotosynteseaktivitet på molte, vanlig duskull, fjellkrekling, rusttorvmose og laven storvrenge. Lys reinlav/fjellreinlav (reinlav) og rusttorvmose analyseres for kjemisk innhold, Kjeldahl-nitrogen, tungmetallene bly (Pb), nikkel (Ni) og sink (Zn) og polyaromatiske hydrokarboner (PAH). Jordprøver fra hver av naturtypene, analyseres for pH, Kjeldahl-nitrogen, ekstraherbare kationer, utbyttingskapasitet, basemetning, Pb, Ni og Zn og PAH. De kjemiske analysene av planter og jord utføres av Norsk institutt for skog og landskap og NILU. Gjenanalysen av vegetasjonens artssammensetning viste svært få endringer i mengdeforhold mellom artene fra 2006 til 2013. Endringene skyldes trolig år til år variasjoner. Det ble heller ikke målt særlige endringer av arter som normalt responderer positivt på nitrogengjødsling, slike som gress og urter. Lav har gått noe tilbake pga. økt beitepress fra reinsdyr. Det er således ingen indikasjon på at en eventuell forurensing fra LNG-anlegget på Melkøya skal ha påvirket vegetasjonens artssammensetning og mengdeforhold mellom arter. Veksthastighet av fjellkrekling i heia på Forsøl er lavere enn på Stangnes, både i 2008 og 2013, mens veksthastighet av fjellkrekling på myr er lik på begge lokalitetene. Veksthastigheten av fjellkrekling i heia på Forsøl har økt fra 2008 til 2013. Det er ingen forskjell mellom veksthastighet av brun fargelav og etasjemose på de to lokalitetene, mens veksthastigheten for rusttorvmose er høyest på Forsøl. Aarrestad, P.A., Bjerke, J.W., Hak, C., Lunder, H., Myklebost, H.E., Westergaard, K.B. & Åström, J. 2014. Statoil’s environmental monitoring program for Snøhvit. Monitoring of vegetation and soil – reanalyses in 2013. - NINA Report 1017. 71 pp. The petroleum plant at Melkøya outside Hammerfest receives natural gas from the Snøhvit and Albatross oil and gas fields in the Barents Sea. The natural gas is here processed and cooled down to liquefied natural gas (LNG) and distributed throughout the world. The LNG plant was initialized in 2007 and is now operated by Statoil. The plant emits carbon dioxide (CO2), nitrogen oxides (NOx), methane (CH4) and other volatile organic compounds (nmVOC), sulphur dioxide (SO2) and hydrogen dioxide (H2S) to the air from energy production and processing constructions. In general, emissions of nitrogen and sulphurous gasses can lead to acidification and fertilization of soil and vegetation. The deposition of nitrogen is calculated to be below the critical loads for terrestrial ecosystems. However, the critical loads for artic- and alpine ecosystems are uncertain. In order to document possible effects on the terrestrial ecosystem, a monitoring program for soil and vegetation was established in 2006. In 2008 and 2013 the monitoring plots were re-analysed using the same methods as in 2006. Two monitoring sites were established in 2006, one with high estimated N-deposition in the northeastern part of the island Kvaløya at Forsøl, and one with low N-deposition in the southern part of the island at Stangnes. The sites were coordinated with the monitoring sites for air quality, run by the Norwegian Institute of Air Research (NILU). The monitoring program integrates analyses of species composition of ground vegetation, plant growth, photosynthetic activity and chemical contents of soil and plants in two different habitats, arctic heathland and mire. The abundance of vascular plants, bryophytes and lichens are assessed within 1 m × 1 m quadrats in heathland and 0.5 m × 0.5 m quadrats on mire, together with the percentage cover and height of different vegetation layers. Plant growth is measured at each site on Empetrum hermaphroditum ssp. nigrum, the mosses Hylocomium splendens and Sphagnum fuscum, and the lichen Parmelia omphalodes. The plants are protected from grazing reindeers by use of small exclosures. Photosynthetic activity is measured on Rubus chamaemorus, Eriophorum angustifolium, Empetrum hermaphroditum ssp. nigrum, Sphagnum fuscum and Nephroma arcticum. Cladonia arbuscula/mitis and Sphagnum fuscum are analysed for nutrient elements, Kjeldahl-nitrogen, Pb, Ni, Zn and polynuclear aromatic hydrocarbons (PAH). The soil at each habitat is analysed for pH, Kjeldahl-nitrogen, exchangeable elements, cation exchange capacity, base saturation, total Pb, Ni, Hg, Zn and PAH. Chemical analyses are carried out by the Norwegian Forest and Landscape Institute and at NILU. The re-analysis of plant species composition showed very few changes in the proportions between species from 2006 to 2013. The changes are probably due to year to year variations. No significant changes of species that normally responds favourably to nitrogen fertilization, such as grasses and herbs, were observed. The cover of lichens has declined somewhat due to increased grazing pressure by reindeer. Thus there is no indication that any contamination from the LNG plant on Melkøya has affected the plant species composition. The growth rate of Empetrum nigrum in the heathland is lower at Forsøl than at Stangnes, both in 2008 and 2013, while the growth rate of the same species on mire is the same at both sites. The growth rate of Empetrum in the heathland at Forsøl has increased from 2008 to 2013. There is no difference between the growth rate of Parmelia omphalodes and Hylocomium splendens at the two sites, while the growth rate of Sphagnum fuscum is highest at Forsøl. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

The monitoring programme for the water quality of Norwegian rivers «Elveserien» was started in 1965/66 with rivers located in the acidified areas in the southernmost part of Norway. The number of locations has varied over time and in 2011 the monitoring program included 20 locations distributed from Åna in southernmost Norway to Skallelva in Northern Norway. Samples are analysed for turbidity, colour, conductivity, pH and alkalinity. Some samples are also analysed for calcium, manganese, sodium, potassium, sulphur, chlorine, silicon, aluminium concentrations and nitrate. Acid neutralizing capacity (ANC) was calculated where possible. During the last six years also total phosphorous (Tot-P), total nitrogen (Tot-N) and total organic carbon (TOC) have been analysed in one yearly autumn sample (September-November). In several rivers, especially in the southernmost part of Norway, the water is characterized by low pH, alkalinity and calcium concentrations. These localities are situated within areas which are affected by acid precipitation, and the water quality may have negative effects upon fish and other freshwater organisms living in these rivers. The water quality of the rivers Rondvatn, Store Ula, Åna, Otra and Haugsdalselva in 2011 indicates an ecological status of “moderate” or worse based on the criteria suggested for the implementation of the Water Framework Directive in Norway. However, the acidification situation in these rivers has shown a clear improvement in the 1990ies with an increase in pH and ANC and a decrease in inorganic (toxic) aluminium. Most localities in middle and northern parts of Norway have a high content of calcium and high alkalinity and pH levels. For most rivers nutrient levels are generally low, or even very low. Rivers Imsa and Vefsna dis-play the highest levels of phosphorous, but the concentrations indicate no signs of deviation from reference conditions. However, the levels of nitrogen in the River Imsa indicate an ecological sta-tus of poor based on the criteria suggested for the implementation of the Water Framework Di-rective in Norway. Saksgård, R. & Schartau, A. K. 2012. Kjemisk overvåking av norske vassdrag - Elveserien 2011. - NINA Rapport 873, 71 s. Kjemisk overvåking av 20 utvalgte lokaliteter i norske vassdrag er utført i 2011. Prøvetakingslokalitetene er fordelt over hele landet. Overvåkingen er en oppfølging av DN/NINAs "Elveserie". For vassdragene Åna, Imsa og Stabburselva går dataene tilbake til slutten av 1960-tallet. De andre vassdragene har dataserier tilbake til 1970- eller 1980-tallet. Slike dataserier er unike i norsk naturforvaltning og videreføring av denne overvåkingen er derfor svært verdifull. Samtlige vannprøver er analysert for turbiditet, farge, konduktivitet, pH og alkalitet. På utvalgte tidspunkter gjennom året er det også analysert for kalsium, magnesium, natrium, kalium, sulfat, klorid, silisium, aluminiumsfraksjoner og nitrat. Syrenøytraliserende kapasitet (ANC) er beregnet der dette er mulig. Innholdet av totalt fosfor (Tot-P), totalt nitrogen (Tot-N) og totalt organisk karbon (TOC) er inkludert i en av analyseseriene (september). Vannkvaliteten i de undersøkte lokalitetene i 2011 er gjennomgående på samme nivå som påvist gjennom det siste tiåret. Sørlandsvassdragene Otra og Åna, og Haugsdalselva på Vestlandet karakteriseres som sure med lave ionekonsentrasjoner. Målingene av pH, Ca og giftig aluminium (uorganisk monomert aluminium; UM-Al) samt beregnet ANC viser at vannkvaliteten kan utgjøre en betydelig stressfaktor for fisk og andre ferskvannsorganismer i disse tre vassdragene. Disse vassdragene har i 2011 en økologisk tilstand som ikke er tilfredsstillende (”moderat” eller dårligere) basert på kriterier gitt i klassifiseringssystem for miljøtilstand i ferskvann. Lokalitetene Rondvatn og Store Ula i Rondane viser også liknende vannkvalitet i store deler av året De siste årene har imidlertid sulfatkonsentrasjonene gradvis avtatt og pH og ANC økt i disse lokalitetene. Reduserte sulfatkonsentrasjoner gjennom 1990-tallet er en generell trend for mange av vassdragene, også utenfor de mest forsuringstruede delene av landet. I enkelte vassdrag, og spesielt i de mest forsuringsfølsomme områdene, er det også en trend mot redusert innhold av kalsium. Dette kan forsinke den positive vannkjemiske utviklingen i forsurede vassdrag. Nitratkonsentrasjonen i de undersøkte vassdragene er generelt lav, og kun to av vassdragene viser en klar trend mot lavere konsentrasjoner, mens ett vassdrag viser det motsatte. To av vassdragene i Sør-Norge viser en trend med økt humusinnhold, målt som fargetall, fra siste halvdel av 1980-tallet. De øvrige vassdragene viser ingen endring eller en svak negativ trend med hensyn til fargetall. De fleste lokalitetene fra Trøndelag og nordover er i hovedsak karakterisert ved høyt innhold av kalsium, høy alkalitet og pH. Innholdet av natrium og klorid er høyest i lokaliteter nær kysten. Innholdet av næringssalter viser at de fleste vassdragene er næringsfattige; enkelte har svært lave konsentrasjoner av nitrogen og fosfor. Imsa og Vefsna har gjennomgående høyest innhold av fosfor av de undersøkte vassdragene, men er likevel innenfor det som betraktes som upåvirket av forurensninger. Imsa er det eneste vassdraget som ikke har en tilfredsstillende økologisk tilstand (dårlig) med hensyn til nitrogen. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I perioden 2003-2011 er det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Daleelva for å bedre kunnskapen om bestandstilstanden hos laks og sjøaure. I prosjektet inngår også en evaluering av gjennomførte tiltak (terskler, biotopjusteringer i sidebekker, utsetting av énsomrige laksung-er) samt tilrådinger om nye kompensasjonstiltak. Bestandene av laks og sjøaure i Daleelva er negativt påvirket av forsuring, vassdragsregule-ring, beskatning, ekstremflommer, flomsikringsarbeider og andre fysiske inngrep i vassdraget. I tillegg kommer bestandsreduserende faktorer utenfor vassdraget, som lusepåslag på utvand-rende smolt og ugunstige temperatur- og næringsforhold i havet. Det sammensatte trusselbil-det gjør det vanskelig å isolere påvirkninger fra enkeltfaktorer. I 2011 ble det totalt fanget 1141 kg laks under sportsfisket i Daleelva, noe som er den høyeste registrerte elvefangst i perioden 1970-2011. I 2011 var elvefangsten av sjøaure 33 kg, noe som utgjør mindre enn halvparten av fangsten i 2010. Alle de 29 fangete sjøaurene ble satt ut igjen, mens 79 av 276 fangete lakser ble satt ut igjen. Laksefangstene i Daleelva fordelte seg i 43 % smålaks, 54 % mellomlaks og 3 % storlaks. Gjennomsnittsvekta for laks var 4,1 kg mens gjen-nomsnittsvekta for sjøaure var 1,1 kg. Høsten 2011 ble det registrert 197 lakser og 49 sjøaurer under gytefisktellingene i Daleelva. Mengden gytelaks er det høyeste som er registrert i perioden 2003-2011, mens mengden sjø-aure er det laveste som er registrert i samme periode. Estimater basert på antall gytefisk og gjennomsnittlig størrelse på hunnlaks indikerer at gytebestandsmålet for laks på om lag 393 000 egg ble oppnådd i 2011. I 2011 ble det funnet årsyngel av laks på bare fem av 16 undersøkte stasjoner i hovedstrengen av Daleelva, mens det ble funnet årsyngel av aure på 13 av stasjonene. Hovedmengden av laksyngel ble funnet i nedre del av vassdraget mens de største tetthetene av aureyngel ble funnet i øvre del av vassdraget. I likhet med tidligere år ble det funnet høyere tettheter av eldre laksunger enn av laksyngel. Mens det ble funnet mer enn 20 eldre laksunger per 100 m2 på seks av stasjonene hvorav tre stasjoner hadde mer enn 40 eldre laksunger, ble det ikke funnet mer enn fem årsyngel av laks på noen av de undersøkte stasjonene. Undersøkelsesprogrammet i Daleelva har vist store variasjoner i årsklassestyrke i ungfisksam-funnene. Laksyngel klekket i 2007 har dominert ungfiskbestandene i 2007, 2008 og 2009 – og så sent som i 2010 var det fremdeles en god del igjen av denne årsklassen. Tilsvarende var laksyngel som ble klekt i 2009 den dominerende årsklassen både i 2010 og 2011. Hos aure har yngel som ble klekt i 2004, 2008 og 2010 vært spesielt sterke årsklasser i undersøkelses-perioden 2003-2011. Høsten 2011 var det årsklassen som ble klekt i 2010 som dominerte aurebestanden i Daleelva. Av praktiske grunner var det ikke mulig å gjennomføre et like omfattende bunndyrprogram i 2011 som i tidligere deler av undersøkelsesperioden. De fire prøvene som er tatt på to prøve-takingstidspunkt våren 2012 viser det samme bildet som tidligere, med lave forekomster og artsantall. Dette indikerer at bunndyrsamfunnet fremdeles er påvirket av effekter fra flommer og forsuring. During the period 2003-2011 studies have been conducted in River Daleelva to improve the knowledge of the salmon and sea trout populations. The main goal was to evaluate effects of and to optimize mitigating measures (27 weirs, habitat adjustments in brooks and annual releases of 20 000 one-summer old salmon juveniles) and to recommend new mitigating measures. The stocks of salmon and trout in River Daleelva are negatively affected by in-stream factors such as acid rain, extreme floods, hydro power development, channelizations and building of weirs. In addition, the fish stocks are constrained by external factors such as sea lice infestations of migrating smolts and unfavorable temperature and feeding conditions in the sea. This complexity makes it hard to isolate the effect of individual factors. In 2011 the river catch of salmon in River Daleelva was 1141 kg, which is the highest recording in the period 1970-2011. The river catch of sea trout in 2011 was 33 kg, which is less than half of what was caught the previous year. The sea trout fishing was a catch-and-release fishery, whereas 79 of 276 caught salmon were released. The salmon catches consisted of 43 % grilse, 54 % medium-sized salmon (3-7 kg) and 3 % large salmon (> 7 kg). Mean sizes of salmon and trout were 4.1 and 1.1 kg, respectively. During the spawning period, 197 salmon and 49 trout were counted in River Daleelva. The number of spawning salmon is the highest recorded during the investigation period 2003-2011, whereas the number of spawning trout is the lowest. Estimates based on number of spawners and mean size of females indicate that the spawning target of approximately 393 000 salmon eggs was achieved in 2011. In 2011 young-of-the-year (YOY) salmon were found in five of the 16 investigated stations in the main stem, whereas YOY trout were found in 13. In accordance with previous years YOY salmon were mainly found in the lower reaches of River Daleelva, as opposed to YOY trout that were mainly found in the upper reaches. There were recorded considerable higher densities of parr (> 0+) than YOY salmon. At six stations the estimated densities of salmon parr exceeded 20 individuals per 100 m2 , in sharp contrast to a maximum recorded density of 5 YOY per 100 m2 . The investigation program in 2003-2011 revealed that the strength of juvenile cohorts in River Daleelva varied considerably. Young salmon hatched in 2007 dominated the juvenile populations in 2007, 2008 and 2009 – and even in 2010 quite a few specimen from this cohort were recorded. Young salmon hatched in 2009 has also been a dominant cohort. Among trout individuals hatched in the years 2004, 2008 and 2010 belonged to particular strong cohorts. Due to logistic constraints it was not possible to conduct an invertebrate survey in 2011? That was as comprehensive as the ones performed previous years. However, the data from samples obtained at two sites in March and May 2012 correspond to earlier results and confirm that the abundances and species diversity are still low. The most likely cause for these results is that River Daleelva is considerably affected by spates and acidity. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Anon. 2010. Status for norske laksebestander i 2010. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 213 s. I denne rapporten gir Vitenskapelig råd for lakseforvaltning en beskrivelse av status for norsk villaks. Rådet vurderer status i enkeltbestandene (i 227 vassdrag som har ca 98 % av elvefangsten i Norge), trender i fangst, innsig og beskatning, og gir en beskrivelse av de viktigste trusselfaktorene. Rådet presenterer også en systematisering, analyse og rangering av trusselfaktorer for norske laksebestander etter skadepotensial (effekt og utbredelse) og utvikling. I tillegg inneholder rapporten en vurdering av bruk av kultivering som tiltak for å bevare eller forsterke svekkede bestander. Egne kapitler om bestandsstatus for sjøørret og sjørøye er også inkludert. Den negative trenden med redusert innsig av laks til Norge fortsatte også i 2009, og er spesielt markant for smålaks (fisk under 3 kg). Estimatet for 2009 (ca 370 000 villaks før fisket tok til) var det laveste i tidsperioden 1983-2009. Det lave antallet skyldes hovedsakelig det lave antallet smålaks (ca 180 000 smålaks før fisket tok til), som var det nest laveste estimatet i hele tidsserien. De tre siste årene har hatt de tre laveste innsigsestimatene for smålaks. Til tross for redusert beskatning, både i vassdragene men særlig i sjøen, medfører det reduserte innsiget at oppnåelsen av gytebestandsmålene (mengden gytefisk nødvendig for å utnytte vassdragenes produksjonskapasitet) er dårlig for mange bestander, og særlig bestander i vassdrag der gytebestandene er dominert av smålaks. Basert på vurderinger av måloppnåelse ble beskatningen vurdert som bærekraftig i perioden 2007-2009 for bestander fra 59 av 196 vassdrag (30 %), og beskatningen var i ulik grad utenfor bærekraftige rammer for bestander fra 70 % av vassdragene (137 av 196 vassdrag). Reduksjonen i beskatning fram til 2009 har således ikke vært tilstrekkelig for å kompensere for redusert innsig av laks. Det er innført betydelige restriksjoner fra 2010. Vitenskapsrådet er bekymret for utviklingen i Tanavassdraget og anbefalte i forrige rapport (i 2009) reduksjoner i beskatningen på bestandene i dette vassdraget. Utviklingen i 2009 har forsterket denne anbefalingen. Måloppnåelsen er også særlig dårlig på deler av Vestlandet, og spesielt i Hordaland, og dette knyttes til et avvikende lavt innsig av laks. Reduksjonen i innsig av smålaks etter 1989 har vært størst i region Vest-Norge (Hordaland og Sogn og Fjordane), og dette er den eneste regionen der også innsiget av mellom- og storlaks har avtatt signifikant etter 1989. Redusert innsig av smålaks (og liten størrelse på fisken) er en generell trend i hele Europa, med unntak av i Island. Vitenskapsrådet mener det er liten tvil, basert på både internasjonale analyser og våre vurderinger, om at forholdene i havet har bidratt til redusert innsig av smålaks. Klimaendringer og endringer i næringsgrunnlaget i havområdene er lansert som forklaringer, men dokumentasjonen er foreløpig for dårlig til at konklusjoner om årsakssammenhenger kan trekkes. En storskala trend for dårlig overlevelse i havet utelukker ikke at mer lokale eller regionale faktorer påvirker innsiget gjennom redusert smoltproduksjon og endringer i overlevelse til den utvandrende fisken. Økt smittepress fra lakselus er påpekt som en faktor som sannsynligvis reduserer vekst og sjøoverlevelse i store deler av landet, og andre sykdommer, innblanding av rømt oppdrettslaks, vannkjemiske forhold og andre forhold i vassdragene kan bidra til redusert smoltproduksjon eller sjøoverlevelse. Det framstår som overveiende sannsynlig at særlig rømt oppdrettslaks og lakselus har bidratt til at utviklingen i innsig av laks på Vestlandet er dårligere enn ellers i landet, men det finnes lite dokumentasjon på hvor sterkt disse faktorene har virket på bestandsnivå. Rådet har utviklet et system for å systematisere og rangere trusselfaktorer som kombinerer effekten truslene har på bestandene og utviklingen av truslene i forhold til sannsynlighet for ytterligere tap og mulighetene til å gjennomføre effektive tiltak. Skjematisk skilles det mellom eksistensielle og produksjonsbegrensende trusler, og mellom stabiliserte og ikke-stabiliserte trusler. En stabilisert trussel har isolert sett lav sannsynlighet for at det oppstår ytterligere tap (av bestander eller produksjon) og/eller det gjennomføres effektive tiltak som kontrollerer eller reduserer trusselens effekt og utbredelse. Analysen identifiserte seks trusler (sur nedbør, vannkraftreguleringer, fysiske inngrep, Gyrodactylus salaris, lakselus og rømt oppdrettslaks) som har særlig stor effekt og som framstår som eksistensielle trusler. Parasitten G. salaris (”gyro”) er vurdert som relativt stabilisert, siden tiltaksplaner og vellykkede utryddelsesaksjoner ser ut til å ha medført gjenoppretting av stedegne bestander av laks i tidligere infiserte vassdrag og begrenset spredningen til nye vassdrag. Sur nedbør, vannkraftreguleringer og fysiske inngrep framstår som stabiliserte trusler hvor sannsynligheten for ytterligere tap er liten, men der den bestandsreduserende effekten fortsatt gjør bestandene sårbare ovenfor andre trusler. Lakselus og rømt oppdrettslaks ble vurdert som de eneste klart ikke-stabiliserte eksistensielle truslene mot villaks. I gjennomgangen av lakselus som trusselfaktor påpeker Vitenskapelig råd for lakseforvaltning at gjennomførte tiltak neppe er tilstrekkelig for å nå et bærekraftig nivå av lakselus med hensyn på vill laksefisk. Tilgjengelig kunnskap om bærekraftig luseeggproduksjon tilsier at gjeldende tiltaksgrenser er for høye med dagens produksjonsvolum av oppdrettslaks. Dersom infeksjonspresset øker ytterligere som følge behandlingssvikt i oppdrettsnæringen, kan konsekvensene bli dramatiske for villaks, sjøørret og sjørøye. Det er god grunn til å anta at det generelle smittepresset mot vill laks har økt betydelig for en rekke infektive smittestoffer i de siste 20-30 år. Det er særlig presset fra smittestoffer som er oppformert hos oppdrettslaks som har økt. Mulighetene for å oppdage endringer i infeksjonsbildet hos vill laks er begrenset fordi basisundersøkelser og langtidsserier mangler. Det beste tiltaket som vil virke på lang sikt er smitteatskillelse. Lakselus og andre smittestoffer må ikke ha mulighet til å komme inn eller ut fra oppdrettsanlegg. Nivåene for innslag av rømt oppdrettslaks i gytebestandene er til tross for reduksjon i rapporterte rømminger fortsatt langt over bærekraftig nivå, og truer bestandenes genetiske integritet. Innblanding av rømt oppdrettslaks kan også redusere smoltproduksjonen der innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden er høy og derigjennom bidra til redusert innsig av laks. Simuleringer viser at det det allerede per 1995 er skjedd store endringer i den genetiske sammensetningen av laksebestandene i de regionene der innslaget av rømt oppdrettslaks er høyest, og at det per 2004 har skjedd betydelige endringer i bestandssammensetning i mange regioner. Molekylærgenetiske studier har påvist slike endringer i noen vassdrag. Tiltak som sterkt reduserer antallet rømt oppdrettslaks og deres gyting i naturen må iverksettes umiddelbart om bestandenes genetiske integritet skal sikres. G. salaris er påvist i 46 norske vassdrag. Per 2010 er 21 vassdrag friskmeldt etter utryddelsestiltak, tre vassdrag er under friskmelding og 22 norske vassdrag regnes som infisert med G. salaris eller smittestatus er usikker. Seks vassdrag i Ranaregionen ble friskmeldt høsten 2009. Det pågår tiltak mot forsuring i 21 lakseførende vassdrag, i form av tilførsel av kalk eller natriumsilikat. Vannkvalitetsmålet er i hovedsak oppnådd i de fleste av disse. Overvåkingen av vannkvalitet i andre vassdrag framstår som for dårlig. På samme måte mangler en overvåkning i laksevassdrag av andre forurensinger generelt, og for pesticider spesielt. Den internasjonale kunnskapen om kultivering (utsetting av fisk) tilsier at kultivering er et tiltak som bare under spesielle betingelser har den ønskede kortsiktige effekt, og har vist seg å ha negative langsiktige effekter på bestandene i flere studier. Kultivering er således bare i unntakstilfeller et egnet virkemiddel for å ta vare på truede bestander i naturen, eller for å forsterke svekkede bestander. Rådet gir konkrete anbefalinger som innebærer at kultivering bør fases ut og erstattes av alternative tiltak der det er mulig, og at kultiveringspraksisen i andre tilfeller bør evalueres og faglig oppgraderes. Situasjonen for sjøørret i Vest- og Midt-Norge og sjørøye i deler av Nord-Norge er bekymringsfull med sterkt reduserte fangster. Det er overveiende sannsynlig at dette reflekterer reduserte bestander. De mest sannsynlige årsakene til nedgangen i bestandene av sjøørret på Vestlandet og Trøndelag er relatert til forhold i sjøen, inkludert økosystemendringer, lakselus og andre infeksjonssykdommer. Kunnskapsnivået om årsakene til reduksjonen er imidlertid for dårlig, både for sjøørret og sjørøye. Rådet presenterer derfor prioriterte kunnskapsbehov med forslag til studier for disse artene.

Anon. 2010. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2b, 516 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse for 227 norske laksebestander som det er satt et gytebestandsmål for og hvor det finnes fangststatistikk. Rapporten er et vedlegg til rapporten: Anon. 2010. Status for norske laksebestander i 2010. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 213 s.

Bremset, G., Bongard, T. og Johnsen, B.O. 2009. Bestandsstatus for sjøvandrende laksefisk i Daleelva i Høyanger. Resultater fra ferskvannsbiologiske undersøkelser i 2008 og 2009. - NINA Rapport 512, 51 s. I perioden 2003-2009 er det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Daleelva med formål å bedre kunnskapen om bestandstilstanden hos laks og sjøaure. I prosjektet inngår også en evaluering og optimalisering av gjennomførte tiltak (terskler, biotopjusteringer i sidebekker, utsetting av énsomrige laksunger) samt tilrådinger om eventuelle nye kompensasjonstiltak. Fangsten av laks i Daleelva har økt fra et lavt nivå på 1970-tallet. Fangstøkningen etter årtusenskiftet skyldes trolig først og fremst et økt antall utsatt laks og rømt oppdrettslaks. Laksens gjennomsnittsvekt i sportsfiskefangstene i perioden 1970-2007 har vært økende. Dette har primært sammenheng med at andelen smålaks har avtatt i fangstene. Det er grunn til å tro at også dette fenomenet har en sammenheng med en økende andel rømt oppdrettslaks i fangstene. Sidebekker er viktige oppvekstområder for sjøaure, og bidrar med en betydelig andel av smoltproduksjonen. Fangsten av sjøaure har avtatt siden første del av 1970-tallet, og var svært lav også i perioden 2003-2008. Man har sett en liknende utvikling i andre sjøaurebestander i Sognefjorden. Dette tilsier at det er én eller flere bestandsreduserende faktorer som påvirker sjøauren i sjøfasen. Ungfiskundersøkelser i perioden etter 1990 tyder på sviktende rekruttering hos både laks og aure i flere av de undersøkte årene. Mens ungfisk av aure har vært forholdsvis jevnt fordelt både i hovedstreng og sidebekker, er ungfisk av laks i hovedsak konsentrert til nedre og midtre deler av hovedstrengen. Enkelte årsklasser av laks er betydelig sterkere enn andre. Laks som ble klekket i 2001 har tilhørt en slik spesielt sterk årsklasse, og har dominert både ungfiskbestandene og kohortene av voksen laks i påfølgende år. Laks klekket i 2004 synes også å være en spesielt sterk årsklasse, noe som trolig har gitt gode smoltutganger i 2007 og 2008. Effekter av forsuring kan trolig forklare mye av rekrutteringssvikten hos laks i Daleelva. Tidligere vannanalyser og undersøkelser av gjellevev hos laksunger våren 2008 viser kraftig forsuringspåvirkning på ungfisk. Ytterligere kalkingstiltak kan derfor være påkrevd for å redusere negative effekter på fisk og bunndyr. Gyteforholdene i øvre halvdel av vassdraget opp mot kraftstasjon K2 er begrenset, og fisketettheten i dette området er lavt. For å kompensere for den lave produksjonen er det behov for utsettinger av laks. Utsettinger av ettårs laksesmolt vil gi en større nettogevinst enn dagens strategi med utsetting av ensomrige laksunger. Det bør i den forbindelse vurderes å opparbeide en beholdning med stamlaks, for å redusere uttaket av lakserogn fra vassdraget. Bunndyrundersøkelsene som ble utført i 2008 og 2009 viser det samme bildet som tidligere. Det er få forsuringssensitive arter og svært lave tettheter av bunndyr i Daleelva. De lave tetthetene skyldes trolig en kombinasjon av forsuring og store flommer. Det er registrert færre arter, men samme gjennomsnittsantall i prøvene i rapporteringsperioden. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Saksgård, R. & Schartau, A.K. 2009. Kjemisk overvåking av norske vassdrag. Elveserien 2008. - NINA Rapport 496. 64 s. Kjemisk overvåking av 20 utvalgte lokaliteter i norske vassdrag er utført i 2008. Prøvetakingslokalitetene er fordelt over hele landet. Overvåkingen er en oppfølging av DN/NINAs "Elveserie". For vassdragene Åna, Imsa og Stabburselva går dataene tilbake til slutten av 1960-tallet. De andre vassdragene har dataserier tilbake til 1970- eller 1980-tallet. Slike dataserier er unike i norsk naturforvaltning og videreføring av denne overvåkingen er derfor svært verdifull. Samtlige vannprøver er analysert på turbiditet, farge, konduktivitet, pH og alkalitet. På utvalgte tidspunkter gjennom året er det også analysert på kalsium, magnesium, natrium, kalium, sulfat, klorid, silisium, aluminiums-fraksjoner og nitrat. Syrenøytraliserende kapasitet (ANC) er beregnet der dette er mulig. Innholdet av totalt fosfor (Tot-P), totalt nitrogen (Tot-N) og totalt organisk karbon (TOC) er inkludert i en av analyseseriene (sept-nov). Vannkvaliteten i de undersøkte lokalitetene i 2008 er gjennomgående på samme nivå som påvist i de siste seks årene. Sørlandsvassdragene Otra og Åna, og Haugsdalselva på Vestlandet karakteriseres som sure med lave ionekonsentrasjoner. Målingene av pH, Ca og uorganisk monomert aluminium (UM-Al) samt beregnet ANC viser at vannkvaliteten kan utgjøre en betydelig stressfaktor for fisk og andre ferskvannsorganismer i disse tre vassdragene. Disse vassdragene har i 2008 en økologisk tilstand som ikke er tilfredsstillende (moderat eller dårligere) i hht. kriterier gitt i klassifiseringssystem for miljøkvalitet i ferskvann basert på prinsippene i Vanndirektivet (Solheim et al. 2008). Lokalitetene Rondvatn og Store Ula i Rondane viser også liknende vannkvalitet i store deler av året, men her er aluminiumskonsentrasjonene lave. Samtlige fem lokaliteter ligger innenfor områder som mottar langtransportert forurensning. De siste årene har imidlertid sulfat-konsentrasjonene gradvis avtatt og pH og ANC økt i disse lokalitetene. Reduserte sulfatkonsentrasjoner gjennom 1990-tallet er en generell trend for mange av vassdragene, også utenfor de mest forsuringstruede delene av landet. I enkelte vassdrag, og spesielt i de mest forsuringsfølsomme områdene, er det også en trend mot redusert innhold av kalsium. Dette kan forsinke den positive vannkjemiske utviklingen i forsurede vassdrag. Nitratkonsentrasjonen i de undersøkte vassdragene er generelt lav, men kun to av vassdragene viser en klar trend mot lavere konsentrasjoner, mens et vassdrag viser det motsatte. To av vassdragene i Sør-Norge viser en trend med økt fargetall fra siste halvdel av 1980-tallet. De øvrige vassdragene viser ingen endring eller en svak negativ trend mht. farge. De fleste lokalitetene fra Trøndelag og nordover er i hovedsak karakterisert ved høyt innhold av kalsium, høy alkalitet og pH. Innholdet av natrium og klorid er høyest i lokaliteter nær kysten. Innholdet av næringssalter (Tot-P, Tot-N) viser at de fleste vassdragene er næringsfattige; enkel-te har svært lave konsentrasjoner av nitrogen og fosfor. Imsa, Vefsna og Alta har gjennomgåen-de høyest innhold av Tot-P, men er likevel innenfor det som betraktes som upåvirket av for-urensninger. vassdrag, vannkjemi, forsuring, overvåking, langtidstrender, restituering, rivers, water chemistry, monitoring, acidification, long term changes, recovery © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Snøhvit-utbyggingen består av utvinning og ilandføring av naturgass fra feltene Snøhvit, Albatross og Askeladd i Barentshavet til et mottaks- og prosesseringsanlegg på Melkøya ved Hammerfest, der gassen blir kjølt ned til flytende naturgass (LNG). Statoil ASA er operatør. LNGanlegget på Melkøya vil i driftsfasen slippe ut karbondioksid (CO2), nitrogenoksider (NOx), metan (CH4), flyktige organiske forbindelser utenom metan (nmVOC), svoveldioksid (SO2) og hydrogendioksid (H2S) fra energiproduksjon og prosessanlegg. Utslipp av nitrogen og svovelholdige gasser kan generelt påvirke terrestriske økosystemer ved forsuring og gjødsling av jordsmonn og vegetasjon. Utslippene fra LNG-anlegget er beregnet til å ligge under gjeldene kritiske tålegrenseverdier for terrestriske naturtyper, men tålegrenseverdiene i arktisk/alpine naturtyper er imidlertid noe usikre. For å kunne dokumentere eventuelle effekter av utslipp til luft, ble det i 2006 (før utslipp) etablert en overvåking av vegetasjon og jord i influensområdet fra LNGanlegget på Melkøya. Overvåkingen er planlagt videreført ved jevne intervall etter samme metoder som ble benyttet i 2006, med første gjenanalyse i 2008. Overvåkingsparametrenes nytteverdi vil bli fortløpende vurdert. Det ble opprettet to overvåkingsområder, ett med relativt høy avsetning av nitrogen nordøst på Kvaløya ved Forsøl og ett område med relativt lave avsetninger sør på Kvaløya ved Stangnes. Områdene er samkjørt med Norsk institutt for luftforskning (NILU) sine overvåkingsstasjoner for luftkvalitet. Innen hvert område utføres det en integrert overvåking av vegetasjonens artssammensetning, plantevekst, forhold mellom plantenes overjordiske og underjordiske biomasse, fotosynteseaktivitet og kjemisk innhold av planter og jord i to atskilte naturtyper (næringsfattig kreklinghei og bakkemyr). Parametrene overvåkes i fast merkede flater. Vegetasjonen overvåkes i seks ruter (1 m × 1 m i hei og 0,5 m × 0,5 m på myr) i hver naturtype, totalt 24 analyseruter. I hver rute registreres mengde av karplanter, moser og lav, samt vegetasjonssjiktenes høyde og dekning. Plantevekst måles i hvert område på 20 individer av fjellkrekling, etasjemose, rusttorvmose og fjellreinlav. Individene er beskyttet mot beite av rein ved hjelp av skjermer. Forholdet mellom overjordisk og underjordisk biomasse måles på harerug. Undersøkelse av plantenes vitalitet utføres ved målinger av fotosynteseaktivitet på molte, vanlig duskull, fjellkrekling, rusttorvmose og storvrenge, 15 randomiserte prøver av hver art. Lys reinlav/ fjellreinlav og rusttorvmose analyseres for kjemisk innhold, Kjeldahl-nitrogen, tungmetallene Pb, Ni og Zn og polyaromatiske hydrokarboner (PAH), fem prøver av hver art fra hvert overvåkingsområde. Seks jordprøver fra hver av naturtypene, totalt 24 prøver, analyseres for pH, Kjeldahl-nitrogen, ekstraherbare kationer, utbyttingskapasitet, basemetning, tungmetallene Pb, Ni og Zn og polyaromatiske hydrokarboner. De kjemiske analysene av planter og jord utføres av Norsk institutt for skog og landskap og NILU. Hammerfest, Melkøya, Kvaløya, LNG-anlegg, forurensing, forsuring, gjødsling, nitrogen, arktisk-/alpin vegetasjon, plantevekst, fotosynteseaktivitet, plantekjemi, jordkjemi, polyaromatiske hydrokarboner, LNG plant, pollution, acidification, fertilization, nitrogen, arctic-/alpine vegetation, plant growth, photosynthetic activity, plant chemistry, soil chemistry, polynuclear aromatic hydrocarbons Aarrestad, P. A., Bjerke, J. W., Hagen, D. & Tømmervik, H. 2006. Statoil’s environmental monitoring program for Snøhvit. Monitoring of vegetation and soil - baseline study 2006. – NINA Rapport 210. 33 pp. + Attachments. The Snøhvit development project includes production and landing of natural gas from the Snøhvit, Albatross and Askeladd fields in the Barents Sea. A receiving and processing plant is located on Melkøya island outside Hammerfest. The gas will be cooled down to liquefied natural gas (LNG) and distributed throughout the world. Statoil ASA is the operator for the project. The LNG plant on Melkøya will, when operated in 2007, emit carbon dioxide (CO2), nitrogen oxides (NOx), methane (CH4) and other volatile organic compounds (nmVOC), sulphur dioxide (SO2) and hydrogen dioxide (H2S) to the air from energy production and processing constructions. In general, emissions of nitrogen and sulphurous gasses can lead to acidification and fertilization of soil and vegetation. The deposition of nitrogen is calculated to be below the critical loads for terrestrial ecosystems. However, the critical loads for artic- and alpine ecosystems are uncertain. In order to document possible effects on the terrestrial ecosystem a monitoring program for soil and vegetation was established in 2006. Soil and vegetation will be analysed in future using the same methods as established in the 2006 baseline study. First time reanalyses is planned in 2008. The benefit of the methods will be continuously evaluated. Two monitoring sites were established, one with high estimated N-deposition in the northeastern part of the island Kvaløya at Forsøl, and one with low N-deposition in the southern part of the island at Stangnes. The sites are coordinated with the monitoring sites for air quality, run by the Norwegian Institute of Air Research (NILU). The monitoring program integrates analyses of species composition of ground vegetation, plant growth, plant shoot/root ratio, photosynthetic activity and chemical contents of soil and plants in two different habitats, alpine heathland and mire. The abundance of vascular plants, bryophytes and lichens are assessed within 1 m × 1 m quadrats in heathland and 0.5 m × 0.5 m quadrats on mire, together with the percentage cover and height of different vegetation layers. Plant growth is measured at each site on 20 individuals of Empetrum nigrum, Hylocomium splendens, Sphagnum fuscum, and Cladonia mitis. The plants are protected from grazing by use of small exclosures. The root/shoot biomass ratio is measured on 15 individuals of Bistorta vivipara at each site. Photosynthetic activity is measured on 15 randomly selected individuals of Rubus chamaemorus, Eriophorum angustifolium, Empetrum nigrum, Sphagnum fuscum, and Nephroma arcticum at each site. Five samples of Cladonia arbuscula/mitis and Sphagnum fuscum are collected from each site and analysed for chemical content, Kjeldahl-nitrogen, Pb, Ni, Zn and polynuclear aromatic hydrocarbons (PAH). Six soil samples are collected from each habitat and analysed for pH, Kjeldahl-nitrogen, exchangeable elements, cation exchange capacity, base saturation, total Pb, Ni and Zn and PAH, totally 24 samples. The chemical analyses are carried out by the Norwegian Forest and Landscape Institute and at the Norwegian Institute for Air Research. The analysed soil and vegetation is representative for a nutrient poor arctic-/alpine environment, and the values of the monitoring parameters are rather similar between the two sites. Small differences are probably caused by differences in bedrock, local climate and local air pollution. We recommend reanalysing most of the selected parameters in 2008 by using the same methods as in 2006. However, the assessment of plant shoot/root ratio and total Pb in soil was found less suitable for further monitoring, due to large variation between parallel samples. We also recommend that plant growth of Sphagnum fuscum should be measured in 2007, in order to get an estimate of the plant growth in front of the emissions to air.

Hesthagen, T., Walseng, B., Ugedal, O., Bongard, T., Ousdal, J.-O. og Saksgård, R. 2006. En biologisk inventering av ni kalkede innsjøer i Agder høsten 2006, med vekt på krepsdyr og fisk. - NINA Rapport 216. 62 s. Høsten 2006 ble det gjennomført ferskvannsbiologiske undersøkelser i ni kalkede innsjøer og en elvelokalitet i Vest-Agder og Aust-Agder; Torebuvatnet og Vøylevatnet (Bygland), Stålevatnet (Evje-Hornnes), Håvatnet (Froland), Steinsvatnet, Steinsdalsbekken og Eftevatnet (Lillesand), Rabnevatnet (Lyngdal), Bjennvatnet (Hægebostad) og Ersdalsvatnet (Flekkefjord). Kalkingen har pågått i mer en 10 år for alle innsjøer, med unntak av Torebuvatnet og Vøylevatnet som ble kalket første gang i 2002. Kalkingen synes å ha gitt en god vannkvalitet i alle innsjøer, med pH rundt 6,0-7,0. Kalkingen skal avsluttes i alle undersøkte lokaliteter, bortsett fra i Torebuvatnet og Vøylevatnet. Fisk og krepsdyr ble undersøkt i alle innsjøer, og i tillegg ble bunndyr analysert i Steinsvatnet og Steinsdalsbakken. Det er aure i alle innsjøer, samt abbor i Håvatnet og bekkerøye i Bjennvatnet og Ersdalsvatnet. Bunndyrprøver fra Steinsdalsbekken og fra strandsona av Steinsvatnet viste fortsatt indikasjon på forsuring. I Steinsvatnet ble det registrert vanlig damsnegl (Lymnaea peregra), som er en forsuringsfølsom art fordi skalldannelsen krever kalk. Det ble til sammen funnet en døgnflueart, seks steinfluearter og ni vårfluearter i prøvene. I et upåvirket miljø ville trolig samlet antall arter for de samme gruppene ligget rundt 25. Det ble funnet tre nye vårfluearter for Aust-Agder. På grunn av funn av ett eksemplar av døgnfluen Baetis rhodani og ett eksemplar av L. peregra, får både Steinsvatnet og utløpet av Steinsdalsbekken verdien 1 i Raddum-indeks nr. 1. Indeks nr. 2 kan bare beregnes ut fra forekomsten av B. rhodani, og laveste verdi er 0,5. Den middels følsomme vårfluen Hydropsyche siltalai forekom på begge stasjonene i Steinsdalsbekken, men ikke i Steinsvatnet. Krepsdyrsamfunnet viste at ingen av de ni innsjøene hadde en klassisk survannsfauna som i kronisk sure innsjøer (pH < 5,0). Dersom vi antar at innsjøene hadde en slik sur vannkvalitet før kalking, har faunaen respondert i retning av en mer forsuringsfølsom fauna. Resultatene tyder på at Rabnevatnet, Steinsvatnet, Ersdalsvatnet og Torebuvatnet har endret seg mest i forhold til forsuringsskadede innsjøer, mens Eftevatnet og Stålevatnet har størst likhetstrekk med slike lokaliteter. Den forsuringsfølsomme arten Daphnia longispina ble for eksempel funnet i seks av innsjøene. Slike store former av planktoniske krepsdyr indikerer et lite predasjonstrykk fra fisk. Størst tetthet av planktoniske krepsdyr ble funnet i Bjennvatnet og Ersdalsvatnet.

Saksgård, R. og Schartau, A.K. 2005. Kjemisk overvåking av norske vassdrag - 2004. - NINA Rapport 72. 59 s. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse