Search

The intention of this article is from a phenomenological perspective to “unpack” the role of emotions when teaching practice-based subjects in higher education. When teaching practice-based subjects, educators’ embodied expressions and personal understanding affect both teachers’ and students’ knowledge production. The academic and the political worlds have a vested interest in understanding and improving methods of teaching and learning in higher education, and concepts such as accountability and performativity are used to indicate quality in education, whereas the affective and embodied knowledge tend to be unterminated. In this article, the authors investigate the teacher’s body as a knowledge producing and productive resource in teaching practice-based subjects. Analysis of the dialogue between two teachers shows how expressing the intersubjective and subjective dialogues in- and between them illuminates qualities such as daring to be a bodily perceptive and emotional being, listening within and the experience of teaching and learning simultaneously, trusting bodily sensations, and letting the students be who they are. By applying theoretical concepts to teachers’ descriptions of classroom experiences, this article contributes perspectives and sheds light upon human knowledge in professional relations.

Introduksjon: Praksisstudier utgjør fra 30–50 % av læringsaktivitetene i bachelorstudier innen helse- og sosialfagene. Praksisfeltet og utdanningsinstitusjonen har felles ansvar for å samarbeid om tilrettelegging av et læringsmiljø for studentene som gir mulighet for å oppnå læringsutbyttene. Både helsesektoren og universitets- og høgskolesektoren på nasjonalt nivå etterspør tekniske løsninger for å øke relevans, kvalitet og effektivitet i samhandlingen mellom partene i forbindelse med praksisstudier. Hensikt: Å styrke kvalitet og effektivitet i vurderingen av sykepleiestudenter i praksisstudier. Metode: Inspirert av aksjonsforskning, med reelt gjensidig samarbeid mellom helseinstitusjonene og utdanningsinstitusjonene. Utvalget var studenter, veiledere og kontaktlærere ved seks sykehusavdelinger. Elektronisk studentvurdering (ESV) ble utviklet og prøvd ut gjennom fire praksisperioder i spesialisthelsetjenesten. Resultater: ESV kan gi økt kontinuitet i studentveiledningen, skape større grad av felles forståelse for vurderingsgrunnlaget og tilrettelegge for hensiktsmessig tidsbruk i forbindelse med praksisstudier. Stort potensiale for kvalitetsutvikling av praksisstudier ligger i muligheten ESV gir for kontaktlærers regelmessige oppfølging av student og veileder. Konklusjon: For å utnytte ESVs potensiale fullt ut er lederforankring i både utdanningsinstitusjonen og praksisarenaen viktig for å sikre engasjerte og aktive studenter, veiledere og kontaktlærere. Mulighetene er store for å videreutvikle ESV for bruk i kommunehelsetjenesten og for andre profesjonsutdanninger med praksisstudier i sitt program.

Tove Jansson’s Picturebook Who Will Comfort Toffle? as a Heroic Poem This article offers an analysis of Tove Jansson’s picturebook Vem ska trösta knyttet? (Who Will Comfort Toffle?) from 1960 as a heroic poem and dramatic monologue, representing an alternative reading to earlier studies of this picturebook as a coherent narrative. Drawing on theory about heroic poetry, poetry and picturebook analysis, we provide a reading that expands those interpretations of Vem ska trösta knyttet? that emphasize the romantic and psychological projects of the book when read as a narrative story. By reading Vem ska trösta knyttet? as a heroic poem, we explore the text as an uttered, ritualistic, and iterative event rather than solely a narrative with fictional characters. Read in the tradition of the heroic poem, Toffle is (still) the hero, where lyrical language and structures allow the reader to remember and retell the poem, letting Toffle’s deeds live on beyond the alleged time of events and the performative declaration by Toffle.

Denne artikkelen handler om lærerstudenter og deres erfaringer knyttet til gjennomføring av flashmob som studentdrevet danseprosjekt. Artikkelen undersøker sammenhenger mellom flashmobprosjektet og utviklingen av lærerstudentenes profesjonspersonlige kompetanse. Forskningsmaterialet utgjøres av studenttekster fra to kroppsøvingslærerutdanninger: årsstudium i kroppsøving ved OsloMet – storbyuniversitetet og faglærerutdanningen i kroppsøving og idrettsfag ved Norges idrettshøgskole. Forskningsprosjektet er kvalitativt og har en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming. Gjennom analyse av studentenes besvarelser kom forfatterne fram til fire temaer: «følelser», «å skape dans», «nærhet og samarbeid» og «lærerrollen». Gjennom en profesjonsfaglig drøfting av disse temaene viser artikkelen blant annet hvordan flashmobprosjektet har relevans i et lærerutdanningsperspektiv ved at studenterfaringene kan knyttes til selvbestemmelse, medbestemmelse og solidaritet. Det framkommer tydelige sammenhenger mellom studentenes erfaringer og profesjonspersonlig kompetanse; flashmobprosjektet trer fram som et profesjonspersonlig dannelsesprosjekt som kan bidra til å gi studentene en kroppslig forankret autoritet.

This article concerns embodied knowledge closely connected to dance experience. I position my research project primarily on three autobiographic dance narratives concerning my involvement with the dance genre known as contact improvisation (CI). In making the argument that practicing CI creates experience and knowledge that become embedded in the body, I attempt to give the dancing body an “audible voice”, and apply theoretical concepts that are helpful in interpreting and elaborating my narratives.

Artikkelen undersøker alder og dans, det å bli eldre som utøvende dansekunstner, danseres pensjonsalder og årsaker til at mange dansere slutter som dansere i relativt ung alder. Den australske forskeren Elisabeth Schwaiger hevder i boka Aging, gender, embodiment and dance; finding a balance (2012) at det eksisterer en konservativ taus forståelse av at dansere forventes å slutte som sceniske utøvere før de fyller 40 år. Hensikten med artikkelen er å sette søkelys på profesjonell danseralder, og på en forståelse av danseralder, som på den ene siden synes som om den er tatt for gitt, og på den andre siden virker utdatert. Gjennom en hermeneutisk-fenomen ologisk tilnærming benytter forfatteren seg av skriftlige og muntlige kilder i form av publisert forskning, rapporter, avisartikler og uformelle samtaler knyttet til temaet samt egen levd erfaring som forsknings-materiale. Erfaringer fra Norge og Japan fokuseres. Kunnskaps bidraget med artik-kelen er blant annet en artikulasjon av at hvordan den profesjonelle danserens alder forstås i Norge, og flere vestlige land, skiller seg ut og er ganske annerledes enn alminnelig forståelse av alder og generell pensjonsalder i samfunnet for øvrig. Artik-kelen løfter også fram danseralder forståelse som kulturrelatert, og at danser alder forstås annerledes i Norge og vestlige land, enn i Japan.

Denne artikkelen undersøker hvordan ungdom lærer tros- og livssynsdialog på en konfirmasjonssamling. Artikkelen bygger på observasjon av øvelser brukt på en konfirma- sjonssamling, og finner at ungdom lærer tros- og livssynsdialog gjennom motsetningsfylte praksiser som kan føre til endringsprosesser.

Denne artikkelen handler om hvordan det å jobbe med danseimprovisasjon som scenekunst gjøres. Kunstnerisk vilje er et sentralt omdreiningspunkt for artikkelen. Med utgangspunkt i en forestilling fra 2009 undersøker jeg retrospektivt, selvkritisk og refleksivt kunstmateriale og erfaringer knyttet til ledelse og kunstneriske viljer uttrykt i danseimprovisasjon som scenekunst. Gjennom kritisk å undersøke det å forske på kunst med kunst bidrar artikkelen med kunnskap om danseimprovisasjon som scenekunstpraksis, hvor aktiv sammenhet og dialogiske ferdigheter står sentralt. Gjennom et Bakhtinsk polyfont perspektiv, og ved å “lytte til” resonans og dissonans, belyser artikkelen hvilke roller metoder og lederskap kan spille i scenekunstpraksiser, samt hvordan improvisasjon og improvisasjonsutøveren kan forstås. Artikkelen setter spørsmålstegn ved etablerte konvensjoner i dansekunstfeltet og synliggjør problematiske forhold ved dobbeltrollen som prosjektleder og utøver, en dobbeltrolle som er vanlig i norsk samtidsdans.

I denne artikkelen undersøkes forhold mellom faglærerutdanning, læreplan og kroppsøvingslæreres praksis, for dans som aktivitet i kroppsøvingsfaget. I Kunnskapsløftets læreplan for kroppsøving er dans et sentralt område, samtidig som nyere forskning viser at dans har en svak posisjon i læreres undervisningspraksis. Problemstilling er «Hvilke forhold er det mellom læreplan for kroppsøving i LK06, faglærerutdanningen i kroppsøving og idrettsfag, kroppsøvingslærerstudenters erfaringer, og kroppsøvingslæreres undervisningspraksis, for dans som aktivitet?» Bakhtin-begrepene ‘dialog’, ‘stemme’ og ‘ytring’, brukt som analytiske begrep, bidrar til å synliggjøre hvordan kroppsøvinsgpraksis, læreplan og faglærerutdanning må forstås som å utgjøre en kommunikasjonskjede hvor det er nødvendig med dialog som samspill, interaksjon og samhandling, mellom alle ledd for at intensjoner og formål med dans som del av kroppsøvingsfaget skal kunne realiseres.Artikkelen argumenterer for at læreplan i kroppsøving bør være tydeligere på hva dans i kroppsøving skal innebære både når det gjelder aktivitet og antall timer.

I møte med kritikk fra blant andre den russiske ambassaden i Oslo hevdet TV-serien «Okkupert»s kreative skaper, Jo Nesbø, at serien ikke kan påvirke norsk-russiske relasjoner fordi den er fiktiv. Bak denne påstanden ligger en interessant vitenskapsfilosofisk antagelse om at fiksjon og virkelighet er av forskjellig ontologisk kvalitet og dermed helt løsrevet fra hverandre. Denne artikkelen vil utfordre Nesbøs påstand og antagelsen han gjør idet den antar en poststrukturalistisk vitenskapsfilosofi og argumenterer for at det vi kaller «virkelighet», på samme måte som fiksjon, er en representasjon av virkeligheten heller enn virkeligheten i seg selv. Populærkulturen har nemlig naturaliserende effekt på den sosiale virkeligheten, og bør derfor, på samme måte som andre kilder til diskursiv artikulasjon, ha en plass i samfunnsvitenskapen generelt og Internasjonale Relasjoner-disiplinen spesielt. Som empirisk støtte for det teoretiske argumentet, vises hvordan «Okkupert» reproduserer og forsterker norske Russland-representasjoner og slik også hvordan den er konstituerende for norsk identitet.

Poetry, Media and the Pain of Others. On Some Ekphrases in Ghayath Almadhoun’s and Marie Silkeberg’s poems The article discusses ekphrases and the mediations of the pain of others in the poetry of Ghayath Almadhoun and Marie Silkeberg. One aspect that is explored is the relationship between poetry and visual media like film and photography in the study of ekphrasis. Another main aspect discussed is the role of the ekphrasis in mediated depiction of pain, suffering, oppression, and conflicts that take place at a distance from the experienced (and privileged) subject. These two aspects are brought together in a reading of three ekphrases, two ekphrases in Almadhoun’s and Silkeberg’s poetry book Till Damaskus (2014), and one ekphrasis in Silkeberg’s poetry book Atlantis (2017). The reading shows how Almadhoun and Silkeberg use visual media as a marker of the subjects’ absence, as a medium for the memory of oppression, suffering, and the pain of others, and as a source for the poems and the poets’ exile language.

The Norwegian author Alf Prøysen made use of a number of different media technologies in the production and distribution of his literature for children. But more than that, in some of these stories he also reflected upon modern technology in general. This is the case in his collection of short stories for children, Da jeg var liten (When I was a Child). Here Prøysen emphasises how child protagonists perceive modern technology such as cars, airplanes, and tractors, in a rural setting in the 1920s, with both fascination and anxiety. Still, at the end of the story the protagonist, Alf, exceeds both of these responses when he reflects on the “real” meaning of technology, and comes to the conclusion that nature can create miracles and do things that modern technology cannot. The article discusses how Prøysen’s presentation of modern technologies in Da jeg var liten can be regarded as literary techno-critique, arguing that the protagonist’s change of perception can be interpreted as a shift from what Martin Heidegger more in general has called ”calculative thinking” to that of ”meditative thinking”. Keywords: Alf Prøysen; techno-critique; children’s literature; Martin Heidegger; technology