Search

Recension av: Audun Kjus, Fredrik Skott, Ida Tolgensbakk & Susanne Österlund-Pötzsch (red.) Spill med magiske sirkler: En utforsking av lek–ritual-kontinuumet.Uppsala, Kungl. Gustav Adolfs Akademien för svensk folkkultur, 2023.

Denne artikkelen utforsker hva slags oppfatninger barn kan ha av ansattes roller i lek i norsk barnehage og skole, og hvordan disse oppfatningene kan komme til uttrykk. Med utgangspunkt i gruppeintervjuer med barn som akkurat har begynt på skolen, analyseres barns uttrykk som «lekende fortellinger». Analysene er støttet opp av tidligere forskning om barns lek i barnehage og skole og av teorier som utforsker lekens egenverdi og verdi for barn. Analysene viser at barna posisjonerer seg selv som de lekende og de voksne som de som ikke leker og de oppfatter voksnes roller i leken som mer distansert i skolen enn i barnehagen. English abstract Silly and Serious Adults: Children’s Stories about Adults’ Roles in Play in Kindergarten and School This article explores how children can perceive the roles educators hold in play in Norwegian kindergarten and school, and how they can express their perceptions. Drawing on group interviews with children who have just started in first grade, children’s expressions are analyzed as “playful stories.” The analyses are supported by previous research on play in kindergarten and school and by theories that explores the intrinsic value of play. Analyses of the material show that children position themselves as the ones that play, and that children perceive the roles of the adults as more distant than in kindergarten.

Det finns i samhället en romantiserad bild av lek och barndom. I denna essä problematiseras bilden av den romantiska leken och vi argumenterar för ett nytt sätt att förstå barns lek där samtidskontexten och omvärlden har en stor betydelse.

Denne artikkelen undersøker tre småbarnsbøker som handler om barn som må tisse. Selv om motivet kan virke ukomplisert, rommer det spenninger. Å tisse er naturlig, men det er bestemte normer knyttet til hvordan det skal foregå når barnet vokser til. Derfor er motivet tett knyttet til sosialisering. Å tisse uten bleie er en vesentlig del av å bli et større barn, og kan innebære både sårbarhet og mestring. At motivet på utpreget måte er kroppslig, harmonerer godt med små barns kroppslige væremåte (Merleau-Ponty, 1994; Løkken, 2004). I analysene viser jeg hvordan de litterære småbarna i de utvalgte bøkene er handlende og lekende barn som selv tar eierskap til kroppen sin. Mestring oppnås ikke ved å følge de voksnes oppfordringer, men gjennom lek. Det er gjennom leken at barna griper og utvider handlingsrommet sitt.

Läroplanens krav på att förskolans innehåll och arbetssätt skall vila på vetenskaplig grund och beprövad erfarenhet innebär att förskolans didaktiska verktyg behöver få stöd av forskning. Då lek har en central plats i förskolan kan en utveckling av ett lekfullt verktyg som dockor vara motiverat. Därför syftar denna studie till att studera hur forskning behandlar möjligheter och utmaningar med dockor som didaktiskt verktyg i förskolan. En systematisk granskning har genomförts av 29 vetenskapliga artiklar. Fyra områden med möjligheter för dockor som didaktiskt verktyg identifieras, förskolebarns sociala kompetens, kommunikation, ämneslärande och barns lek. Vidare framkom två områden med utmaningar, pedagogiska och kontextuella, relaterat till dockor som didaktiskt verktyg. Diskussionen berör både möjligheterna och utmaningarna med dockor som didaktiskt verktyg. Dockor konstateras ha en potential som didaktiskt verktyg i förskolan.

Med gjeninnføring av lek i skolens læreplan er det behov for å vurdere hvordan lek har vært knyttet til matematikk i barnehagen. Vi bruker en modell som kobler sammen barns lek med det å stille og å løse problemer, til å analysere barnehagebarns engasjement med digitale apper og til andreklassingers skriving av regnefortellinger. Analysen viser hvordan lek kan oppstå når barna stiller problemer, og når de prøver ut ulike løsningsstrategier. Vi anser at resultatet av forskningen kan gi innsikt til matematikklærere i de første skoleårene om lekens potensial i arbeid med problemstilling og problemløsning. English abstract Play with problems With the reintroduction of play in the school’s curriculum, there is a need to assess how play has been linked to mathematics in kindergarten. We use a model that connects children’s play with posing and solving problems to analyse kindergarten children’s involvement with digital apps and 2nd grade students’ writing of regnefortellinger or number stories. The analysis shows how play can occur when the children pose problems and when they try out different solution strategies. We believe that the results of the research can provide insight to mathematics teachers in the first years of school about the potential for play in problem posing and problem solving.

I den här artikeln riktar vi uppmärksamhet mot uttrycket matematisera, myntat av matematikdidaktikern Hans Freudenthal och ofta använt i beskrivningar av förskolebarns matematiklärande. I artikeln problematiseras Freudenthals matematikdidaktiska ansats med fokus på hur matematisera framträder i undervisning där lek har en central roll. Mer explicit studeras hur form och innehåll i tre lekaktiviteter (94 videoinspelade observationer) tillsammans med barns och förskollärares ageranden möjliggör matematiserande utan att lekens ursprungliga värden förringas utan snarare vidgas eller fördjupas. Resultaten visar att undervisning som möjliggör matematiserande är en didaktisk utmaning där barns agency i lekaktiviteten, deras kunskaper om lekens struktur samt deras tidigare matematikkunskaper framstår som kritiskt. Pedagogiska implikationer är vikten av barns frihet att ta initiativ till att undersöka och använda matematik som är relevant för leken samt hur förskollärarens aktiva deltagande i leken främjar barnens agency. English abstract Mathematising in play on a scientific basis In this article, we aim to direct attention to the notion ‘mathematising’, drawing on Freudenthal. The notion has often been used in descriptions of mathematics education in the early years. In the article we problematise Freudenthal’s approach and focus on how mathematising appears in education where play is a central feature. More explicitly, form and content in three play activities (94 video-recordings) are ana­lysed in terms of how children’s and teachers’ interaction allows mathematising to be realised, without the original intentions with the play activity being broken or disturbed, but rather expanded and deepened. The results show that it is a challenge to integrate mathematising in play, where children’s agency, knowledge of the structure of the activity and initial mathematical ideas are critical. Pedagogical implications are the significance of children’s freedom to take initiatives to explore and make use of mathematics that is a relevant and useful part of play and the active participation of the preschool teacher in affording the child agency.

Artikkelen har som mål å belyse tilnærminger til tegning som synliggjør professor Liv Merete Nielsens bidrag til visuell kompetanse i opplæringen ved å belyse barns tegneprosesser ut ifra et sosiokulturelt per­spektiv. Margareta Öhman sosiokulturelle lek-teoretiske bidrag beskriver lekens kjennetegn ut ifra følgende kriterier: Stammen av leken er spontan og frivillig, morsom, krever aktivt engasjement, har ikke tydelige mål, styres av indre motivasjon og gir en følelse av kontroll. Flere av disse karakteristikkene kan kjennes igjen i barnehagebarns og skolebarns uformelle, det vil si selvinitierte og selvstyrte, tegne­pro­sesser i lek med verktøy som blyanter, tusjer, pensler og maling. Problemstillingen er derfor: Hvordan kan uformell tegning forstås som lek og hvordan kan denne forståelsen være med på å støtte barn og el­­ever i visuelt kontrollerte tegneprosesser i formell tegneundervisning? Kasusstudie benyttes som me­to­d­ologisk tilnærming for å utforske to kasus av uformelle tegneprosesser, en fra barnehage og en fra skole. I uformell tegning er det å mestre de samme visuelle uttrykkene ofte en del av leken. Å sammen beherske et univers i leken og å mestre de samme visuelle formuttrykkene ved modellering er en del av funnet. Modellering og mimesis blir en inngang til å kunne knytte trekk ved uformelle tegneprosesser, det Öhman kaller inspirasjon til imitasjon, til den formelle tegneundervisningsarenaen i skole og barn­e­hage. Dette kan være en mulig motivasjon for å lære å tegne, og dermed fremme det professor Liv Nielsen kaller visual literacy, det vil si visuell kompetanse til å skape og forstå bilder og tegninger.

I denne studien undersøker vi hvilke minner som kommer til syne når unge voksne møter barndommens nærnatur igjen, og hvordan kan vi forstå disse minnene. Arbeidet tar utgangspunkt i en kulturell fenomenologisk forståelse. Åtte unge voksne har gått tilbake til sine barndomssteder i skolens nærnatur sammen med en av forskerne. De har gått, klatret og snakket om friluftsliv, lek og lekesteder ute i barndommen. Metoden åpner for å studere komplekse, kroppsliggjorte og stedsspesifikke minner og erfaringer knyttet til konkrete steder, aktiviteter og sosiale relasjoner. Teoretisk bygger studien på fenomenologen Merleau-Pontys beskrivelser av hvordan mennesker bebor verden, Rosas teori om resonans og Caseys tekster om minner og steder. Resultatene viser at de unge voksnes kroppslige utforskning gjennom lek og friluftsliv i barndommen har vært avgjørende for dannelsen av det vi betegner som barndommens landskap. Deres minner fra stedene har hatt betydning for hvem de er i dag, og har lagt et grunnlag for hvordan de forholder seg til natur og medmennesker. Stedsidentitet, formet gjennom friluftsliv og lek i barndommens landskap, kan gi tilhørighet, forankring og resonans i en omskiftelig verden. Dette arbeidet viser at skolens nærnatur kan være viktig for barn og unges dannelse i vid forstand.

Det har skjedd store endringer i barnehagesektoren i Norge de siste årene. Barnehagen har blitt et sentralt utdanningspolitisk satsingsområde, de største private barnehagekjedenes eierandel har økt vesentlig og barnehagepedagogikken er blitt et attraktivt marked for produsenter av standardiserte programmer og manualer. I denne artikkelen diskuteres ulike ideer om utdanning og vilkårene for barns rettigheter basert på tekstanalyse av 100 årsplaner for barnehager. Det er gjort en kvantitativ innholdsanalyse for å kartlegge forekomsten av ord og begreper innenfor kategoriene deltakelse, utdanning, omsorg og lek, hvile og fritid. Videre er et utvalg av 25 årsplaner analysert kvalitativt. Et av hovedfunnene er at større barnehager drevet som aksjeselskap, barnehager som kjøper programmer utenfra og barne­hager tilknyttet Agderprosjektet, har en tendens til å vektlegge utdanning og læring i større grad enn omsorg, hvile og lek. Artikkelen avsluttes med en drøfting av mulige drivkrefter som kan ha innvirkning på barnehagepedagogikken.

Med utgangspunkt i barnehagebarns første begrepsdannelse drøfter artikkelen pedagogiske virkemidler som kan stimulere og veilede dens videre utvikling og bidra til begrepsmessig selvstendighet. Den innledende begrepsdannelsen beror på erfaringen av perseptiv ‘mening’. I treårsalderen begynner barn også å danne begreper ut fra egne imaginerende opplevelser, og lek blir nå en ny kilde til å forsterke begrepsapparatet og finne ny forståelse. Fordi barn lett oppfatter verden som animert tolkes hendelser intensjonalt heller enn kausalt. Det bygger samtidig vennskap, som er en forutsetning for senere kunnskapsbasert læring. I stedet for å årsaksforklare sammenheng og begreper bør begrepsdannelsen forsterkes ved hjelp av maksimisme. Barns behov for analyse og refleksjon gjennom barnehagealder stimuleres best ved eventyr og arketypiske fortellinger, som i form av livsorienterende tankebilder beskriver mulige veikart og hjørneflagg for hvordan mennesker lever sine liv.

I denne artikkelen beskriver vi lek gjennom et historisk perspektiv basert på tre generasjoners minner fra barndommen i Norge. De tre generasjonene er de som i perioden 2019–2020 var mellom 70–80, 50–60 og 20–30 år. Artikkelen er avgrenset til undersøkelsen av hvordan deltakerne oppfatter sin egen lek i barndommen og hvordan de vurderer barns muligheter til lek i dag. Data er samlet gjennom retrospektive intervju. Våre funn nyanserer den utbredte antakelsen om at barn i yngre generasjoner ikke leker like mye og på samme måte som man selv gjorde. I alle de tre generasjonene uttrykkes verdsettelse av lek i egen barndom og bekymring for barns lek i dag. English abstract Not worse, but different: A generation study of play in childhood In this article, we describe play through a historical perspective based on childhood memories from three generations in Norway. The three generations are those who in the period 2019-2020 were between 70-80, 50-60 and 20-30 years old. Data are collected by retrospective interviews. This article is limited to examining how participants perceive their own play in childhood and how the play of children today is assessed. Our findings nuance the widespread assumption that children in younger generations neither play as much as they did nor do they play the same way. All three generations express appreciation of play in their own childhood and concern for children’s play today.

What can a theory of chess learn from sociology? And what can sociology learn from chess? This article examines the contribution of Scandinavian sociologists Dag Østerberg and Johan Asplund on chess and sociology in order to better understand chess and, to some degree, the sociologies of Østerberg and Asplund. Developing the concept of tertius as a necessary third quasi actor mediating between ego and alter, the article also contributes to a general sociological theory of games. The game is analysed as a form of interaction where each player plays (i) with tertius against the opponent, and (ii) with the opponent against tertius. The article ends by arguing that tertius could be a valuable concept for sociological theory.

I centrum för denna artikel finner vi fyra fyraåriga barn inbegripna i en aktivitet som inte är omedelbart styrd av vuxna, och där ett anslutande barn nekas tillträde till den aktivitet som tre av dem redan har initierat. Artikelns syfte är att belysa den komplexitet som präglar barnens strävan att upprätthålla, respektive utmana, en aktivitets exklusivitet inom ramen för en övergripande institutionskontext präglad av normer för god lek och inkluderande ideal. Fokus i analysen ligger på hur barnen, som kompetenta sociala och kulturella aktörer, ramar in och (re)kontextualiserar den pågående aktiviteten och dess relationer. Av artikeln framgår att barnen, som gränsöverskridande tricksters, navigerar såväl utanför som mellan och inom flera samordnade och samtidiga inramningar, kontextualiseringar och normer i en politisk handling som både utgör ett motstånd mot, och reproducerar den institutionella sociala ordningen. Artikeln bygger på videoetnografiskt fältarbete på en svensk förskola.

I denne artikkelen rettes blikket mot selve opplevelsen i den skapende prosess, de ikke-målbare kvaliteter, spesielt i forhold til faget Kunst og håndverk. Artikkelens data består av tre ulike utøvergruppers arbeidsprosess i en bestemt type maleoppgave; maling med musikk som inspirasjon. De tre utøvergruppene hadde ulik alder, bakgrunn og skolering. Disse tre gruppene skal eksemplifisere hvilke opplevelser som kan oppstå i noen utvalgte skapende prosesser. Teorigrunnlaget er Czsikmyhalis flow-teori og Hans-Georg Gadamers hermeneutiske teori. Intensjonen er å bringe inn et perspektiv for å øke bevissthet og omtanke av enkelte forhold vedrørende tilrettelegging for skapende aktiviteter i skolen.

Artikkelen presenterer en mikro-etnografisk undersøkelse av barns forhold til tingene i to småbarnsavdelinger i norske barnehager. Hensikten er å forstå hvordan barns relasjoner til ting virker inn på deres mulighet til deltagelse og sosial posisjonering i gruppen. Undersøkelsen er basert på Aktør-Nettverk-Teori som vektlegger tingenes betydning som agens i sosiale nettverk og tingenes funksjon som forlengelse av barnas kropper. Undersøkelsen viser at tingene har betydning som legitim inngangsbillett til deltagelse i lekegrupper og at tingenes innbyrdes hierarkiske orden bidrar i å uttrykke den sosiale orden mellom barna som inngår i relasjon med dem. The article presents a micro-ethnographic study on toddlers’ relationship to the material artefacts in two Norwegian kindergarten groups. The purpose of the study is to understand how their relationship with objects influences their possibilities for participation in peer groups. The study is based on Actor-Network-Theory. A main point is that material artefacts have agency in social networks surrounding us and function as extensions of our bodies. The study indicates that material artefacts serve as entrance tickets for participation in group activities and that the hierarchic order between the objects in the room, influences the social order among the children using them.

Artikkelen tar utgangspunkt i tre observasjoner av en gutt på fire år som bruker iPad på fritiden. Den søker å synliggjøre de strategiene dette barnet velger for å skaffe seg tilgang til ulike medietekster, hvordan han leser og tolker dem, og den undersøker eventuelle spor av kritisk refleksjon hos barnet over disse tekstene. Teoretisk sett hviler den på en forståelse av mediekompetanse som en parallell prosess til utvikling av lese- og skrivekyndighet (literacy), og medieopplevelsene omtales som viktige møter med tekst. Artikkelen undersøker hvordan å lese medietekster kan legge et grunnlag for å utvikle en utvidet tekstkompetanse eller mediekompetanse. Konklusjonen legger vekt på motivasjon og lekenhet som barns primære inngang til medietekstene og som et grunnlag for å utvikle mediekompetanse (media literacy). The article is based on three observations of a four-year-old boy who uses the iPad in his spare time. It demonstrates the strategies that this boy applies to gain access to various media texts, and how he reads and interprets them. It also seeks to examine traces of critical reflection that he may demonstrate in relation to these texts. Theoretically, it rests on an understanding of media literacy as a parallel process to the development of literacy, and it seeks to demonstrate how reading media texts can create an important starting point for the development of media literacy. The Kindergarten practitioner’s role and opportunities to develop children's media literacy within a kindergarten context is a focus towards the end of the article. In conclusion, I argue that motivation and playfulness are important approaches to media texts and create an important foundation for the development of media literacy