Search

Copyright of Nordic Nursing Research / Nordisk Sygeplejeforskning is the property of H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Copyright of Journal of Work / Tidsskrift for Arbejdsliv is the property of Journal of Work / Tidsskrift for Arbejdsliv and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Copyright of Nordic Nursing Research / Nordisk Sygeplejeforskning is the property of H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

I overordnede styringstekster som preger vår arbeidshverdag, blir akademikere fremstilt som hjerner, og idealakademikeren blir fremstilt som hjernekraft som glir friksjonsfritt rundt i det Susan Wright kaller en internasjonal kunnskapsøkonomi, og kobler seg på «sterke», «fremragende» fagmiljøer. I denne artikkelen utforsker vi forskningssamarbeidets gjøren ved hjelp av institusjonell etnografi og kvalitative intervjuer med oss forfattere og ni andre førsteamanuenser ved Fakultet for samfunnsvitenskap ved Universitetet i Agder. Vi legger aller mest vekt på å få frem våre vurderinger av hvorfor vi har inngått og inngår i forskningssamarbeid. Analysen vår viser hvordan forståelsen av idealakademikeren som internasjonal på bestemte måter preger vurderingene og valgene vi gjør og har gjort. Den synliggjør imidlertid aller mest valg og vurderinger som skyggelegges og potensielt fordreies av nevnte idealer – og som blant annet ser ut til å ha med kjønn å gjøre. Slik synliggjøring kan bidra til økt bevissthet og diskusjon om etablerte forståelser og idealer i akademia og til økt verdsetting av og rom for mangfold i akademisk virke. Dette mangfoldet faller ofte i skyggen av tallmessig kjønnsbalanse eller mangfold blant ansatte langs andre anerkjente sosiologiske kategorier, og er truet.

Artikkelen tar utgangspunkt i en a/r/tografisk undersøkelse om samtidstegning som handling gjennom et undervisningsprosjekt med en gruppe barnehagelærerstudenter. Vår erfaring er at tegning i barnehagen ofte gjennomføres som bordaktivitet med ark i formatet A4. Det begrenser barns muligheter til å tegne med hele kroppen og låser tegneuttrykket til et lite og avgrenset format. Vi undersøker derfor andre og mer eksperimenterende innganger til en utvidet forståelse av hva tegning kan være. Hva skjer når vi inviterer studenter til utforskende, materielle og kroppslige tegneprosesser? Og hvilke kunnskaper produseres om tegning, og om det å tegne? I artikkelen diskuteres dette i relasjon til: 1) Kropp og materialer 2) Nærvær, temporalitet og rytme 3) Risiko og tilfeldighet. Avslutningsvis diskuteres hvordan utforskende, kroppslige og materielle tegnepraksiser kan utformes i barnehage og barnehagelærerutdanning.

Gjennomføring av videregående opplæring er avgjørende for tilknytning til og deltakelse i arbeidslivet. Likevel fullfører en av fem elever i Norge ikke videregående skole. I denne studien undersøkte vi hvordan helsesykepleiere kan legge til rette for tverrprofesjonelt arbeid for å motvirke skolefrafall. Basert på tre fokusgruppeintervjuer med 13 helsesykepleiere i videregående skole, ble kvalitative utsagn analysert ved hjelp av en stegvis-deduktiv-induktiv metode. Funnene indikerer at helsesykepleierne tilstreber å se hele eleven for å forstå fraværsårsaker, men har utfordringer med å synliggjøre sin egen kompetanse for samarbeidspartnere. Implisitte maktstrukturer, inkludert skoleledelsen, spiller en betydelig rolle i helsesykepleiernes inkludering i tverrprofesjonelle team. For å fremme tverrprofesjonelt samarbeid og styrke sin egen rolle, bør helsesykepleierne aktivt synliggjøre seg selv og sin kompetanse.

Bakgrunn: Mastergrad i intensivsykepleie har vært et tilgjengelig utdanningstilbud i Norge siden 2012. Det mangler nasjonale studier som kartlegger hvordan det tilrettelegges for gjennomføring av mastergrad i intensivsykepleie, hvilke krav eller strategier intensivavdelinger har til ansatte for gjennomføring av masterstudiet, og hvilke holdninger og forventninger avdelingene har til intensivsykepleiere med mastergrad. Hensikt: Hensikten med studien var å kartlegge krav, strategier, holdninger og forventninger fagsykepleiere og seksjonsledere har til intensivsykepleiere med mastergrad på norske intensivavdelinger. Metode: Data ble innhentet ved at fagsykepleiere og seksjonsledere ved norske intensivavdelinger besvarte et elektronisk spørreskjema i perioden juni–august 2022. Kvantitative data ble analysert med deskriptiv statistikk, og fritekstsvar ble gjennomlest, diskutert og sammenfattet opp mot hensikten med studien. Resultater: Respondenter fra intensivavdelinger fra alle fire helseregioner deltok (svarprosent 41). Majoriteten (90 prosent) oppga at de tilrettelegger for gjennomføring av hele mastergradsutdanningen eller som innpass fra tidligere videreutdanning (86 prosent). Fritekstsvar viste stor variasjon i hva tilretteleggingen innebar. Selv om fritekstsvarene viste at noen gir for eksempel høyere lønn, økt fagansvar eller utvidede oppgaver, oppga 53 prosent av respondentene at det ikke forelå en strategi for å beholde intensivsykepleiere med mastergrad i avdelingen. Respondentene var i størst grad helt/delvis enige i at intensivsykepleiere med mastergrad tar initiativ til (73 prosent) eller deltar (67 prosent) i faglige diskusjoner basert på oppdatert forskning, deltar i kvalitetsarbeid (67 prosent) og underviser og veileder kollegaer og studenter (67 prosent). Konklusjon: Det er stor variasjon i hva slags tilrettelegging, krav og strategier norske intensivavdelinger har for ansattes gjennomføring av mastergrad i intensivsykepleie. Halvparten av avdelingene har blant annet ikke en strategi for å beholde intensivsykepleiere med mastergrad. Resultater fra denne studien tyder på at norske intensivavdelinger trenger en fremoverstrategisk tilnærming til hvordan masterprosjekter kan anvendes i klinisk virksomhet, slik at studenter, utdanningsinstitusjoner og avdelinger sammen kan bidra til å videreutvikle intensivsykepleierfaget. English abstract Master’s Degree Competence in Intensive Care Nursing – Experiences, Attitudes, and Expectations from Norwegian Intensive Care Units Introduction: The master’s program in intensive care nursing has been available in Norway since 2012. Few studies have examined how Norwegian intensive care units facilitate the completion of this education, the requirements, or strategies these units have for employees pursuing master’s degrees, and the attitudes and expectations towards ICU nurses holding master’s degrees. Aim: The aim of this study was to assess the requirements, strategies, attitudes, and expectations towards intensive care nurses with master’s degrees in Norwegian intensive care units (ICUs). Method: Data were collected through an electronic questionnaire administered to clinical nurse specialists and section leaders in Norwegian ICUs. Quantitative data was analyzed with descriptive statistics, and elaborative comments were read, discussed, and summarized according to the aim of the study. Results: Respondents from ICUs across four health regions in Norway participated response rate 41 per cent). Although 90 per cent reported facilitating for completion of the entire master’s program or additional coursework (86 per cent), the free-text responses revealed variability in this facilitation. Incentives such as higher pay, increased professional responsibilities, or expanded duties were mentioned, but 53 per cent of respondents stated the lack of a strategy for retaining intensive care nurses with master’s degrees in their units. Most of the respondents either fully or partially agreed that intensive care nurses with master’s degrees initiate (73 per cent) or participate (67 per cent) in discussions based on current research, engage in quality improvement initiatives (67 per cent), and provide teaching and guidance to colleagues and students (67 per cent). Conclusion: There is a considerable variation in how Norwegian ICUs accommodate students pursuing masters’ degrees. Results of this study imply that ICUs may benefit from developing strategies for collaboration with master’s students and educational institutions to support completion of master degrees. In doing so, ICUs, students, and educational institutions can collectively promote the field of intensive care nursing.

Universiteter og høgskolers samfunnsoppdrag inkluderer støtte til profesjonsutøveres læring i arbeidslivet. I lærerutdanningen organiseres slikt arbeid i økende grad innenfor rammene av en partnerskapstenkning der høyere utdanningsinstitusjoner og skolesektoren inngår i et forpliktende samarbeid om kompetanseutvikling. Imidlertid viser forskning at partnerskap mellom universiteter og skoler kjennetegnes av flere utfordringer. I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i at slike samarbeidsrelasjoner vil formes av hvordan ideen om partnerskap begrepsfestes og operasjonaliseres. Et empirisk spørsmål er hvordan ulike faktorer påvirker konstruksjoner av partnerskapsbegrepet, og hvordan slike konstruksjoner posisjonerer universiteter og høgskolers rolle i partnerskapene. Vi analyserer hvordan partnerskapsbegrepet formes gjennom aktivitetene til et nasjonalt nettverk for universiteter og høgskoler som inngikk i en satsing på lokal kompetanseutvikling i skolesektoren. Nettverket skulle bidra til en felles forståelse av partnerskapsbegrepet i universitets- og høgskolesektoren og var dermed en fruktbar arena for empiriske analyser. Datamaterialet består av observasjonsdata fra nettverkets samlinger komplementert med dokumenter og intervjudata. Teoretisk trekker vi på sosialpraksisteori og posisjonerer partnerskapsbegrepet som et kunnskapsobjekt som utvikles i samspill med institusjonelle praksiser. Analysene viser at konstruksjoner av partnerskapsbegrepet er sammensatte og formes av politiske, organisatoriske og epistemiske rammebetingelser. Forskningsbasert kunnskap får en relativt beskjeden rolle i utvikling av forståelser av partnerskap.

Vi studerer samvariasjon mellom internettbruk og internasjonal handel. Vi finner at i mange mellom- og lavinntektsland er bedrifter mer tilbøyelige til å eksportere eller importere hvis de bruker internett som et kommunikasjonsmiddel. Effektene er store: probit-regresjoner indikerer at deltakelse i internasjonal handel er ca. femti prosent større for bedrifter som bruker internett sammenlignet med de som ikke gjør det. Dette er tilfelle både for eksport og import. Funnene har viktige implikasjoner. Bedrifters evne til å delta i internasjonal handel er viktig i en globalisert økonomi. Dermed kan politikk rettet mot å bedre internettinfrastrukturen potensielt være spesielt viktig for lands utviklingsmuligheter.

I 2022 vart hen innført som kjønnsnøytralt pronomen i nynorsk og bokmål. I denne artikkelen presenterer me funn frå ei spørjegransking om pronomenet hen som var sendt til alle tilsette ved Høgskulen på Vestlandet (HVL) våren før rettskrivingsvedtaket. Analysen syner at det var høg grad av støtte mellom dei tilsette for innføringa av hen, på tvers av aldersgrupper, men med nokre skilnader mellom ulike grupper etter kjønn og fakultetstilhøyrsle. Den rapporterte bruken av pronomenet var også høg. I ein kvantitativ innhaldsanalyse av fritekstkommentarar som grunn-gjev støtte til innføringa av hen, dominerer to kategoriar: Den første er ein ‘politisk’ underkategori med vekt på rettane til personar som ikkje definerer seg som kvinne eller mann. Den andre er ein ‘pragmatisk’ underkategori der hen blir omtalt som eit praktisk alternativ til andre kjønnsnøytraliserande språklege uttrykk, utan at det nødvendigvis føreset ei kjønnsforståing ut over den binære. Argumentasjonen mot hen følgjer liknande skilje. I ein dominerande ‘pragmatisk’ underkategori legg ein vekt på at me ikkje treng hen fordi ein meiner det alt finst høvelege løysingar i språket, og i ein ‘politisk’ underkategori finn me ulike uttrykk for verdivurderingar. Artikkelen dokumenterer slik mønster i rapportert språkbruk og rapporterte haldningar til ei særskilt språkendring på eit avgrensa historisk tidspunkt frå ei avgrensa gruppe (høgskuletilsette), og dokumentasjonen legg eit grunnlag for framtidige undersøkingar av bruksmønstera og haldningane til pronomenet.

Bakgrunn: Frontotemporal demens (FTD) rammer ofte yngre personer og har et komplekst symptombilde. Sykepleie for pasienter med FTD er utfordrende, likevel foreligger det lite erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap om dette. Hensikt: Å undersøke hva internasjonal forskningsbasert kunnskap, nasjonale retningslinjer og faglige råd sier om sykepleie for pasienter med FTD. Metode: Scoping review. Resultat: 19 artikler ble inkludert. Internasjonal forskningslitteratur viser at samarbeid med pårørende, kompetanse hos sykepleiere, individualisert tilpassede omgivelser og aktiviteter samt behandlingsintervensjoner bør inngå i sykepleie til pasienter med FTD. Nasjonale retningslinjer og faglige råd sier ikke noe om sykepleie til pasienter med FTD. Konklusjon: Kompleksiteten ved FTD gir andre føringer for sykepleie enn ved andre demenssykdommer. Nasjonale retningslinjer ved demens generelt rommer noe av anbefalingene som finnes i forskningslitteraturen, men mye tyder på at det kan være behov for mer diagnosespesifikke retningslinjer ved FTD. Dette bør undersøkes nærmere i fremtidige studier.

Bakgrunn: Meir kunnskap trengs om korleis covid-19-smitte påverkar helsetenestebruk på tvers av fødeland, for å vurdere behovet for helsetenester i samband med eit stort tal på ukrainske flyktningar til Noreg. Materiale og metode: Vi nytta registerbaserte individdata for alle ukrainskfødde personar (N = 7 134) og eit representativt utval norskfødde personar (N = 15 000) som var busette i Noreg mellom 1. januar 2020 og 1. februar 2022, og rekna ut prosentdelen som nytta primærhelsetenester i vekene før og etter påvist koronavirusinfeksjon. For å justere for demografiske kjenneteikn og vaksinering nytta vi ein regresjonsmodell. Resultat: 14,6 % (1 044) av dei ukrainskfødde og 12,9 % (1 934) av dei norskfødde testa positivt for covid-19. I vekene før positiv test nytta 4,8 % av dei smitta ukrainskfødde primærhelsetenester, eit tal som auka til 40,1 % i veka etter test. Tilsvarande tal for norskfødde var 4,3 og 30,5. Primærhelsetenestebruken fall til nivået før testen for begge gruppene etter fem veker. Konklusjon: Lågare vaksinasjonsdekning blant ukrainskfødde kan bidra til å forklare høgare primærhelsetenestebruk etter påvist covid-19 enn for norskfødde. Vaksinasjon av flyktningar bør prioriterast for å redusere behovet for primærhelsetenester i samband med covid-19.

Purpose: To present experiences from completed Skadefri club events in sports clubs in Norway. We wanted to map participants´ knowledge of injury prevention training and Skadefri’s app and website before and right after a club event, as well as to increase the understanding of factors that are important for participants' use of, or barriers to, preventive training. Design, material, and method: Cross-sectional study. At the end of the club event, the participants in the period 2020-2021 answered a questionnaire giving information of their knowledge of and use of injury prevention training, the Skadefri’s website and application. Including questions regarding challenges / barriers to injury prevention and their overall assessment of the club event. The participants were athletes, coaches and parents from different sports in Norway. Results: A total of 1825 respondents, not all respondents answered all the questions in the questionnaire. It was 58% (n = 656) who knew Skadefri and among those 45% (n = 293) used the website and / or the application in their everyday training before participating at the club event. In total, 63% (n = 978) regularly carried out injury prevention training before the club event, while almost everyone (98%, (n = 1518)) wanted to use the knowledge about injury prevention training at a larger extent, in their own training routine, after the club event. The main barriers to implementation were lack of knowledge and not being confident concerning how to implement injury prevention training in practice. Conclusion: Skadefri club events seems to be an appropriate and in-demand low-threshold measure that stimulates more knowledge about and use of injury-prevention training and Skadefris resources among the participants.

Praksisperioden som inngår i barnehagelærerutdanningen er en viktig arena der studentene kan se sammenhengen mellom teori og praksis og reflektere over egen praksis. Studenter i emnet natur, helse og rørsle i barnehagelærerutdanningen har gjennomført en praksisoppgave der de skulle observere alle måltider og håndvask før måltid i sin praksisbarnehage i en uke. Resultatene av praksisoppgaven ble samlet og brukt i undervisning etter at de var ferdig med praksisen, for å diskutere variasjon av mattilbud og håndvaskrutiner mellom barnehagene. Formålet med denne artikkelen er å undersøke hvilke læringsutbytter studentene selv mener at de har fått gjennom praksisoppgaven. Totalt 45 studenter svarte på en spørreundersøkelse, og to studenter var videre med på forskningsintervju. Resultatene viser at studentene har fått grunnleggende kompetanse om kosthold, hygiene og måltidets funksjon i barnehagen, de har blitt trygge på å referere til nødvendige rammeverk rundt måltid og blitt mer oppmerksomme på hvor viktige måltidene i barnehagen er. Studentene ønsker også å ta opp temaet i framtidig barnehage og styrke kvaliteten på mattilbud hvis det er nødvendig.

Dette temanummeret har som hensikt å løfte frem mye av det barnehagesektoren har å bidra med når vi skal skape bærekraftige fremtider.

Food and meals in early childhood education and care (ECEC) settings play a vital role in health promotion and sustainable development because they constitute a significant part of the children’s total diet and considerably influence their eating habits and preferences. This paper aims to find and identify traces of sustainability in food practices in a Norwegian kindergarten by analyzing each of the four dimensions of sustainability relevant to ECEC: ecological, economic, and social/cultural sustainability, and good governance. Primary data sources for this paper include interviews with kindergarten staff, supplemented with non-participatory observation during mealtime. By looking into how this kindergarten integrated sustainability thinking into their practices and organizational structures—from designing a menu to managing a meal and incorporating children’s voices in the process—this study shows that purposefully designed food provision may promote sustainability in ECEC. In addition, it draws our attention to how the kindergarten environment can serve as an arena for children to act as change agents for sustainable food practices in kindergarten settings and beyond.

For the past ten years there has been a change in girls’ choice of clothes for confirmation. Today most girls choose to wear a bunad (Norwegian folk dress) for their confirmation. What meaning and symbolism, do girls see in a bunad? How do young people justify their choice of clothes and what social forces are in operation? Themes which are considered in the discussion are: young people’s consideration of a bunad and economy, their emphasis on the costume’s history and appearance, taste and aesthetics, and what a bunad means for their own identity and sense of belonging. The bunad is a resource. The wearer is accepted and acknowledged as part of the social field. At the same time the purchase of a bunad presupposes considerable economic capital. Girls who do not wear a bunad for confirmation stand out. The article deals with how social forces are in play when young people choose their confirmation outfit.

Personer med utviklingshemming er i dag hovedsakelig ekskludert fra ordinært arbeidsliv. Rask innvilgelse av uføretrygd og tilbud om jobb i skjermet virksomhet medfører at denne gruppen blir lite prioritert hos Nav med tanke på å få hjelp til arbeidsdeltakelse i ordinært arbeidsliv. I artikkelen undersøker jeg hvilken forståelse av funksjonshemming Nav-veilederne uttrykker, men også hvilken forståelse som ligger implisitt i systemet, i regelverk og lover, samt hvordan dette praktiseres hos Nav. Jeg drøfter følgende problemstilling: Hvordan kan Navs forståelse av funksjonshemming påvirke arbeidsinkludering av personer med utviklingshemming? Artikkelen er basert på en kvalitativ studie av arbeidsinkludering av personer med utviklingshemming og intervju med veiledere hos Nav. Studien viser at dagens praksis hos Nav overfor utviklingshemmede bærer preg av en medisinsk forståelse av funksjonshemming der manglende arbeidsdeltakelse langt på vei forklares ut fra den enkeltes funksjonsnedsettelse – utviklingshemmingen. Dette kommer også til uttrykk i Nav-veiledernes holdninger. En slik forståelse av funksjonshemming bidrar til å hemme økt arbeidsdeltakelse ved at denne gruppen ikke blir prioritert hos Nav. De defineres ut av Navs ansvarsområde, og de som tilbys et arbeid, «tas hånd om» av arbeidsinkluderingsbedriften på oppdrag fra Nav. Dette legitimeres gjennom en argumentasjon som hviler på en medisinsk forståelse av funksjonshemming.

Etter Salamanca-erklæringen i 1994 om inkluderende opplæring er inkluderingsbegrepet – og tilstøtende begreper – flittig anvendt både globalt og nasjonalt. Det er likevel betydelig uklarhet om hva inkludering kan bety, samt hva det innebærer i skolen og i hele utdanningssystemet. På bakgrunn av dette undersøker vi de tre læreplanverkene for grunnskolen fra 1997, 2006 og 2020. Tidligere forskning og policydokumenter om inkludering ligger til grunn for studien, og vi har benyttet dokumentanalyse som metode. Funnene viser på den ene siden konsistens i de grunnleggende formuleringene om inkludering og likeverd, og på den andre siden spenninger og dilemmaer, blant annet en mulig dreining mot en skole med et snevrere kunnskapssyn. En slik dreining kan fungere ekskluderende for noen, kanskje spesielt for elever som er i sårbare situasjoner, en elevgruppe læreplanene sier relativt lite om. Samtidig vil kanskje LK20s økte vektlegging av skolens profesjonsfellesskap og av elevmedvirkning og demokrati, kunne ha et potensial til å styrke den inkluderende opplæringen.

I denne artikkelen studerer vi ledelsesstrategier for utvikling av inkluderende undervisning, slik de kommer til uttrykk på kommune- og skolenivå. Basert på analyser av intervjudata fra ledere i kommunale grunnskoler i tre kommuner finner vi at disse strategiene primært blir knyttet til to områder: kompetanseutvikling og elevenes læringsutbytte. Et tredje område, som delvis overskrider de to første, knyttes til tilpasset opplæring. Disse strategiene bidrar til at det er situerte perspektiver på inkludering som er i forgrunn for ledernes strategier, mens mer generelle perspektiver på inkludering kommer i bakgrunnen. Å styrke slike perspektiver knyttet til hva inkluderende undervisning skal og kan være, handler også om å gjøre inkludering i større grad til en kunnskapsmessig driver i ledernes strategier for skoleutvikling.

Målet med artikkelen er å undersøke rettleiaren si forståing av eigen praksis, og diskutere kollegarettleiing som profesjonelt læringsfellesskap i barnehagen. Det empiriske materialet byggjer på videoopptak av retrospektive samtalar med éin rettleiar, gjennomført like etter kollegarettleiing i ei gruppe barnehagelærarar. Studien løftar fram særtrekk ved rettleiaren sine refleksjonar kring eigen rettleiingspraksis, identifisert som balansegangar relatert til grad av aktivitet og struktur, samt utfordre, støtte og kontinuerleg vurdere situasjonar og relasjonar. Resultata blir diskuterte i lys av teori om rettleiing i eit sosiokulturelt læringsfellesskap og profesjonelle læringsfellesskap. Verdien av ein fleksibel bruk av struktur i kollegarettleiing, og rettleiaren sin systematiske analyse av eigen praksis over tid, blir løfta fram. Også verdien av ei rettleiarrolle med fagleg autoritet som kontinuerleg balanserer diskusjonar, strukturar og relasjonar, med mål om å utvikle kollektiv praksisteori. Det å utfordre kultur og praksis viser seg som verdfullt om kollegarettleiing i gruppe skal fungere som eit profesjonelt læringsfellesskap, men det å vere både fagleg autoritet og kollega utfordrar rettleiarrolla.

Purpose: Acute stroke can lead to reduced independence and activity restrictions in daily life. The aims of this study were: 1) to identify which self-reported activities stroke patients had difficulty to perform using the Patient- Specific Functional Scale (PSFS). 2) To evaluate change in PSFS and 3) to investigate different factors associated with change from baseline to 6 months. Design/method: A prospective cohort design where PSFS was used as an outcome measure at baseline, after 4 weeks and 6 months. All activities were classified with ICF. Cognitive function was assessed with Montreal Cognitive Assessment (MoCA). Material: Sixty-one participants, 67 % men, mean age 73 years, were included while admitted to an acute stroke unit. Results: The participants reported 150 activities in PSFS that were classified under the domain mobility (d4), home life (d6) and society and social life areas (d9). There was a statistically significant change on PSFS score from baseline to 6 months. MoCA at baseline was associated with change in PSFS. Conclusion: The participants managed to fill out PFSF and score their difficulty. There was a wide range of activity problems among the participants which suggest that it is important to include patient specific outcome measures for patients with stroke. The participants showed a meaningful change in self-reported activities, and cognitive function was strongest associated with the change in PSFS.

Formålet med denne studien var å få oppdatert innsikt i mattilbudet i barnehager og håndhygiene i forbindelse med måltidene. Studien er basert på en praksisoppgave der barnehagelærerstudenter har observert måltidene i fem praksisperioder i 2016–2018, og vi har observasjonsdata fra totalt 120 studenter. Studentene observerte om praksisbarnehagen serverte mat eller om barna hadde medbrakt mat, samt hvilken mat som ble servert i løpet av en uke. Et annet fokus var håndhygiene, og det ble registrert om barna vasket hendene før måltidene eller ikke. Resultatene viser at de fleste barnehagene serverte brødmåltid tre ganger og varmmåltid to ganger til lunsj i løpet av uken. Som pålegg var hvitost og leverpostei mest vanlig. Egg og fiskepålegg var sjelden på bordet, med unntak av makrell i tomat og kaviar. Av varmmåltid var pølser, fiskekaker, havregrøt, ostesmørbrød og forskjellige typer suppe mest vanlig. Frukt og grønt ble ikke servert så ofte ved brødmåltid, men over 90 prosent av barnehagene serverte frukt og grønt til ettermiddagsmåltidet. Omtrent halvparten av barnehagene hadde ikke god rutine for håndvask før frokost eller når de spiste ute, men bedre rutine i forbindelse med lunsj eller ettermiddagsmåltid. Noen barnehager trenger mer oppmerksomhet på variert kosthold og håndhygiene rundt måltidene.

Utenlandske investeringer er en viktig del av økonomien i mange land. Det gjelder også Norge, hvor utenlandskontrollerte foretak sysselsetter 21 prosent av arbeidstakerne i privat næringsliv. Samtidig vet vi at strømmene av investeringer internasjonalt er i endring, med vekst i aktiviteten fra stater som tidligere har investert lite utenlands. Det gjelder spesielt Kina, men også India, Russland og noen andre ikke-tradisjonelle investorland. I denne artikkelen studerer vi hvordan Norges posisjon som destinasjon for investeringer endrer seg. Vi diskuterer utviklingen i lys av etablerte teorier innen samfunnsøkonomi og statsvitenskap.

Background: Mapping physiotherapy practice in Bergen municipality for infants 0-12 months. Which infants are referred, when, why and by whom, what kind of follow-up and treatment was planned. We also wanted to investigate the incidence of infant asymmetry and whether there were associations between asymmetries and other factors. Design: Cross-sectional study. Material: All parents having children between 0-12 months and referred to the municipal physiotherapy service in Bergen during 4 months in 2018 were asked to participate with their child Method: The physiotherapists (24) filled out a questionnaire with the following topics concerning the child: Anamnesis / Birth / Regulatory difficulties, Clinical examination of the child and any further referral and treatment. Descriptive statistics, correlation and logistic regression models were used. Results: We included 175 children, mean age at examination was 18 weeks. A total of 162 children were referred from the public health center. The most common reason for the referrals were infant asymmetry (61%). However, in 76/175 (45%) no asymmetry were found. We found an association between head asymmetry and favorite side and gender in multivariable analyzes. The most common follow-up from the physiotherapists included advice and guidance to parents as well as treatment to achieve normal range of motion and movement development. Conclusion: Most of the referrals were due to infant asymmetry. Registered treatment/follow-up consisted mainly of guidance for parents, and physiotherapy with the intention of achieving normal range of motion and a symmetrical range of motion.