Search

Svenning, M.-A., Bergane V.Å. & Borgstrøm, R. 2020. Sjørøya i Linnévassdraget. Sluttrapport til Svalbards miljøvernfond. NINA Rapport 1825. Norsk institutt for naturforskning. Røye er den eneste ferskvannsfisk som lever og reproduserer i vassdrag på Svalbard. Her finnes den i to hovedformer; som ferskvannsstasjonær innlandsrøye (”stasjonærrøye”) eller som anadrom røye (”sjørøye”). Det finnes trolig 100-150 innsjøer med stasjonær røye, mens betydelige bestander av sjørøye neppe finnes i mer enn 15-20 innsjøsystemer på øyriket. Sjørøya foretar en næringsvandring ut i havet om sommeren, mens stasjonærrøya lever hele livet i innsjøen. I innsjøer med sjørøye finnes også stasjonær (”resident”) røye, dvs. individer som ikke vandrer ut i havet om sommeren. Sjørøya vandrer ut i havet rundt månedsskiftet juni/juli og vandrer stort sett tilbake til innsjøene igjen i løpet av august. Etter noen ukers opphold i havet har den nærmest doblet vekta og er svært ettertraktet som matfisk. På grunn av sterk beskatning i 1970- og 80-årene, ble det i 1993-2000 innført fiskeforbud i de tre viktigste sjørøyevassdragene på Svalbard (Linnévatnet, Diesetvatna og Vårfluesjøen). Linnévassdraget er det antatt viktigste sjørøyevassdraget i Isfjorden, og det lettest tilgjengelige vassdraget for fastboende og tilreisende i Longyearbyen. I 2005 ble det registrert 775 sjørøyer på oppvandring i Linnéelva, noe som tydet på at bestanden var i bedring. I 2008 ble speilvendingsprinsippet innført på Svalbard, dvs. at det kun ble tillatt å fiske i 24 navngitte vassdrag på øyriket. For å unngå for sterk beskatning ble det innført spesifikke årlige kvoter. Både lokale og tilreisende fiskere kunne bruke stang/handsnøre. I tillegg kunne fastboende på Svalbard fiske med garn i noen av innsjøene. I Linnévatnet ble det satt en årlig kvote på inntil 100 fisk, der lokalbefolkningen også kunne fiske med garn. Samme år (2008) ble det registrert 1800 sjørøyer på oppvandring i Linnéelva, og sjørøyebe-standen ble estimert til om lag 2400 fisk. Dette ble tolket som svært positivt for bestanden, selv om det også ble vist at sjørøya i Linnévatnet hadde svært høy fangbarhet, og at bare ni garnnetters fiske ville kunne ta ut hele kvota på 100 fisk. For å fastslå status for sjørøyebestanden etter ni år med de nye fiskereglene, ble det i 2017 gjen-nomført en ny registrering av oppvandrende sjørøye i Linnéelva. Resultatene fra undersøkelsen skulle danne grunnlag for forslag om eventuelle endringer i forvaltningen av røyebestanden i Linnévassdraget. I tillegg til kontroller av oppvandrende sjørøye, ble det gjennomført et enkelt prøvegarnsfiske i Linnévatnet. I perioden 25. juli til 29. august 2017 ble det registrert 1741 oppvandrende sjørøye i fangstfella, og sjørøyebestanden ble anslått til i underkant av 2000 fisk. I gjennomsnitt vandret det daglig opp 48 sjørøyer, og i fire av dagene vandret det opp mer enn 100 fisk. Røyene var fra 19 til 67 cm og veide fra 73 g til i overkant av 3,5 kg. Det ble derfor antatt at sjørøyebestanden i 2017 bestod av litt færre fisk enn i 2008. Det mest bekymringsfulle var imidlertid at antallet og andelen av stor sjørøye (> 50 cm) var blitt redusert fra 217 (11,3%) til 93 fisk (5,5 %) fra 2008 til 2017. Videre ble det høsten 2008 fanget flere umerka sjørøyer over 50 cm i Linnévatnet, mens ingen umerka fisk over 50 cm ble fanget i 2017. Dette antyder at det i 2008 også vandret opp en god del store sjørøyer (> 50 cm) før fangstfella var satt opp. Vi beregnet at årlig dødelighet hos sjørøye fra 7-årsalderen var på hele 46 %, noe som tyder på beskatningen på bestanden (i Linnévatnet og/eller i Isfjorden) er svært høy. Settes antall sjuåringer til 700, vil det kun være 110 røyer som overlever til de er 10 år, og bare fem vil overleve til de er 15 år. Ved garnfisket i Linnévatnet i september 2017, ble det fanget 291 røyer. Hovedmengden av røyene i denne fangsten var under 15 cm, og av den samla fangsten ble 14 individer karakterisert som sjørøyer. Det betydelig lavere innslaget av stor sjørøye i bestanden i 2017 kan være et tegn på at beskatningen har økt i årene etter 2008, selv om innrapportert fangst i årene 2009 – 2016 kun har variert mellom 16 og 77 fisk med et årlig gjennomsnitt på i underkant av 50 fisk. Lengdefordelingen av innrapportert fisk er ikke kjent, men dersom det i hovedsak er fanget fisk større enn 45-50 cm i Linnévatnet, samt at det også er fanget sjørøye fra Linnévassdraget under beitevandringen i Isfjorden, kan dette muligens forklare den markerte nedgangen av stor fisk. Det kan heller ikke utelukkes at deler av beskatningen i vassdraget ikke er innrapportert. Ut fra nåværende alders- og lengdefordeling av sjørøyebestanden i Linnévassdraget er det ikke grunnlag for å åpne for et mer omfattende fiske. Fangstkvoten på 100 fisk kan opprettholdes, men da under forutsetning av at fisket blir overvåket, både med en sikrere fangstrapportering fra vassdraget og fjorden, samt at det innføres et enda bedre oppsyn. Det bør også gjennomføres regelmessig telling av sjørøyebestanden, og det bør i alle fall foretas én registrering innen 2022. Det ble registrert åtte pukkelaks på oppvandring i 2017 og fire i 2008. Det ble ikke fanget pukkellaks under garnfisket i Linnévatnet, verken i 2017 eller 2008.

Svenning, M-A., Johansen, N.S. & Borgstrøm, R. 2020. Predasjon på laksunger i Tana. Med hovedvekt på diett hos gjedde og sjøørret. NINA Rapport 1648. Norsk institutt for naturforskning. Hovedmålsettingen med dette prosjektet er å undersøke dietten til gjedde og sjøørret sommers-tid i Tanavassdraget for å øke kunnskapen om eventuell predasjon på tanalaksen. Det ble valgt ut to hovedområder; 1) et ‘øvre’ område med sideelvene Kárášjohka (nedstrøms Šuolggajohnjálbmi/Myrskog) og Iešjohka (nedstrøms Suoššjávri), samt 2) et ‘nedre’ område fra Sirbmá til Masjok. Fangst av gjedde og ørret ble foretatt av innenbygds og tilreisende sportsfiskere samt lokale garnfiskere, og foregikk fra månedsskiftet mai/juni til siste halvdel av august i 2018 og 2019. I løpet av de to årene ble det levert inn prøver fra 637 gjedder og 365 ørret. De fleste gjeddene ble fanget på stang (87 %), med hovedmengden (70 %) i det øvre området. Gjeddene var fra 23 til 100 cm og veide fra 86 g til 5,3 kg, med gjennomsnittsvekt på 1,2 kg. Gjeddenes alder varierte fra 2 til 24 år. De fleste ørretene ble fanget i det nedre området (67 %), og størrelsen varierte fra 22 cm/113 g til 77 cm/5 kg, med snittvekt på 1,15 kg. Yngste og eldste ørret var henholdsvis 5 og 16 år. Laksunger dominerte i magene hos gjedder fanget i Iešjohka-Kárášjohka både i 2018 og i 2019, og utgjorde omtrent halvparten av dietten, dvs. like mye som de andre ni fiskeartene, samt fugl, lemen, bunndyr, insekter etc. til sammen. Spesifikk volumprosent for laksunger var ca. 95 % i begge årene, noe som indikerer en stor grad av individuell spesialisering hos gjeddene. Av laksungene i gjeddemagene utgjorde laksesmolt nærmere 65 %, 2-3 årig parr ca. 30 % og årsyngel og 1-årig parr ca. 5 %, dvs. at smolt alene utgjorde om lag en tredjedel av den totale dietten til gjedda i Iešjohka-Kárášjohka. I nedre del av Tana var innslaget av laksunger i gjeddemagene lavere enn i det øvre området, selv om laksunger var et viktig byttedyr også her. Fra Sirbmá til Masjok (unntatt området bak Mannsholmen), utgjorde laksunger 16 og 35 % i henholdsvis 2018 og 2019, mens ingen av gjeddene som ble fanget bak Mannsholmen hadde spist laksunger. Det store innslaget av lakseparr og -smolt i dietten til gjedde fanget i Iešjohka og Kárášjohka indikerer at predasjon fra gjedde kan utgjøre en betydelig dødelighetsfaktor for store laksunger langs disse elvestrekningene. Vi vet ikke ennå hvor stor denne effekten er, blant annet fordi det ikke er gjennomført tetthetsberegninger av gjeddebestanden. Gytebestanden av laks i Iešjohka er svært lav og har i de siste årene utgjort bare vel en femtedel av gytebestandsmålet, noe som tilsier at årlig smoltproduksjon også er svært lav. Selv om vi anslår at tettheten av predatorgjed-der i Iešjohka (nedstrøms Suossjavre) utgjør i størrelsesorden bare 4-5 kg/ha, kan likevel om lag halvparten av smolten der ha endt opp i magene til gjedda de siste årene. Predasjonsraten (andel konsumerte smolt) vil imidlertid avta med økende smoltmengde (‘Type II respons’) og dersom gjeddenes årlige konsum av smolt i Iešjohka holder seg noenlunde konstant, vil predasjonen trolig utgjøre bare 15-20 % av smoltproduksjonen om gytebestandsmålet for Iešjohka blir oppnådd. Dette betyr at den nåværende antatt sterkt negative predasjonseffekten i Iešjohka vil ha vesentlig mindre betydning dersom en klarer å øke antall gytehunner av laks, og man vil dermed oppnå en høyere smoltproduksjon med relativt liten påvirkning av gjeddas predasjon. Ved lave gytetettheter av laks, slik som situasjonen i Iešjohka er nå, vil derimot gjeddas predasjon av laksesmolt ha stor betydning ved at en stor andel av smolten blir spist. De viktigste predatorgjeddene på laksunger i Tana var i lengdeklassen 40-60 cm, og innenfor denne størrelsesgruppen var det ingen positiv sammenheng mellom predator- og byttefiskstørrelse. Derimot var det en klar positiv sammenheng mellom størrelsen på gjedde og byttefiskene harr, sik, gjedde og lake. Videre var det få smolt i magene hos gjedde over 65 cm, mens andelen av f.eks. store harr økte kraftig. Vi fant imidlertid ingen forskjell i tilbakeberegnet årlig tilvekst mellom de gjeddene som hadde spist laks og de som hadde spist harr, sik, gjedde og lake. Dette kan bety at gjedder i lengdegruppen 40-60 cm til en viss grad spesialiserer seg på lakseunger/-smolt, eller i alle fall spiser mye laksunger/-smolt, mens de etter hvert som de vokser seg større slår mer og mer over på større byttefisk som harr og sik. De aller største laksesmoltene i gjeddemagene var ca. 18 cm, mens de største byttefiskene av harr og sik var opp mot 45 cm, og var blitt spist av gjedder som var 75-90 cm. Det dominerende innslaget av laksunger/-smolt i dietten til gjedda i for eksempel Iešjohka, kan bety at eldre laksunger og laksesmolt er spesielt utsatt i enkelte områder av elva. Det er mulig at overgangene mellom innsjøer (eller luobbaler) og de mer strømrike partiene kan fungere som aggregeringspunkter og effektive beiteområder for gjedda, og representerer flaskehalser for nedvandrende laksesmolt. Akustisk merking av gjedder like etter gyting vil påvise om gjedda samler seg på spesielle områder i forbindelse med smoltutvandringen. Dette ville også være svært nyttig kunnskap i et eventuelt framtidig utfiskingsprosjekt på gjedde, for å kunne konsentrere fangsten til områder og tidsrom med store tettheter av predatorgjedder. Både tradisjonelt sportsfiske og garnfiske etter gjedde er relativt effektivt, og kan bidra til en betydelig fangstdødelighet hos gjeddebestanden i Tana. Gjedda er imidlertid også kannibal, dvs. den spiser mindre individer av egen art, og vi fant gjedder fra 10 til 40 cm som byttefisk i gjedder i lengdeintervallet 50 - 70 cm. Et selektivt fiske på stor gjedde (kannibaler), vil derfor føre til lavere predasjon (kannibalisme) på små gjedder (10-40 cm), og dermed mulighet for økt rekruttering til gjeddebestanden. Selv om gjedder helt ned i 20 cm kan beite på store laksunger og -smolt, ble det funnet svært få gjedder under 30 cm med laksunger i magen. Dette skyldes trolig at de minste gjeddene, med fare for å bli spist av sine større artsfrender, holder seg unna områdene der de større gjeddene samler seg for å beite på laksesmolt. En økt beskatning av større gjedder i Tana kan derfor i tillegg til en generell økt rekruttering til gjeddebestanden også føre til at en større andel små gjedder vil predatere på laksesmolt. Et uttak av store gjedder i Tana kan dermed føre til en motsatt effekt av det man ønsker, ved at predasjonen på laksesmolt faktisk øker ytterligere. Et eventuelt uttak (utfisking) av gjedder må derfor planlegges svært godt, spesielt i de sideelvene der laksebestanden er svak og under oppbygging, for å unngå bifangster av laks. Laksunger utgjorde mer enn 75 % av dietten til ørret fanget i Kárášjohka, mens innslaget i ørret fra Iešjohka var ganske lavt. Andelen økte imidlertid generelt med økende kroppsstørrelse, og hos ørret på 55-60 cm eller lengre utgjorde laksunger/-smolt hele 65 % av dietten. Størrelsen på ørreten langs de ulike elvestrekningene er derfor bestemmende for predasjon på laksesmolt. Det relativt lave innslaget av lakseunger/-smolt i ørret i Iešjohka versus Kárášjohka, skyldes derfor trolig at størstedelen av ørretbestanden i Iešjohka består av yngre og mindre individer enn i Kárášjohka. Innslaget av laksunger var også relativt lavt (15 %) i de nedre områdene (Sirbmá-Masjok), spesielt hos ørretene som ble fanget nær Tanemunningen, der marin fisk (sil) dominerte i ørretdietten. Det kan derfor ikke utelukkes at en stor andel av ørretene som ble fanget i de nedre områdene var sjøørret på vei tilbake etter sjøoppholdet, og at dietten gjenspeiler beitingen i munningsområdet under tilbakevandringen. Tidligere pilotstudier har imidlertid også antydet at ørret i de nedre områdene av Tana har relativt lave innslag av laksunger i dietten. Det foreligger ingen sikre anslag på størrelsen av gytebestanden av sjøørret i Tanaelva, men selv om predasjonen fra sjøørret på laksunger stedvis kan være svært høy, som for eksempel i Kárášjohka, har den trolig mindre negativ betydning på laksebestanden totalt enn predasjonen fra gjedde. De flere tusen laksendene som oppholder seg i Tanamunningen hvert år, beiter i hovedsak på sil samt en del andre marine fiskearter, og har trolig liten/ingen negativ effekt på utvandrende smolt. Dersom biomassen av sil reduseres, og/eller smoltutvandringen inntreffer tidligere, kan det ikke utelukkes at laksesmolt vil kunne utgjøre en større del av dietten til laksendene. Det samme gjelder eventuell predasjon fra steinkobbe i munningsområdet. Minken er på den norske svartelisten, og er jaktbar hele året. Predasjonseffekten fra mink på laksunger/-smolt i Tana er uviss. For å lykkes med å desimere minkbestanden over tid bør det trolig gjennomføres intense uttak på vinter- og vårparten (parringstiden) for å fjerne stasjonære hunner/hanner og dermed hindre oppvekst av unge, ikke-stasjonære individer. Uttak av revir-hevdende hanner på sommeren kan imidlertid føre til økt innvandring av ikke-stasjonære individer og resultere i generelt høyere tetthet i minkbestanden. Svenning, M-A., Johansen, N.S. & Borgstrøm, R. 2020. Deanu čázádaga luossaveajehiid predašuvdna (borahallan). Vuosttažettiin hávgga ja guvžžá borrama guorahallan. NINA Raporta 1648. Norsk institutt for naturforskning (Norgga luonddudutkamiid guovddáš) Dán prošeavtta váldoulbmil lea čielggadit maid hávga ja dápmot/guvžá borret geasi áigge Deanu čázádagas vai oahpašeimmet eambbo das ahte borahallet go Deanu luosat ja mainna lágiin. Leat válljejuvvon guokte váldoguovllu čázádagas; 1) “badjin” mas leat mielde oalgejogat Kárášjohka Šuolggajohnjálmmis vulos ja Iešjohka (Šuoššjávrris vulos), ja 2) “vuollin”; Sirpmás Máskejohkii. Hávggaid ja dápmohiid leat sihke báikki olbmot ja olggobeali lustabivdit bivdán, ja báikkálaš sáibmabivdit, ja dat čađahuvvui miessemánu/geassemánu molsašuddamis gitta borgemánu loahpageahčái sihke 2018:s ja 2019:s. Dan guovtti jagis oaččuimet iskkadeapmái oktiibuot 627 hávgga ja 265 dápmoha/guvžžá. Eanas hávggaid godde stákkuin (87 %), ja eanas oasi iskanguovllus “badjin” (70 %). Hávggat ledje 23 – 100 cm guhku ja dedde 86 grámma rájes 5,3 kg rádjái, ja gaskamearálaš deaddu lei 1,2 kg. Hávggaid ahki lei 2 jagis 24 jahkái. Eanas dápmohiid godde “vuollin” (67 %), ja sturrodat lei 22 cm/113 g rájes gitta 77 cm/5 kg rádjái, ja gaskamearálaš deaddu lei 1,15 kg. Nuoramus ja boarráseamos dain lei nappo 5 ja 16 jagi. Luossaveajehat ledje eanas biebmun hávgačovjjiin Iešjoga-Kárášjoga guovllus sihke 2018:s ja 2019:s, ja dahke sullii beali borramušas, nappo seamma olu go dat eará ovcci guollešlája, lottit, goddesáhpánat, bodnedivrrit, divrrit jna. oktiibuot. Luossaveajehiid dihto volumaproseanta lei sullii 95 % goappaš jagiid, mii čájeha ahte muhtin hávggat buori muddui válljejit luossaveajehiid borrat. Luosain mat gávdnojedje hávgačovjjiin dahke luossasmolttat (veajehat mat leat jođus merrii) 65 %, 2-3 jahkásaš veajehat sullii 30 % ja dan jagi unna veajehaččat (luossaálggut) ja 1-jahkásaš veajehat sullii 5 %, nappo dahke luossasmolttat lagabui goalmmádasa buot das maid hávga borrá Iešjogas-Kárášjogas. Vuolit dutkanguovllus Deanus dahke luossaveajehat unnit oasi hávggaid borramušas go bajit dutkanguovllus,vaikko luossaveajehat maid dáppe dahke stuora oasi hávgga borramušas. Sirpmá rájes Máskejohkii (earret Eadjásullo duohken) dahke luossaveajehat nappo 16 % (2018) ja 35 % (2019), muhto ii oktage hávga mii goddui Eadjásullo duohken lean borran luossaveajehiid. Go luossaveajehat dahke nu stuora oasi hávgga čovjjiid sisdoalus Iešjogas ja Kárášjogas čájeha dat ahte hávga lea sivalaš olu stuorábuš luossaveajehiid jápmui dáin osiin čázádagas. Mii eat dieđe vuos man muddui dát čuohcá máddodahkii, earret eará danne go vuos ii leat lohkkojuvvon ja guorahallon man olu hávga doppe lea. Iešjohkii gorgŋot unnán luosat gođđat ja maŋemus jagiid lea dat leamaš dušše viđádas gođđoluossamihttomearis, ja dat mearkkaša ahte maiddái šaddet jahkásaččat unnán luossasmolttat doppe. Jus meroštallat ahte predáhtorhávggat Iešjogas (vuolábealde Šuoššjávrri) leat dušše 4-5 kg/hektáris, de sáhttá liikká sullii bealli Iešjoga luossasmolttain gártan hávggabiebmun. Predašuvdnagorri (man stuora oassi luossasmolttain borahallet) unnu dađi mielde go luossasmolttaid lohku lassána (‘Type II respons’) ja jus hávggat ain borret sullii seamma olu luossasmolttaid jahkásaččat, dahje unnit (vrd. Type II-respons), de dagašii predašuvdna (borahallan) eanemustá 20 % smoltašaddamis jus Iešjoga gođđoluossa-mihttomearri olahuvvo. Dat mearkkaša ahte dálá ja navdojuvvon hui negatiiva predašuvdna-váikkuhus Iešjogas šaddá mearkkašahtti unnit jus nagodivččiimet lasihit gođđoluosaid dohko, ja nu olahit eanet smoltašaddama. Vearrámus hávggat mat borret luossaveajehiid Deanujogas leat 40-60 cm guhku, ja dán sturrodat hávggaid dáfus ii lean makkárge čielga oktavuohta predáhtorhávgga sturrodaga ja bivddáhasguliid hárri, čuovžža, hávgga ja njágá sturrodagaid gaskka. Dasto ledje unnán luossasmolttat badjel 65 cm guhku hávggaid čovjjiin, muhto baicca mearkkašahtti stuorát oassi omd. stuora hárrit. Muhto maŋos guvlui rehkenastimis mii eat gávdnan makkárge erohusa jahkásaš lassáneamis daid hávggain mat ledje borran luosa ja/dahje mat ledje borran hárri, čuovžža, hávggaid ja njágáid. Dát sáhttá mearkkašit ahte 40-60 cm guhku hávggat buori muddui válljejit luossaveajehiid/-smolttaid borrat, dahje goit borret olu dakkáriid, muhto go sturrot de baicca borragohtet stuorát guliid nugo hárri ja čuovžža. Stuorámus luossasmolttat hávggačovjjiin ledje birrasiid 18 cm, ja stuorámus hárrit ja čuovžžat ledje gitta 45 cm, ja daid ledje 75-90 cm guhku hávggat borran. Go luossaveajehat/-smolttat ledje hui olu Iešjoga hávggaid čovjjiin, de sáhttá dat mearkkašit ahte luossaveajehat/-smolttat leat erenoamáš vára vuolde soames báikkiin čázádagas. Sáhttá leat nu ahte hávga bivdá erenoamážit rávnnjiin jávrriid dahje luobbaliid lahkosis ja ahte luossasmolttat leat erenomáš vára vuolde dáid sajiin čázádagas. Hávgga radiomerken dakka maŋŋel gođđama čájehivččii ahte čoaggana go hávga dihto sajiide dalle go luossasmolttat vuodjalit vulos. Dat livččii maid ávkkálaš diehtun boahttevaš váillidanbivddu oktavuođas, vai sáhtášii čavget bivddu dihto guovlluin ja dihto áigái goas leat olu predáhtorhávggat čoahkis. Sihke dábálaš lustabivdu ja hávgabivdu firpmiin/sáimmain lea oalle ávkkálaš, ja sáhttá mearkkašahtti láhkái unnidit hávggaid Deanu čázádagas. Hávga lea maiddái kannibála, mii namalassii borrá eará hávggaid maid. Mii gávnnaimet 10-40 cm guhku hávggaid borahallan 50-70 cm hávggaide. Jus stuora hávggat (kannibálat) bivdojuvvojit, de borahallet unnit meari smávva hávggat (10-40 cm), ja dat dagaha ahte hávggat baicca lassánit. Vaikko vuollel 20 cm smávvahávggat nai sáhttet borrat stuorábuš luossaveajehiid ja -smolttaid, de gávdnojedje hui unnán vuollel 30 cm hávggat Deanus mat ledje borran luossaveajehiid. Dasa lea árvvusge sivvan ahte unnimus hávggat ballet borahallamis stuorát hávggaide ja danne garvet báikkiid gos stuorát hávggat borret luossasmolttaid. Jus Deanus bivdigoahtá stuora hávggaid, lassin dasa go hávga muđui laská doppe, de sáhttá dat dagahit ahte eambbo smávvahávggat borragohtet luossasmolttaid. Jus Deanus goddá eambbo stuora hávggaid, de sáhttá váikkuhus šaddat áibbas nuppe ládje go áigumuš livččii, ja ahte vel eambbo luossasmolttat borahallet. Vejolaš hávgabivddu ferte danne plánet erenoamáš bures, erenoamážit oalgejogain gos luossanálli lea rašši ja easkka lassáneame, vai ii miste bivdde luosa maid. Luossaveajehat dahke badjel 75 % daid dápmohiid borramušas mat goddojedje Kárášjogas, go fas Iešjoga dápmohat ledje unnán borran luossaveajehiid. Muhto dát oassi lassánii mađi stuorát dápmot lei, ja 55-60 dahje stuorát dápmohiid čovjjiin ledje luossaveajehat/-smolttat olles 65 % borramušas. Dápmohiid sturrodat iešguđetge johkaosiin lea dat mii váikkuha luossasmolttaid borahallamii. Go Iešjogas ledje relatiivvalaččat unnán luossaveajehat/-smolttat borahallan Kárášjoga ektui, dáidá boahtit das go Iešjogas leat eanas dápmohat nuorabut ja unnibut go Kárášjogas. Luossaveajehiid oassi lei maid oalle unni (15 %) Deanu vuolit osiin (Sirpmás Máskejohkii), erenoamážit dápmohiin mat goddojedje Deanunjálmmi lahka, doppe gos dápmot lea olahan borrat mearraguoli (sivlla). Danne sáhttá leat nu ahte stuora oassi dápmohiin mat goddojedje vuolit dutkanguovllus ledje guvžžát mat fas ledje máhccame johkii, ja ahte čoavjjis gávnnaimet dan maid ledje borran Deanu njálmmis bajás máhcadettiin. Ovdalaš pilohtaguorahallamat leat gal maid čájehan ahte Deanu vuolit osiin borret dápmohat/guvžžát unnán luossaveajehiid. Eai gávdno sihkkaris dieđut das man olu gođđoguvžžát Deanujogas leat, muhto vaikko guvžá borráge olu luossaveajehiid, omd. Kárášjogas, de dáidá das leat unnit negatiiva váikkuhus luossanállái go hávggas. Dat máŋggat duhát gussagoalssit mat juohke jagi čoahkkanit Deanu njálbmái, borret vuosttažettiin sivlla, ja soames eará mearraguliid, ja dáidet unnán čuohcat vulos johtti luossasmolttaide. Jus sivlla biomássa unnu ja/dahje luossasmolta árabut vuodjagoahtá merrii, de lea vejolaš ahte eanet luossasmolta gártá gussagoalssi biebmun. Seamma guoská njuorjju (vievssi/geađgenjuorjju) predašuvdnii (ahte njuorju borragoahtá eanet luossasmolttaid) joganjálmmis. Miŋka lea Norgga čáhppeslisttus, ja dan oažžu bivdit birra jagi. Ii leat dihtosis man muddui miŋka borrá luossasmolttaid/-veajehiid. Vai miŋkkanáli unnideapmi lihkostuvašii, de berrešii várra čađahuvvot garra bivdu dálvet ja giđđat (gipmanáigge), vai oččošii eret orru ciikkuid ja rávjjáid ja hehttešii ođđa miŋkkaid ásaiduvvamis dohko. Muhto jus orru (iežaset guovllu oamasteaddji) rávjjáid goddá geasset, de gal baicca sáhttet boahtit eambbo ođđa golgomiŋkkat sadjái ja nu lassánit miŋkkat.

Martin-A. Svenning, Ann Kristin Schartau & Birger Skjelbred. 2020. Overvåking i Linnévassdraget, Svalbard, 2017 og 2019. Kunnskapsgrunnlag og utprøving av metodikk for framtidig overvåking av ferskvann på Svalbard. NINA Rapport 1824. Norsk institutt for naturforskning. Linnévassdraget er en av de best undersøkte ferskvannsystemene på Svalbard og er foreslått som en mulig lokalitet for framtidig overvåking av ferskvann på Svalbard. I 2017 og 2019 ble det foretatt ferskvannsøkologiske undersøkelser i Linnévassdraget. Hovedmålsettingen med undersøkelsen var å øke kunnskapsgrunnlaget for biologisk mangfold og fysisk-kjemiske forhold, samt prøve ut metodikk for overvåking og tilstandsklassifisering, og derav etablere logistikk for framtidig ferskvannsovervåking på Svalbard. Undersøkelsen av Linnévatnet omfattet vannkjemi, fysisk-kjemiske forhold, planteplankton, krepsdyrplankton, litorale småkreps, litorale bunndyr og fisk. Fra Linnéelva (utløpselva) ble det tatt bunndyrprøver, samt at det ble satt opp fangstfelle for å registrere oppvandrende sjørøye. Prøvetakingen fulgte, i den grad det var hensiktsmessig, vannforskriftens metodikk for overvåking og tilstandsklassifisering på fastlandet, med nødvendig tilpasning til klimatiske forhold og infrastruktur på Svalbard. Linnévatnet er kald-monomiktisk med maksimum vanntemperaturer nær 6˚C i hele vannsøylen på sommeren og stort sett under 1˚C i den islagte perioden. Det har vært en viss økning i luft-temperaturen de siste årene, noe som har ført til senere islegging og dermed økt isfri periode. Innsjøen er kalkrik (Ca-innhold omkring 40 mg/l), med høy pH (7,9) og lave konsentrasjoner av fosfor og nitrogen. Linnévatnet er brepåvirket med lavt siktedyp (ca. 2 m) og høy turbiditet (3 FNU). Både mengden og diversiteten av planteplankton er lav og med en artssammensetning som er typisk for næringsfattige innsjøer, med unntak av forekomsten av kiselalger fra slekten Ulnaria. Tettheten og diversiteten av krepsdyrplankton er også lav, med nær total dominans av vannloppen Macrothrix hirsuticornis i gruntvannsområdene, og hoppekrepsen Cyclops abyssorum i de åpne vannmassene. Bunndyrsamfunnene består av fjærmygg (sannsynligvis bare to arter), fåbørstemark, rundormer, samt bare én vårflueart (Apatania zonella). Røyebestanden er splittet i en anadrom og en resident fraksjon, og i 2017 ble det registrert nærmere 1800 opp-vandrende sjørøyer i fangstfella i Linnéelva. Vi anbefaler at framtidig overvåking av innsjøer og elver på Svalbard i all hovedsak bør følge tilsvarende metodikk som er etablert i den nasjonale overvåkingen i Fastlands-Norge. For å kunne gi gode estimater på mengde og sammensetning av de viktigste artene av flora og fauna må imidlertid innsamlingsinnsatsen økes vesentlig. I tillegg må flere innsamlingsmetoder kombineres for å sikre et tilstrekkelig materiale fra ulike habitater. DNA-metodikk kan være en godt supplement til tradisjonelle metoder, blant annet for artsbestemmelse av fjærmygg. Det norske klassifiseringssystemet mangler klassegrenser for brepåvirkede innsjøer. Dersom vi bruker klassegrenser som er foreslått for Gjende (en brepåvirket fjellsjø i Fastlands-Norge), vil Linnévatnet klassifiseres til moderat økologisk tilstand mht. fysisk-kjemiske forhold (fosfor og siktedyp) og til god økologisk tilstand mht. planteplankton. Tilstandsklassifiseringen er imidlertid beheftet med betydelig usikkerhet fordi erfaringsgrunnlaget for de foreslåtte klassegrensene er svært begrenset. Det norske klassifiseringssystemet for planteplankton og fysisk-kjemiske støtteparametere er så langt ikke prøvd ut for andre innsjøtyper på Svalbard (for eksempel klarvann-sjøer og kalkfattige innsjøer). Klassifiseringssystemet er uegnet for bunndyr og krepsdyrplankton, og det må etableres et klassifiseringssystem som er tilpasset det artsfattige dyresamfunnet i vassdrag på Svalbard.

M-A. Svenning & M Ozerov (2018). Atlantisk laks i Adventfjorden på Svalbard. Hvor kommer den egentlig fra. Sluttrapport for Svalbards miljøvernfond (2011-2016). NINA Rapport 1496. Norsk institutt for naturforskning. Viktigste resultater Kunnskapen om vandringsmønsteret til atlantisk laks under sjøoppholdet er svært mangelfull. Det gjelder også kunnskap om hvilke laksebestander som beskattes ved sjølaksefisket, og der-iblant laks som har vært fanget i Adventfjorden/Isfjorden på Svalbard de siste årene. Det er uvisst hvor laks som fanges ved Svalbard har sitt opphav, og om de er spesielt sårbare og derfor bør unntas beskatning. I dette prosjektet har vi foretatt genetiske analyser av laks som ble fanget i garn og kilenot i Adventfjorden på Svalbard i årene 2011-2016, og sammenholdt disse analysene mot en genetisk database som omfatter 185 elver i Nord-Norge og Russland. Ved hjelp av denne genetiske databasen har vi kunnet dokumentere hvor laksen egentlig kommer fra. Hovedkonklusjonen fra denne undersøkelsen er at nærmere 85 % av villaks som fanges i Adventfjorden på Svalbard stammer fra elver i Russland, mens ca. 10 % har sin opprinnelse fra elver i Finnmark og om lag 5 % fra elver i Troms eller Nordland. Av de russiske laksene hadde de fleste (ca. 60 %) opprinnelse fra elver på nordsiden av Kolahalvøya, mens de øvrige stammet fra elver i de østre delene av Barents-/Pechoraområdet (ca. 30 %) og fra elver i Kvitsjøen (ca. 10 %). Vi fant imidlertid ingen indikasjoner på at disse bestandene er sårbare og bør unntas beskatning i forbindelse med det lokale fisket i Adventfjorden eller Isfjorden. Oppdrettslaks utgjorde om lag 5 % av laksefangsten, noe som viser at oppdrettslaksen trolig benytter de samme beiteområdene i havet som villaksen, dvs. også beiter langt nord i Barents-havet og langs kysten av Svalbard. I tillegg til de 125 villaksene og de 6 oppdrettslaksene, ble det også fanget 23 pukkelaks, 7 sjørøyer, 113 torsk, 31 sild, 2 sei, 33 rognkjeks, 1 gapeflyndre, 1 uer, 1 håkjerring og 2 hvithval. Håkjerringa og de to hvitkvalene ble satt ut igjen og hadde ingen synlige skader etter det korte oppholdet i kilenota. Miljøgevinst Miljøgevinsten består først og fremst i at forvaltningen, her ved Sysselmannen og Miljødirekto-ratet, har fått kunnskap om: - hvilke laksebestander som oppholder seg ved kysten av Svalbard, dvs. hvilke områder/elver laksen stammer fra - hvorvidt et eventuelt laksefiske i Adventfjorden/Isfjorden beskatter utsatte og/eller svake lak-sebestander som eventuelt bør unntas beskatning - når atlantisk laks er mest tilgjengelig for fiske, og dermed kan fisketiden reguleres etter dette - hvilke andre fiskearter som trekker inn i Isfjorden/Adventfjorden om sommeren/høsten. Prosjektets samlede miljøgevinst er at miljøforvaltningen har fått et godt grunnlag til å forvalte laksebestandene i Isfjorden/Adventfjorden på en kunnskapsbasert og forvaltningsmessig for-svarlig måte.

Svenning, M-A. 2017. Reisaelva 2016. Tetthet av laksunger, fangst av voksen laks og registrering av høstbestand. - NINA Kortrapport 81, 23 s. Resultatene fra elektrofisket i Reisaelva de siste årene viser at estimert årlig tetthet av laksunger (eldre enn årsyngel) har vært vesentlig høyere i perioden 2005-2016 sammenlignet med perioden 1990-2003. På de 12 stasjonene som ble fisket i 2016, var gjennomsnittlig tetthet 38.7 laksunger per 100 m2. I årene 2005-2016 har gjennomsnittlig årlig tetthet variert fra i overkant av 20 til nærmere 50 laksunger per 100 m2 vannareal, og med tettheter mellom 35 og 50 de siste sju årene. I årene før 2005 ble det registrert tettheter på bare 2 til 6 laksunger per 100 m2. Også innslaget av årsyngel (0+) har vært høyt de siste årene, og til tross for at vi har påvist høye tettheter av eldre laksunger, har årsyngel stort sett utgjort i størrelsesorden 25-30 % av fangstene. Dette indikerer at den årlige rekrutteringen av yngel har vært relativt god de siste årene. Gjennomsnittlig tetthet av laksunger i Reisaelva vurderes også som relativt høy sammenlignet med andre lakseelver i Troms. Tettheten av steinulker har avtatt kraftig i elektrofiskefangstene, og andelen laksunger versus steinulker ved elektrofisket har økt fra ca.15 % i 1990 til 85-90 % i perioden 2003-2016. Tettheten av ørret- og røyeunger har vært svært lav de senere årene, og utgjorde i 2016 mindre enn 3 % av all fisk fanga ved elektrofiske. I 2016 ble det fanget og avlivet i underkant av 496 laks (1573 kg) i Reisaelva. I tillegg ble det satt ut 393 laks (44.2 %), tilsvarende en vekt på ca. 2.4 tonn. Dersom en inkluderer utsatt fisk, samt antar at noen få fisk ble fanget flere ganger, anslås fangstene i Reisaelva i 2016 til i underkant av 4 tonn. De totale fangstene av laks i Reisaelva i årene 2013-2016 (inklusive utsatt fisk) har ikke vært så lave siden 2005, og tilsvarer bare 30-40 % av fangstene i årene 2008-2012. Fangstene i Reisaelva er basert på rapporter fra fiskerne, og fra og med 2009 har om lag 95 % av fiskerne levert fangstrapporter. Selv om den generelle fangststatistikken trolig gir et noe underestimert bilde av fangstene i årene før 2009, er det likevel ingen tvil om at laksebestanden i Reisaelva tok seg kraftig opp i årene 2006 til 2012, noe som trolig har sammenheng med generelt lavere beskatning, uttrykt både gjennom lavere fiskeinnsats og ikke minst utsetting av store gytehunner. I følge fangstrapportene og estimatene fra drivtellingen, ble det i 2016 bare avlivet 45 av totalt 465 oppvandrende gytelaks, noe som bidro til en relativt høy gytebiomasse i 2016. Det er likevel noe urovekkende at fangstene de fire siste årene (2013-2016) fortsatt er vesentlig lavere enn i årene 2008-2012, samt også noe lavere enn i 2006-2007. Ifølge fangstrapportene ble det fanget i overkant av 1.5 tonn sjøørret og i overkant av 150 kg sjørøye, dvs. at det totalt ble fanget om lag 5.5 tonn med laksefisk i Reisa i 2016. Dette representerer en liten økning i fangstene av sjøørret sammenlignet med perioden 2013-2015, mens fangstene har variert mellom 0.9 og 1.5 tonn de siste 10 årene. Sjørøya har vært fredet i Reisaelva i årene 2008-2010, og med et begrenset fiske i 2011, mens fisket var åpent hele sesongen 2012. I de siste årene har fisket etter sjørøye bare vært åpent i én måned. Tidlig på 2000-tallet ble det i enkelte år fanget mer enn ett tonn sjørøye i Reisaelva, mens fangstene har variert mellom 75-200 fisk (50-150 kg) de siste seks årene. Bestanden har åpenbart gått kraftig tilbake de siste årene sammenlignet med perioden 1997-2005. Drivtellingene av gytebestanden i Reisaelva de siste 10-12 årene har generelt sett vist en positiv trend med et estimat på mer enn 2 000 gytelaks i 2008, samt i størrelsesorden 600-850 storlaks årlig i perioden 2008-2011, men bare 480 storlaks i 2012. Under tellingene i 2016 ble det observert totalt 752 laks, men med bakgrunn i siktforhold og dekningsgrad under tellingene, ble antallet oppjustert til totalt 1083 laks, og derav 420 storlaks. I de siste fem årene (2012-2016) har den estimerte gytebestanden bestått av totalt ca. 1000 laks. Under forutsetning av at produksjonsarealet i Reisaelva bare utgjør 40-45 % av det totale elvearealet, vil det oppjusterte antallet gytelaks i 2016 være tilstrekkelig til å nå det teoretiske gytebestandsmålet for Reisaelva. Basert på skjellprøvene fra sports- og høstfisket i Reisaelva i 2016, var innslaget av oppdrettslaks henholdsvis 4.2 og 4.8 %. Vurderingene ovenfor bygger på resultater fra elektrofiske, estimater fra høsttellingene av gytelaks, fangststatistikk og skjellanalyser. Elektrofisket og drivtellingene bør videreføres i 2017. Innsamling av skjellprøver fra både sports- og høstfisket bør også videreføres. Det er imidlertid ønskelig å øke antall skjellprøver, samt at det det er viktig å sørge for at det ikke skjer subjektive utvelgelser i hvilke skjellprøver som blir sendt inn til analyser. Til tross for redusert fisketid er de lave fangstene av sjørøye bekymringsverdig, og forvaltningen av sjørøya i Reisaelva bør prioriteres i årene fremover. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Svenning, M-A. 2016. Reisaelva 2015. Tetthet av laksunger, fangst av voksen laks og registre-ring av høstbestand. - NINA Kortrapport 16, 23 s. Resultatene fra elektrofisket i Reisaelva de siste årene viser at estimert årlig tetthet av laksunger (eldre enn årsyngel) var vesentlig høyere i perioden 2005-2015, sammenlignet med perioden 1990-2003. På de 12 stasjonene som ble fisket i 2015, var gjennomsnittlig tetthet 41.2 laksunger per 100 m2. I årene 2005-2015 varierte gjennomsnittlig tetthet fra i overkant av 20 til nærmere 50 laksunger per 100 m2 vannareal, og med tettheter mellom 40 og 50 de siste fem årene. I årene før 2005 ble det imidlertid registrert tettheter på bare 2 til 6 laksunger per 100 m2. Også innslaget av årsyngel (0+) har vært høyt de siste årene, og til tross for at vi har påvist høye tettheter av eldre laksunger, har årsyngel stort sett utgjort mer enn 30 % av elektrofiskefangstene. Dette indikerer at den årlige rekrutteringen av yngel trolig har vært relativt god de siste årene. Gjennomsnittlig tetthet av laksunger i Reisaelva vurderes også som relativt høy sammenlignet med andre lakseelver i Troms. Tettheten av steinulker har avtatt kraftig i elektrofiskefangstene, og andelen laksunger versus steinulker ved elektrofisket har økt fra ca 15 % i 1990 til 85-90 % i perioden 2003-2015. Tettheten av ørret- og røyeunger har vært svært lav og uendret de senere årene, og utgjorde i 2015 mindre enn 3 % av all fisk fanga ved elektrofiske. I 2015 ble det fanget og avlivet i underkant av 800 kg laks i Reisaelva. I tillegg ble det satt ut om lag 258 laks, tilsvarende en vekt på ca. 1.7 tonn. Dersom en inkluderer utsatt fisk, samt antar at noen få fisk ble fanget flere ganger, anslås fangstene i Reisaelva i 2015 til i underkant av 2.5 tonn. De totale fangstene av laks i Reisaelva i årene 2013-2015 (inklusive utsatt fisk) har ikke vært så lave siden 2005, og tilsvarer bare 40 % av fangstene i 2012. Det ble fanget en litt større andel smålaks (1SW) i 2015 (40 %) enn i 2014 (34 %). Fangstene i Reisaelva er basert på rapporter fra fiskerne, og fra og med 2009 har i størrelsesorden 95 % av fiskerne levert fangstrapporter. Selv om den generelle fangststatistikken trolig gir et noe underestimert bilde av fangstene i årene før 2009, er det likevel ingen tvil om at laksebestanden i Reisaelva generelt har tatt seg opp i løpet av de siste 10-11 årene (etter 2004), noe som trolig har sammenheng med generelt lavere beskatning, uttrykt både gjennom lavere fiske-innsats og ikke minst utsetting av store gytehunner. Det er likevel svært urovekkende at fangstene de tre siste årene (2013-2015) har vært vesentlig lavere enn i årene 2008-2012 Ifølge fangstrapportene ble det fanget i underkant av 900 kg sjøørret og i overkant av 50 kg sjørøye, dvs. at det totalt ble fanget om lag 3.5 tonn med laksefisk i vassdraget i 2015. Fangstene av sjøørret har holdt seg noenlunde stabile de siste 10 årene. Sjørøya har vært fredet i Reisaelva i årene 2008-2010, og med et begrenset fiske i 2011, men fisket var åpent hele sesongen 2012. I de siste årene har fisket etter sjørøye bare vært åpent i én måned. Tidlig på 2000-tallet ble det i enkelte år fanget mer enn ett tonn sjørøye i Reisaelva, og bestanden har åpenbart gått kraftig tilbake de siste årene. Drivtellingene av gytebestanden i Reisaelva de siste 10-12 årene har generelt sett vist en positiv trend med et estimat på mer enn 2 000 gytelaks i 2008, samt i størrelsesorden 600-850 storlaks årlig i perioden 2008-2011, men bare 480 storlaks i 2012. Under tellingene i 2015 ble det obser-vert henholdsvis 695 laks, men med bakgrunn i siktforhold og dekningsgrad under tellingene, ble antallet oppjustert til totalt 1 017 laks, og derav 256 storlaks. Det beregnede antall gytelaks har vært om lag 1 000 laks de siste tre årene. Under forutsetning av at produksjonsarealet i Reisaelva bare utgjør 40-45 % av det totale elvearealet, vil det oppjusterte antallet gytelaks i 2015 være noenlunde tilstrekkelig til å nå det teoretiske gytebestandsmålet for Reisaelva. Innslagene av oppdrettslaks i Reisaelva i 2015, fra henholdsvis høst- (4.2 %) og sportsfisket (2.0 %), var lavere enn registreringer fra tidligere år. Vurderingene ovenfor bygger på resultater fra elektrofiske, estimater fra høsttellingene av gyte-laks, fangststatistikk og skjellanalyser. Elektrofisket og drivtellingene bør videreføres i 2016. Inn-samling av skjellprøver fra både sports- og høstfisket bør også videreføres. Det er imidlertid ønskelig å øke antall skjellprøver, samt at det det er viktig å sørge for at det ikke skjer subjektive utvelgelser i hvilke skjellprøver som blir sendt inn til analyser. Den negative utviklingen i sjørøye-bestanden i Reisaelva er alvorlig, og forvaltningen av sjørøya i Reisaelva bør prioriteres i årene fremover. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

A multistock Atlantic salmon (Salmo salar) sea-fishery operates off the coast of Finnmark, the northernmost county in Norway, where the average annual landings the last 15-20 years have been 200-300 tonnes. This is approximately equal to the total annual river landings in the 43 Finnmark rivers. The total river and sea-fishery catch in Finnmark constitutes around 50 % of the total catch of Atlantic salmon in Norway. The salmon sea-fishery in Finnmark has long cultural traditions, and has been under strong debate the last 10 years, due to the complexities involved in the potential mixed stocks harvesting, especially since Russian salmon from more than 60 Kola rivers may also 7 be harvested during their homeward spawning migration. To increase our knowledge of adult Atlantic salmon along the Finnmark coastal area, the Kolarcticproject ”Sea salmon fishery – resources and potential” was initiated in summer 2008. The project was a co-operation between Norwegian Institute for Nature Research (NINA-Tromsø), Finnish Game and Fisheries Research Institute (RKTL), The County Governor of Finnmark and the three sea-fishery organizations in Finnmark. From 2009, the Institute of Marine Research (IMR-Bergen) and the Polar Research Institute of Marine Fisheries and Oceanography (PINRO-Murmansk) were included and from 2010 also the University of Turku. Between mid May and late July 2008, more than 4 200 salmon were captured (hook net and keyway) by local sea-fishermen along the Finnmark coast. All fish were measured and weighed, their sex and maturity defined, the number of sea lice counted, and their stomachs frozen. Scales were sampled from all fish, and 3 000 individuals were analyzed for microsatellite genetic markers, in an attempt to define country, region and/or specific river origin of each salmon. To determine the origin of the salmon caught in the sea fisheries, the genetic data of individuals were compared to a database of genetic profiles from 51 rivers in north Norway and Russia, using statistical assignment methods. These methods assigned each fish with a given probability to possible source populations. The precision of the assignment depends both on the coverage of the genetic baseline and the number and variability of the genetic markers used. In this study, we compared the performance of two different baselines; one consisting of 18 microsatellite markers covering all rivers, but with a limited coverage of the River Tana, the largest river within the survey area, and one consisting of 12 microsatellite markers with a more complete coverage of the Tana River system. The results showed that while the precision in general (measured as correct assignment to home river) achieved was higher using the 18 marker baseline, the limited coverage of the Tana system led to mis-assignment of fish belonging to this river system to other rivers in the region. There was, however, a general tendency for mis-assigned fish to be assigned to rivers within the same region, consistent with an isolation by distance pattern, where geographically close populations are more similar than distant ones. In Western Finnmark, the proportion of 1- and 2-seawinter Russian salmon in the catches decreased from 60 % in May to ca 10 % in July (given a precision level of p>0.7), suggesting that Russian salmon approached the Finnmark coast from the west in summer 2008. The proportion of 3- seawinter Russian salmon was, however, very low (< 3 %) during the entire fishing season (May- July). The proportion of Tana salmon in western Finnmark decreased from 18 % in May to 12 % in July, whereas all Tana salmon captured in western Finnmark in May were 3-seawinter salmon. The amount of 1-seawinter (small) Finnmark salmon increased during summer, indicating that also small Finnmark salmon approached the coast from the west, although significantly later than the larger salmon (2- and 3-SW). In Eastern-Finnmark (Varanger fjord) the proportion of Russian salmon was fairly high during the entire fishing season, although deceasing from 67 % in May to 50 % in late July. Also the amount of large Russian salmon (3- and 4-seawinter) was very high in May (70 %), but decreased significantly during summer, being less than 15 % in late July. The relatively high incidence of large Russian salmon in Eastern Finnmark in May may indicate that the larger salmon have a different migration patterns, and/or use other feeding areas, compared to salmon from the Norwegian/Finnmark rivers. The incidence of Russian salmon was low in the catches within the Tana fjord, while the amount of Tana salmon in the catches was at the same level both from western and eastern Finnmark. This may indicate that Tana/Finnmark salmon, after feeding in winter in the Barents Sea, may approach the Finnmark coast both from west, north and east. Some salmon/populations may, however, feed in the eastern coastal area in winter. The migration patterns of Atlantic salmon along the Finnmark coast in summer may thus be very complex. Our results illustrate that by developing a genetic base line for Atlantic salmon populations in North-Norway and Russia, it is possible to document the genetic origin of salmon caught along the 8 Finnmark coast. By expanding the number of baseline rivers and increasing the number of genetic markers, we will be able to not only confirm from which home region or country the salmon originate, but also determine the home river for each salmon caught. In 2013, during the new Kolarctic-salmon project (2011-2013), an improved baseline will be finalized, giving the management authorities a new tool to ensure a future viable exploitation of the northernmost Atlantic salmon populations in Europe.

Svenning, M-A., Johansen, N.S. & Thorstad, E.B. 2011. Oppvandring, bestandsstørrelse og fangstrater av laks i Målselvvassdraget - NINA Rapport 648. 45 s. Sommeren 2009, fra 7. juni-14. august, ble det fisket med kilenøter i indre Malangen, ca 15 km fra utløpet av Målselva. Flersjøvinterlaks dominerte fangstene de første ukene, og det var også en tendens til at hunnene vandret inn før hannene. Innslaget av énsjøvinterlaks økte utover sommeren, og i den ordinære sjølaksefiskeperioden i Malangen bestod fangstene av 70 % énsjøvinterlaks. Totalt ble det fanget 642 villakser. Av disse ble 111 merket med radiomerker og 375 med tradisjonelle ytre mekaniske merker (stripsmerker) og satt ut ved fangststedet. I overkant av 70 % av de radiomerkete laksene vandret opp og oppholdt seg i Målselva fram til gyting i oktober. De radiomerkete laksene vandret relativt hurtig opp til Målselvfossen og ble registrert i kulpen nedafor Målselvfossen gjennomsnittlig (median) 5 dager etter merkingen. Laks som vandret opp fisketrappa i Målselvfossen oppholdt seg gjennomsnittlig (median) 19 dager i kulpen før de vandret opp fisketrappa. Bare litt over halvparten av de radiomerkete laksene (55 %) ble registrert ovafor fisketrappa i gytetida. Dette til tross for at det er antatt at nærmere 90 % av de beste gyteområdene finnes ovafor fisketrappa. De fleste av laksene som vandret opp fisketrappa oppholdt seg i de øvre delene av Målselva, samt i Divielva. Av de radiomerkete laksene som oppholdt seg nedafor fisketrappa ble hele 60 % registrert langs en ca 2 km lang strekning fra Målselvfossen og nedover. Registreringen av de radiomerkete laksene tyder på at Divielva er den eneste tilløpselva som har betydning som gyteområde for Målselvlaksen. Basert på rapporterte gjenfangster, og på registreringer av oppvandrende laks i fisketelleren i fisketrappa, fant vi at bestandsstørrelsen i Målselva i 2009 var på ca 5 800 laks, derav ca 2 800 ovafor og 3 000 laks nedafor fisketrappa. Fangstratene var på ca 30 %, dog litt høyere for én- enn flersjøvinterlaks. Fangstraten på storlaks ovafor fisketrappa var i underkant av 28 %. Basert på den visuelle størrelsesvurderingen av oppvandrende laks registrert i videokameraet i fisketrappa, ble fangstraten på storlaks ovafor fisketrappa imidlertid beregnet til hele 80 %. Dette skyldes at en svært stor andel av storlaksene feilaktig blir karakterisert som mellomlaks på videoregistreringene. Dette fører også til at fangstrateestimatet på storlaks ovafor fisketrappa blir kraftig overestimert, samt at eggdeponeringen blir tilsvarende underestimert. Dersom fangstratene og eggdeponeringen skal kunne beregnes med rimelig høy presisjon må overvåkingen i fisketrappa forbedres vesentlig. Montering av ytterligere et kamera vil trolig avhjelpe dette. Gitt at bestandsestimatet og fangstrapporteringen er noenlunde korrekt, ble det trolig gytt mer enn 8 millioner lakseegg både ovafor og nedafor fisketrappa i 2009, dvs. totalt 16 millioner egg for hele vassdraget. Dette tilsvarer fire ganger flere egg enn hva som er antatt nødvendig for å nå gytebestandsmålet i Målselva.

The Norwegian Polar Institute is Norway’s main institution for research, monitoring and topographic mapping in Norwegian polar regions.The institute also advises Norwegian authorities on matters concerning polar environmental management.

Atlantisk laks er en anadrom fisk som vokser fra ca 15-50 g til over 25 kg i løpet av den marine fasen, som generelt strekker seg fra 1 til 3 år. Gytevandringen skjer fra de åpne havområdene inn til kysten og tilbake til oppvekstelven. Laksen er en karnivor opportunist som spiser pelagiske byttedyr. Sild, lodde, sil og krepsdyr er ansett som de byttedyrene laksen hovedsakelig spiser når den vandrer nært kysten. Tidligere undersøkelser av laksens diett viser at hovedandelen av laks ikke spiser rett før den går opp i elven for å gyte. Atlantisk laks ble fanget med krokgarn og kilenot langs kysten av Finnmark i månedene mai, juni og juli 2008. 2247 laks ble undersøkt med hensyn til om de hadde spist eller ikke, der 1502 laks hadde spist. 1325 individer av laks med mageinnhold ble analysert på lab. Det var tendenser til at andel laks med mageinnhold avtok i løpet av perioden mai, juni juli, og at det var en høyere andel laks med mageinnhold blant laks med lav sjøalder (èn- og to-sjøvinterlaks). Undersøkelser av mageinnhold viste at laksens føde hovedsakelig bestod av pelagiske fisk som sild, lodde, sil og hyse. Forekomsten av de forskjellige byttedyrene i magene hos laks varierte mellom fangstområdene. Sild dominerte dietten hos laks fanget i Vest-Finnmark og Nord-Finnmark, samtidig som det ble funnet større sild i magene hos laks fisket i disse områdene. Laks fanget i Nord-Finnmark hadde i motsetning til laks fanget i Vest-Finnmark flere viktige byttedyr i fødesammensetningen. Nord-Finnmark var det området hvor andel laksen med mageinnhold var høyest samt mest mengde føde. Lodde var et viktig byttedyr for laks fanget i Øst-Finnmark, men av mindre betydning i juli sammenlignet med månedene mai og juni. Sil var et spesielt viktig byttedyr for laks fanget i Tanafjorden. Laks fanget i Tanafjorden hadde samtidig lavest andel laks med mageinnhold og minst mengde føde. Hyse ble funnet hyppigst hos laks fanget i Nord-Finnmark, og ble spist av den største laksen. Den minste laksen spiste mest lodde og sil. Hvilken byttedyrart laksen spiser anses å ha sammenheng med byttedyrets størrelse og vandringsmønster i vannsøylen. Atferdsmessige årsaker hos laksen og tetthet av byttedyr i tid og rom er viktige faktorer for om, hva, og hvor mye laksen spiser.

Sommeren 2009 fisket vi med kilenøter innerst i Malangen. Den eldste laksen ble fanget først. For den eldste gruppen (tresjøvinterlaks) kom også hunnene inn før hannene. Vi radiomerket 111 laks, og 82 % av disse ble senere registrert i Målselva. Av de øvrige merkede laksene ble det registrert gjenfangster både i sjø og elv, helt fra Vefsna i sør til Tana i nord. De radiomerkede laksene vandret relativt hurtig opp til Målselvfossen, og ble registrert i kulpen nedenfor fossen 1-54 (median 4,5) dager etter merkingen. Knapt 55 % (n=40) av laksen registrert i elva ved gytetid vandret opp fisketrappa i Målselvfossen. Laks som vandret opp fisketrappa ble registrert i 1-41 (median=19) dager nedenfor fossen før de vandret opp fisketrappa. I gytetida (oktober) fordelte laksene seg ut over det meste av hovedløpet i Målselva, i tillegg til sideelvene Divielva og Barduelva, mens en svært stor andel av laksene oppholdt seg på strekningen fra 0-2 km nedstrøms Målselvfossen. Gytebestandsmålet ble trolig oppnådd både ovafor og nedafor Målselvfossen.