Search

Fauchald, P., Erikstad, K. E. & Reiersten, T. K. 2019. Sjøfugl i Barentshavet - vurderinger av sårbare arter, bestander, områder og perioder basert på nyeste kunnskap (revidert utgave). NINA Rapport 1616b. Norsk institutt for naturforskning. Barentshavet har store bestander av sjøfugl som potensielt er sårbare for uhellsutslipp av olje fra eksisterende og planlagt petroleumsvirksomhet. I denne rapporten oppsummerer vi kunnskapsstatusen for sjøfuglbestandene i Barentshavet med hensyn til sårbarhet for oljeforurensning. Gjennom sjøfuglprogrammene SEAPOP og SEATRACK har det de siste årene vært samlet inn mye ny kunnskap om sjøfuglene i norske havområder. Ny loggerteknologi har gjort oss i stand til å følge de enkelte bestandene gjennom året, og vi oppsummerer kunnskapsstatus om hvordan de mest sårbare artene migrerer ut og inn av Barentshavet og hvor de til enhver tid oppholder seg. Hekkeperioden, svømmetrekk, og fjærfelling er perioder hvor spesielt alkefuglene er sårbare. Vi går gjennom ny kunnskap, muliggjort av detaljerte loggerstudier utført i disse periodene. Overvåking av demografi og populasjonsutvikling som gjennomføres i regi av SEAPOP, gjør at vi har god oversikt over bestandsstatusen til de viktigste og mest sårbare artene i Barentshavet. Basert på disse dataene kan vi ved hjelp av bestandsmodellering bestemme den enkelte hekkebestands sårbarhet for en akutt økning i dødelighet som følge av for eksempel et oljeuhell. I hekkeperioden (april-august) er sjøfuglene spesielt sårbare i områdene i umiddelbar nærhet til koloniene. SEAPOP har god oversikt over sjøfuglkoloniene på Svalbard og fastlands Norge, og studier med GPS-loggere gir oss detaljerte data over fuglenes aksjonsradius ut fra koloniene. Rett etter hekking gjennomfører lomvi, polarlomvi og alke et svømmetrekk til havområdene hvor fjærfelling foregår. Fuglene regnes for å være spesielt sårbare i denne perioden fordi de ikke kan fly, og dermed ikke så lett kan unnslippe forurensede områder. Tidlig på høsten er Barentshavet spesielt produktivt, og sjøfugl fra kolonier i Norskehavet migrerer i denne perioden inn i området for å beite. Flere bestander, og spesielt bestander som hekker i den vestlige delen, forlater Barentshavet sent på høsten. Hoveddelen av den norske bestanden av lomvi blir imidlertid igjen i et forholdsvis begrenset område sør i Barentshavet. Polarlomvi fra de store koloniene i nord og øst blir også igjen i Barentshavet gjennom vinteren. Det samme gjør de østlige bestandene av lunde. Sjøfuglbestandene vender tilbake mot hekkekoloniene allerede sent på vinteren. Gytevandringen til lodde mot kysten av Kola og Finnmark, er en viktig næringskilde for alkefugl og krykkje i denne perioden. Lomvibestanden i Barentshavet er voksende, men sett i et historisk perspektiv har den nylig kommet tilbake til samme nivå som den hadde etter den store bestands-nedgangen midt på 1980-tallet. Bestandene av polarlomvi, lunde og krykkje er imidlertid synkende, og økt dødelighet vil kunne øke risikoen for at disse bestandene når et kritisk lavt nivå. Miljørisikoanalyser av sjøfugl gjennomføres i dag ved bruk av datasett opparbeidet gjennom tak-sering av sjøfugl til havs. Fordi disse dataene representerer relative forekomster og ikke inneholder informasjon om bestandstilhørighet, har analysene først og fremst kunnet gi informasjon om sårbarhet relativt til område og sesong. Analysene har med andre ord i liten grad kunnet gi informasjon om sjøfuglenes sårbarhet på bestandsnivå. De nye datasettene som blir opparbeidet av SEATRACK gjør det for første gang mulig å koble forekomsten av sjøfugl til havs til hekkebe-standene. Dermed kan man nå i prinsippet fullt ut utnytte SEAPOP sine overvåkingsdata i miljø-risikosammenheng og spesifikt adressere risikoen for de enkelte sjøfuglbestandene ved et akutt oljesøl. I tillegg er man i ferd med å opparbeidet detaljert kunnskap om sjøfuglenes atferd til havs, og man er nå i stand til å generere realistiske modeller for sjøfuglenes bevegelse og utbredelsesmønster i særlig sårbare perioder og områder. Fauchald, P., Erikstad, K. E. & Reiersten, T. K. 2019. Seabird in the Barents Sea – an evaluation of vulnerable species, populations, areas and seasons based on new and updated data and knowledge (revised edition). NINA Report 1616b. Norwegian Institute for Nature Research. The Barents Sea holds large populations of seabirds that are potentially vulnerable to accidental oil spills from existing and planned petroleum activities. In this report, we summarize the knowledge status of the vulnerability of the Barents Sea seabird populations to oil pollution. In recent years, new knowledge has been gathered on this topic through the seabird monitoring programs SEAPOP and SEATRACK. In particular, new technology for bird tracking has enabled us to follow the movement of breeding populations throughout the year, and we summarize the present knowledge of the year-round spatial distribution of vulnerable populations, and when they eventually migrate in and out of the Barents Sea. The auk species are especially vulnerable during the breeding season, during the swim migration and during moulting. We summarize new knowledge, made possible by detailed tracking studies conducted during these periods. The monitoring of demography and population dynamics carried out by SEAPOP gives a comprehensive picture of the status of the most important and vulnerable seabird populations in the Barents Sea. Based on these data, we can, by means of population viability analyses (PVA), determine the individual breeding population's vulnerability to an acute in-crease in mortality due to, for example, an oil accident During the breeding season (April-August), the areas close to the large seabird colonies are especially vulnerable for acute oil spills. SEAPOP has mapped the seabird colonies in Svalbard and mainland Norway, and studies with GPS loggers have provided detailed data on the birds' radius of action from several colonies. Immediately after breeding, common guillemots, Brünnich’s guillemots and razorbills conduct a swim migration to the sea areas where they moult. The birds are vulnerable during this period because they cannot fly and thus cannot easily escape oil polluted areas. In the early autumn, the Barents Sea offers rich feeding conditions, and seabirds from colonies in the Norwegian Sea migrate into the Barents Sea for feeding. Some populations, especially those nesting in the western part, leave the Barents Sea in late fall. However, the major proportion of the Norwegian population of common guillemots over winter in a relatively limited area in the southern Barents Sea. Brünnich’s guillemots from the large colonies in the north and east remains also in the Barents Sea throughout the winter. The same goes for the eastern populations of puffins. The seabird populations return to the nesting colonies in late winter. The spawning migration of capelin from the central Barents Sea to the coast of Kola and Finnmark, is an important target for feeding auks and kittiwakes during late winter and spring. The population of common guillemots in the Barents Sea is growing, but seen from a historical perspective, it has recently returned to the same level as it had after the large population decline in the mid-1980s. The populations of the Brünnich’s guillemots, Atlantic puffin and black-legged kittiwakes are declining, and increased mortality may increase the risk of these populations reaching critically low levels. Environmental risk assessments of seabirds at sea are currently being carried out using data accumulated through seabirds at sea surveys. Because these data represent relative occurrences and do not identify the populations of the birds present, the analyzes have primarily been able to provide information of the relative vulnerability among areas and seasons and give limited information on the seabirds' vulnerability at the population level. The new datasets that are being developed by SEATRACK make it possible for the first time to link the occurrences of seabirds at sea to their breeding populations. Thus, one can now in principle fully utilize SEAPOP's monitoring data in environmental risk assessments and specifically address the risk of an acute oil spill for individual seabird populations. In addition, detailed knowledge of seabirds’ behavior at sea is developing, and it is now possible to generate realistic models for seabirds' movement and distribution patterns in particularly vulnerable periods and areas.

Ved oppstart av gruvedrift i Lunckefjell ble det i tillatelsen fra Miljøverndepartementet stilt visse vilkår til Store Norske Spitsbergen Grubekompani (SNSG). I disse vilkårene inngikk blant annet et bestandsanslag av (1) hekkende og (2) mytende fugl i Bellsund, Van Mijenfjorden, Reindalen og Braganzavågen. Videre ble det stilt krav om at (3) svømmetrekk for alkefugl skulle kartlegges. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har i samarbeid med Norsk Polarinstitutt (NP) fått i opp-drag av Store Norske Spitsbergen Grubekompani (SNSG) å utarbeide en rapport som oppdate-rer kunnskapsstatus i henhold til disse vilkårene. Åpning av Lunckefjell innebærer fortsatt gruvedrift i Svea og opprettholdelse av skipstrafikken til og fra utskipingshavnen i Svea. Potensielle skipsuhell og oljeutslipp er en del av risikobildet, og fugleliv i Bellsund, Van Mijenfjorden, fjordnære deler av Reindalen og Braganzavågen vil i større eller mindre grad kunne bli berørt av det. Derfor er fokuset for denne rapporten på de artene som er mest relevant for et slikt risikobilde, nemlig sjøfugl og gås. Vi har brukt av oppdaterte data fra sjøfugldatabasen til Norsk Polarinstitutt (NP) og NINAs GOOSEMAP-database for hekkebe-standsestimatene. For myteperioden har vi brukt data fra et toårig prosjekt i regi av NP og SEAPOP, som har kartlagt fordeling og forekomster av mytende fugl ved hjelp av helikopter og fly. Ender og gjess har til felles at de har skifter de viktigste vingefjærene samtidig (myter) og derfor mister evnen til å fly i en periode på opptil fire uker. Vi har derfor fokusert på ender og gjess når vi behandlet mytebestander i denne rapporten. Vi har også behandlet svømmetrekk for alkefugl i denne rapporten. På Svalbard er svømmetrekk et begrep som først og fremst brukes om polarlomvi. Før polarlomviungene er flyvedyktige hopper de fra reirhyllene og ned på sjøen, og de svømmer vekk fra kolonien ledsaget av en av foreldrene, oftest hannen. Det er store og viktige kolonier med polarlomvi i Bellsund, og i tiden hvor hoppingen foregår vil polarlomvi være sårbare for eventuelle utslipp fra et skipsuhell, siden ungene og de voksne ledsagerne har be-grenset mobilitet. Vi har i denne rapporten brukt kunnskap om svømmetrekk til polarlomvi fra andre kolonier på Svalbard for å estimere hvilken tidsperiode, hvor stort antall og hvilket område man kan forvente å finne polarlomvi på svømmetrekk i Bellsundområdet. Bestandsanslagene viser at den totale hekkebestanden for sjøfugl i Bellsundområdet er i stør-relsesorden 250 000 individer og at den totale bestanden av gås er i størrelsesorden 17- 29 000 individer. Utredningsområdet har således et betydelig antall fugl og må anses som et viktig hekkeområde på Svalbard. De to store koloniene Midterhuken (150 000 individer) og Ingerborg-fjellet (74 000 individer) utgjør 85% av den totale sjøfuglbestanden i området. Videre er Eholmen (10 000 individer) og Bellsundhesten (6 000 individer) store kolonier. Polarlomvi er den mest tallrike sjøfuglarten med over 130 000 individer. Deretter følger alkekonge, krykkje og ærfugl med hhv. omlag 75 000, 30 000 og 9000 individer. Bestanden av kortnebbgås er mellom ca 12000 og ca 20000 individer, og at hvitkinngås er på mellom ca 5000 og ca 8000. Ærfugl og polarlomvi skiller seg ut ved at bestandene i Bellsundområdet utgjør hele 22 og 8% av de totale Svalbard-bestandene. Vurderingene for gåseartene viser også at bestandene av kortnebbgås og hvitkinngås utgjør mer enn 15% av Svalbard-bestandene. Alle de store sjøfuglkoloniene be-finner seg i de ytre delene av fjordsystemet. I forhold til skipstrafikk, er Bellsund det mest sårbare området. Bulkskipene som frakter kull fra Svea krysser dette området. Svalbard, Bellsund, Van Mijenfjorden, Reindalen, Braganzavå-gen, Van Keulenfjorden, fugl, sjøfugl, gjess, miljørisiko, bestandsanslag, mytebestander, svømmetrekk, bird, seabird, geese At the commencement of mining in Lunckefjell the permit from the Ministry of Climate and Environment set certain conditions Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS (SNSG). These conditions included a population estimate of (1) breeding and (2) moulting birds in Bellsund, Van Mijenfjorden, Reindalen and Braganzavågen. In addition, the conditions stated that (3) the swimming migration of auks should be described. Norwegian Institute for Nature Research (NINA ), in collaboration with the Norwegian Polar Institute (NP) was commissioned by SNSG to prepare a report that updated the status of knowledge in accordance with these terms. The opening of Lunckefjell implies further mining activity in Svea and a continuation of ship traffic to and from the shipping port of Svea. Potential shipping accidents and oil spills are part of the risks and birdlife in Bellsund, Van Mijenfjorden, coastal areas of Reindalen and Braganzavågen might be affected to a greater or lesser extent. Therefore, the focus of this report is on the species that are most relevant to such a risk situation, namely birds and geese. We have used updated data from the seabird database of NP and the GOOSEMAP database administered by NINA for breeding population estimates. For the moulting period, we have used data from a two-year project run by NP and SEAPOP, which has mapped the distribution and occurrence of moulting birds. Ducks and geese share the characteristic of replacing all the main flight feathers simultaneously (moulting) and therefore lose the ability to fly for a period of up to four weeks. We have therefore focused on ducks and geese when describing myth populations in this report. We also described the swimming migration of auks in this report. In Svalbard, the only auks undertaking a seasonal swimming migration is Brünnichs guillemots. While guillemot chicks are still flightless they jump from the nesting cliffs to the sea and they swim away from the colony accompanied by one parent, usually the male. There are large, important colonies of Brünnichs guillemots in Bellsund, and during the period in which hopping takes place guillemots will be especially vulnerable to any discharge from ship accidents since the chicks and the adult companions have limited mobility. In the present report we have used information about the swimming migration from other colonies in Svalbard to estimate the time period, the guillemot numbers and the areas where one would expect to find guillemots on the swimming migration in Bellsund. Population estimates show that the total breeding population of seabirds in Bellsund is on the order of 250,000 individuals and that the total population of geese is in the range of 17 to 29 000 individuals. The study area thus contains a significant number of birds and must be regarded as an important nesting area on Svalbard. The two large colonies Midterhuken (150,000 individuals) and Ingerborgfjellet (74,000 individuals) constitute 85 % of the total seabird population in the area. Furthermore Eholmen (10,000 individuals) and Bellsundhesten (6000 individuals) are also large colonies. Brünnichs Guillemot is the most abundant seabird species with more than 130,000 individuals. It is followed by the little auk, kittiwake and eider with approximately 75,000, 30,000 and 9,000 individuals, respectively. The population of pink-footed geese is estimated to be between about 12,000 and 20,000 individuals, and the barnacle goose number is between about 5000 and 8000. Common eiders and Brünnichs guillemots are exceptional in the sense that the numbers in Bellsund is 22% and 8% of the total Svalbard population numbers. The assessments for the goose species shows that populations of pink-footed geese and barnacle represents more than 15 % of the Svalbard populations. All the major seabird colonies are located in the outer parts of the fjord system. When considering shipping activity Bellsund is the most vulnerable area. Bulk vessels carrying coal from Svea crosses this area. In addition, a relatively large number of passenger vessels visit this area. The count of moulting birds conducted in August 2010 showed that the shallow waters along the coast throughout the fjord system is important for moulting eiders and geese. The largest concentrations of moulting eiders were in the outer parts of Bell Sound area. The majority of goose observations were however made deeper in the fjords. We have calculated that most guillemot chicks are expected to leave the bird cliffs and start the swimming migration about 26 July, and that most leave during the period 20 July - 2 August. These time estimates represent an average year, however the timing of breeding may vary between years. Not all chicks leave the colonies at the same time and we excpect that a significant number of chicks also leave after the 2 August. We estimate that guillemot chicks accompanied by their parent (father) use 2-3 days to leave the Bellsund area. Furthermore, we estimate that in an average year, nearly 25,000 guillemot chicks swim from colonies in Bellsund. In the event of shipping accidents and oil spills, environmental risks depend on the number of birds that are in the area affected by the spill. Seabirds may be distributed over large areas (functional areas) and densities and distributions can often be dynamic and unpredictable. Nevertheless, what we define as the vicinity of colonies (< 1-15 km from the colony) will usually have a high probability for large concentrations of seabirds. Therefore, it is appropriate to consider the location of the colonies and the size of colonies when assessing the environmental risks. At a short distance to the colonies and at large population sizes the vulnerability is high. When an oil spill occurs in these areas, the environmental risk will always be high. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.