Search

Interessen for islam og muslimer har vært økende siden terrorangrepet 11.sept 2001. Mediebilde har sjeldent vært til fordel for muslimer og islam som religion blir ofte forbundet med terror og krig. Tydeligst har disse holdningene blitt promotert i vestlige land, men misnøyen mot islam og muslimer er noe som har preget hele verdensbildet de siste tjue årene. Norge kan likevel sees på som et av de vestlige landene hvor det tok lengst tid å få etablert en debatt som var direkte rette mot norske muslimer. Denne oppgaven tar for seg starten av den norske isladebatten med det formålet å analysere diskursen som var med å forme debatten videre. Gjennom analyse av avisartikler som er direkte knyttet til muslimer i Norge, var analysen med på å gi en forståelse av hvordan språket gjorde rede for diskursen som videre bidro å forme det politiske landskapet slik vi kjenner det i dag. Denne forskningen tar for seg de syv første årene fra år 2000 fram til 2007. Den er med på å gi en oversikt over de mest relevante aktørene i debatten og hvordan de gjennom diskurs har bidratt til å definere den rollen norsk-islam har fått i det offentlige rom. Forskningsspørsmålet mitt er tilknyttet til det teoretiske rammeverket som er satt til denne oppgaven. Teoriene er hentet fra Talal Asads bok Formation of the Secualar (2003) der Asad tar for seg blant annet vestens forhold til islam og muslimer fra et historisk perspektiv. Asads teorier ble i denne oppgaven brukt i forhold til analysen av den norske islamdebatten. Der jeg har veid og evaluert nytten de har for den norske islamdebatten. I analysen av den norske islamdebatten benyttet jeg meg av Faircloughs Kritiske diskursanalyse. Faircloughs metodikk var et godt verktøy for å finne ut av hvordan diskurs former og blir formet av sosiale relasjoner. Faircloughs tilnærming har også fokus på maktrelasjonene som formes av diskursen. Blant mine hovedfunn i analysen av den norske islamdebatten var at det oppsto en ny gruppe muslimer som var mer tilpasset det som ble etterspurt fra konservative aktører på høyre siden av politikken. Disse funnen gjorde grunnarbeidet som jeg benyttet for å veie og evaluere mine funn i forhold til Asads teorier om muslimers plass i vestlige sekulære stater. Asads teorier viste seg både som nyttige og til tider upraktiske i forhold til å kunne danne et mer nyansert bilde av den norske islamdebatten.