Search

Bakgrunn: Multippel sklerose (MS) er en imunmediert demyeliniserende sykdom, og er den vanligste nevrologiske lidelsen blant unge voksne i Norge. Sykdommen kjennetegnes ved en inflammasjon av hvit eller grå substans i hjernen eller langs ryggmargen og kan føre til en demyelinisering av nervene, samt skade på selve aksonet. Dette kan føre til nedsatt signalføring gjennom nervene. Personer med MS opplever ofte nedsatt balanse og har høyere fallrisiko enn friske personer. Fysioterapi og trening av balanse og kjernestabilitet har tidligere vist å ha positiv effekt på balansen for personer med MS. Hensikten med studien var å se om en intervensjon der all trening av kjerne foregår i stående stilling kan ha effekt på balansen til personer med moderat MS. Metode: For å undersøke problemstillingen ble det brukt Single Subject Experimental Design (SSED), med et ABAA design. A er faser uten intervensjon og B er faser med intervensjon. Det var to deltakere i studien der en person hadde relapsing-remitting MS og en hadde primær progressiv MS. Ingen brukte hjelpemidler under gange til vanlig. Funksjonsnivået til deltakerne var forskjellig, der deltaker 1 hadde 3,5 EDSS score og deltaker 2 hadde 6,5 EDSS score. Effektmålene i studien var Trunk Impairment Scale Norsk versjon, mini-BESTest og timed 25-foot walk test. Det ble gjennomført seks baselinemålinger, fem målinger under intervensjon for deltaker 1 og fire for deltaker 2, tre målinger i første oppfølgingsfase og tre i andre oppfølgingsfase. I tillegg ble det fylt ut selvrapporteringsskjema der deltaker og behandlende fysioterapeut evaluerte endringer av balanse hver uke under intervensjonen. Intervensjonen besto av opp til 60 minutters trening, inkludert 10-15 minutter med oppvarming. Treningen hadde fokus på å aktivere kjernemuskulatur i stående sammen med bevegelse av over-, eller under ekstremiteten. Resultat: Deltaker 2 hadde signifikant effekt på Trunk Impairment Test Norsk Versjon og på mini-BESTest. Delelementet som hadde signifikant endring i mini-BESTest var dynamisk gange. Deltaker 2 og behandlende fysioterapeuts opplevelse av hans endringer, samsvarte med de signifikante endringene. Deltaker 1, som ikke hadde signifikante endringer, opplevde stor bedring ved selvrapportert balanse, noe som ikke samsvarte med testene. Konklusjon: Det var sprikende resultater mellom de to deltakerne. Studien viser at trening av kjernestabilitet kan bedre balansen hos personer med MS. Resultatene kan ikke generaliseres og mer sensitive tester bør vurderes for personer med høyt funksjonsnivå.

SAMMENDRAG Bakgrunn: Subarachnoidalblødning fra aneurismer er en livstruende tilstand som utgjør 3-5% av alle hjerneslag. Halvparten av de som overlever får varierende grad av svekkelser. Motoriske svakheter, funksjonsnedsettelser, kognitive svekkelser og atferdsendringer er vanlig. Fysioterapioppfølging baserer seg ofte på henvisning fra sykehus og fra kliniske kontroller som avdekker behov for intervensjoner. Disse funksjonsvurderingene gjøres ofte basert på observasjoner av pasienten i rommet og selvrapportering fra pasientene. Det er ikke funnet tidligere studier på samsvaret mellom selvrapportert og prestasjonsbasert fysisk funksjon hos disse pasientene. Hensikten med studien var å undersøke hvor godt samsvar det er mellom målemetodene, samt se om dette samsvaret påvirkes av kjønn, alder og pasientens kliniske tilstand etter lukking av blødningen. Metode: Det er gjennomført en tverrsnittstudie, med korrelasjonsanalyse og stegvis lineær regresjonsanalyse. 63 personer som hadde fått lukket en subarachnoidalblødning fra et aneurisme ved Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet ett år tidligere ble inkludert i studien. Det ble innhentet opplysninger om kjønn, alder, og klinisk tilstand etter lukking av blødningen (WFNS). Ved 12 måneders kontroll på sykehuset leverte pasientene inn et utfylt selvrapporteringsskjemaet, Short Form 36, og de ble testet ved fysisk prestasjonstest, HiMAT. Resultat: Analysene viser at det var signifikant korrelasjon (τ = 0.395) mellom selvrapportert og prestasjonsbasert fysisk funksjon hos dette utvalget. Det ble påvist vesentlige avvik på samsvaret, og at kjønn og alder påvirket samsvaret. De eldre kvinnene (over 62 år) overvurderer egen fysisk funksjon i økende grad ved stigende alder. Konklusjon: Funnene tyder på at det å bruke selvrapportering for å vurdere personers fysiske funksjonsnivå, kan gi store avvik i forhold til prestasjonsbasert måling, og at man bør bruke prestasjonsbasert måling der nøyaktig måling er viktig. Dette gjelder spesielt i kliniske settinger der man skal vurdere pasienters rehabiliteringsbehov etter en subarachnoidalblødning fra et aneurisme. Klinikere bør være klar over at det kan være store avvik i samsvaret mellom selvrapportert og prestasjonsbasert fysisk funksjon uansett alder og kjønn, og at kvinner tenderer til å overvurdere sitt fysiske funksjonsnivå. Nøkkelord: Subarachnoidalblødning, selvrapportert fysisk funksjon, prestasjonsbasert fysisk funksjon, Short Form 36, HiMAT, fysioterapi, tverrsnittstudie.

Bakgrunn: Caregiver Priorities and Child Health Index of Life with Disabilities (CPCHILD) er et foreldrebasert spørreskjema som ble utviklet som et sykdomsspesifikkt måleverktøy for å måle helserelatert livskvalitet (HRQL) i den hensikt å kunne evaluere ulike intervensjoner som barn med alvorlig grad av CP gjennomgår. Skjemaet er oversatt til norsk, men ikke undersøkt for validitet og reliabilitet. Hensikt: Vurdere test-retest reliabilitet av den norske versjonen av CPCHILD. Design: Metodedesign som undersøker test-retest reliabilitet. Metode: Deltakerne var foreldre av barn med CP, utvalgt delvis strategisk fra Cerebral Parese Oppfølgingsprogram (CPOP) registeret. Spørreskjemaene ble distribuert via post med cirka tre ukers mellomrom mellom test og retest. «Intraclass Correlation Coeffisient» (ICC 1.1 og ICC 3.1), Cohen’s kappa ble benyttet og beregning av«within-subject standard deviation» (sw) og «smallest detectable difference» (SDD) ble utført. Resultater og komklusjon:n=26. Studien viser varierende grad av test-retest reliabilitet av CPCHILD for barn med CP uavhengig av GMFCS-nivå. Total- og delscore viser meget høy eller høy grad av enighet(ICC > 0,77), mens majoriteten av de individuelle spørsmålene (82,5%) viser moderat eller lavere grad av enighet (k

Multiple sclerose er kronisk, inflammatorisk og demyeliniserende sykdom i nervesystemet. Et ofte rapportert symptom hos denne pasientgruppen er redusert gangfunksjon. En forbedring eller vedlikeholdelse av funksjonsnivå blir derfor ofte fokus i en fysioterapibehandling. Styrketrening er et av tiltakene som ofte settes inn, men overføringsverdien til ADL aktiviteter er ikke overbevisende. Neurac-metoden er en tilnærming som med prinsipper bak trening av maksimal styrke og er den som undersøkes om kan virke inn på gangen hos MS-pasienter. Designet for studien er SSED med et ABAA design. 2 pasienter ble inkludert (EDSS 3-6,5). TUG, DGI, 10MWT og RVGA ble brukt for å undersøke ulike aspekter ved gange. I løpet av studien ble 16 målinger utført. Behandlingen varte i 4 uker og gjennomført 3 ganger per uke. Pasient 1 bedret sin dynamiske balanse og adaptasjon i gange, samt tenderte til raskere gange. Pasient 2 bedret sin dynamiske balanse ut fra TUG, mens hadde signifikante resultater i 1.oppfølgingsfase ut fra DGI. Pasient 2 fikk ingen endring i ganghastighet.

Bakgrunn: Multippel Sklerose (MS) er en kronisk og kompleks autoimmun sykdom i sentralnervesystemet. Personer med MS har ulike funksjonsnivåer og sykdomsutvikling, men opp mot 85 % angir nedsatt balanse- og gangfunksjon som hovedproblemet. Hensikt: Grunnet heterogeniteten i sykdomsbildet er individuelt tilpasset fysioterapi nødvendig for denne pasientgruppen. Samtidig er det essensielt ved trening av gangfunksjonen til pasienter med MS å ha fokus på kjernestabilitet; muskulatur som er ansvarlig for å vedlikeholde stabilitet i ryggrad og bekken. Hensikten med dette studiet er derfor å undersøke om intensiv gruppebehandling med fokus på kjernestabilitet vil påvirke gangfunksjonen til personer med MS. Metode: Single Subject Experimental Design, med A-B-A-A-faser ble benyttet. A er faser uten behandling, og B er faser med behandling. Den første A er baseline, B er intervensjonsfasen og de to siste A – A er oppfølgingsfaser henholdsvis en og seks uker etter intervensjonen. Intervensjonen varte over fem uker, hvor deltagerne fikk tre behandlinger på 60 minutter per uke. Det var to deltagere med sekundær progressiv MS med moderate utfall i stabil fase. For å evaluere effekten av deres balanse og gangfunksjon ble 10 meter gangtest, Timed Up and Go, 2 minutter gangtest, Trunk Impairment Scale og Rivermead Visual Gait Assesment (RVGA) benyttet. Testene ble utført 17 ganger i løpet av studiets forløp; seks ganger ved baseline, fem ganger i intervensjonsfasen, tre ganger rett etter intervensjonsfasen og tre ganger seks uker etter intervensjonsfasen. Resultater: Både Deltager A og Deltager B fikk statistisk signifikante resultater på fem av testene under intervensjonsfasen. Begge deltagerne hadde også kvalitetsmessige bedringer ut fra RVGA. De vedlikeholdt eller bedret alle resultatene ved oppfølgingsfase 1 og 2. Konklusjon: Resultatene fra studien indikerer at intensiv gruppeintervensjonen med fokus på kjernestabilitet påvirker deltagerne sin gangfunksjon både når det gjelder hastighet, utholdenhet og kvalitet. Resultatene til dette studiedesignet kan derimot ikke benyttes for å si noe om generaliserbarhet, så det behøves større studier og randomiserte kontrollerte forsøk.

For personer med ryggmargskade er trening en viktig del av livet, fordi det har positiv innvirkning på funksjon. Sittebalanse er en viktig forutsetning for selvstendighet hos personer med RMS, men det er lite forskning på hvorvidt og hvordan trening påvirker sittebalansen. Hensikten med denne studien var å undersøke om en intensiv treningsmetode kan påvirke sittebalansen hos personer med RMS. To personer, med henholdsvis en komplett skade, nivå TH6 og en inkomplett skade, nivå C6, deltok i studien. Det ble benyttet Single-Subject Experimental Design, med A-B-B faser. A var en fase uten behandling (baseline), og B var intervensjonsfaser. Modified Functional Reach Test (mFRT), Trunk Impairment Scale (TIS), Developmental Activity Scale (DAS) og Patient`s Global Impression of Change (PGIC) skala ble benyttet for å evaluere ulike aspekter av deltakernes sittebalanse og trunkusstabilitet. Testene ble utført under baseline, og begge intervensjonene. Deltakerne fikk 4 timer daglig behandling, 5 dager i uken, i 2 påfølgende uker, etterfulgt av 2 uker uten behandling. Deretter fulgte 2 uker til med intensiv trening. Fokus var på vektbærende og funksjonelle øvelser samt stabilitet i ulike utgangsstillinger, gangtrening og styrketrening av over- og underekstremitet. Resultatene fra studien viste ingen klar endring av sittebalansen hos personer med RMS etter intensiv trening. Intervensjonen kan ha hatt positiv påvirkning av dynamisk balanse hos begge deltakerne, men denne forbedringen var bare til en side for hver deltaker i mFRT. For å evaluere effekt av denne typen behandling for personer med RMS, er det nødvendig med større, randomiserte kontrollerte og longitudinelle studier.

Summary This thesis evaluates how fat body mass (FBM) and lean body mass (LBM) influence bone mineral density (BMD) in total body, weight bearing and non-weight bearing parts of the skeleton. It is a cross-sectional study based on absorptiometry data from a large population based study (Tromsø V). The project involved an initial quality control of the data, and includes data from 1354 men and women aged 32-87 in 2001. The result shows that both FBM and LBM are independent predictors of BMD. One kilogram increase in LMB gives larger increase in BMD than one kilogram increase in FBM. Both have a positive influence on BMD in weight bearing parts (whole body and hips), whereas for non-weight bearing parts (forearm), only LBM is significant. This may indicate that the mechanical force generated by action of muscles have an additional effect on BMD other than the gravitational force from the body mass itself. The hip fracture incidence in the Norwegian population is among the highest in the world, and the proportion of elderly people in the population is increasing. Risk of fracture increases with age and it is a clear correlation between BMD and this risk. Improved knowledge of patterns and processes relevant for reducing the incidence rate is therefore important in order to improve public health. Keywords: Bone Mineral Density (BMD), distal forearm, total hip, total body, body mass, fat body mass (FBM, lean body mass (LBM), body composition, Dual-energy X-ray absorptiometry (DEXA), population study Sammendrag Tema for denne oppgaven er hvordan fett- og muskelmasse påvirker beintetthet (BMD) i vektbærende og ikke vektbærende deler av skjelettet. Det er en tverrsnittstudie basert på befolkningsundersøkelsen Tromsø V, og består av komplette data fra 1354 deltakere mellom 32-87 år i 2001. Dataene er innhentet med absorptiometri og kvalitetssjekking av DEXA-målingene var en del av oppgaven. Studien viser at både fett og muskulatur er selvstendige prediktorer for beintetthet, og at et kilos vektøkning i muskulatur gir en større økning i beintetthet enn et kilos økning i fett. For vektbærende deler av skjelettet (hel kropp og hofte) har både muskel- og fettmasse en positiv betydning for BMD, mens i ikke vektbærende deler (underarm) er det bare muskulatur som har betydning. En kan derfor tenke seg at muskulaturens krefter på skjelettet har betydning utover den vektbelastning som fett og muskelmasse sammen bidrar med i de vektbærende deler av skjelettet. Norge har blant verdens høyeste forekomst av hoftebrudd, og et økende antall eldre i befolkningen. Bruddrisiko øker med alderen og det er en klar sammenheng mellom BMD og bruddrisiko. Kjennskap til sammenhengene rundt brudd, og kunnskap om relevante tiltak for å redusere forekomsten, er derfor nyttig i et folkehelseperspektiv. Nøkkelord: Beintetthet (BMD), underarm, hofte, hel kropp, kroppsmasse, fettmasse, muskelmasse, kroppsmassesammensetning, absorptiometri, DEXA, befolkningsundersøkelse