Search

22. juli-kommisjonens rapport ble møtt med noe nær samstemt begeistring i media, fra høringsparter og i det politiske miljøet da den ble lansert i 2012. Rapporten framsto som grundig og ærlig, men etter nærlesing i enkelte politiog fagmiljøer ble det etter hvert avdekket noen klare analytiske svakheter. Kan en rapport være både god og dårlig på en gang, og betyr det noe? Svaret på begge spørsmålene er ja. Vårt utgangspunkt er å skille mellom de emosjonelle og de administrative behovene som oppstår etter en nasjonal katastrofe: terapeutisk sorgbearbeiding versus forvaltningspolitisk læring. Vår påstand er at slik kommer ett dilemma og ett paradoks til syne. Dilemmaet er at hvis en utredning skal fungere terapeutisk, kan den ikke samtidig inneha alle de kvalitetene som kreves av en treffsikker forvaltningspolitisk analyse. Paradokset er at rapportens terapeutiske suksess ga den en forvaltningspolitisk legitimitet dens analytiske kvaliteter ikke gjør den fortjent til. English summary The report of the public investigative commission was extremely well received by media, interest organizations and political bodies when released one year after the terrorist attacks of 22 July 2011. Upon closer reading, however, students of policing and public administration have argued that although meticulous and convincing in its depiction of events, it suffers from serious analytical deficiencies. How to make sense of this? Our point of departure is to distinguish between the emotional and the administrative needs that arise after a national disaster and trauma: Collective therapy versus administrative and political reform. Thus, a dilemma and a paradox emerge. The dilemma is that in order to work therapeutically and contribute to reconciliation, investigations of this kind must renounce analytical clarity somewhat. The paradox is that its therapeutic success conferred an administrative legitimacy on the report that its analytical deficiencies did not merit.