Search

Vi undersøkte hvorvidt graden av menneskelig påvirkning i skandinaviske ulvers oppvekstrevir kunne forklare noe av variasjonen i deres habitatvalg og områdebruk i forhold til menneskelig aktivitet og infrastruktur. Først testet vi hypotesen om oppvekstpåvirket habitatpreferanse (OPHP) ved etablering av eget revir, det vil si hvorvidt ulver under spredning var påvirket av egenskaper ved oppvekstreviret, deriblant faktorer relatert til menneskelig aktivitet, når de valgte å etablere seg i eget revir. Siden spredningsavstand kan ha en betydning for likhetsgraden mellom oppvekstrevir og etablert revir, og hanner ofte sprer seg lenger enn hunner, testet vi om spredningsavstand og kjønn kan være av betydning, og vi testet ulike metoder for å definere tilgjengelig habitat. Deretter testet vi hypotesen om OPHP ved ulvers habitatvalg innenfor det etablerte reviret, med to konkurrerende hypoteser: A) Ulver som er eksponert for høy grad av menneskelig aktivitet i oppvekstreviret vil senere unngå menneskelig aktivitet og infrastruktur innenfor sitt etablerte revir. B) Ulver som er eksponert for høy grad av menneskelig aktivitet i oppvekstreviret vil senere selektere for menneskelige strukturer i det etablerte reviret på grunn av en tilpasning eller habituering til menneskelig aktivitet. Vi fant at ulvetisper, og til en viss grad hanner, med kort spredningsavstand fra oppvekstreviret fortrinnsvis valgte å etablere revir i områder som lignet oppveksthabitatet, uavhengig av definisjonene på tilgjengelig habitat og habitatlikhet. Dette var ikke tilfellet for ulver som vandret over lengre avstander. Vi fant også svak men konsistent støtte for at ulvepar der tispa var oppvokst et område med stor grad av menneskelig aktivitet unngikk menneskelig påvirkning innenfor sitt etablerte revir. For hanner var dette mønsteret mindre tydelig. Noe av bakgrunnen for denne utredningen var en bekymring blant folk bosatt i ulveområder for om ulver som vokser opp i områder med stor grad av menneskelig aktivitet vil vise oppsøkende atferd overfor mennesker. Våre funn antyder derimot at ulver som er blitt eksponert for større grad av menneskelig påvirkning i oppvekstreviret muligens unngår nærhet til menneskelig bosetting og infrastruktur innenfor sine revir senere i livet. Metodene brukt i denne studien kan være nyttige for videre forskning på og forvaltningen av ulv i Skandinavia og andre steder, både for å vurdere om ulvenes respons på erfaring med menneskelig aktivitet endrer seg med eventuelle endringer i ulvebestanden eller menneskenes bosettingsmønstre, men også for å sammenligne ulvers respons i Skandinavia med andre deler av Europa der ulven er i ferd med å reetablere seg i områder med langt høyere befolkningstetthet. English: We investigated whether the degree of natal exposure to anthropogenic influences could explain some of the variation in the selection of habitat with regard to anthropogenic factors in Scandinavian wolves. In the first part of the study we tested whether anthropogenic influences in the natal habitat might affect the choice of a breeding territory. Because dispersal distance may influence habitat similarity between natal and established territories, and mammals often show male-biased dispersal, we investigated the importance of dispersal distance and sex, and we tested alternative methods for defining habitat availability. In the second part of the study we evaluated whether the natal habitat may affect the habitat selection of wolves within their established territories, and we tested two competing hypotheses. A) Wolves exposed to a high degree of human activity in the natal territory may avoid human-related features within their established territory. B) Wolves exposed to a high degree of human activity in the natal territory may select for human related features in the established territory because of a certain degree of adaptation or habituation to human activity. We found that female, and to a smaller degree male wolves with short dispersal distances established in natal-like habitat types, regardless of the definition of habitat availability and habitat similarity. This was not the case for wolves that dispersed longer distances. We also found weak but consistent statistical evidence that wolf pairs in which the female had dispersed from a natal territory with a high degree of anthropogenic influence tended to select areas further away from humans within their established territory. The effects of the natal territory of the males was less clear. Part of the background for this evaluation was a concern among people living in wolf areas that wolves growing up in areas with high anthropogenic influence would seek human activity. On the contrary, our results suggest that wolves that have been exposed to larger degrees of anthropogenic influence in the natal territory may avoid proximity to human settlements and infrastructure inside their established territories. Our methodological approach may be useful for the continued wolf research and management in Scandinavia and elsewhere, both for the monitoring of whether wolves’ response to exposure to humans changes following changes in the wolf population or in the patterns of human settlement, but also to compare the response of wolves in Scandinavia to those in other parts of Europe, in which wolves are recolonizing areas of much higher anthropogenic influence. Miljødirektoratet

Mål og metoder: Ulvestammen i Sverige og Norge er en felles skandinavisk bestand med utbredelse på tvers av riksgrensen. Årlige registreringer gjennomføres vinterstid i begge land. Miljødirektoratet og Naturvårdsverket har felles skandinaviske retningslinjer for bestandsovervåking av ulv og disse retningslinjene er brukt fra og med vinteren 2014-2015. Bestandsstørrelse, utbredelse og bestandsutvikling for ulvestammen i Skandinavia dokumenteres hovedsakelig ved å kartlegge antall ulverevir med familiegrupper, revirmarkerende par og antall valpekull i registreringsperioden fra 1. oktober til 31. mars. Antall ulver i Skandinavia vinteren 2018-2019 ble beregnet på samme måte som foregående vinter med en omregningsfaktor fra antall registrerte valpekull til antall individer. Bestandskartlegging gjennomføres i hovedsak ved sporing på snø, med påfølgende identifisering ved DNA-analyser av innsamlede ekskrementer, urin og hår. Informasjon fra radiotelemetri, andre forskningsdata og døde ulver brukes også når slik informasjon er tilgjengelig. Länsstyrelsene i Sverige og Høgskolen i Innlandet i samarbeid med Statens Naturoppsyn (SNO) i Norge er ansvarlige for gjennomføring av feltarbeidet. De kontrollerer også i felt de mange rapportene om spor og andre observasjoner av ulv som blir meldt fra allmennheten. Antall familiegrupper og revirmarkerende par: Vinteren 2018-2019 ble totalt 40 familiegrupper av ulv dokumentert i Skandinavia, hvorav 28 i Sverige, seks i Norge og seks med tilhold på begge sider av riksgrensen. Totalt ble 28 revirmarkerende par påvist, hvorav 18 ble funnet i Sverige, fem på tvers av riksgrensen og fem i Norge. Etter fordeling av de totalt 10 grenserevirene med halvparten til hvert land ble det påvist i alt 31 familiegrupper og 20,5 revirmarkerende par i Sverige, mens Norge hadde totalt 9 familiegrupperog 7,5 revirmarkerende par av ulv. Antall ynglinger For 2018 ble det dokumentert 38 ynglinger av ulv i Skandinavia i registreringsperioden (1. oktober-31. mars), hvorav 27 valpekull i helsvenske revir, fem i helnorske revir og seks i revir på tvers av riksgrensen mellom Sverige og Norge. Bestandsstørrelse: Med samme metode som ble brukt i fjor ble det for vinteren 2018-2019 beregnet en bestand på 380 (95% CI = 300-494) ulver i Skandinavia. Delbestanden i Sverige, inklusivt halvparten av grenserevirene, ble ved samme metode beregnet til 300 (95% CI = 237-390). Beregningsmetoden er basert på antall kull med årsvalper vinterstid og inkluderer både levende og døde ulver gjennom hele registreringssesongen. For den mindre norske delbestanden, inklusivt ulver i grenserevir, er målsettingen fortsatt å registrere alle individer i felt. Medregnet halvparten av de 40-41 ulvene som ble dokumentert med tilhold på begge sider av riksgrensen ble 84-87 ulver påvist i norsk delbestand. Genetikk: En tidligere kjente finsk-russisk ulvetispe hadde fortsatt tilhold innenfor ulvebestandens yngleområde og ble dokumentert som mor til et nytt valpekull født i 2018 (Örebro län). Tre ny finsk-russiske ulver ble påvist i i nord i Skandinavia utenfor ulvenes reproduksionsområde vintersesongen 2018-2019. To ble skutt ved skadefelling i Finnmark høsten 2018 og én ble dokumentert ved sporing i Norrbottens län i april 2019. Totalt 12 avkom ble dokumentert (F1) etter fem tidligere kjente finsk-russiske ulver, hvorav fem var revirmarkerende ulver i familiegrupper eller par. Den gjennomsnittlige innavlskoeffisienten, som reflekterer innavlsnivået i den skandinaviske ulvestammen, ble beregnet til 0,25 for vinterens registrerte familiegrupper, en svak økning i forhold til i fjor. Monitoring goals and methods: Wolves in Sweden and Norway are members of a joint cross-boundary Scandinavian wolf population. In both countries, the wolf population is being monitored each winter. The Swedish Environmental Protection Agency and the Norwegian Environment Agency have joint Scandinavian guidelines and instructions for monitoring of wolves; these guidelines have been used since winter 2014-2015. Numbers, distribution and trends in the wolf population in Scandinavia are primarily determined through a survey of family groups, scent-marking pairs and reproductions during 1 October - 31 March. The survey of wolves is done mainly through snow-tracking and DNA-analyses of scats, urine and hair. Information from GPS-collars, other research data and dead wolves are used when available. The County Administrative Boards in Sweden and the Norwegian Nature Inspectorate (SNO) together with Inland Norway University of Applied Sciences in Norway are responsible for collecting field data. They also confirm reports of tracks and other observations by the public. For the wolf monitoring, contributions from the public are very important. Number of family groups and scent-marking pairs: During winter 2018-2019, 40 family groups were documented in Scandinavia; 28 within Sweden, six across the Norwegian-Swedish border and six within Norway. 28 territorial pairs were confirmed; 18 within Sweden, five across the border and five within Norway. Population size: Using the same method as last winter and based on the number of reproductions, Scandinavian wolf numbers were estimated to 380 (95% CI = 300-494). The Swedish sub-population was estimated to 300 wolves (95% CI = 237-390), including half of the cross-boundry wolves. The calculation includes both alive and dead wolves during the monitoring period. The smaller Norwegian population was counted directly in the field. Including half of the 40-41 cross-boundary wolves, a total of 84-87 wolves were counted in Norway. Genetics: One previously known Finnish-Russian female wolf was still resident within the populations breeding range (Örebro County), where she raised a F1-litter of pups born in 2018. Three new Finnish-Russian immigrant wolves were confirmed in Scandinavia, all outside the breeding range. Two during autumn 2018 in Northern Norway (Finnmark County) and one during spring 2019 in Northern Sweden (Norrbotten County). In addition, 12 older F1 offspring from five known Finnish-Russian immigrants were confirmed in Scandinavia, including five F1 as scent-marking adults in family groups or pairs. The estimated average inbreeding coefficient in family groups was 0.25 this winter, a slight increase compared to last years monitoring season.

Sammendrag: Ulvestammen i Sverige og Norge tilhører en felles skandinavisk bestand med utbredelse på tvers av riksgrensen. Årlige tellinger utføres vinterstid over hele den skandinaviske halvøya. Begge land bruker samme overvåkingsmetodikk, basert på snøsporing og DNA-analyser. I Sverige er länsstyrelsene ansvarlige for innsamling av feltdata (snøsporing og DNA prøver) i de respektive län, mens Viltskadecenter (SLU) ved Grimsö forskningsstasjon er ansvarlig for nasjonal kvalitetssikring mht. koordinering, utredning og sammenstilling av länsstyrelsenes ulveregistreringer. I Norge er ulvebiologer fra Høgskolen i Hedmark i samarbeid med en genetiker fra Rovdata (NINA, Trondheim) og Statens Naturoppsyn (SNO) ansvarlige for gjennomføringen av overvåkingsprogrammet. Videre er det etablert et Fennoskandisk samarbeid med Finland. Publikum rapporterer også inn sine observasjoner og bidrar således til den årlige overvåkingen av den Skandinaviske ulvebestanden. Beregningen av antall ulver totalt for Skandinavia vinteren 2011-2012 var i hovedsak basert på snøsporing og DNA-analyser av innsamlede ekskrementer og hår. Informasjon fra radiotelemetri, andre typer forskningsdata (SKANDULV) og døde ulver ble også benyttet når slike data var tilgjengelige. Vinteren 2011-2012 ble totalt 33 ulveflokker og 27-28 revirmarkerende par registrert i Skandinavia. Yngling ble bekreftet i 28 av de 33 flokkene. Tre av flokkene, alle med valper, og to revirmarkerende par hadde hele reviret sitt i Norge. Fire flokker, hvorav tre med valper, og 3-4 revirmarkerende par hadde tilhold på tvers av riksgrensen. I Sverige ble det registrert 26 flokker, hvorav 22 med valper, og 22 revirmarkende par. Fem territorier med andre stasjonære ulver ble også registrert. Bestandsstørrelsen i Skandinavia ble beregnet til mellom 260 og 330 ulver, som er uendret i forhold til fjorårets bestandstall på 289 – 325 ulver. Gjennom det siste tiåret har bestanden hatt en gjennomsnittlig årlig tilvekst på 14 %, og ingen vesentlige endringer i tilveksttakt er registrert. I løpet av perioden 2000-2011 har bestanden økt fra 16 til 60 flokker og par. Den tidligere reproduserende finsk-russiske hannen i Kynnareviret ble ikke påvist i løpet av vinteren, og lenge var det også uklart om immigranten som har ynglet i Galvenreviret 2008-2010 fortsatt var i live. Helt på tampen av sporingssesongen ble han imidlertid funnet og det viste seg at han hadde slått seg ned i et nytt revir sammen med ei datter av Kynnahannen. Dette er den første koblingen mellom de to innvandrerfamiliene, og er fra et genetisk ståsted en svært gunstig parsammensetning. Dessuten var avkom fra de to nevnte immigrantene (såkalte F1) involvert i hele 8 av totalt 28 ynglinger i Skandinavia i 2011 (29 %). Ytterligere en god del (5-6) F1-etableringer ble registrert vinteren 2011/2012, slik at potensialet for F1-ynglinger var enda større i 2012 enn i 2011. Alle disse parene er av uvurderlig betydning med tanke på å redusere det høye innavlsnivået i den skandinaviske ulvestammen. I Finland ble 14 helfinske flokker registrert, mens 10 flokker hadde grenseoverskridende revir mellom Finland og Russland. I tillegg ble totalt 8-16 revirmarkerende par registrert i Finland og langs grensen mot Russland. Summary: The wolves in Sweden and Norway are members of a joint Scandinavian wolf population, though the majority of the population is found in Sweden. Annual census is performed during winter throughout the Scandinavian Peninsula using similar census methods in both countries. In Sweden, the County administrative boards are responsible for collection of field data (snow-tracking and DNA samples) whereas the Wildlife Damage Center (VSC) at Grimsö Research Station is responsible for evaluating and summarizing the results of the wolf monitoring. In Norway, wolf biologists at Hedmark University College and a geneticist at Rovdata (Trondheim) in cooperation with the Norwegian Nature Inspectorate (SNO) are responsible for the monitoring programme. Furthermore, Fennoscandian cooperation is established with Finland. A large number of people from the public, including semi-domestic reindeer owners and local residents within wolf range, also report observations, thereby participating in the nationwide, annual monitoring of wolves. This winter’s estimate of the number of wolves in Scandinavia was mainly based on snow tracking and DNA-analysis of collected scats. When available, radio-telemetry data, other research data (SKANDULV) and information on dead wolves were also used. A total of 33 packs and 27-28 scent-marking pars were found during the census 2011/2012. Wolf reproduction was confirmed in 28 of the 33 packs. Three packs (all including pups) and 2 scent-marking pairs were located in Norway, 4 packs (3 with litters born) and 3-4 scent-marking pairs were located across the Swedish-Norwegian border, and 26 packs (litters born in 22) and 22 scent-marking pairs were located in Sweden. Five territories with “other resident wolves” were also found. The total wolf population size in Scandinavia during the 2011-2012 winter was estimated to be between 260 and 330 wolves.. For the total population, no significant changes in growth rate have been detected for the last 10 years (mean growth rate; 14 %). During the period 2000-2011, the population has increased from 16 to 60 packs and pairs. The earlier reproducing Finnish-Russian male in Kynna was not identified during last winter’s monitoring. Also, it was not clear whether the immigrant that has reproduced in Galven 2008-2010 still was alive. However, by the end of the season he was found and it turned out that he had established partnership with a daughter of the late Kynna male. This is the first time partnership is established between the two immigrant families, which from a genetic point of view is invaluable. Offspring from the two immigrants (so-called F1) was involved in 8 of totally 28 reproductions in Scandinavia in 2011 (29 %). Moreover, 5-6 new F1-establishments were registered during winter 2011/2012, so that the potential for F1-reproductions was even higher in 2012 compared to 2011. All these pairs are highly important in order to reduce the high level of inbreeding in the Scandinavian wolf population. In Finland, during the winter 2011-12, a total of 14 packs with territory boundaries exclusively in Finland were confirmed. Also, 10 packs had territories across the Finnish-Russian border. In addition, a total of 8-16 resident wolf pairs were confirmed in Finland and along the Finnish-Russian border. Oppdragsgiver: Rovdata (NINA), Norge og Naturvårdsverket, Sverige

Norsk: Målsettingen med bestandsovervåkingen av ulv vinteren 2010-2011 var å utrede antall, utbredelse og ynglinger av flokker, par og andre forekomster av ulv på den skandinaviske halvøya, for deretter å presentere dette i en felles utarbeidet rapport. I Sverige har länsstyrelsene fra og med 2002-2003 hatt ansvaret for registreringer av ulv i de respektive län, mens Viltskadecenter (SLU) har ansvaret for nasjonal kvalitetssikring mht. koordinering, utredning og sammenstilling av länsstyrelsenes ulveregistreringer. Som tidligere har Høgskolen i Hedmark hatt ansvaret for å koordinere og kvalitetssikre kartleggingen av flokker, par og andre stasjonære ulver i Norge innenfor rammene av det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt (Rovdata, NINA), mens Statens naturoppsyn (SNO) har hatt ansvaret for kartlegging av ikke-stasjonære dyr. Det er samarbeidet med Finland om felles bestandsovervåking av ulveflokker for hele Norden. Et stort antall personer og mange organisasjoner har bidratt med opplysninger om ulveforekomster. De fleste opplysninger har kommet fra länsstyrelser, fylkesmenn, jegere, grunneiere, Svenska Rovdjursföreningen, media eller direkte fra tilfeldige observatører. Sammenstillingen bygger hovedsakelig på funn av spor og sporing på snødekket mark og DNA-analyser, men andre metoder som radiotelemetri er også tatt i bruk. Majoriteten av de rapporterte meldingene om ulv er kvalitetssikret ved hjelp av sporkontroller og sporinger i felt. Alle registrerte ulveforekomster er klassifisert som tilhørende én av fire kategorier: 1) familiegrupper (flokker), 2) revirmarkerende par, 3) andre stasjonære eller 4) andre ulver. Det totale antall ulver i Skandinavia som er presentert i denne rapporten er basert på opplysninger registrert i perioden 1. oktober 2010 til 28. februar 2011. Totalantallet er presentert som et intervall der minimumsantallet er basert på opplysninger som er kontrollert i felt av erfarne ulvesporere, mens det i maksimumsantallet også er inkludert mer usikre meldinger om ulveforekomster. Totalt i Skandinavia ble det ved disse metoder konkludert med minst 289 og maksimalt 325 ulver i vintersesongen 2010- 2011. Av disse var 183-189 ulver fordelt på 31 familiegrupper og 57-61 ulver fra 27-30 revirmarkerende par. Flest ulver (235-266) hadde helsvensk tilhold, fordelt på 149-154 dyr i 25 familiegrupper, 43-44 dyr i 20-22 revirmarkerende par, 4 andre stasjonære ulver og 39-64 dyr i kategorien ”andre ulver”. I Norge ble det registrert 32-34 ulver helnorsk tilhold, hvorav 18-19 i 3 familiegrupper, 8 i revirmarkerende par, én ulv i kategorien ”andre stasjonære” og 5-6 dyr i kategorien ”andre ulver”. I tillegg hadde 22-25 ulver tilhold i 6-7 grenserevir delt mellom Sverige og Norge. I 2010 ble 25 valpekull bekreftet født i helsvenske revir, 3 ynglinger ble dokumentert i grenserevir og 3 kull ble påvist med fullstendig tilhold i Norge. To finsk-russiske hannulver fikk begge sitt tredje valpekull i 2010, ett i Sverige (Galven) og ett i Norge (Kynna). I Finland ble 19 familiegrupper med totalt 107-112 ulver påvist vinteren 2010-2011, hvorav 11 flokker med tilhold på tvers av finsk-russisk riksgrense. De resterende 8 flokkene med til sammen 48 ulver hadde revir innenfor landets grenser. Alle helfinske flokker var utbredt i søndre halvdel av Finland, sør for tamreinområdet. English: The wolves in Sweden and Norway are members of a joint Scandinavian wolf population. In a combined Swedish-Norwegian monitoring project, wolves on the Scandinavian Peninsula were located and counted during the winter of 2010-2011. In Sweden, County administrative boards perform the fieldwork and collection of field data (snow-tracking, DNA-samples), whereas the Wildlife Damage Center (VSC) at Grimsö Research Station was responsible for evaluating and summarizing the results of the wolf monitoring. In Norway, wolf biologists at Hedmark University College and a genetist at Rovdata (Trondheim) in cooperation with the Norwegian Nature Inspectorate (SNO) were responsible for the monitoring of resident and non-resident wolves, respectively. Furthermore, cooperative wolf pack monitoring has been carried out in Fennoscandia in collaboration with Finland. A large number of volunteers and organizations such as hunting associations in both countries and the Swedish Carnivore Association also report observations and participate in wolf monitoring activities. The estimated number of wolves in Scandinavia is mainly based on long distances of ground tracking on snow, but also by DNA-analysis and radio-telemetry. The estimate was restricted to the period of October 1, 2010 – February 28, 2011. To guarantee the quality of the reports used, the majority have been checked in the field by the project, or by other personnel with experience of ground tracking wolves on snow. Wolves were classified as 1) family groups (packs), 2) scent-marking pairs, 3) other resident wolves, or 4) other wolves. The results were presented as minimum-maximum numbers where the minimum was exclusively based on confirmed field-checked reports, while the maximum also included other reports. A total of 289-325 wolves were estimated on the Scandinavian Peninsula during the 2010-2011 winter. Among these, 31 packs included 183-189 wolves, and 57-61 wolves belonged to 27-30 scent- marking pairs. The majority of the wolves (235-266) were located in Sweden, of which 149-154 were members of 25 packs, 43-44 lived in 20-22 scent-marking pairs, 4 were classified as “other resident wolves”, and 39-64 were classified as “other wolves”. Of the 32-34 wolves restricted to Norway, 18-19 were members of 3 packs, 8 were scent-marking pair members, one was classified as “other resident wolves”, and 5-6 were classified as “other wolves”. Another 22-25 resident wolves lived in 6-7 packs or scent-marking pairs in territories covering areas on both sides of the Swedish-Norwegian border. Successful reproduction in spring 2010 was confirmed in 31 of the Scandinavian wolf territories. Among these, 25 litters were born in Sweden, 3 litters were born in transboundary packs, and 3 litters grew up in Norway. In 2010, two Finnish-Russian male wolves reproduced for the third time, one litter in Sweden (the Galven territory) and one in Norway (the Kynna territory). In Finland, during the winter 2010-11, a total of 48 wolves in 8 packs were estimated to have exclusively Finnish territories. In addition 59-64 wolves were pack members within 11 territories across the Finnish-Russian border. Rovdata (NINA), Norge og Naturvårdsverket, Sverige