Search

Framstad, E., Austrheim, G., Evju, M., Johansen, L., Kolstad, A., Lyngstad, A., Olsen, S.L., Prestø, T., Vandvik, V., Vange, V. & Velle, L.G. 2022. Avgrensing og inndeling av terrestriske hovedøkosystemer i arbeidet med økologisk tilstand. NINA Rapport 2169. Norsk institutt for naturforskning. Formålet med denne rapporten er å drøfte hvordan terrestriske hovedøkosystemer kan avgrenses fra hverandre og eventuelt inndeles i underenheter, for å komme fram til en typologi som kan egne seg ved vurdering av økologisk tilstand. Typologien bør også kunne være grunnlag for utvikling av økosystemkart til bruk i naturregnskap og for andre forvaltningsbehov. Typologien skal være konsistent med inndelingen i hovedøkosystemer gitt i Norges handlingsplan for naturmangfold (Natur for livet) og skal bygge på arbeidet med fagsystemet for økologisk tilstand. Videre må typologien ta hensyn til Klima- og miljødepartementets naturstrategi for våtmark. For å oppfylle EUs kommende krav til rapportering om naturregnskap må typologien også være konsistent med Eurostats foreslåtte økosysteminndeling på øverste nivå. Drøftingen har hovedvekt på hovedøkosystemene våtmark, semi-naturlig mark og naturlig åpne områder under skog-grensa, men omfatter også avgrensing av disse mot andre hovedøkosystemer. Avgrensingen av hovedøkosystemer i Natur for livet og ulike deler av arbeidet med økologisk tilstand varierer for en del av hovedøkosystemene. Ulikhetene omfatter dels om tresatt våtmark og semi-naturlig mark er tilordnet skog eller ikke, om fjell kun omfatter naturlig fastmark eller også inkluderer andre økosystemer over skoggrensa, og i hvilken grad det skilles mellom naturlige og semi-naturlige åpne områder under skoggrensa. Hittil er sterkt endrete åpne økosystemer (inkludert dyrket mark og natur i byer/tettsteder) ikke inkludert i vurderingene av økologisk tilstand. Eurostats foreslåtte hovedenheter avviker en del fra norske hovedøkosystemer, spesielt ved at åpen fastmark skilles i grasmark, hei og mark med ingen/lite vegetasjon (samt byer/annen ‘kunstig’ mark og dyrket mark). Eurostats inndeling skiller ikke mellom økosystemer over og under skoggrensa, men skiller ut en egen kystenhet for strender, sanddyner og kystvåtmark. Rapporten viser sammenfall og avvik for de ulike økosysteminndelingene ut fra hvilke hovedtyper i Natur i Norge (NiN) de dekker. Enhetene i en økosystemtypologi for bruk i naturregnskap må kunne kartlegges fullstendig for hele landet, der hver arealenhet kun tilordnes én økosystemtype. For vurdering av økologisk tilstand er slike kart i utgangspunktet ikke nødvendig, men noen typer av tilstandsindikatorer trenger presise økosystemkart som grunnlag for relevante data. Det er gjort flere forsøk på å utvikle kart for hovedøkosystemer eller enheter i NiN-systemet, basert på eksisterende kartdata, data fra fjernmåling eller modellerte data for miljøegenskaper. Ingen eksisterende kartdata dekker hovedøkosystemene på en tilfredsstillende måte. Flere tilnærminger med bruk av fjernmålingsdata og modellering virker lovende, men eksisterende bakkesannheter er utilstrekkelige. Særlig er det utfordrende å skulle skille ut ulike typer av åpen mark, samt tresatt våtmark og semi-naturlig mark. Rapporten går detaljert gjennom ulike økosysteminndelinger for våtmark, semi-naturlig mark og åpne områder under skoggrensa og viser sammenfall og avvik mellom de enkelte inndelingene. Alle disse hovedøkosystemene har felles utfordringer knyttet til heldekkende landsomfattende kartlegging ved at mange av underenhetene utgjør liten arealandel og ofte finnes som små frag-menterte forekomster. I tillegg er det vanskelig å skille tresatt våtmark og semi-naturlig mark fra skog og åpen semi-naturlig mark fra naturlig åpne områder ved hjelp av fjernmåling. For å imøtekomme behovene for både vurdering av økologisk tilstand og utvikling av økosystemkart foreslås en hierarkisk typologi for terrestriske økosystemer. Denne er konsistent med inndelingen i hovedøkosystemer i Natur for livet, men har et pragmatisk utgangspunkt knyttet til muligheten for heldekkende landsomfattende kartlegging. Typologien er basert på hovedenheter for skog, åpen våtmark, åpen fastmark og varig is og snø. Disse kan deles videre inn i enheter for skog på henholdsvis fastmark og våtmark, enheter for henholdsvis ferskvanns- og saltvanns-påvirket åpen våtmark, samt enheter for engpreget, heipreget og ikke/lite vegetert åpen fastmark. Engpreget og heipreget åpen fastmark kan deles videre inn i naturlig og semi-naturlig mark. Dyrket mark og natur knyttet til byer og andre nedbygde arealer, kan skilles ut ved bruk av dagens kartgrunnlag. Fjell kan avgrenses som arealer over skoggrensa, enten bare som naturlig fastmark eller med tillegg av semi-naturlig fastmark, våtmark og is/snø. Tilsvarende kan kysttyper defineres ved avstand fra kyst og andre skjematiske kriterier. Dette vil gi en økosystemtypologi som er konsistent med både inndelingen i Natur for livet og Eurostats inndeling på øverste nivå. Den kan også brukes som avgrensing av hovedøkosystemer i fagsystemet for økologisk tilstand, med de overordnete enhetene skog, fjell, våtmark, semi-naturlig mark og naturlig åpne områder under skoggrensa. Økologisk tilstand må imidlertid også vurderes for de foreslåtte underenhetene i typologien dersom vurderingene skal være konsistente med de ulike inndelingene for Natur for livet, fagsystemet og Eurostat. Den foreslåtte økosystemtypologien vil ikke være helt konsistent med NiNs typesystem, ved at tresatt semi-naturlig mark ikke kan skilles fra skog hvis kronedekningen er tilstrekkelig tett. Den forutsetter også at de underliggende enhetene, spesielt henholdsvis naturlig og semi-naturlig åpen mark, kan kartlegges over hele landet. Det er neppe mulig å komme fram til en typologi som både kan være grunnlag for et heldekkende økosystemkart (kompatibelt med Eurostats inndeling) og som kan skille ut spesifikke deler av naturlige og semi-naturlige områder, inkludert slik tresatt mark. Følgelig kan det være behov for å vurdere økologisk tilstand for enkelte enheter som ikke inngår som enheter i den hierarkiske typologien. Slike separate vurderinger må bygge på kunnskap om disse enhetenes forekomster, der tilstanden til forekomstene vurderes basert på relevante data eller ved en kvalitativ ekspert-vurdering. Slike spesialvurderinger for utvalgte økosystemer kan gjøres konsistent med fagsystemets rammeverk, men vil medføre avvik i økosysteminndelingen sammenliknet med den foreslåtte typologien, og det vil gi noen utfordringer ved aggregering av vurderinger for underenheter til vurdering for hele hovedøkosystemet. Framstad, E., Austrheim, G., Evju, M., Johansen, L., Kolstad, A., Lyngstad, A., Olsen, S.L., Prestø, T., Vandvik, V., Vange, V. & Velle, L.G. 2022. Delimitation and classification of terrestrial main ecosystems for assessments of ecological condition. NINA Report 2169. Norwegian Institute for Nature Research. The purpose of this report is to discuss how main terrestrial ecosystems can be delimited from each other, and possibly may be divided into subunits, to develop a typology that may be suitable for assessing ecosystem condition. The typology should also be a basis for the development of ecosystem maps for use in ecosystem accounting and for other management needs. The typology shall be consistent with the classification into main ecosystems given in the Norwegian Action Plan for Biodiversity (Nature for Life) and shall build on previous work on the system for ecosystem condition. Furthermore, the typology must consider the nature strategy for wetlands of the Ministry of Climate and Environment. To meet the EU's forthcoming requirements for reporting on ecosystem accounting, the typology must also be consistent with the highest level of Eurostat's proposed ecosystem classification. The discussion focuses on the main ecosystems wetlands, semi-natural ecosystems, and naturally open ecosystems below the forest limit, but also includes delimitation of these ecosystems towards other main ecosystems. The delimitation of main ecosystems in Nature for Life and different parts of the work on ecosystem condition varies for some of the main ecosystems. The differences partly include whether wooded wetlands and semi-natural ecosystems are assigned to forests or not, whether mountains include only natural non-wetland ecosystems or also other ecosystems above the forest limit, and the extent to which a distinction is made between natural and semi-natural open ecosystems below the forest limit. So far, highly altered open ecosystems (including cultivated land and nature in cities/towns) are not included in ecosystem condition assessments. Eurostat's proposed main units deviate somewhat from Norwegian main ecosystems, in particular by separating open land into grassland, heathland and sparsely vegetated ecosystems (besides cities/other artificial land and cultivated land). Eurostat's classification does not distinguish between ecosystems above and below the forest limit, but distinguishes a separate coastal unit for beaches, dunes and coastal wetlands. This report shows commonalities and deviations for the various ecosystem classifications based on which main types in Nature in Norway (NiN) they cover. For use in ecosystem accounting for the whole country, it must be possible to map completely all units in an ecosystem typology, where each unit of land is assigned only one ecosystem type. In principle, such maps are not necessary for assessment of ecosystem condition, but some types of condition indicators need precise ecosystem maps as a basis for relevant data. Several attempts have been made to develop maps for main ecosystems or units in the NiN system, based on existing map data or data from remote sensing and other spatially comprehensive data sources. No existing map data adequately covers the main ecosystems. Several approaches with the use of remote sensing data etc. are promising, but existing ground truths are insufficient. It is particularly challenging to distinguish different types of open ecosystems, as well as wooded wetlands and semi-natural ecosystems from forests. This report describes in detail the different ecosystem divisions applied for wetlands, semi-natural ecosystems and open ecosystems below the forest limit, and documents commonalities and deviations between the various divisions. All these main ecosystems have common challenges related to comprehensive nationwide mapping, in that many of the subunits cover a small total area and are often found as small, fragmented units. In addition, it is difficult to distinguish wooded wetlands and semi-natural ecosystems from forests, and open semi-natural ecosystems from naturally open ecosystems using remote sensing etc. To meet the needs for both ecosystem condition assessment and ecosystem map development, a hierarchical typology of terrestrial ecosystems is proposed. This is consistent with the main ecosystems listed in Nature for Life but is a pragmatic approach related to the possibility of comprehensive nationwide mapping. The typology is based on main units for forest, open wetland, other open ecosystems, and persistent ice and snow. These may be further divided into units for forests on wetland and non-wetland, units for freshwater and saltwater-dominated open wetlands, as well as units for grassland, heathland and sparsely vegetated ecosystems. Open grassland and heathland can be further divided into natural and semi-natural ecosystems. Cultivated land and nature associated with cities and other built-up areas can be separated out using current map data. Mountains can be delimited as areas above the forest limit, covering either just non-wetland or including also semi-natural ecosystems, wetlands and ice/snow. Similarly, coastal types can be defined by distance from the coast and other schematic criteria. This will provide an ecosystem typology that is consistent with the classification in Nature for Life and Eurostat's top-level classification. It can also be used as a delimitation of main ecosystems in the system for ecosystem condition assessment, with main units of forests, mountains, wetlands, semi-natural ecosystems, and naturally open ecosystems below the forest line. Ecosystem condition should also be assessed for the sub-units of the proposed typology, to be consistent with the various typologies of Nature for Life, the previous ecosystem condition assessments, and Eurostat. The proposed ecosystem typology is not entirely consistent with NiN, in that wooded semi-natural ecosystems cannot be separated from forest if the crown cover is sufficiently dense. It also assumes that the underlying units, especially the distinction between natural and semi-natural open ecosystems, can be mapped for the whole country. It is probably not possible to derive a typology that can both form the basis for a comprehensive ecosystem map (compatible with Eurostat's classification) and that can separate out specific parts of natural and semi-natural ecosystems, including those with tree cover. Consequently, there may be a need to assess the ecosystem condition of some units that are not included in the hierarchical typology. Such special assessments must be based on knowledge of known occurrences of the units in question, where the condition is assessed on the basis of relevant data or as a qualitative expert assessment. Such special assessments for selected ecosystems may be consistent with the framework for ecosystem condition assessments but will result in some deviations for the ecosystem delimitations compared to the proposed typology, and some challenges when aggregating assessments for sub-units up to the main ecosystems.

Skjøtselsplanen gir faglige anbefalinger for restaurering og skjøtsel av den sterkt trua naturtypen kystlynghei på Nordstøya i Harstad kommune basert på en samlet vurdering av lokalitetens økologiske tilstand og verdi. Grunnlaget for disse verdiene ble fastlagt gjennom feltbefaring og intervjuer med grunneier og de som har beitedyr i området. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av naturtypen. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten. Vedlegg 3 og 4 går kort gjennom bosetningshistorie og tidligere arealbruk i området og den nordlige landsdelen ellers, med hovedvekt på utnyttelse av røsslyng til fôr.

Skjøtselsplanen gir faglige anbefalinger for restaurering og skjøtsel av den sterkt trua naturtypen kystlynghei på Vågsøya i Ørlandet kommune basert på en samlet vurdering av lokalitetens økologiske tilstand og verdi. Grunnlaget for disse verdiene ble fastlagt gjennom feltbefaring og intervjuer med grunneier og de som har beitedyr i området. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av naturtypen. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten.

Skjøtselsplanen gir faglige anbefalinger for restaurering og skjøtsel av den sterkt trua naturtypen kystlynghei på Utsetøya i Hitra kommune basert på en samlet vurdering av lokalitetens økologiske tilstand og verdi. Grunnlaget for disse verdiene ble fastlagt gjennom feltbefaring og intervjuer med grunneier og de som har beitedyr i området. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av naturtypen. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten.

Evju, M., Brandrud, T.E., Bratli, H., Endrestøl, A., Hanssen, O., Hassel, K., Lyngstad, A., Mjelde, M., Olsen, S.L., Stabbetorp, O., Stokke, B.G., Svalheim, E., Sverdrup-Thygeson, A., Thorvaldsen, P., Velle, L.G., Øien, D.-I., Pedersen, B., Sydenham, M.A.K., Framstad, E. & Vassvik, L. 2021. Overvåking av effekter av tiltak for prioriterte arter og utvalgte naturtyper. Bakgrunnsdoku-menter. NINA Rapport 1974. Norsk institutt for naturforskning. Norge har en målsetning om at utviklingen for truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres. De fleste truede arter og naturtyper er avhengige av tiltak for å sikre og opprettholde populasjoner og forekomster med god tilstand. For å kunne innrette tiltak på en kostnadseffektiv måte og vurdere utviklingen for truede arter og naturtyper trengs overvåking. Denne rapporten presenterer opplegg for overvåking av effekter av forvaltningstiltak for elleve prioriterte arter og sju utvalgte naturtyper. For å utarbeide overvåkingsopplegg ble det utarbeidet en mal for å sammenstille bakgrunnsin-formasjon. Malen tok utgangspunkt i det konseptuelle rammeverket for effektovervåking fra Evju mfl. (2020). Å lage et opplegg for effektovervåking innebærer å 1) avgrense definisjonsområdet og overvåkingslokalitetene, 2) spesifisere hvordan overvåkingslokalitetene skal velges, 3) velge overvåkingsindikatorer for de effektene som forventes, 4) bestemme utvalg av lokaliteter etter valgt metodikk, inkludert tiltaks- og kontrollområder, og 5) definere metodikk for datainnsamling, inkludert observasjonsperiode, antall gjentak og metodikk for registrering av valgte indikatorer. To parallelle opplegg er gitt for hver art/naturtype: et optimalopplegg (det best tenkelige, med hensyn på punktene 1-5 over) og et minimumsopplegg, som tar sikte på å fange opp de viktigste effektene av de viktigste tiltakene. Overvåkingsoppleggene er kostnadsberegnet. Disse omfattende bakgrunnsdokumentene er grunnlag for to-siders faktaark presentert i NINA-rapport 1975 (Evju mfl. 2021a), hvor mer informasjon om bakgrunn for prosjektet og metoder, så vel som oppsummering av resultater og anbefalinger for videre arbeid, er gitt. Disse rapportene må leses i sammenheng. Evju, M., Brandrud, T.E., Bratli, H., Endrestøl, A., Hanssen, O., Hassel, K., Lyngstad, A., Mjelde, M., Olsen, S.L., Stabbetorp, O., Stokke, B.G., Svalheim, E., Sverdrup-Thygeson, A., Thorvaldsen, P., Velle, L.G., Øien, D.-I., Pedersen, B., Sydenham, M.A.K., Framstad, E. & Vassvik, L. 2021. Monitoring of effects of management actions for priority species and selected habitat types. Background documents. NINA Report 1974. Norwegian Institute for Nature Research. Norway aims at improving the development of threatened and near threatened species and nature types. Most threatened species and nature types depend on active management actions to secure and sustain populations and occurrences with good conditions. To plan for cost-effective management actions and assess the development of threatened species and nature types, monitoring is required. This report presents projects for monitoring of effects of conservation actions for eleven priority species and seven selected habitat types. To prepare monitoring projects, a template for compilation of necessary information was developed. The template was based on the conceptual framework developed in Evju et al. (2020). Formulating a project for monitoring effects of conservation actions includes 1) delimitation of the definition area and monitoring sites, 2) specification of methods for selecting monitoring sites, 3) choosing indicators for monitoring of predicted effects, 4) deciding on sampling of monitoring sites based on the method chosen, and define sites for control and actions, 5) defining a method for collection of data, including observation period, number of replicates, and a method for col-lecting data on the indicators. Two parallel projects were developed for each species/nature type: an optimal project (the best possible, regarding points 1-5 above), and a minimum project, that aimed at assessing the most important effects of the most important actions. All monitoring projects were cost calculated. These comprehensive background documents are the basis of two-page-factsheets presented in NINA Report 1975 (Evju et al. 2021a), where more information on project background and methods, as well as summary of results and recommendations for future work are given. The two reports should be read in concert.

Skjøtselsplanen gir faglige anbefalinger for restaurering og skjøtsel av naturtypen av den sterkt trua naturtypen kystlynghei på Valsøya i Ørland kommune. Den baserer seg på feltbefaring og intervjuer og er utviklet i samarbeid med grunneieren. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av naturtypen basert på faggrunnlaget for handlingsplan for naturtypen. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten.

Skjøtselsplanen gir faglige anbefalinger for restaurering og skjøtsel av naturtypen av den sterkt trua naturtypen kystlynghei på Herøya i Hitra kommune. Den baserer seg på feltbefaring og intervjuer og er utviklet i samarbeid med grunneieren. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av naturtypen basert på faggrunnlaget for handlingsplan for naturtypen. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten.

Utgangspunktet for prosjektet var å undersøke potensialet for økt verdiskaping i kystsonen, med Nerlandsøy i Herøy kommune, Møre og Romsdal, som studieområde. Vi har lagt til rette for å etablere langtidsserier for ulike parametre som vi mener vil gi økt kunnskap om klimaendringer og påvirkning på økosystem og næringsutvikling i kystsonen. Arealbruksendringer: Jordbruksareal og utmarksareal er viktige naturressurser. God forvaltning og sikring av arealet er avgjørende for å beholde og øke verdiskapinga. Andre næringer har stor betydning for bosettinga på øya. Det betyr at Nerlandsøy er interessant å følge over tid når det gjelder forvaltning av arealene. Nerlandsøy er en velegna studielokalitet fordi det fortsatt er aktivt landbruk der og det er mulighet for fortsatt og økt matproduksjon fra landbruket. Store deler av fôret hentes fra beite i utmarka, noe som bidrar til lavere klimagassutslipp på det kjøttet som produseres når en tar hensyn til nye beregningsmåter for metanutslipp fra drøvtyggere. Kystlyngheia: På Nerlandsøy er det et helt spesielt og verdifullt og godt kartlagt kulturlandskap. Her har en mulighet til å følge utviklinga på areal som er skjøtsla gjennom rydding og brenning. Studiet viser blant annet, med Ystevika som eksempel, at kystlyngheiene påvirkes av ekstremvær som vintertørke. Biologisk mangfold – sammensetning av insektsamfunnet: Mengde og artssammensetning av insekter er en viktig indikator på tilstanden når det gjelder biodiversitet i et område. Vi har kartlagt insektsamfunnet på en lokalitet mellom Kvalsvika og Ystevika, i samarbeid med NINA. Jordsmonn og produksjonspotensiale: Jordsmonnet på Nerlandsøy er relativt næringsfattig, men enkelte steder gir morene og rasmateriale med gode sigevannsforhold fruktbar jord. Jordsmonnet er fattig på en del essensielle mikromineraler, noe lokaliteten har til felles med resten av kysten. Det betyr at det er behov for å finne alternativer til gjødsling som tilfører jorda mineraler og dermed også økt mineralinnhold i beitegras og vinterfôr. Dyrehelse: Varmere klima kan gi økt mulighet for planteproduksjon, men også problemer med skadegjørere og smitte som vi ikke har i dag. For husdyr vet vi at sjukdom kan bli et problem og forårsake tap og dårlig dyrevelferd og økt risiko for sjukdommer som kan smitte fra dyr til mennesker. Parasitter kan bli et problem når samme husdyrart beiter på samme areal år etter år, og et mildere klima kan gi større problemer. På Nerlandsøy var sauene behandla mot parasitter, likevel fant vi overraskende mye parasitter hos dyra. Videre kartlegging av parasittbelastning og planlegging av beitebruk for å redusere problemet er viktige spørsmål å følge opp over lengre tid. En annen «skummel» parasitt er skogflåtten, Ixodes ricinus, som trives bedre under varmere og våtere klima. Alle dyr er utsatt for flått og kan bli smitta med sjodoggbakterien A.phagocytophilum eller andre bakterier som kan gi alvorlig sjukdom hos dyr og mennesker. I et av beiteområda fant vi at alle lamma var smitta med sjodoggbakterien.

Lokal verdiskaping basert på utmarka i verdsarvområda Vestlandsk fjordlandskap kan ikkje sjåast isolert, men er tett knytt til heile samfunnsutviklinga på desse stadene. Det tradisjonelle landbruket i desse områda har skapt verdfulle naturgode som biologisk mangfald, opne turområde med høg rekreasjonsverdi, turstiar og anna. Fleire av desse naturgoda er viktige for reiselivsnæringa. Kulturlandskapet er også viktig for verdsarvstatusen i seg sjølv, ettersom dette er ein viktig del av kjerneverdiane til området (OUV). Utviklinga i landbruket gjer at tungdrivne areal også i verdsarvområda går ut av bruk. Opphøyr eller låg bruksintensitet går spesielt ut over utmarksressursane og dei seminaturlege naturtypane. Utmarka i Geirangerfjordområdet er særleg trua, da tradisjonell bruk med beiting, slått og hausting no i stor grad har teke slutt, og naturtypane gror att med buskar og kratt. Gjengroing fører til tap av variasjon, artar og økologiske funksjonar. Intensivering av landbruket vil også forringe naturverdiane og landskapskvalitetane. For at landbruket ikkje berre skal vere eit «kulisselandbruk», men vere del av eit berekraftig driftssystem, må tilgjengelege arealressursar på innmark og utmark nyttast til matproduksjon og andre livsviktige økosystemtenester. Gjeldande landbrukspolitikk, med mål om stordrift og effektivisering av matproduksjonen, er ei sterkare drivkraft enn dei tiltaka som er sett inn for å bremse og motverke at tungdrivne areal går ut av bruk i verdsarvområda. Den lokale turist- og reiselivsnæringa kan også hamne i noko av same marginaliserte situasjonen som landbruksnæringa fordi dei ikkje lenger er dei mest sentrale aktørane. Eksterne aktørar representert ved cruiseindustri, turbussar og storskala reisearrangørar er ofte i enda større grad premissleverandørar. Det trengs ei heilskapleg tilnærming for å løyse utfordringane. Ein prosess som forskyv maktbalansen frå eksterne aktørar innan masseturisme og i retning lokalt næringsliv og verdiskaping og som inkluderer innbyggjarane, krev nytenking, utvikling av nye forretningsmodellar og evne til gjennomføring gjennom demokratiske planprosessar. Av ulike konkrete verkemiddel som kan prøvast ut, men da helst som element i ein større endringsprosess, vil vi peike på særskilde landbrukspolitiske verkemiddel i retning sveitsisk modell, turistskatt, anna betaling for fellesgode og bygdeutviklingsprosjekt som kan gi auka tilflytting og ny næringsaktivitet. Dialog og partnarskapsbygging kan fremme ansvarleg medverknad. Forskingsbehova for verdsarvområda og tilsvarande område med store og unytta ressursar i utmarka er mange, og arbeidsgruppa si vurdering er summert og konkretisert i denne rapporten.

Nybø, S., Framstad, E., Jakobsson, S., Evju, M., Lyngstad, A., Sickel, H., Sverdrup-Thygeson, A., Töpper, J., Vandvik, V., Velle, L.G. & Aarrestad, P.A. 2019. Test av fagsystemet for økologisk tilstand for terrestriske økosystemer i Trøndelag. NINA Rapport 1672. Norsk institutt for naturforskning. Rapporten sammenfatter resultatene fra en utprøving av metoder for å vurdere samlet økologisk tilstand for terrestriske økosystemer i Trøndelag. Prosjektet omfatter en full utprøving av indeksprotokollen for hovedøkosystemene fjell, skog, våtmark og semi-naturlig mark og en begrenset utprøving av fagpanelprotokollen for fjell. Vurdering av begge metodene er basert på et sett med indikatorer som representerer de syv egenskapene ved økosystemet, og som vi har tilgjengelige data for og kunnskap om. I indeksprotokollen fastsettes indikatorenes referanseverdier i intakt natur, grenseverdier for god økologisk tilstand og nullverdier for økosystemet i svært dårlig (‘ødelagt’) tilstand. Grenseverdien fastsettes på grunnlag av data for økosystemer som varierer fra god til mindre god tilstand, faglitteratur eller ekspertvurderinger basert på kunnskap om økosystemet og viktige påvirkningsfaktorer. Ut fra dette skaleres indikatorenes observerte verdier til en felles skala mellom 1 (referanseverdien) og 0 (nullverdien). Den skalerte grenseverdien settes til 0,6. Skaleringen av indikatorverdier gjør det mulig å sammenligne indikatorene kvantitativt, samt å sammenstille dem til indekser for økosystemets egenskaper eller økosystemet som helhet. Indeksprotokollen bygger på tilnærmingen benyttet i naturindeks for Norge og vannforskriften og har klare fellestrekk med forslag til vurdering av økosystemtilstand i FNs økosystemregnskap. Fagsystemet som indeksprotokollen bygger på, kan benyttes både på lokal og stor skala. I fagpanelprotokollen sammenstilles og analyseres data om indikatorene. Et bredt sammensatt fagpanel av eksperter vurderer indikatorenes datadekning og dekning av de syv egenskapene. Deretter defineres hypoteser (‘fenomener’) for hva slags endringer eller nivåer av indikatorverdier som tyder på at økosystemet ikke lenger er i god tilstand. Ut fra dette gir fagpanelet en kvalitativ vurdering av i hvilken grad indikatorverdiene tilsier at hver av de syv egenskapene avviker fra god økologisk tilstand. Vurderingene begrunnes ut fra datagrunnlaget og faglitteratur og dokumenteres skriftlig. Tilnærmingen er inspirert av brede internasjonale vurderinger (assessments) innen klima og miljø, og som benyttes til å vurdere utviklingen på stor skala. Utprøvingen av indeksprotokollen for terrestriske økosystemer i Trøndelag viser at tilnærmingen kan fungere godt dersom man har et tilstrekkelig og balansert sett av indikatorer, kunnskap nok til å fastlegge referanse-, grense- og nullverdier, samt indikatorverdier for dagens tilstand som er representative for det aktuelle området som skal vurderes. Indeksprotokollen gir kvantitative mål for hver indikator, de syv egenskapene og den økologiske tilstanden, med spesifisert usikkerhet. I tillegg vurderes den kvantitative betydningen av de ulike påvirkningene på vurderingen av økologisk tilstand noe som gjør det oversiktlig å vurdere hva som kan være effektive tiltak for å bedre tilstanden. Oppdaterte vurderinger kan lett gjøres når bedre data og kunnskap blir tilgjengelig, f.eks. når man har grunnlag for å justerte benyttede referanse- og grenseverdier eller når nye indikatorer etableres. Prosjektets begrensede utprøving av fagpanelprotokollen viser at også denne kan fungere godt for å vurdere tilstanden for økosystemet, men denne tilnærmingen framstår som mindre transparent, mer kompleks og arbeidskrevende og omfatter ekspertvurderinger i flere ledd av prosessen. Fagpanelprotokollens kvalitative vurdering av økosystemtilstanden gjør den mindre egnet som operativt forvaltningsverktøy. Tilnærmingene til de to protokollene kan ha sin berettigede funksjon for ulike formål. Rapporten peker på at begge metodene er egnet til å vurdere økologisk tilstand, men til ulike formål. Indeksprinsippet fokuserer på å utvikle indikatorer til forvaltningens bruk, mens fagpanelprinsippet fokuserer på å vurdere økologisk tilstand på en grundig og mest mulig altomfattende måte for det aktuelle økosystem og region. Utprøvingen av metoder for å vurdere økosystemtilstand i Trøndelag viser at det er stort behov for å supplere indikatorsettet. Dette er oppsummert i egen tabell. For våtmark og semi-naturlig mark er det spesielt stor mangel på data for egnede indikatorer. Videreutvikling av fagsystemet for økologisk tilstand krever både flere indikatorer, bedre data for mange av indikatorene og bedre kunnskap for å fastsette referanse- og grenseverdier, så vel som skaleringsfunksjoner for indikatorene. Rapporten peker også på viktige forskningsbehov knyttet til å vurdere hva som har betydning for endringer i økologisk tilstand. Nybø, S., Framstad, E., Jakobsson, S., Evju, M., Lyngstad, A., Sickel, H., Sverdrup-Thygeson, A., Töpper, J., Vandvik, V., Velle, L.G. & Aarrestad, P.A. 2019. Test of the system for assessing ecological condition for terrestrial ecosystems in Trøndelag. NINA Report 1672. Norwegian institute for Nature Research. The report summarizes the results of a test of methods for assessing the overall ecological condition of terrestrial ecosystems in Trøndelag county. The project includes a full test of the Index Protocol for the ecosystems mountains, forests, wetlands and semi-natural lands and a limited test of the Scientific Panel Protocol for mountains. Assessment of both methods is based on a set of indicators that represents the seven properties of the ecosystem, and for which we have available data and knowledge. In the Index Protocol, reference values of the indicators are set for intact nature, limit values for good ecological condition, and null values for the ecosystem in a very poor (‘destroyed’) state. The limit value is determined on the basis of data from ecosystems that vary in condition from good to poor, scientific literature, or expert assessments based on knowledge of the ecosystem and its important direct drivers. Observed values of the indicators are scaled to a common scale between 1 (the reference value) and 0 (the null value). The scaled limit value is set to 0.6. Scaling of indicator values allows a quantitative comparison of compare indicators, as well as to aggregate them into indices for ecosystem properties or the whole ecosystem. The Index Protocol is based on the approach used in the Nature Index for Norway and assessments under the Water Framework Directive. It has common features with the proposed system for assessment of ecosystem condition in the UN's experimental ecosystem accounts. The approach of the Index Protocol may be applied at both local and larger scales. The Scientific Panel Protocol compiles and analyses data on the indicators. A panel of experts then considers the indicators' data coverage and coverage of the seven ecosystem properties. Hypotheses (‘phenomena’) are defined to assess whether changes or levels of indicator values indicate that the ecosystem is no longer in good condition. Based on this, the panel gives a qualitative assessment of the extent to which the indicator values imply that the seven properties deviate from good ecological condition. The assessments are justified by the underlying data and the scientific literature and are documented in writing. The approach is inspired by broad international assessments of climate and environment issues, mainly to assess ecological condition at larger scales. The test of the Index Protocol for terrestrial ecosystems in Trøndelag shows that the approach can work well if one has a sufficient and balanced set of indicators, enough knowledge to determine reference, boundary and null values, as well as indicator values for the current state that are representative of the area to be considered. The Index Protocol provides quantitative measures for each indicator, the seven ecosystem properties, and for overall ecosystem condition, with specified uncertainty. Quantitative effects of various pressures on ecosystem condition may be assessed, allowing simple consideration of relevant actions to improve ecosystem condition. Updated assessments can easily be made when better data and knowledge become available, e.g. to adjust the reference and limit values or to supplement the indicator set. The project's limited testing of the Scientific Panel Protocol shows that this too can work well to assess the state of ecosystems. However, this approach appears to be less transparent and more complex and laborious, as it includes expert assessments in several stages of the process. The qualitative assessment of ecosystem condition by the Scientific Panel Protocol makes it less suitable as an operational management tool. Both approaches may have useful functions and are suitable for assessing ecosystem condition, but for different purposes. The Index Protocol aims to develop an index-based knowledge system for application by management authorities, whereas the Scientific Panel Protocol aims to perform thorough and comprehensive syntheses of ecosystem condition for given ecosystems and regions. The testing of methods for assessing ecosystem condition in Trøndelag shows that there is a great need to supplement the indicator set. This is summarized in a separate table. For wetlands and semi-natural lands, there is particular lack of data for suitable indicators. Further development of the system for assessing ecosystem condition requires both additional indicators, better data for many indicators, and better knowledge to determine reference and limit values, as well as scaling functions for the indicators. The report also points to important research needs to assess what is important for changes in ecological status.

Evju, M. & Nybø, S. (red.), Framstad, E., Lyngstad, A., Sickel, H., Sverdrup-Thygeson, A., Vandvik, V., Velle, L. G. & Aarrestad, P. A. 2018. Arealrepresentativ overvåking av terrestriske naturtyper. Indikatorer for økologisk tilstand. NINA Rapport 1478. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten foreslår nødvendig overvåking for å operasjonalisere «Fagsystem for god økologisk tilstand». Fastsetting av økologisk tilstand bygger på kunnskap om indikatorer som er relevante for økosystemenes struktur, funksjon og produktivitet. Eksisterende overvåking og fjernmåling vil være viktige, men ikke tilstrekkelige, datakilder og må suppleres med ny overvå-king. «Fagsystem for god økologisk tilstand» framhever at etablering av arealrepresentativ over-våking sammen med økosystembasert overvåking er nødvendig for å fastsette økologisk tilstand og utviklingen i denne over tid. «Arealrepresentativ kartlegging og overvåking av naturtyper» (AKO) er et forslag til opplegg for å frambringe nasjonal statistikk for naturtyper (etter Natur i Norge) for fastlands-Norge (Strand 2016). Her diskuteres ulike muligheter og begrensninger ved bruk av det foreslåtte AKO-programmet som plattform for innsamling av data om indikatorer for økologisk tilstand. Det fore-slås et sett med variabler som bør registreres i en pilot av AKO, fortrinnsvis i 2018. Variablene er knyttet til arter og artsmengder (planter), samt strukturvariabler (dekning og høyde av ulike vegetasjonssjikt). Totalt foreslås 38 indikatorer for økologisk tilstand basert på tilleggsregistreringer i AKO. Av disse er 26 avledet fra variabler som registreres i felt (artssammensetning, dekning og høyde av ulike sjikt, spor av smågnagere), ni indikatorer er basert på registreringer identiske med Landsskog-takseringens (LSK) registreringer og tre kan avledes fra naturtypeinformasjon som registreres som standard i AKO. Det foreslås 13 indikatorer for skog (hvorav ni LSK-registreringer), 15 indi-katorer for fjell, 17 for våtmark (inkludert sju LSK-registreringer) og 20 for semi-naturlig mark. I tillegg anbefales innsamling av insekter på et utvalg flater. Sammenhengen mellom indikatorene, de sju egenskapene som karakteriserer økologisk tilstand, og følsomhet for påvirkningsfaktorer, er beskrevet. Vi anbefaler at alle relevante indikatorer for skog registreres i AKO. Referanse- og grenseverdier for indikatorer som inngår i denne rapporten, utvikles i et parallelt prosjekt. Verdi-ene må testes i et pilotprosjekt og utvikles og forbedres over tid. Hvilket rutenett som er best egnet for arealrepresentativt utvalg av overvåkingsflater for indika-torer for økologisk tilstand, er vurdert. SSBs rutenett anbefales, i tråd med anbefalingen for AKO for øvrig, fordi det gjør det fleksibelt å endre utvalgsstørrelser etter tilgjengelige ressurser og behov. Eventuelle utvidelser av overvåkingsopplegget, f.eks. i gitte fylker eller økosystemer, er lett å gjennomføre og kostnadseffektivt sammenlignet med andre rutenett. For å få tilstrekkelig god geografisk oppløsning og presis statistikk for indikatorer for økologisk tilstand er det behov for et stort antall overvåkingsflater. Vi diskuterer dette, men understreker samtidig at det er viktig å komme i gang med arealrepresentativ overvåking, som har vært an-befalt etablert siden midten av 1990-tallet. Vi anbefaler at data fra overvåkingen skal gjøres tilgjengelig gjennom offentlige databaser, slik at datasettene skal kunne kombineres med annen overvåking og fjernmåling for en best mulig samlet vurdering av økologisk tilstand, men også for at data skal kunne benyttes i andre viten-skapelige analyser. Strengt hemmelighold av AKO-flatenes lokalisering anses som problema-tisk. Før arealrepresentativ overvåking av indikatorer for økologisk tilstand gjennom AKO etableres over hele landet, anbefales å teste de foreslåtte variablene i en pilot. Dette vil gi mulighet til å vurdere tidsbruk, kostnader og forbedrede registreringsmetoder. Når metodikk er fastsatt, bør det vurderes om noen av variablene som ligger til grunn for indikatorer for økologisk tilstand også burde registreres i ordinær NiN-kartlegging, Dette vil bidra til at NiN-kartleggingen kan benyttes til å vurdere økologisk tilstand på lokal skala.

Töpper, J., Velle, L.G. & Vandvik, V. 2018. Utvikling av metodikk for økologisk tilstandsvurdering basert på indikatorverdier etter Ellenberg og Grime (revidert utgave). NINA Rapport 1529b. Norsk institutt for naturforskning. Naturforvaltningen trenger gode indikatorer for å vurdere naturens økologiske tilstand. Slike indikatorer er ofte basert på tilstedeværelse eller fravær av en eller noen indikatorarter eller på andre enkeltkildedata. Imidlertid kan indikatorer for økologisk tilstand basert på data fra flere arter eller hele artssammensetninger være mer robuste, mer generelle og enklere å vurdere enn indikatorer basert på enkeltart eller enkeltkildedata. Dette er spesielt relevant når flere arter kollektivt bidrar til en økologisk funksjon, har samme respons på en påvirkningsfaktor, eller når det ikke er noen eller bare noen få arter som kan være effektive indikatorer, dvs. at de både forekommer med høy nok frekvens når systemet er i en god økologisk tilstand og at de samtidig er tilstrekkelig følsomme for forverring i tilstanden. I denne rapporten har vi utviklet en metodikk for økologisk tilstandsvurdering basert på to slike typer indikatorverdier; Ellenbergs indikatorverdier for miljøforhold og Grimes indikatorverdier for miljøstress, forstyrrelser og konkurranse. Vi har undersøkt om plantearters indikatorverdier i Ellenberg- og Grime-systemet kan benyttes til å utvikle indikatorer for å vurdere økologisk tilstand i ulike naturtyper. Metoden tar utgangspunkt i en referansetilstand for hver enkelt naturtype, basert på de generaliserte artslistedatasettene for karplanter og moser i Natur i Norge (NiN 2.1). Artenes tilstedeværelse og mengdeforhold i disse artslistene kombineres med artenes indikatorverdier (data fra litteraturen) og veide gjennomsnitt regnes ut for hver indikator i Ellenberg- og Grime-systemet for hver av naturtypene. Disse veide gjennomsnittene og fordelingene rundt dem utgjør forventede indikatorverdier for naturtypen i god økologisk tilstand, og disse kan brukes som en referanse for data fra feltundersøkelser eller overvåkning. Vi har undersøkt to metoder for å sette grenseverdier for om en naturtype er i god eller dårlig tilstand: i) ved å teste om et datasett fra en feltundersøkelse av plantesammensetningen faller innenfor eller utenfor et konfidensintervall for referansefordelingen, og ii) ved å beregne prosent overlapp mellom fordelingen til datasettet fra feltundersøkelsen og referansefordelingen. Resultatene viser at artssammensetningsbaserte indikatorer, her representert ved Ellenberg- og Grime-systemene, kan brukes i økologisk tilstandsvurdering. Det er likevel noen utfordringer knyttet til utviklingen av metodikken: i) Det finnes påfallende få feltdatasett fra natur i dårlig tilstand, noe som gjør det vanskelig å validere metodikken, og gjør at vi ikke kan sette empirisk baserte grenseverdier for hvilke konfidensintervaller og/eller prosent overlapp som representerer god tilstand. ii) De generaliserte artslistedatasettene er ikke oppdatert i forhold til dagens natur-typeinndeling i NiN 2.1, noe som også vil påvirke referanseverdiene. iii) For å operasjonalisere disse indikatorene vil det være nødvendig med et utviklingsarbeid for å fastslå hvilke Ellenberg- Grime- og andre typer indikatorer som vil kunne være gode (det vil si tilstrekkelig sensitive og presise) indikatorer for forskjellige naturtyper og naturtypenivåer, og hva grenseverdiene bør være i hvert enkelt tilfelle. iv) Vi trenger sannsynligvis regionaliserte artslister og grenseverdier, i hvert fall for noen naturtyper og indikatorer. Töpper, J., Velle, L.G. & Vandvik, V. 2018. Developing a method for assessment of ecological state based on indicator values after Ellenberg and Grime (revised edition). NINA Report 1529b. Norwegian Institute for Nature Research. Nature conservation and management need good metrics for assessing the ecological state and condition of ecosystems. Such indicators are often based on the presence or absence of one or a few indicator species, or on other single-source data. However, indicators for ecological state or condition based on data from multiple species or entire species compositions can be more robust, more general, and easier to assess than indicators based on single species or single-source data. This is particularly relevant when several species collectively contribute to an eco-logical function, have the same response to a driver, or when there are no or only a few species that can be efficient indicators (i.e. they both occur with a high enough frequency when the system is in a good ecological state and at the same time are sufficiently sensitive to deterioration in the state). In this report, we have developed a methodology for ecological condition assessment based on two types of indicators; Ellenbergs indicator values for environmental conditions, and Grimes indicator values for stress, disturbance and competition. We have investigated whether the plant indicator values in the Ellenberg system and Grime system can be used to develop indicators to assess ecological state in Norwegian ecosystem types. The method makes use of data on the reference-state species composition for each ecosystem type, based on the generalized species list data for plants and bryophytes in Nature in Norway (NiN 2.1). The species presence and abundances in these species lists are combined with the species indicator values (data from the literature) and a community-weighted average is calculated for each indicator variable and ecosystem type. These weighted averages and the distributions around them represent expected indicator values for ecosystem types in good ecological condition and can be used as a reference against which to compare data from field surveys. We examine two approaches for setting quantitative limits for good ecological condition: i) testing whether a data set from a field survey falls within or outside a confidence interval for the refer-ence distribution, and ii) by calculating percent overlap between the distribution of the data sets from the field survey and the reference distribution. Our results show that species composition-based indicators, represented here by Ellenberg and Grime, can be used in assessing ecological condition. However, there remain some challenges in developing the methodology: i) There are strikingly few field data sets available from nature in poor ecological state, making it difficult to validate the methodology and preventing us from setting empirically-based limits for good condition in terms of confidence intervals and / or percent overlap. ii) The generalized species list data sets are not updated with respect to NiN 2.1, which will affect the reference values. iii) To operationalize these indicators, methodological development will be necessary. First, to determine which Ellenberg- and Grime indicators, and other types of species indicator values, that could provide good indicators of good ecological state (i.e. be both sensitive and precise) for different ecosystem types, and second, for setting limits for good condition for these indicators. iv) We probably need regionalized species lists and limit values, at least for some nature types and indicators.

Nybø, S., Evju, M., Framstad, E., Lyngstad, A., Pedersen, C., Sickel, H., Sverdrup-Thygeson, A., Töpper, J., Vandvik, V., Velle, L.G. & Aarrestad, P.A. 2018. Operasjonalisering av fagsystem for økologisk tilstand for terrestriske økosystemer. Forslag til referanse- og grenseverdier for indikatorer som er klare eller nesten klare til bruk. NINA Rapport 1536. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten er et ledd i å utvikle et fagsystem for fastsetting av økologisk tilstand. Hovedformålet med rapporten har vært å utvikle forslag til referanse- og grenseverdier for god tilstand for indikatorer som er klare eller nesten klare til bruk. Etter at forslaget til fagsystem for fastsetting av økologisk tilstand ble sluttført av Ekspertrådet sommeren 2017, har EU-kommisjonen kommet med forslag til et analytisk rammeverk for å kartlegge økosystemer og deres tilstand. Forslaget har store likheter med Ekspertrådets forslag, der DPSIR-rammeverket («drivers-, pressure-, state-, impact-, responses») legges til grunn for å velge indikatorer for henholdsvis påvirkninger («pressures») og økologisk tilstand («state»). EU-kommisjonen foreslår imidlertid å bruke indikatorenes verdi i 2010 som referanseverdi. Foreliggende rapport omtaler hvorfor vi mener dette er problematisk. Ekspertrådets rapport la det konseptuelle grunnlaget for å fastsette referanse- og grenseverdier for god tilstand for den enkelte indikator. Denne rapporten omtaler hvordan vi har tilnærmet oss fastsetting av disse verdiene i praksis. Vi foreslår at den skalerte nedre grenseverdien for god tilstand er 0,6 for å harmonisere praksisen med vannforskriften. Vi har også pekt på faglige argumenter for å benytte denne grenseverdien. I de tilfellene der NiN-beskrivelsesvariabler inngår i indikatorsettet, er forslaget til referanse- og grenseverdier knyttet opp til skillet mellom ulike trinn i disse variablene. Det er gjort et betydelig utviklingsarbeid knyttet til å utvikle referanse- og grenseverdier for et utvalg karplanteindekser. Resultatene foreligger i egen rapport, men hovedfunnene inngår i denne rapporten. Videre er det for semi-naturlig mark gjort en rekke dataanalyser for å vurdere referanse- og grenseverdier. Noen indikatorer vil bli benyttet i flere hovedøkosystemer. Disse er omtalt i eget kapittel. Indikatorer knyttet til kun ett økosystem, er omtalt i egne kapitler. Vi har foreslått referanse- og grenseverdier for 6 indikatorer i fjell, 10 i skog, 2 i våtmark og 4 i semi-naturlig mark som vi mener er klare for uttesting i en pilot, dvs. indikatoren har relevante datakilder. Den begrensede mengden operasjonelle indikatorer skyldes mangel på overvåkingsdata, men også manglende forståelse av hva indikatorens verdi bør være i referansetilstanden. Hvis arealrepresentativ naturovervåking (ANO) blir etablert, vil man i tillegg få minst 14 indikatorer i fjell, 4 i skog, 6 i våtmark og 14 i semi-naturlig mark. Det er foreslått referanse- og grenseverdier for en del av disse indikatorene. For våtmark og semi-naturlig mark må man vurdere hvorvidt man får tilstrekkelig med lokaliteter, og dermed data, gjennom etablering av ANO. Dette fordi noen naturtyper i disse hovedøkosystemene har lav forekomst og lite areal. Indikatorer basert på andre datakilder kan også utvikles gjennom egne prosjekter. Disse er omtalt i rapporten. Det er bl.a. behov for egne utviklingsprosjekter der man vurderer potensialet til fjernmålingsdata. ANO vil kunne bli en viktig kilde til bakkesannheter for fjernmålingsdata. De foreslåtte indikatorene, inklusive de som framkommer ved etablering av ANO, vil danne et godt utgangspunkt for videre arbeid. De foreslåtte indikatorene for fjell og skog (inkl. ANO) vil trolig være tilstrekkelig for å vurdere økologisk tilstand på en grov skala. For semi-naturlig mark og våtmark er datamangelen stor, og det kan bli utfordrende å fastsette økologisk tilstand også på grov skala. Som Ekspertrådets rapport påpekte, vil det være nødvendig å ta i bruk kostnadseffektive overvåkingsmetoder for å få et tilstrekkelig datagrunnlag, f.eks. LIDAR og annen fjernmåling. Arbeidet med å utvikle referanse- og grenseverdier for indikatorer er faglig utfordrende. Verdiene som er foreslått i denne rapporten, må derfor sees på som et forslag som må testes og utvikles over tid i takt med økende kunnskap og bedre datasett. Man må også søke å utvikle flere relevante indikatorer i takt med ny kunnskap. Neste steg i arbeidet med å utvikle fagsystemet vil være å teste de foreslåtte referanse- og grenseverdiene på datasett fra et pilotområde i henholdsvis arktisk, terrestrisk og marint miljø. Testene vil bli utført med reelle data, og indikatorverdier og beregningsmåter kan bli justert i henhold til ny kunnskap. I tillegg bør flere indikatorer utvikles til å bli operasjonelle. Dette er indikatorer der data finnes, eller som vil bli samlet inn gjennom ANO, men der man trenger utviklingsprosjekter for å kunne fastsette grense- og referanseverdier.

Det er i alt registrert 678 lokaliteter med verdifulle kulturlandskap i Norge i naturbase, der verdien er definert av i alt 13 ulike kriterier. Biologisk mangfold et av de viktigste kriteriene sammen med innholdet av kulturminner. I prosjektet er det utviklet ny metodikk for fastsetting av verdi for biologisk mangfold gjennom en mer etterprøvbar metode, som i stor grad følger de samme prinsippene som er utviklet for å fastsette verdi av Naturtyper av Nasjonal forvaltingsinteresse (NNF). Metodikken er prøvd ut i de to verdifulle ulturlandskapslokalitetene Skuløy/ Haramsøy, ytre og Dyrkorn, begge i Møre og Romsdal. Lokaliteten i Skuløy/ Haramsøy ble klassifisert til «Svært verdifullt» for biologisk mangfold, mens den i Dyrkorn ble klassifisert til «Mindre verdifullt»

Kystlyngheiene er en flere tusen år gammel naturtype, som er svært karakteristisk og gjenkjennes som et åpent landskap dominert av røsslyng Naturtypen finnes i de ytterste kyststrøk, i et vintermildt og fuktig klima. I hele utbredelsesområdet er naturtypen i sterk tilbakegang. Tilbakegangen skyldes bl.a. oppdyrking, nedbygging, gjengroing og skogplanting. Naturtypen er vurdert som sterkt truet (EN)både i Europa og i Norge, og i og fikk i 2015 status som Utvalgt naturtype og beskyttet av Naturmangfoldloven. Kystlynghei er viktig leveområde for flere trua og sårbare arter, deriblant hubro (EN) (Bubo bubo) som er en av våre mest trua fuglearter. Hubro fikk egen handlingsplan i 2009. Fra å være en art med utbredelse over store deler av landet, har den nå sin viktigste utbredelse i kystområda fra Agderfylkene til og med Nordland. Dette er i stor grad sammenfallende med utbredelsen av kystlynghei. Dermed utgjør kystlynghei potensielt et viktig habitat for hubro, selv om arten også finnes i helt andre naturtyper.........

Det er utviklet en tilstandsindikator for gjengroing og identifisert indikator arter som kan egne seg for naturtypen kystlynghei i Åpent lavland i naturindeks for Norge. Gjengroing med tresjikt er beregnet ut fra fjernmålingsdata (flyfoto). Det er pekt ut indikatorarter knyttet til lyngheisyklusen, nord-sør gradienten og nitrogenberikelse. I tillegg er det vurdert hvordan NIN kartlegging og handlingsplan for kystlynghei kan bidra med data til Naturindeks.

Denne rapporten presenterer kartlegging av viktige naturtyper etter DN-håndbok 13, med tilhørende skjøtselsråd for gammel kulturmark på utvalgte øyer innen øygruppen Sør-Gjæslingan i Vikna kommune, på oppdrag fra Vikna kommune i Nord-Trøndelag. Følgende åtte øyer ble kartlagt; Geitkyrøya, Storkyrøya, Harranakkan, Kjerkøya, Svinstiøya, Heimværet, Karlholmen og Flatholmen. Kystlynghei verdi A ble registrert på Harranakkan, mens verdi B ble registrert på Geitkyrøya, Storkyrøya, Kjerkøya og Svinstiøya. Strandeng verdi B ble registrert på Storkyrøya og Kjerkøya. Slåttemark verdi C og boreal hei ble registrert på Heimværet. I tillegg ble det utarbeidet skjøtselsråd for restaurering av gammel kulturmark på fellesarealer på Karlholmen, Heimværet og Flatholmen. Det er også foretatt registrering av Sør-Gjæslingan som verdifullt kulturlandskap, med verdi klasse 1: spesielt verdifullt område. Fra tidligere (Vesterbukt 2014) finnes to registrerte slåttemarker på Heimværet med verdi B. Sør-Gjæslingan er et fiskevær som har nasjonal verdi. Det fredete området består av mer enn 80 små øyer og holmer. Sør-Gjæslingan er et eksempel på mange hundre års fiskeværhistorie langs kysten, og har vært ett av de største og viktigste fiskeværene sør for Lofoten. Arbeidet med denne rapporten er utført i forbindelse med forvaltnings- og skjøtselsplan for kulturlandskapet på Sør-Gjæslingan.

Rapporten gir ei vurdering av tilstand og skjøtselsbehov i dei to naturreservata Gåsøy og Nærøyane i Flora kommune basert på feltbefaring i 2011. Kartlegginga av naturtypane er i hovudsak gjort etter det nye NiN-systemet. Kystlynghei, kulturmarkseng og open myrflate er dei mest vanlege naturtypane i dei to reservata. Avgrensingane mellom naturtypane kan vere vanskelege å kartfeste, då dei har glidande overgangar og vekslar på ein liten romleg skala. I tillegg er det ikkje fastsett heilt klare definisjonar på kva som er kva. Denne problematikken er omtala i innleiinga av rapporten. Naturtypane er avgrensa på kart med eigenskapstabell for dei forskjellege polygona i vedlegg. Rapporten har også ei artsliste basert på synfaring. Artslista er ikkje komplett. Det er vidare gjort ei vurdering av tilstanden for dei skjøtselsbetinga naturtypane, og forslag til skjøtsel er lagt fram. Begge reservata har hatt tidlegare busetting og jordbruksdrift som har tatt slutt. Vegetasjonen på både Gåsøy og Nordre Nærøy synte seg å vere i dårleg hevd, og ber preg av at det ikkje har vore beitedyr på øyane på ei god stund. Dette har mellom anna ført til at gjengroing med lauvkratt er i gang, særleg på Nordre Nærøy. Det er også framande artar som sitkagran og platanlønn på øyane. Skjøtselstiltaka på dei to øyane må avgjerast i forhold til dei framtidige målsetjingane for reservata. Dersom ein skal klare å ta vare på dei kulturbetinga naturtypane i dei to naturreservata, vil det vere viktig å komme i gang med kontinuerlege og langsiktige skjøtselstiltak så snart som råd. Dei to reservata skil seg frå kvarandre ved at innslaget av kystlynghei er høgast på Gåsøy, medan Nordre Nærøy har meir kulturmarkseng. Av skjøtselstiltaka som er førespegla i rapporten finn ein beiting, lyngsviing, mekanisk fjerning av problemartar og svartlista artar, samt oppfølging av tiltaka. Det vil vere avgjerande å få på plass langvarige beiteregime for å lukkast med fleire av tiltaka.

Rapporten gir en oversikt over eksisterende kunnskap om kystlyngheilokaliteter i Nord-Trøndelag og resultater fra supplerende ny kartlegging i kommunene Vikna, Nærøy og Flatanger © Bioforsk