Search

There is strong evidence that sex chromosomes and sex hormones influence blood pressure (BP) regulation, distribution of cardiovascular (CV) risk factors and co-morbidities differentially in females and males with essential arterial hypertension. The risk for CV disease increases at a lower BP level in females than in males, suggesting that sex-specific thresholds for diagnosis of hypertension may be reasonable. However, due to paucity of data, in particularly from specifically designed clinical trials, it is not yet known whether hypertension should be differently managed in females and males, including treatment goals and choice and dosages of antihypertensive drugs. Accordingly, this consensus document was conceived to provide a comprehensive overview of current knowledge on sex differences in essential hypertension including BP development over the life course, development of hypertension, pathophysiologic mechanisms regulating BP, interaction of BP with CV risk factors and co-morbidities, hypertension-mediated organ damage in the heart and the arteries, impact on incident CV disease, and differences in the effect of antihypertensive treatment. The consensus document also highlights areas where focused research is needed to advance sex-specific prevention and management of hypertension. ispartof: EUROPEAN HEART JOURNAL vol:43 issue:46 pages:4777-4788 ispartof: location:England status: published

Innledning Biologisk kjønn har betydning for kliniske utfall i behandling av en rekke sykdommer. Kunnskap om kjønnsforskjeller i effekt av behandling bidra til sikrere og mer tilpasset behandling for pasienter. For å sikre tilstrekkelig kunnskap på tvers av kjønn er det viktig at kjønn som variabel anvendes i helseforskning ved å være oppmerksom på kjønnsfordelingen i studieutvalget og ved å foreta kjønnsstratifiserte analyser og vurdere resultatene ut fra relevant eksisterende kunnskap. Det finnes imidlertid ingen standardisert måte å anvende kjønn i helseforskning på, og det er begrenset med dokumentasjon på i hvilken grad kjønnsperspektivet blir ivaretatt i norske forskningsprosjekter. Til nå har ingen systematiske studier eller rapporter kartlagt hvorvidt norsk helseforskning utfører og rapporterer funn fra kjønnsstratifiserte analyser, eller om studier er representative for populasjonen med hensyn til kjønnsfordeling i studieutvalget. Hensikt Hensikten med denne kartleggingsoversikten var å undersøke bruken av kjønnsstratifiserte analyser i studier på effekt av behandling i en norsk sammenheng. Rapportens formål var å kartlegge hvorvidt: • Kjønnsstratifiserte analyser blir foretatt i forskning utført i Norge på utvalgte sykdomsgrupper, og hvordan eventuelle funn er anvendt i diskusjon og konklusjon. • Studier har en kjønnsfordeling blant studiedeltakere som gjenspeiler kjønnsfordelingen for sykdomsforekomst. • Det er forskjell på observasjonsstudier og randomiserte studier i de to ovennevnte forskningsspørsmålene. • Inkluderte studier konkluderer med at kjønn medfører forskjell i behandlingsresultat. Metode Vi kartla enkeltstudier om behandlingsutfall i en norsk sammenheng fra 2017 - 2022. Inkluderte studier hadde minst én forfatter med norsk institusjonstilhørighet, og hadde rekruttert pasienter fra Norge. Vi inkluderte studier med minst 50 studiedeltakere i alle aldre. Studien måtte omhandle minst én sykdom fra 62 forhåndsbestemte sykdommer. Søket ble utført i juli og august 2022, og omfattet søk i følgende databaser: MEDLINE, PsycINFO, og Cochrane Central Register of Controlled Trials (CENTRAL). Det ble søkt etter 62 utvalgte sykdommer, og emneord knyttet til kvinner og kjønn. Søket var avgrenset til Norge ved bruk av søkeordet «Norway». Gjennomgang og datauthenting ble gjort i det digitale verktøyet EPPI Reviewer. Resultater Søket gav 3233 unike treff som ble gjennomgått i tittel og sammendrag, og 427 studier ble lest i fulltekst. Vi fant 133 studier med minst 50 pasienter fra Norge i perioden 2017 – 2022 om effekten av behandling for minst én av 62 forhåndsdefinerte sykdommer og der det var utført en kjønnsstratifisert analyse. Av 62 forhåndsbestemte sykdommer var det flest studier om kreftsykdommer (n = 47), etterfulgt av muskel- og skjelettlidelser (n = 28), og hjerte- og karsykdommer (n = 25). Det var 21 av de forhåndsspesifiserte sykdommene som ikke var representert i de norske studiene med kjønnsstratifisert analyse i denne tidsperioden, og 19 sykdommer representert med én studie. Det var flere (n = 178 studier) som ikke hadde en kjønnsstratifisert analyse på behandlingsutfall/effekt av behandling enn studier som rapporterte en kjønnsstratifisert analyse (n = 133 studier). Det var 36 og 33 studier som viste statistisk signifikante funn til fordel for henholdsvis kvinner og menn. Av disse var det fem studier som viste blandede resultater, hvor kvinner og menn skåret bedre på ulike utfallsmål. Det var 67 studier som fant kun ikke-signifikante funn, og i tillegg 19 studier hvor det var både signifikante og ikke-signifikante funn. En av tre studier hadde trukket funnene om kjønn inn i diskusjonen, og ca. én av fire hadde nevnt kjønn i konklusjonen. Det var ikke betydelige forskjeller mellom studiedesigntypene og bruk av analyseresultater i diskusjon eller konklusjon. Mindre enn halvparten av studiene hadde en jevn kjønnsfordeling i studieutvalget. Det var 21 (15 %) studier med spesielt lav andel kvinner (11 % - 30 %), hvorav alle studiene omhandlet hjerte- og karsykdommer eller kreftsykdommer. Det var få studier som hadde en kjønnsstratifisert analyse på effekt av behandling som involverte barn og unge under 18 år (n = 6 (4,5 %)). Blant studier som ikke hadde en kjønnsstratifisert analyse var det også få studier representert for barn 0 – 12 år (n = 7, 4 %) og ungdom 13-17 år (n = 6, 3 %). Diskusjon Denne systematiske kartleggingsoversikten viser et situasjonsbilde av hvorvidt kjønnsperspektiv er innlemmet i behandlingsstudier de siste fem årene for et bredt utvalg sykdommer som kan ramme både menn og kvinner. Det var et mindretall av studier som hadde utført separate analyser for kvinner og menn, og enda færre som hadde analysert effekten av kjønn på behandlingsresultat ved bruk av en interaksjonstest. Forskere bør være klar over at relevant informasjon om kjønnsforskjeller i behandlingsutfall kan utebli om slike analyser ikke utføres. Av studier som hadde inkludert en analyse basert på kjønn var det et mindretall som hadde omtalt resultatene i diskusjonen og vurdert resultatene i forhold til eksisterende kunnskap om betydningen av kjønn på forskningsområdet. For at resultatene skal kunne anvendes og følges opp i videre forskning er det nødvendig at kunnskapen som utarbeides blir satt i sammenheng med eksisterende kunnskap, og at resultatenes betydning for praksis blir drøftet. Konklusjon Vi fant betydelige forskjeller i behandlingsstudier på i hvilken grad kjønnsdimensjonen innlemmes i forskningen, og det er vår vurdering at effekt av kjønn på behandlingsutfall og effekt av behandling ikke rapporteres på en systematisk måte. Det var store forskjeller i studier på hvorvidt funnene var anvendt i diskusjon og konklusjon, og dette var gjort i et mindretall av studier. Når kjønnsstratifiserte analyser utføres bør dette komme tydelig frem i metode, resultat, og diskusjon. Vi fant at det var svært få studier som rapporterte en interaksjonstest av kjønn og behandlingsresultat, og et mindretall som analyserte behandlingsutfall separat for kvinner og menn. Det er gjennom slike analyser vi utarbeider best mulig kunnskap om hvordan menn og kvinner responderer på behandling, og vi skulle gjerne sett flere studier ta i bruk slike analysemetoder.

Journal home page at https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norsk-cardiologisk-selskap/hjerteforum/. Hjerteinfarkt og atrieflimmer er ledende årsaker til mortalitet og morbiditet globalt (1). Det norske dødsårsaksregisteret viser imidlertid at risiko for å dø av hjerte- og kar- sykdommer er mer enn halvert fra år 2000 til 2016 (2). Mannsverk et al. viste i 2012 at nedgangen i mortalitet av koronarsykdom i Tromsø skyldes en nedgang i insidens (3). Senere ble det vist at 66 % av nedgangen i insidens kunne tilskrives bedring av kardio- vaskulære risikofaktorer i befolkningen (3, 4). Det er tidligere vist at mange urfolk har dårligere helse målt mot referansepo- pulasjonen. Urfolk i flere land har en større byrde av overvekt og andre kjente risikofak- torer for hjerteinfarkt og atrieflimmer (5). Den norske populasjonsbaserte studien SAMINOR 2 fra 2012-2014 i rurale samfunn med samisk befolkning har bare vist små forskjeller i kardiovaskulære risikofaktorer for samer og ikke-samer (6). Tromsøun- dersøkelsen har ikke tidligere undersøkt forekomst av og risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer hos samer og ikke-samer tidligere. En andel av innbyggerne i Tromsø kommune anser seg som samiske, og det ville derfor være interessant å undersøke om det er forskjeller i prevalens og risiko- faktorer for selvrapportert hjerteinfarkt og atrieflimmer i et urbant miljø.

Cardiac thromboembolism attributed to atrial fibrillation (AF) is responsible for up to one third of ischemic strokes. Stroke may be the first manifestation of previously undetected AF. Given the efficacy of oral anticoagulants (OAC) in preventing AF-related ischemic strokes, strategies of searching for AF post-stroke using ECG monitoring followed by OAC treatment, have been pro-posed to prevent recurrent cardioembolic strokes. This white paper by experts from the AF-SCREEN International Collaboration summarizes existing evidence and knowledge gaps on searching for AF post-stroke using ECG monitoring. New AF can be detected by routine plus intensive ECG monitoring in approximately one quarter of patients with ischemic stroke. It may be causal, a bystander, or neurogenically-induced by the stroke. AF post-stroke is a risk factor for thromboembolism and a strong marker for atrial myopa-thy.After acute ischemic stroke, patients should undergo 72 hours of electrocardiographic monitoring to detect AF. The diagnosis requires an ECG of sufficient quality for confirmation by a health pro-fessional with ECG rhythm expertise. AF detection rate is a function of monitoring duration and quality of analysis, AF episode definition, interval from stroke to monitoring commencement, and patient characteristics including old age, certain ECG alterations, and stroke type. Markers of atrial myopathy (e.g. imaging, atrial ectopy, natriuretic peptides) may increase AF yield from mon-itoring, and could be used to guide patient selection for more intensive/prolonged post-stroke ECG monitoring. Atrial myopathy without detected AF is not currently sufficient to initiate OAC.The concept of ESUS (Embolic Stroke of Unknown Source) is not proven to identify stroke pa-tients benefitting from empiric OAC treatment. However, some ESUS sub-groups (e.g. advanced age, atrial enlargement) might benefit more from Non-Vitamin K-dependent OAC (NOAC) therapy than aspirin. Fulfilling ESUS criteria is neither an indication for empiric NOAC treatment nor for withholding prolonged ECG monitoring for AF.Clinically diagnosed AF after stroke/transient ischemic attack (TIA) is associated with significantly increased risk of recurrent stroke or systemic embolism, in particular with additional stroke risk factors, and requires OAC rather than antiplatelet therapy. The minimum subclinical AF duration required on ECG monitoring post-stroke/TIA to recommend OAC therapy is debated.

Publisert versjon : https://indd.adobe.com/view/38fe8e57-2b01-42c5-a447-34ecdeeb9c55 Tromsøundersøkelsen er Norges lengste, mest omfattende og best besøkte epidemiologiske befolkningsundersøkelse gjennom mer enn 40 år. Forskningen har gitt oss viktig kunnskap om helse og sykdom og bidrar til bedre pasientbehandling, nasjonalt og internasjonalt. Atrieflimmerforskning har bidratt til ny kunnskap om utbredelse og risikofaktorer.

Published version. Source at http://doi.org/10.2147/COPD.S108046. License CC BY-NC 3.0. Background: Patients with COPD have had a lower tendency to quit smoking compared to patients with coronary heart disease (CHD). We wanted to investigate if this is still true in a Norwegian population. Methods: Our data came from the fifth and sixth Tromsø surveys, which took place in 2001–2002 and 2007–2008. The predictors of smoking cessation were evaluated in a cohort of 4,497 participants who had stated their smoking status in both surveys. Results: Of the 4,497 subjects in the cohort, 1,150 (25.6%) reported daily smoking in Tromsø 5. In Tromsø 6, 428 had quit (37.2%). A new diagnosis of obstructive lung disease (asthma or COPD) and CHD were both associated with increased quitting rates, 50.6% (P=0.01) and 52.1% (P=0.02), respectively. In multivariable logistic regression analysis with smoking cessation as outcome, the odds ratios (ORs) of a new diagnosis of obstructive lung disease and of CHD were 1.7 (1.1–2.7) and 1.7 (1.0–2.9), respectively. Male sex had an OR of 1.4 (1.1–1.8) compared to women in the multivariable model, whereas the ORs of an educational length of 13–16 years and ≥17 years compared to shorter education were 1.6 (1.1–2.2) and 2.5 (1.5–4.1), respectively. Conclusion: The general trend of smoking cessation in the population was confirmed. Increased rates of smoking cessation were associated with a new diagnosis of heart or lung disease, and obstructive lung disease was just as strongly linked to smoking cessation as was CHD. This should encourage the pursuit of early diagnosis of COPD. Keywords: smoking cessation, cohort study, COPD, asthma, coronary heart disease

Source at https://dx.doi.org/10.1002/ehf2.12134 Aims: To investigate whether serum uric acid predicts adverse outcomes in persons with indices of diastolic dysfunction in a general population. Methods and results: We performed a prospective cohort study among 1460 women and 1480 men from 1994 to 2013. End- points were all-cause mortality, incident myocardial infarction, and incident ischaemic stroke. We strati fi ed the analyses by echocardiographic markers of diastolic dysfunction, and uric acid was the independent variable of interest. Hazard ratios (HR) were estimated per 59 μ mol/L increase in baseline uric acid. Multivariable adjusted Cox proportional hazards models showed that uric acid predicted all-cause mortality in subjects with E/A ratio < 0.75 (HR 1.12, 95% con fi dence interval [CI] 1.00 – 1.25) or E/A ratio > 1.5 (HR 1.51, 95% CI 1.09 – 2.09, P for interaction between E/A ratio category and uric acid = 0.02). Elevated uric acid increased mortality risk in persons with E-wave deceleration time < 140 ms or > 220 ms (HR 1.46, 95% CI 1.01 – 2.12 and HR 1.13, 95% CI 1.02 – 1.26, respectively; P for interaction = 0.04). Furthermore, in participants with isovolumetric relaxation time ≤ 60 ms, mortality risk was higher with increasing uric acid (HR 4.98, 95% CI 2.02 – 12.26, P for interaction = 0.004). Finally, elevated uric acid predicted ischaemic stroke in subjects with severely enlarged left atria (HR 1.62, 95% CI 1.03 – 2.53, P for interaction = 0.047). Conclusions: Increased uric acid was associated with higher all-cause mortality risk in subjects with echocardiographic indices of diastolic dysfunction, and with higher ischaemic stroke risk in persons with severely enlarged left atria.

Published version, also available at http://dx.doi.org/10.1186/s12882-015-0207-1 Background: The role of uric acid in development of renal dysfunction (RD) remains controversial. Earlier studies have reported inconsistent results, possibly because of their varying ability to adjust for confounding. The impact of longitudinal change in uric acid on renal outcome has not been assessed previously. We aimed to study the impact of change in serum uric acid (SUA) as well as baseline SUA on the development of RD. Methods: In a prospective cohort study, we assessed the associations between change in SUA during follow-up, baseline SUA and RD (defined as albumin-creatinine-ratio (ACR) ≥1.13 mg albumin/mmol creatinine and/or eGFR < 60 ml/min/1.73 m2) in a large cohort from a general population participating in the Tromsø Study (n = 2637). Participants were stratified according to tertiles of change in SUA between baseline (1994/95) and follow-up 13 years later. (upper tertile: SUA increasing group, two lower tertiles: SUA non-increasing group). Logistic regression analysis was applied with RD and each component of RD after 7 and 13 years as the dependent variables. Adjustments were made for baseline eGFR, cardiovascular risk factors, and the use of antihypertensive drugs including diuretics. Results: After excluding participants with RD at baseline, SUA increasers, compared to SUA non-increasers, had a doubled risk of RD after 7 years (odds ratio 2.00, (95 % CI 1.45, 2.75)). Odds ratio for RD in SUA increasers after 13 years was 2.18 (95 % CI 1.71, 2.79). The risk of developing ACR ≥1.13 mg/mmol alone was not significantly increased after 7 years (odds ratio 1.30 (95 % CI 0.90, 1.89), but after 13 years (odds ratio 1.43 (95 % CI 1.09, 1.86)). An increase in baseline SUA of 59 μmol/L (1 mg/dL) gave an odds ratio for RD after 13 years of 1.16 (95 % CI 1.04, 1.29). Conclusion: An increase in SUA during follow-up was associated with an increased risk of developing RD after 7 and 13 years.

Background and Objective In addition to its role as a transport protein, the vitamin D binding protein (DBP) may also affect lipid metabolism, inflammation and carcinogenesis. There are three common variants of the DBP, Gc1s (1s), Gc1f (1f), Gc2 (2) that result in six common phenotypes (1s/1s, 1s/ 1f, 1s/2, 1f/1f, 1f/2, and 2/2). These phenotypes can be identified by genotyping for the two single nucleotide polymorphisms rs7041 and rs4588 in the GC gene. The DBP variants have different binding coefficients for the vitamin D metabolites, and accordingly there may be important relations between DBP phenotypes and health. Methods DNA was prepared from subjects who participated in the fourth survey of the Tromsø Study in 1994-1995 and who were registered with the endpoints myocardial infarction (MI), type 2 diabetes (T2DM), cancer or death as well as a randomly selected control group. The endpoint registers were complete up to 2010- 2013. Genotyping was performed for rs7041 and rs4588 and serum 25-hydroxyvitamin D (25(OH)D) was measured. Results Genotyping for rs7041 and rs4588 was performed successfully in 11 704 subjects. Among these, 1660 were registered with incident MI, 958 with T2DM, 2410 with cancer and 4318 had died. Subjects with the DBP phenotype 1f/1f had 23 – 26 % reduced risk of incident cancer compared to the 1s/1s and 2/2 phenotypes (P < 0.02, Cox regression with gender as covariate). Differences in serum 25(OH)D levels could not explain the apparent cancer protective effect of the DBP variant 1f. In addition to cancer and 25(OH)D, there were significant associations between DBP phenotype and body height, hip circumference and serum calcium. Conclusion There are important biological differences between the common DBP phenotypes. If the relation between the DBP variant 1f and cancer is confirmed in other studies, determination of DBP phenotype may have clinical importance.

Background:The American Heart Association has proposed an impact goal for the year 2020 to improve cardiovascular health by 20%. The objectives of the study were to assess the association between the proposed cardiovascular health metric score and incident myocardial infarction (MI) and to estimate the generalized impact fraction (GIF). Methods:The health metric score was derived from ideal levels of six cardiovascular risk factors from the population-based Tromsø Study of 22,121 residents of Tromsø, Norway aged 30 to 79 years, examined in 1994–95, 2001, and 2007–08. Incident events of MI were recorded from the date of enrollment in 1994–95 to the end of 2010. Adjudication of hospitalized and out-of hospital events was performed by an independent endpoints committee based on data from hospital and out-of hospital journals, autopsy records and death certificates. Cox proportional hazard regression was used to estimate hazard ratios (HR). GIF was calculated from age stratified analysis using a case-load weighted-sum method. Bootstrapping was used to estimate 95% simulation intervals. Results:A total of 1652 MIs accrued over an average of 14.7 person-years of follow-up. Few men (0.96%) and women (3.6%) had ideal levels in all 6 metrics. 64.7% (men) and 55.7% (women) had ideal levels in 2 or 3 metrics. The age-adjusted HR per point increase in health score was 0.65 (95% confidence interval: 0.61, 0.70) in men and 0.59 (0.54, 0.64) in women. A shift of 30% of subjects from low score levels≤3 to scores≥4 was estimated to prevent 13.7% (11.2, 16.2) of incident MI in men and 15.9% (12.1, 19.4) in women. Conclusions:The association between the health metric score and MI indicate that close to 15% of incident MIs could be prevented by attainable and realistic improvements in the health metrics. Keywords:Coronary heart disease, Cohort studies, Lifestyle, Longitudinal studies, Prevention © Wilsgaard et al.; licensee BioMed Central. 2015. This is an Open Access article distributed under the terms of the Creative Commons Attribution License (http://​creativecommons.​org/​licenses/​by/​4.​0), which permits unrestricted use, distribution, and reproduction in any medium, provided the original work is properly credited. The Creative Commons Public Domain Dedication waiver (http://​creativecommons.​org/​publicdomain/​zero/​1.​0/​) applies to the data made available in this article, unless otherwise stated.

Background: Red cell distribution width (RDW), a measure of the variability in size of circulating erythrocytes, is associated with mortality and adverse outcome in selected populations with cardiovascular disease. It is scarcely known whether RDW is associated with incident myocardial infarction (MI). We aimed to investigate whether RDW was associated with risk of first-ever MI in a large cohort study with participants recruited from a general population. Methods and Results: Baseline characteristics, including RDW, were collected for 25 612 participants in the Tromsø Study in 1994–1995. Incident MI during follow-up was registered from inclusion through December 31, 2010. Cox regression models were used to calculate hazard ratios with 95% confidence intervals for MI, adjusted for age, sex, body mass index, smoking, hemoglobin, white blood cells, platelets, and other traditional cardiovascular risk factors. A total of 1779 participants experienced a first-ever MI during a median follow-up time of 15.8 years. There was a linear association between RDW and risk of MI, for which a 1% increment in RDW was associated with a 13% increased risk (hazard ratio 1.13; 95% CI, 1.07 to 1.19). Participants with RDW above the 95th percentile had 71% higher risk of MI compared with those with RDW in the lowest quintile (hazard ratio 1.71; 95% CI, 1.34 to 2.20). All effect estimates were essentially similar after exclusion of participants with anemia (n=1297) from the analyses. Conclusion: RDW is associated with incident MI in a general population independent of anemia and cardiovascular risk factors.

Helt siden 1700-tallet har man kjent til at fysisk aktivitet har gunstig effekt på mennesker med koronar hjertesykdom, og i dag anbefales en aktiv livsstil som et ledd i forebygging av hjerte- og karsykdom. Anbefalingene er fundert på en etter hvert stor mengde dokumentasjon som samlet viser at fysisk aktivitet reduserer risikoen for hjerte- og karsykdom og prematur død. I denne artikkelen vil vi kort oppsummere forskningen som ligger til grunn for det man i dag ser på som en etablert sammenheng, med fokus på primærforebygging og harde endepunkter som koronarsykdom og død.

Think tanks are non-governmental institutions – intellectually, organizationally and financially autonomous of government, political parties and organized interests – that are set up with the aim of influencing policy. The Swedish think tank Tobaksfakta, as a nonprofit organization, was formed by Health Professionals against Tobacco in October 2010, and has a number of member organizations. It is a national independent player focusing on measures to reduce tobacco use. The goal is that Tobaksfakta contributes continuously to reducing tobacco use toward a society free of tobacco. A quality evaluation has been conducted by an external panel in five phases: (1) Planning and selection of approach, (2) Collection of data on Tobaksfakta, (3) Self-evaluations, (4) External assessment by a panel of independent experts, and (5) Measures and follow-up. As background to the evaluation, there is a short review of what a think tank is. Then, the scene for tobacco prevention in Sweden is set by giving data on tobacco consumption, an overall Swedish map of tobacco prevention, and a presentation of some controversial issues. The WHO Framework Convention on Tobacco Control sets the global agenda and also the framework for the activities of Tobaksfakta. A SWOT analysis provides an overall assessment of Tobaksfakta. Its strengths include competence, having an effective organization and member organizations, and being a strong provider of information and opinion leaders. Weaknesses include limited economic and human resources, low involvement in activities by member organizations, too broad a focus, and a limited impact on decision-making. Threats include poor economic resources, the perception that tobacco is no longer an issue, and weakness in national tobacco prevention efforts. Among the opportunities available is a new three-year business plan, strengthening of communicative work, networking and extended cooperation, the Tobacco End Game, and new efforts at national and international levels. The evaluation considered organizational structure and resources, goal structure and work processes (monitoring, investigations, knowledge materials, website, press activities, twitter and social media, dissemination of knowledge, and European and international tobacco prevention work). The panel assessed the information and communication work of Tobaksfakta as of high quality, relevant, and timely. The Tobacco Industry Project has functioned as an important vehicle for the overall efforts made by Tobaksfakta The project has performed impressive work in relation to relatively limited economic resources. Although time has run out for the project, the need for its activities will continue for so long as the activities pursued by the tobacco industry continue. Therefore, it is recommended that Tobaksfakta continues to act as a watchdog on the tobacco industry. The Tobacco End Game is a challenging and future-oriented project that has a great potential. Tobaksfakta wants a Swedish government that, after the 2014 elections, reaches a decision on a plan to phase out smoking by 2025. The idea is that such a decision shall be achieved by advocacy at all levels of society. Further development of the Tobacco End Game is recommended as a key developmental effort. Overall assessments and recommendations are: Tobaksfakta is a classic think tank but needs independent financing. It shall continue with intellectual argument not covert lobbying. Tobaksfakta is one of the key actors on the landscape of tobacco prevention. Focusing on structural issues gives added value. The think tank is an efficient and professional organization. Tobaksfakta has an international role to play.

Knowledge of the natural course and especially the total and cause-specific mortality of community-acquired chronic HCV infection is limited. The aims of our study were to determine the total and cause-specific mortality in patients infected with chronic hepatitis C in a community-based setting in northern Norway. This prospective cohort study included 1010 HCV-positive patients diagnosed with recombinant immunoblot assay between 1 January 1990 and 1 January 2000, with a median observation time from diagnosis to follow-up of 7 years. Data were collected from medical records in the period between 1 January 2004 and 30 June 2006. Time and cause of death were ascertained from the Norwegian Causes of Death Register. Age-adjusted death rates and standardised mortality ratios (SMRs) were compared with those of the general Norwegian population. In total, 122 deaths were recorded. The Kaplan–Meier estimate of survival was 88% at 14 years. The SMR in the cohort relative to the general population was 6.66. Most of the excess deaths in both genders were because of liver-related causes, those associated with a drug-using lifestyle and suicide. The statistically significant increase in SMRs ranged from 4.2 for death by cancer in women to 64.6 for liver disease in women. There was no statistically significant increase in SMRs from cardiovascular disease in either gender or from cancer in men. In conclusion, our study shows that the death rate in patients infected with hepatitis C is 6.66 times higher than in the general Norwegian population.

This is Maja-Lisa Løchen's doctoral thesis.

AimsDespite marked progress in the management of atrial fibrillation (AF), detecting AF remains difficult and AF-related complications cause unacceptable morbidity and mortality even on optimal current therapy.Methods and resultsThis document summarizes the key outcomes of the 8th AFNET/EHRA Consensus Conference of the Atrial Fibrillation NETwork (AFNET) and the European Heart Rhythm Association (EHRA). Eighty-three international experts met in Hamburg for 2 days in October 2021. Results of the interdisciplinary, hybrid discussions in breakout groups and the plenary based on recently published and unpublished observations are summarized in this consensus paper to support improved care for patients with AF by guiding prevention, individualized management, and research strategies. The main outcomes are (i) new evidence supports a simple, scalable, and pragmatic population-based AF screening pathway; (ii) rhythm management is evolving from therapy aimed at improving symptoms to an integrated domain in the prevention of AF-related outcomes, especially in patients with recently diagnosed AF; (iii) improved characterization of atrial cardiomyopathy may help to identify patients in need for therapy; (iv) standardized assessment of cognitive function in patients with AF could lead to improvement in patient outcomes; and (v) artificial intelligence (AI) can support all of the above aims, but requires advanced interdisciplinary knowledge and collaboration as well as a better medico-legal framework.ConclusionsImplementation of new evidence-based approaches to AF screening and rhythm management can improve outcomes in patients with AF. Additional benefits are possible with further efforts to identify and target atrial cardiomyopathy and cognitive impairment, which can be facilitated by AI.

Angina pectoris er det vanligste symptomet på iskemisk hjertesykdom, som er den viktigste årsaken til morbiditet og mortalitet i verden. Denne studien undersøker prevalensen av selvrapportert angina pectoris hos menn og kvinner i relasjon til ulike risikofaktorer, basert på data fra den syvende Tromsøundersøkelsen (Tromsø7).Material og metode:Basert på data fra Tromsø7 (2015-2016) gjennomførte jeg en tverrsnittsundersøkelse. 20 335 personer (40-99 år) svarte på spørsmålet om selvrapportert angina pectoris. Det ble blant annet utført målinger av høyde, vekt, blodtrykk og LDL-kolesterol, og informasjon om levevaner, sykdom og behandling ble hentet fra spørreskjema. Ved hjelp av deskriptiv statistikk er forskjeller i risikofaktorer hos personer med og uten angina pectoris undersøkt. Multivariable logistiske regresjonsanalyser ble gjort for å finne odds ratio (OR) og 95% konfidensintervall (KI) for assosiasjoner mellom uavhengige variabler og selvrapportert angina pectoris. Resultater: 166 kvinner (1,6%) og 300 menn (3,1%) rapporterte angina pectoris. Høy alder var sterkest assosiert med angina pectoris hos begge kjønn sammenlignet med den yngste aldersgruppen. Menn hadde høyere prevalens enn kvinner for angina pectoris i alle aldersgrupper og høyere OR for angina pectoris (OR 1,90 95% KI 1,32-2,71. Kvinner med selvrapportert angina pectoris hadde høyere systolisk blodtrykk (140,77mmHg (±22,95)), høyere forekomst av hjerteinfarkt (28,3%) og diabetes (15%), og lavere serum LDL-kolesterol (3,17 mmol/L (±1,10)) enn kvinner uten angina pectoris. Menn med selvrapportert angina pectoris hadde høyere systolisk blodtrykk (134,78 mmHg (±19,64)), høyere forekomst av hjerteinfarkt (43,9%) og lavere serum LDL-kolesterol (2,93 mmol/L (±1,03)) enn menn uten angina pectoris. Alle resultatene var signifikant assosiert med selvrapportert angina pectoris i de multivariable analysene. Konklusjon Prevalensen av angina pectoris økte med økende alder og var høyere hos menn enn kvinner i alle aldersgrupper. Andre signifikante risikofaktorer var systolisk blodtrykk og tidligere hjerteinfarkt hos begge kjønn, samt diabetes hos kvinner. Økende verdier av serum LDL kolesterol viste en signifikant negativ assosiasjon med angina pectoris hos begge kjønn.

Bakgrunn Kateterablasjon er en veletablert behandlingsmetode for pasienter med symptomatisk atrieflimmer, og har vært utført ved Universitetssykehuset Nord-Norge siden 2009. Formålet med studien var å evaluere behandlingsresultatene etter kateterbasert ablasjonsbehandling av atrieflimmer ved UNN Tromsø fra 2013 til og med 2019. Materiale og metode Retrospektiv kohortstudie basert på 574 ablasjonsprosedyrer (radiofrekvens og kryo-ablasjon) for atrieflimmer fordelt på 452 unike pasienter i tidsrommet 2013 til 2019 ved UNN Tromsø. Pasientene ble fulgt opp med kontroll etter 3 og 6 måneder. Kontroll innebar anamnese, klinisk undersøkelse og langtids EKG-registrering. Residiv ble definert som atrieflimmer eller flutter >30sek eller innleggelse grunnet atrieflimmer eller elektrokonvertering/farmakologisk konvertering av atrieflimmer eller ny ablasjon eller angitt som mislykket av legen om kriterier ikke var spesifisert. Opplysninger fra prosedyre og kontroller ble innhentet i elektronisk pasientjournal via DIPS. Logistisk regresjonsanalyse basert på førstegangs prosedyre ble utført for å finne prediktorer for residiv. Resultater 97 kvinner og 355 menn ble inkludert i studien. Gjennomsnittlig alder var 60.2 år, gjennomsnittlig KMI var 28.6 kg/m2. 79% hadde paroksysmal atrieflimmer. De vanligste risikofaktorene var forstørret venstre atrium og hypertensjon. 56% av pasientene hadde sinusrytme ved kontroll 3 eller 6 måneder etter første prosedyre. I en justert analyse var kroppsmasseindeks (OR 1.07, 95% KI 1.02-1.12) og kjent koronarsykdom (OR 2.06, 95% KI 1.08-3.94) prediktorer for tilbakefall av atrieflimmer ved kontroll 3-6 måneder etter prosedyren. Konklusjon Hovedfunnet ved studien er at 56% av pasientene som var behandlet med ablasjon for atrieflimmer ved UNN hadde sinusrytme ved kontroll 3-6 måneder etter første prosedyre. Det forekom alvorlige komplikasjoner ved 3% av prosedyrene. Selv om resultatene kan være sammenlignbare med publiserte resultater fra andre enheter, er det store svakheter ved å vurdere behandlingsresultater gjennom retrospektive journalgjennomganger. Nasjonalt register for ablasjonsbehandling og elektrofysiolog (AblaNor) vil gjøre at man i fremtiden prospektivt kan evaluere resultatene etter ablasjonsbehandling i UNN.

Det er tidligere vist at urfolk ofte har dårligere helse målt mot referansepopulasjonen. En populasjonsbasert studie fra rurale samfunn med samisk befolkning har vist forskjeller i kardiovaskulære risikofaktorer for samer og ikke-samer. En andel av innbyggerne i Tromsø kommune anser seg som samiske og det ville derfor være interessant å undersøke om det finnes forskjeller i prevalens og risikofaktorer for selvrapportert hjerteinfarkt og atrieflimmer i et urbant miljø. I en tverrsnittsstudie med over 21 000 deltakere fra den sjuende Tromsøundersøkelsen (Tromsø 7) fra 2015-2016 har vi kartlagt prevalens av selvrapportert hjerteinfarkt og atrieflimmer hos samer og ikke-samer. Ved bruk av deskriptiv statistikk har vi undersøkt forskjeller i kjente risikofaktorer for kardiovaskulær sykdom for samer og ikke-samer. Logistisk regresjonanalyse ble brukt for å finne odds ratio (OR) og 95% konfidensintervall (KI) for assosiasjon mellom hver enkelt risikofaktor og selvrapportert hjerteinfarkt og atrieflimmer. Det var ingen signifikant forskjell i aldersjustert prevalens for hjerteinfarkt hos samer (3,0%) og ikke-samer (2,6%). Heller ingen forskjell i prevalens for atrieflimmer ble funnet, 6,3% for samer og 6,7% for ikke-samer. Av risikofaktorer som var signifikant assosiert med selvrapportert hjerteinfarkt eller atrieflimmer hadde samiske menn 0,2mmol/l høyere LDL kolesterol og 2,5 mmHg lavere systolisk blodtrykk sammenlignet med ikke-samiske menn. Samiske kvinner hadde større andel med arvelig disposisjon for hjerteinfarkt, flere hadde høyere utdanning og flere var fysisk aktive. Vår studie viser ingen forskjell i prevalens av hjerteinfarkt eller atrieflimmer mellom samer og ikke-samer i Tromsø 7. Kun små forskjeller i enkelte risikofaktorer ble funnet.

Bakgrunn Assosiasjonen mellom hypertensjon og hjertesvikt har lenge vært kjent og tidligere studier har vist en tredoblet risiko for hjertesvikt blant kvinner og en doblet risiko blant menn dersom man har forhøyet blodtrykk. Til tross for at denne sammenhengen har blitt dokumentert i mange internasjonale studier, finnes det lite nasjonale data på temaet. Vi ønsket derfor å se på assosiasjonen mellom blodtrykk og hjertesvikt blant menn og kvinner i den fjerde Tromsøundersøkelsen. Metode og materiale I en prospektiv kohortstudie med 26 992 deltakere fra den fjerde Tromsøundersøkelsen (Tromsø 4) fra 1994-95 har vi sett på sammenhengen mellom blodtrykk og hjertesvikt. Totalt ble 14136 kvinner og 12735 menn i alderen 25-97 år som var fri for hjertesvikt ved studiestart og som hadde tre godkjente blodtrykksmålinger inkludert i studien. Cox regresjonsanalyse ble brukt for å finne Hazards ratio (HR) og 95 % konfidensintervall (KI) for assosiasjonen mellom blodtrykk og hjertesvikt. Systolisk og diastolisk blodtrykk ble analysert hver for seg for å se på disse som uavhengige prediktorer. Journaldata fra UNN Tromsø ble brukt for å validere utskrivningsdiagnosen hjertesvikt for et utvalg av deltakerne. Resultater Totalt fikk 5,2 % (n=1387) av deltakerne hjertesvikt i løpet av oppfølgingstiden som i gjennomsnitt var 14,7 år. Andelen som fikk hjertesvikt i de ulike blodtrykksgruppene økte signifikant med økende blodtrykk, både for begge kjønn og begge blodtrykksvariabler (p

Paper I is not available in Munin. Paper I: Tiwari, S., Schirmer, H., Jacobsen, B.K., Hopstock, L.A., Nyrnes, A., Heggelund, G., … Løchen, M.L. (2015). Association between diastolic dysfunction and future atrial fibrillation in the Tromsø Study from 1994 to 2010. Available in Heart,101, 1302-1308. Background: Atrial Fibrillation (AF) is the most common arrhythmia associated with increased mortality and morbidity. It increases the lifetime risk of stroke and heart failure and affects one’s quality of life and cognition. Objective: To investigate diastolic dysfunction as risk factor for AF and AF as a risk factor for stroke and cognitive decline. Methods: Participants from the Tromsø Study were used as study sample. From the fourth survey (1994-95), 2406 participants who were free from AF, were followed until 2010 to examine the association between diastolic dysfunction, measured by echocardiography at baseline, and AF. From the same survey, 2844 participants free from stroke, were followed until 2012 to examine the association between AF and stroke, independently of other risk factors. From the fifth (2001) and sixth (2007-08) survey, 2491 participants with repeated cognitive screening were followed prospectively to examine AF as a risk factor for cognitive decline. Main results: Enlarged left atria (LA) as a measure of diastolic dysfunction gave a fourfold increased risk of AF in both sexes, and adding measures of abnormal diastolic flow increased the predictive ability significantly. When enlarged LA size was combined with CHA2DS2-VASc score ≥1, participants had nine times increased odds of stroke regardless of AF status. In stroke free participants, AF was significantly associated with 40% larger cognitive decline as measured with the tapping test. Conclusions: Diastolic dysfunction was found to be a risk factor for AF mainly through enlarged LA. Enlarged LA and CHA2DS2-VASc score >1was a strong predictor for stroke, regardless of AF status. Repeated cognitive screening measured with the tapping test found AF as a risk factor for cognitive decline. Our findings suggest closer clinical monitoring of patients with CHA2DS2-VASc score >1 and Holter monitoring in people with no known AF but with increased risk of stroke and cognitive decline.

Background and aim: 1-2% suffer from heart failure (HF), and the prevalence increases by age. Lifetime risk for HF is highest among men. Myocardial infarction (MI) is a recognized risk factor for HF while HF is associated with increased mortality. The aims for this thesis are to investigate how MI affects the risk of subsequent HF in both genders, in different age groups and whether education has an impact on the risk of HF. Material and method: We followed 26 907 participants >25 years of age attending the Tromsø Study from 1994 to1995 for first ever HF (PPV 88%). Mean observation time was 14.7 years. HF diagnoses were collected from the Discharge Diagnosis Registry of the University Hospital of North Norway. HF occurrence was analyzed for the total population, among genders and in different age groups. Cox proportional hazard regressions were used to estimate hazard ratios (HRs) of developing HF. Main exposure variable was MI. Results: 6.0% of men and 4.4% of women developed HF, a total of 1387 HF diagnoses. Mean age at HF diagnosis was 63.0 years for men, 68.5 years for women. Incidence of HF was highest when aged 66 to 75 years. HR for HF was 2.66 for every 10 years of increased age, and increasing age was a stronger predictor for HF in women. 23.8% men and 10.8% women developed HF subsequent to MI. Multivariable adjusted HR for HF was 3.55 in men and 3.64 in women after MI, but MI was equally associated with HF between genders. Conclusion: We found that the risk of HF subsequent to MI was similar for both genders. The risk of HF increased markedly with age, especially in women. MI´s effect on risk of HF declined with increasing age. Level of education had no effect on risk of HF.

Bakgrunn og formål Bakgrunnen for studien er at totalmortalitet hos personer med og uten hjertesvikt i den generelle befolkningen er lite studert i Norge. Formålet var å undersøke sammenhengen mellom hjertesvikt og totalmortalitet i Tromsøundersøkelsen, Tromsø 4. Metode Rapporten er basert på data fra personer som deltok i den fjerde Tromsøundersøkelsen, Tromsø 4, som ble gjennomført i 1994-1995. Tromsø 4 omfatter til sammen 27 158 personer i alderen 25 år og eldre. Personene svarte på spørreskjema angående livsstil, sykdom og behandling. Det ble gjort målinger av høyde, vekt, blodtrykk og puls. Dataene fra Tromsø 4 er koblet til en fil med utskrivningsdiagnoser for hjertesvikt fra Universitetssykehuset Nord-Norge og til dødelighetsdata fra Dødsårsaksregisteret ved Folkehelseinstituttet. Multivariable Cox proporsjonale hazard regresjonsmodeller ble brukt for å beregne hazard ratio for død, 95% konfidensintervall og p-verdi for ulike uavhengige variabler. Hovedeksponeringsvariabelen i alle modellene var hjertesvikt. Journaldata fra sykehuset ble brukt for å undersøke validiteten av hjertesviktdiagnosene. Resultater 1348 (5,0%) personer fikk hjertesvikt i løpet av oppfølgingsperioden, 601 (4,3%) kvinner og 747 (5,9%) menn. Av kvinnene med hjertesvikt døde 456 (75,9%) og 517 (69,2%) av mennene i løpet av oppfølgingsperioden på gjennomsnittlig18,3 år. Ved aldersjustert Cox proporsjonale hazard regresjon ble det observert at kvinner og menn med hjertesvikt hadde henholdsvis over seks og fem ganger høyere risiko for død sammenlignet med kvinner og menn uten hjertesvikt. Det ble ikke funnet signifikant forskjell i risiko mellom kjønnene. Konklusjon Studien viser at personer med hjertesvikt har høy totalmortalitet sammenlignet med personer uten hjertesvikt. Det er forskjell i karakteristika av personer med og uten hjertesvikt. Høy mortalitet er også funnet i lignende studier som denne, selv om grad av risiko er noe ulik.

Paper I and III are not available in Munin:Paper I. Palpitations are predictive of future atrial fibrillation. An 11-year follow-up of 22,815 men and women: the Tromsø Study. Nyrnes A. et al. Available in European Journal of Preventive Cardiology, 2013 Oct;20(5):729-36Paper III. Uric acid is associated with future atrial fibrillation: an 11-year follow-up of 6308 men and women--the Tromso Study. Nyrnes A. et al. Available in Europace. 2014 Mar;16(3):320-6 Summary Atrial fibrillation (AF) is a common cardiac arrhythmia, which increases morbidity and mortality and thereby imposes high health costs on society. The prevalence of AF has increased for several decades, and is expected to increase further, with the rising numbers of elderly people and survivors of heart diseases. Several risk factors for AF related to genetics and diseases have been established. Focus is now also set on novel risk factors related to symptoms, life style and inflammation. The identification of risk factors is important, as some of them could be modifiable. The population-based Tromsø Study made it possible to follow survey participants from the fourth survey in 1994, who were free of AF at baseline, to study different risk factors for AF and the impact of these. We also wanted to investigate the frequency of AF in our population. All research questions were analysed with a gender perspective. We were able to follow nearly 23 000 persons for a mean of 11 years, and found that 2.2% of women and 3.3% of men in this population were diagnosed with AF. A main new finding was the importance of self-reported palpitations as a risk factor for AF. The association was stronger in men than in women. We also found different strength of associations in women and men for several other variables. Coronary heart disease and overweight were stronger risk factors in men. Hypertension was a stronger risk factor in women, and diabetes predicted AF in women only. A limited number of inflammatory biomarkers were available for this study. We found that hs-CRP was associated with future AF in men, but not in women. Moreover, we found a significant increase in AF with increasing levels of white blood cells. We also found that serum uric acid was a strong risk factor for AF, and the predictive ability was stronger for women than for men. Low physical activity, vigorous exercise, smoking and use of alcohol were not associated with AF in this population. The findings imply that adequate antihypertensive treatment is probably important to prevent AF, as is the prevention of coronary disease and diabetes. Patients with palpitations are prone to AF and should be investigated further. The possible clinical importance of the positive associations with inflammatory biomarkers and uric acid needs further investigation in other populations. Sammendrag Atrieflimmer (AF) er en relativt vanlig arytmi, som øker sykelighet og dødelighet, og dermed også samfunnets behandlingsbehov og helsekostnader. Prevalensen av AF har økt gjennom flere tiår, og er forventet å øke ytterligere, på grunn av økende antall eldre i befolkningen, og fordi flere lever lenger med hjertesykdom. Flere risikofaktorer for AF er kjent. Dette gjelder både genetiske disposisjoner, og ulike sykdomstilstander. Det fokuseres nå også på nyere risikofaktorer relatert til symptomer, livsstil og inflammasjon. Kartlegging av risikofaktorer er viktig, fordi noen av disse kan tenkes å være modifiserbare. Den befolkningsbaserte Tromsøundersøkelsen har gjort det mulig å følge deltakerne fra den fjerde studien i 1994, for å se på ulike risikofaktorer for AF, og hvor stor betydning disse har. Vi ville også undersøke hyppigheten av AF i denne befolkningsgruppen, og om det er forskjeller mellom kjønnene. Vi fulgte nærmere 23000 personer i gjennomsnittlig 11 år, og fant at 2,2 % av kvinnene og 3,3 % av mennene i vår studiepopulasjon fikk påvist AF. Et nytt hovedfunn i vår studie var betydningen av palpitasjoner. Dette vanlige symptomet som ble rapportert av 27 % av kvinnene og 18 % av mennene, doblet risikoen for AF hos menn og økte risikoen med 60 % hos kvinner. Vi fant også kjønnsforskjeller for flere andre risikofaktorer, der assosiasjonsstyrken var ulik hos menn og kvinner. Koronarsykdom og overvekt var sterkere risikofaktorer hos menn. Hypertensjon var en sterkere risikofaktor hos kvinner, og diabetes predikerte AF bare hos kvinner. Et begrenset antall inflammatoriske biomarkører var tilgjengelige fra denne undersøkelsen. Vi fant at hs-CRP var assosiert med AF hos menn, men ikke hos kvinner. Det var også økende hyppighet av AF med økende nivå av hvite blodlegemer. Vi fant videre at serum-urinsyre var en sterk risikofaktor for AF, spesielt for kvinner. Vi fant ingen assosiasjon mellom lav fysisk aktivitet, hard/intensiv fysisk aktivitet, røyking eller alkohol i denne populasjonen. Funnene tyder på at adekvat antihypertensiv behandling trolig er viktig for å forebygge AF, likeens vil forebygging av koronarsykdom og diabetes være viktig. Pasienter med palpitasjoner har risiko for å utvikle AF, og bør derfor følges opp. Betydningen av urinsyre og de inflammatoriske biomarkørene bør undersøkes videre i andre populasjoner.

Formål 1) Kartlegge snusbruk i Tromsø 6. 2) Studere assosiasjon mellom snusbruk og selekterte helsevariabler. Metode og materiale Oppgaven er en tverrsnittstudie der man ser på snusbruk i Tromsø 6. Vår studiepopulasjon er deltakerne i Tromsø 6, som svarte på spørsmålet om snusbruk på utdelt spørreskjema (Vedlegg. Spørreskjema Tromsø 6). Totalt utgjorde dette 12501 personer (96,3% av de oppmøtte). Vi benyttet variabler med relevans for hjerte-kar-sykdom, røyk- og alkoholvaner, fysisk aktivitet og andre biologiske variabler med betydning for livsstilspatologi. Analysene ble gjort i IBM SPSS Statistics, versjon 23.0. Karakteristika oppgis i gjennomsnitt (standardavvik) eller prosentandel (antall). Resultater I Tromsø 6 snuser n=709 (5,7%), mens n=11792 (94,3%) ikke snuser. Mannlige snusere har i gjennomsnitt høyere vekt, høyde og BMI, samt lavere kolesterol og LDL-verdier. HDL er forhøyet og s-triglyserid er den samme som hos mannlige ikke-snusere, men gruppene har ulike standardavvik. Kvinnelige snusere har i snitt et lavere nivå av kolesterol og LDL, de veier mindre og har lavere BMI, samt har høyere snittverdi av HDL og triglyserider enn kvinnelige ikke-snusere. Ikke alle funnene er signifikante. Det er en assosiasjon mellom snusbruk og høyere utdannelse, psykologiske problemer og et alkoholkonsum med hyppig frekvens og økt antall enheter per gang. Røykeanamnese med tidligere daglig bruk av røyk, økt antall sigaretter og år med røyking, gir også økt risiko for bruk av snus. Konklusjon For begge kjønn er prosentandelen som bruker snus høyest hos dem mellom 30 -39 år. Ved økende alder faller andelen. Våre funn indikerer en sammenheng mellom bruk av snus og psykologiske problemer. Personer med høyere utdannelse eller et økt alkoholkonsum snuser hyppigst. Tidligere dagligrøyking medførte økt risiko for snusbruk. Fysisk aktivitet, systolisk blodtrykk og rapportert hjerteinfarkt har ikke statistisk signifikant sammenheng med bruk av snus.

Atrieflimmer (AF) er den vanligste arytmien i hjertet. Den har sitt utspring i atriene, og er derfor klassifisert som en supraventrikulær arytmi. Tidligere studier har vist at AF har en klar sammenheng med økende alder, og at menn har hyppigere insidens enn kvinner. I denne oppgaven ønsket vi å studere hvordan insidensen av AF i Tromsøundersøkelsen forandret seg fra 1986 til 2011. Vi ønsket også å se hvordan utviklingen var fordelt på kjønn. Noen studier som har beskrevet utviklingen av AF insidens over den samme tidsperioden som vi studerte har vist en liten økning i aldersjustert insidens for begge kjønn, mens noen andre studier har ikke vist noen økning i aldersjustert insidens i den samme perioden. Studiepopulasjonen vår var hentet fra Tromsøundersøkelsen. Vi delte studieperioden inn i tre bolker, 1986-95, 1996-05 og 2006-11. Vi brukte en metode der vi delte opp en persons deltakelse i linjer på ett år, som muliggjør skifte av aldersgruppe ettersom personen blir eldre. Indirekte aldersjustert insidens per 1000 personår for menn i de tre periodene var 2,51, 3,89 og 3,89. For kvinner var de tilsvarende ratene 1,07, 2,39, og 2,36. Vi bekreftet dermed at menn hadde hyppigere insidens enn kvinner. Det var også en klar økning i insidens med økende alder. Vi har også vist at det var en økning i insidens for begge kjønn fra den første perioden til den andre, men at denne økningen flatet ut for begge kjønn fra andre til tredje periode. Økningen mellom de to første periodene kan være en reell økning i AF tilfeller i denne perioden. Men det kan også være at det kommer av at flere personer kommer inn på sykehus og får diagnostisert sin AF. Det kan også være at flere pasienter får tatt EKG, og at man dermed får flere ”tilfeldige” funn av AF.

Bakgrunn: Atrieflimmer er den vanligste hjerterytmeforstyrrelsen med en prevalens på 1-2% i befolkningen. Denne studien undersøker prevalensen av selvrapportert atrieflimmer i ulike aldersgrupper hos menn og kvinner, i tillegg til relasjonen til kjente risikofaktorer. Vi har også undersøkt samsvaret mellom selvrapportert atrieflimmer og validert klinisk atrieflimmer basert på journaldata fra Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Metode: Vi gjennomførte en tverrsnittsundersøkelse basert på data fra den sjette Tromsøundersøkelsen fra 2007-2008. 12526 deltagere i alderen 30-87 år svarte på spørsmålet om selvrapportert atrieflimmer (6664 kvinner og 5862 menn) og ble inkludert i studien. Målinger av blodtrykk, hjertefrekvens, høyde, vekt og totalkolesterol ble gjort og informasjon om levevaner, sykdom og behandling ble hentet fra spørreskjema. Multivariate regresjonsanalyser ble gjort for å finne odds ratio (OR) for assosiasjoner mellom uavhengige variabler og selvrapportert atrieflimmer. Journaldata fra UNN ble brukt for å undersøke hvor mange av deltagerne som hadde en klinisk atrieflimmerdiagnose ved sykehuset. Resultater: Forekomsten av selvrapportert atrieflimmer økte med økende alder, med en mann:kvinne- ratio på 1,28:1. Prevalensen hos kvinner økte fra 1,8% i aldersgruppen 80 år. For menn økte prevalensen fra 3,0% i aldersgruppen 80 år. Menn hadde økt risiko for atrieflimmer (OR 1,20 95% KI 1,00–1,43), sammenlignet med kvinner. Alder (OR 1,05 95% KI 1,04-1,06), KMI (OR 1,03 95% KI 1,00-1,05), diabetes (OR 1,69 95% KI 1,26-2,27) og tidligere hjerteinfarkt (OR 2,10 95% KI 1,59-2,76) var også signifikante risikofaktorer for selvrapportert atrieflimmer. Selvrapportert atrieflimmer hadde en sensitivitet på 69,7 % og positiv prediktiv verdi 49,4 %. Konklusjon: Forekomsten av atrieflimmer økte med økende alder. I tillegg til alder var kjønn, KMI, diabetes og tidligere hjerteinfarkt signifikante risikofaktorer for atrieflimmer.