Search

Here, I review thermal influences on metabolic rates and aerobic scope; growth; adult body size; and reproductive and behavioural traits, such as tendency and timing of the migration of salmonid fishes. A thermal window bounded by the upper and lower incipient lethal temperatures (UILT and LILT) determines where salmonids can survive. For most salmonids, LILT is close to 0 and UILT is between 20 and 30ᵒ C. UILT and LILT are influenced by the acclimation temperature. Thermal tolerance is affected by fish size and ambient oxygen content, which decreases with increasing temperature. Standard metabolic rate (SMR), the energy required to maintain essential functions, increases with temperature, whereas maximum metabolic rate (MMR) increases with temperature until reaching a peak (pejus). Then, it decreases gradually to zero, i.e., the upper critical limit (TCrit). Aerobic scope (AS = MMR-SMR) reaches its maximum at the pejus temperature. Metabolic rates and aerobic scope can be modified by temperatures that the fish experiences during embryogenesis and possibly also as larvae and young fry. At maximum feeding, maximum growth increases to a point at or below the pejus temperature. The optimum temperature for growth decreases with reduced food intake and increased body size. As for metabolic rate, the growth rate is influenced by the temperature during embryonic development. In a warmer climate, adult body size is expected to decrease chiefly because of a younger age at maturity. Parental fish retained at a higher temperature during maturation produce larger eggs, and this change in egg size may also be transferred to next-generation offspring. Furthermore, embryogenesis in warmer water leads to larger gonad and egg sizes at maturity. Water temperature influences locomotion, foraging and migratory activity. In a warmer climate, juveniles migrate to the sea earlier in spring. In addition, higher embryo temperature leads to delayed return of adult salmon from the ocean. Thus, temperature affects life history traits of salmonid fishes, partly as a direct effect on metabolic rates and food consumption and partly induced as a phenotypically plastic effect. The phenotypically plastic response may preadapt offspring to perform better in the expected future thermal environment. adaptive developmental programming; behaviour; climate; life history traits; metabolism; Salmonidae; temperature

Remote sensing observations from satellites and global biogeochemical models have combined to revolutionize the study of ocean biogeochemical cycling, but comparing the two data streams to each other and across time remains challenging due to the strong spatial-temporal structuring of the ocean. Here, we show that the Wasserstein distance provides a powerful metric for harnessing these structured datasets for better marine ecosystem and climate predictions. The Wasserstein distance complements commonly used point-wise difference methods such as the root-mean-squared error, by quantifying differences in terms of spatial displacement in addition to magnitude. As a test case, we consider chlorophyll (a key indicator of phytoplankton biomass) in the northeast Pacific Ocean, obtained from model simulations, in situ measurements, and satellite observations. We focus on two main applications: (i) comparing model predictions with satellite observations, and (ii) temporal evolution of chlorophyll both seasonally and over longer time frames. The Wasserstein distance successfully isolates temporal and depth variability and quantifies shifts in biogeochemical province boundaries. It also exposes relevant temporal trends in satellite chlorophyll consistent with climate change predictions. Our study shows that optimal transport vectors underlying the Wasserstein distance provide a novel visualization tool for testing models and better understanding temporal dynamics in the ocean.

Remote sensing observations from satellites and global biogeochemical models have combined to revolutionize the study of ocean biogeochemical cycling, but comparing the two data streams to each other and across time remains challenging due to the strong spatial-temporal structuring of the ocean. Here, we show that the Wasserstein distance provides a powerful metric for harnessing these structured datasets for better marine ecosystem and climate predictions. Wasserstein distance complements commonly used point-wise difference methods such as the root mean squared error, by quantifying differences in terms of spatial displacement in addition to magnitude. As a test case, we consider chlorophyll (a key indicator of phytoplankton biomass) in the northeast Pacific Ocean, obtained from model simulations, in situ measurements, and satellite observations. We focus on two main applications: (i) Comparing model predictions with satellite observations, and (ii) temporal evolution of chlorophyll both seasonally and over longer time frames. Wasserstein distance successfully isolates temporal and depth variability and quantifies shifts in biogeochemical province boundaries. It also exposes relevant temporal trends in satellite chlorophyll consistent with climate change predictions. Our study shows that optimal transport vectors underlying Wasserstein distance provide a novel visualization tool for testing models and better understanding temporal dynamics in the ocean.

Jacobsen, R., Bendiksen, E. & Jonsson, B. 2019. Kartlegging og verdisetting av naturmangfoldet i forbindelse med områderegulering for Nedre Ekornrud (Oppegård, Akershus). Revidert utgave. NINA Rapport 1577c. Norsk institutt for naturforskning. I forbindelse med områderegulering av Nedre Ekornrud i Oppegård kommune, Akershus, har NINA på oppdrag fra kommunen kartlagt et planområde mellom sørenden av Kolbotntjernet og nordenden av naturtypelokaliteten Nordre Gjersjøli. Naturmangfold av karplanter, kryptogamer og sopp ble kartlagt ved feltbefaring 6.september 2018. Samtidig ble det foretatt en befaring av ferskvannsmiljø i området. De allerede kartlagte naturtypelokalitetene var intakte og særlig Nordre Gjersjøli bemerkes som spesielt verdifull (jf. A-verdi). En ny naturtypelokalitet vurdert som lokalt viktig (jf. C-verdi) ble registrert i planområdet; Peder Sletners vei NØ. Lokaliteten består av en ospesuksesjon med godt potensial for levesteder for truede og nær truede arter. Det ble ikke gjort nye registreringer av truede eller nær truede arter i planområdet under feltarbeidet, mens av fremmedarter ble det registrert kanadagullris, russekål, hagelupin, fagerfredløs, rynkerose og mongolspringfrø. Ferskvannsmiljøet var lite, kun omfattet av en liten, kort bekk som renner ut i Kolbotntjernet. Bekken ble vurdert til å ha liten betydning for akvatisk diversitet i området, men den har betydning for insekter, fugl og vilt. Oppegård kommune oversendte forslag til områdeplan for vurdering i oktober 2019. Omreguleringen av området innebærer en utbygging av boliger i det åpne området (tidligere fyllplass) mellom naturtypelokalitetene, inklusive opparbeiding av en del tilgrensende områder til «lek og rekreasjon», som kan bety for eksempel park, lekeplass eller akebakke. Adkomst er planlagt fra sørøst, uten gjennomgående trafikk. Begge de eksisterende naturtypelokalitetene som områdeplanen omfatter blir bevart som naturområder. Vi understreker at opparbeiding av områder som grenser til naturtypelokalitetene bør utføres skånsomt, med minst mulig fysiske inngrep, for å unngå negativ påvirkning av biologiske verdier i naturtypelokalitetene. Den nye naturtypelokaliteten Peder Sletners vei NØ er planlagt innlemmet i en hundepark. Dersom eneste inngrep her vil være inngjerding av hele eller deler av området, vil ikke nødvendigvis vegetasjon samt artsmangfold knyttet til død ved og eldre osper påvirkes i særlig stor grad, men fugl og vilt vil sannsynligvis forstyrres av mennesker og hunder. Eventuell inngjerding vil selvfølgelig også hindre fri bruk av området for vilt som grevling, rødrev og rådyr, som kanskje uansett vil unngå området grunnet høyere menneskelig aktivitet. Generelt vil utbyggingen og økt menneskelig bruk av området sannsynligvis forstyrre fugl og vilt, men det er i liten grad dokumentert biologiske verdier knyttet til det åpne området som planleg-ges utbygd.

Bendiksen, E., Jacobsen, R., Jonsson, B. Kartlegging og verdisetting av naturmangfoldet i forbindelse med områderegulering for Nedre Ekornrud (Oppegård, Akershus). NINA Rapport 1577. Norsk institutt for naturforskning I forbindelse med områderegulering av Nedre Ekornrud i Oppegård kommune, Akershus, har NINA på oppdrag fra kommunen kartlagt et planområde mellom sørenden av Kolbotntjernet og nordenden av naturtypelokaliteten Nordre Gjersjøli. Naturmangfold av karplanter, kryptogamer og sopp ble kartlagt ved feltbefaring 6.september 2018. Samtidig ble det foretatt en befaring av ferskvannsmiljø i området. De allerede kartlagte naturtypelokalitetene var intakte og særlig Nordre Gjersjøli bemerkes som spesielt verdifull (jf. A-verdi). En ny naturtypelokalitet vurdert som lokalt viktig (jf. C-verdi) ble registrert i planområdet; Peder Sletners vei NØ. Lokaliteten består av en ospesuksesjon med godt potensial for levesteder for truede og nær truede arter. Det ble ikke gjort nye registreringer av truede eller nær truede arter i planområdet, mens av fremmedarter ble det registrert kanadagullris, russekål, hagelupin, fagerfredløs, rynkerose og mongolspringfrø. Ferskvannsmiljøet var lite, kun omfattet av en liten, kort bekk som renner ut i Kolbotntjernet. Bekken ble vurdert til å ha liten betydning for biologisk diversitet i området. Det er heller ingen kjente verdier knyttet til vilt.

Basisovervåkingen i 2016 omfattet 21 innsjøer, hvorav 19 referansesjøer og 2 eutrofierte innsjøer. Resultatene viser at kun fem av de antatte referansesjøene var i svært god tilstand, seks i god tilstand og åtte i moderat tilstand, mens de eutrofierte innsjøene var begge i moderat tilstand. Samlet tilstand er angitt som nokså usikkert for 12 innsjøer, enten fordi det er dårlig samsvar mellom kvalitets-elementer og datagrunnlaget samtidig er begrenset til ett år, innsjøen er nær typegrensen for kalsium og/eller humus eller tilhører vanntyper der klassegrenser mangler. Ni av innsjøene er angitt med ganske sikker økologisk tilstand. Seks av innsjøene har data fra to eller flere år, og det er godt samsvar mellom år og/eller mellom de forskjellige kvalitetselementene. For disse innsjøene er også vanntypen veldefinert, med klassegrenser for de fleste kvalitetselementene. For tre av innsjøene er datagrunnlaget begrenset, men tilstandsklassifiseringen vurderes likevel som ganske sikker fordi det er godt samsvar mellom forskjellige kvalitetselementer.

Annual mean total length (LT) of wild one-sea-winter (1SW) Atlantic salmon Salmo salar of the Norwegian River Imsa decreased from 63 to 54 cm with a corresponding decrease in condition factor (K) for cohorts migrating to sea from 1976 to 2010. The reduction in LT is associated with a 40% decline in mean individual mass, from 2 to 1⋅2 kg. Hatchery fish reared from parental fish of the same population exhibited similar changes from 1981 onwards. The decrease in LT correlated negatively with near-surface temperatures in the eastern Norwegian Sea, thought to be the main feeding area of the present stock. Furthermore, S. salar exhibited significant variations in the proportion of cohorts attaining maturity after only one winter in the ocean. The proportion of S. salar spawning as 1SW fish was lower both in the 1970s and after 2000 than in the 1980s and 1990s associated with a gradual decline in post-smolt growth and smaller amounts of reserve energy in the fish. In wild S. salar, there was a positive association between post-smolt growth and the sea survival back to the River Imsa for spawning. In addition, among smolt year-classes, there were significant positive correlations between wild and hatchery S. salar in LT, K and age at maturity. The present changes may be caused by ecosystem changes following the collapse and rebuilding of the pelagic fish abundance in the North Atlantic Ocean, a gradual decrease in zooplankton abundance and climate change with increasing surface temperature in the Norwegian Sea. Thus, the observed variation in the life-history traits of S. salar appears primarily associated with major changes in the pelagic food web in the ocean. climate change; condition factor; growth; sea survival; temperature; time series. © 2016 The Fisheries Society of the British Isles

Forsgren, E., Aarrestad P.A, Gundersen, H., Christie, H., Friberg, N., Jonsson, B., Kaste, Ø., Lindholm, M., Nilsen, E.B., Systad, G., Veiberg, V., Ødegaard, F. 2015. Klimaendringenes påvirkning på naturmangfoldet i Norge - NINA Rapport 1210. 133 s. Rapporten sammenstiller kunnskap om effektene av klimaendringer på norsk natur, fra artsnivå til naturtyper og økosystemer. Den tar for seg terrestriske økosystemer, ferskvann og marint. Klimaendringene har en rekke effekter på abiotiske forhold, fra økt temperatur og endringer i nedbør til havforsuring. Hvordan norske arter, naturtyper og økosystemer vil påvirkes av klima-endringene er et meget stort spørsmål som det ikke er enkelt å besvare. Usikkerheten i klima-projeksjonene og kompleksiteten i økologiske sammenhenger er komplekse gjør spesifikke pre-diksjoner vanskelige. At også andre faktorer enn klimatiske forhold påvirker vår natur gjør det ikke enklere å forutse hvordan norsk naturmangfold vil påvirkes i fremtiden. Det foreligger be-grenset kunnskap om ulike arters evne til å tilpasse seg de nye miljøbetingelsene som en klima-endring vil medføre. Akklimatisering og evolusjonære tilpasninger kan forventes til en viss grad, men vi vet ikke hvor mange arter som vil ha en slik kapasitet og hvor stor tilpasningsevnen vil være. Dagens kunnskap viser at noen arter vil begunstiges av klimaendringene, mens andre kommer til å påvirkes negativt. Dette vil mest sannsynlig medføre en økt utbredelse av noen arter og redusert utbredelse av andre arter, iblant utdøing. Varmekjære arter vil kunne spre seg nordover i landet, og høyere opp i fjellet, ofte på bekostning av mer kulde-tolerante, alpine og polare arter. Hos ferskvannsfisk vil for eksempel laksefisker få problemer mens karpefisker vil få bedre forhold. Klimaendringen vil også kunne påvirke bestander av sjøørret og sjørøye. Populasjonene av disse artene er splittet i vandrende og stasjonære individer, og klimaendringen kan komme til å gi forholdsvis flere stasjonære og færre vandrende individer. En annen konsekvens av klima-endringene er lengre vekstsesong, hvilket kan være positivt for mange planter, men økt konkur-ranse fra arter som begunstiges av en lengre vekstsesong kan bidra til endringer i artssammen-setningen i flere vegetasjonstyper. Økt temperatur kan også gi økt tørkestress i skoger og bidra til økt angrep av skadegjørende insekter og sopp. Tidligere knoppsprett om våren pga. økt tem-peratur kan føre til frostskader hvis risikoen for frostnetter ikke er over. Økende vekslinger mellom frost og mildvær kan gi frostskader, samt også føre til ising av marken som kan skape pro-blemer for reinen vinterstid. Klimarelaterte skader på vegetasjon sammen med tørkeperioder vil kunne gi økt hyppighet av lyng- og skogbranner. Nordområdene er spesielt sårbare for klimaendringene. Mange arter i nordområdene er sårbare og kan hverken flytte oppover i høydegradienten eller lenger nord. Leveområder, økologiske nisjer og hele økosystemer kan her bli endret eller forsvinne helt. Nye arter for Norge, som i dag har en mer sørlig utbredelse, vil kunne komme inn og etablere seg i landet. Videre vil flere fremmede arter, både blant de som ikke er kommet til Norge ennå (dørstokkarter) og de som allerede finnes her, kunne få mer gunstige forhold og økt spredning i et varmere klima. En rekke økologiske sammenhenger og interaksjoner mellom arter påvirkes av klimaendringene. Disse komplekse og indirekte sammenhengene er ofte meget vanskelig å forutse. Sjøfugl påvirkes av komplekse sammenhenger i næringsveven i havet. Et eksempel er den økte utbredelsen av makrell som gir økt predasjon på sildelarver. Sildelarver er den viktigste føden til lunde, og mangel på nok silderaver gir mislykket hekking. I mange tilfeller kan fenologisk mismatch (dårlig synkronisering) oppstå, f.eks. der hvor endring i reproduksjonstidspunkt ikke sammenfaller med tilgangen til føde. Klimaendringene vil videre kunne påvirke grunnleggende økosystemfunksjoner noe som kan medføre regimeskifter i ulike økosystemer med store konsekvenser for disse økosystemene. I havene kan man få endrete næringskjeder der maneter favoriseres på bekost-ning av fisk. Mange økosystemtjenester vil bli påvirket av klimaendringene, noe som i enkelte tilfeller kan være positivt (f.eks. mulighet for å høste nye arter), mens det i andre tilfeller vil redu-sere etablerte økosystemtjenester som vi kjenner dem i dag. I innsjøer vil klimaendringene f.eks. kunne føre til forsterket sommersjiktning med lavere oksygenkonsentrasjoner i dypere vann, mer løst organisk materiale og oppblomstring av (iblant giftige) blågrønnalger. Dette forringer vannkvaliteten i innsjøen med negative konsekvenser også for rekreasjon og drikkevannskvalitet. Ulike naturtyper kan både øke og minke i areal som en konsekvens av klimaendringene. Skog er forventet å øke i areal, mens f.eks. fjellheier og havstrand trolig vil få et redusert areal. Arealet av myr vil trolig øke, men palsmyr er et unntak og kan forsvinne helt fra norsk natur. Det er også forventet endringer i artssammensetningen i ulike naturtyper. Artssammensetningen i marine økosystemer er forventet å endres pga. havforsuring de neste hundre årene. En stor del av karbondioksid i atmosfæren tas opp av havene. Økt karbondioksid-konsentrasjon i havvann endrer kjemien i havet og påvirker marine organismer på en rekke ulike vis, ofte negativt, men med stor variasjon i sårbarhet mellom arter og livsstadier. Havforsuring i kombinasjon med økt temperatur og andre menneskeskapte stressfaktorer skaper en sammen-satt bilde der den totale påvirkningen kan være alvorlig, men vanskelig å predikere. Tilsvarende gjelder forstås også for økosystemer på land og i ferskvann. Kort oppsummert kommer vi til å se store endringer i norsk natur og naturmangfold de neste hundre årene som en konsekvens av de pågående klimaendringene. Vi har fortsatt mulighet å bremse fremtidens klimaendringer, men da må utslippene av CO2 og andre klimagasser reduseres raskt, innen de neste få tiårene (IPCC 2014). © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Aurens vekst i Søre Osa i 2013 var kraftig redusert sammenlignet med før reguleringen i 1981. Hos fisk i aldersgruppene 0-4 var reduksjonen i lengde etter vekstsesongen mellom 18 og 26 %. I Østre Æra var det ingen systematisk endring i veksten, men innslaget av større fisk, som vandret opp fra Søre Osa for å gyte, kunne ikke påvises slik tilfellet var før regule-ringen. Gjenfangster etter merkeforsøk i Østre Æra tydet heller ikke på noen nedvandring av fisk fra Østre Æra til Søre Osa. Vandringssystemet mellom Søre Osa og Østre Æra synes således ikke lenger å være i funksjon. Perioden med lav vassføring i mars-april 2012 hadde ingen sporbar effekt på auren i Søre Osa. Målsettingene med undersøkelsene av auren i Søre Osa og Østre Æra i 2012-13 var å:  Klarlegge tilstanden til aure i Søre Osa vel 30 år etter at Osa kraftverk ble satt i drift.  Klarlegge om det fremdeles skjer en opp- og nedvandring av aure mellom Søre Osa og Østre Æra, slik at bestanden i hovedelv og sideelv bør forvaltes som en enhet.  Vurdere eventuelle effekter av en periode med spesielt lav vassføring i mars-april 2012 i samband med vedlikehold av dammen ved Valmen.  Vurdere tilstanden til steintersklene i øvre del av Søre Osa og hvorvidt de fremdeles utgjør gunstige habitater for aure. Ved oppstart av Osa kraftverk i 1981 ble vassføringa i Søre Osa endret fra 20-30 m3/sek om vinte-ren og 10-30 m3/sek om sommeren til minstevassføring på henholdsvis 2,5 og 6 m3/sek. Våre un-dersøkelser i 2013 viste at aurens vekst i Søre Osa er kraftig redusert sammenlignet med tiden før 1981 og også i 1982-84. Reduksjonen i vekst er signifikant og ser ut til å være en langsiktig endring som følge av miljøendringene i elva. Redusert vassføring har bl. a. ført til kraftig reduksjon i dekket av elvemose på bunnen, og dermed redusert tilgang på føde og skjul for ungfisken. I Østre Æra, som ikke er direkte berørt av forandringen i vassføringsregimet, har aurens vekst ikke endret seg på en slik systematisk måte, selv om fisken i de yngste aldersgruppene var mindre. I begge lokalitetene er fisken eldre ved første gyting enn den var før 1981, hvilket kan ha sammen-heng med redusert vekst hos ungfisken. Det vandringsregimet som før 1981 ble påvist mellom Søre Osa og Østre Æra synes ikke lenger å være i funksjon. Bakgrunnen for denne konklusjonen er både struktur og størrelsesfordeling i de to aurebestandene og resultatet av et merkeforsøk. Merking (med PIT-merker) av 149 aure større enn 70 mm i Østre Æra i september 2012 ga 7,4 % gjenfangst ved fiske i juli og august 2013. Alle gjen-fangstene ble gjort i Østre Æra. Ingen av i alt 201 fisk fanget i Søre Osa nær samløpet med Østre Æra i oktober 2012 og juli og august 2013 var merket. Årsaken til at vandringen er opphørt kan være at næringsforholdene i Søre Osa ikke lenger er så gode at det er gunstig for fisken å vandre. Dessuten er brua for fylkesvei 215 over Østre Æra bygd på en slik måte at den trolig fungerer som hinder mot oppstrøms vandring på de fleste vassføringer. I materialet samlet i 2013 fra Søre Osa var det ikke mulig å påvise noen effekt av perioden med vassføring mellom 0,3 og 0,5 m3/sek i mars-april 2012. Det var ingen påviselig nedgang i tetthet i forhold til tetthetsestimater fra 1984 eller 1997-99, og aldersstrukturen i bestanden tyder ikke på noen særskilt skade på årsklassen som ble klekket våren 2012 og som kunne forventes å være spesielt sårbar overfor et slikt tiltak. En befaring av steintersklene i Søre Osa oppstrøms Østre Æra tyder på at tersklene fremdeles fungerer etter hensikten, ved å skape større vanndekt areal oppstrøms og konsentrere vannstrøm-men nedstrøms. ,Åmot, Hedmark, brun aure (Salmo trutta), bestandsforhold, vassføringsforhold, etterundersøkelse © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

International audience; We tested the importance of thermal adaptations and energy efficiency in relation to the geographical distribution of two competing freshwater salmonid fish species. Presence-absence data for Arctic char and brown trout were obtained from 1502 Norwegian lakes embracing both temperature and productivity gradients. The distributions were contrasted with laboratory-derived temperature scaling models for food consumption, growth and energy efficiency. Thermal performances of the two species were almost identical. However, Arctic char exhibited double the growth efficiency (per unit of food) and appear to have out-competed brown trout from cold, low-productivity lakes, perhaps by scramble competition. Brown trout, for which previous reports have shown to be aggressive and dominant, have likely excluded the more energy-efficient Arctic char from relatively warm, productive lakes, perhaps by contest competition. Competitive interaction changing in outcome with lake productivity, rather than thermal performance, is likely a major determinant of the range distribution of the two species. Our study highlights the need for more focus on choice of relevant ecophysiological traits in ecological climate impact studies and species distribution modelling.

Finstad, B., Ulvan, E.M., Jonsson, B., Ugedal, O., Thorstad, E.B., Hvidsten, N.A., Hindar, K., Karlsson, S., Uglem, I. & Økland, F. 2011. Forslag til overvåkingssystem for sjøørret. - NINA Rapport 689. 53 s. Prosjektets formål har vært å undersøke mulighetene for, og foreslå et nasjonalt overvåkings- og rapporteringssystem for bestandsovervåkning av sjøørret. Forslaget omfatter lokaliteter, valg av livshistoriestadier, metoder og overvåkningsparametre. Forslaget er primært basert på eksisterende informasjon, allerede innsamlede data og biologiske materialer. Mangler i dagens overvåkning har blitt påpekt og supplerende aktiviteter har blitt foreslått. Forslaget til overvåkningssystem inneholder følgende elementer: • Intensiv overvåkning på få lokaliteter • Ekstensiv overvåkning på mange lokaliteter (enkle undersøkelser) • Problemrettet kunnskapsinnhenting Overvåkingsserier av fiskebestander viser stor mellomårlig variasjon, og det er ofte behov for mange års innsamling før bestandsendringer kan påvises. Vi anbefaler derfor ikke innsamling av overvåkingsdata sjeldnere enn én gang i året, og anbefaler derfor å definere ekstensiv overvåking som bruk av enklere metoder og mindre omfattende datainnsamling, i stedet for en sjeldnere datainnsamling. I begge tilfellene må det være en geografisk spredning mellom lokalitetene for å fange opp endringer i miljøet langs Norskekysten som for eksempel klimaendringer, miljøgifter og forurensninger, byttedyrtilgjengelighet og effekter av fiskeoppdrett. Et konkret forslag til overvåkingssystem for sjøørret har blitt utarbeidet på grunnlag av biologiske, metodiske og økonomiske vurderinger. Vi har tatt utgangspunkt i at det vil være nødvendig å gjøre prioriteringer innenfor begrensede økonomiske ressurser. Vi har prioritert overvåking med metoder som benyttes i overvåking av sjøørret samt noe ny metodikkuttesting. Vi anbefaler først og fremst å bruke tilgjengelige midler på å etablere overvåking med kjente metoder. Framtidig ny kunnskap om andre metoder kan endre en slik prioritering, og det er stort behov for å sette av ressurser til utprøving og testing av nye overvåkingsmetoder. Disse metodene har på sikt potensial til å bidra til effektiv og omfattende bestandsovervåking og ny kunnskap. Overvåking av sjøørret i norske vassdrag bør samordnes med overvåking av sjøørret i sjøen. Intensiv overvåking En intensiv overvåking med registrering av all opp- og nedvandrende sjøørret i samme vassdrag gir de beste overvåkingsdataene, men er en svært ressurskrevende og kostbar metode. Vi foreslår derfor å gjennomføre en slik overvåking i opp til fem vassdrag, fortrinnsvis i Imsa ved Sandnes i Rogaland, Guddalselva i Hardangerfjorden i Hordland og i Halselva ved Talvik i Finnmark, der det allerede er installert Wolf-feller nær elvemunningen og hvor all ned- og oppvandrende fisk fanges. Ved disse tre lokalitetene finnes det allerede etablerte tidsserier for overvåking av sjøørret. I tillegg foreslås det å etablere intensiv overvåking i ett vassdrag i Midt-Norge og ett vassdrag i Nordland for å skape en god geografisk spredning av overvåkingslokalitetene. Videre foreslås det å inkludere intensiv overvåking ved utvalgte sjøstasjoner, knytte denne type overvåking opp mot nasjonal lakslusovervåking og om mulig utprøving av storruser som overvåkningsmetodikk i sjøen.

Finstad, A.G., Hedger, R., Jonsson, B., Kvambekk, Å.S, Ekker, R., Forseth, T., Ugedal, O., Sundt-Hansen, L. & Diserud, O.H. 2010 Laks i framtidens klima: Kunnskapsoppsummering og scenario med vekt på temperatur og vannføring – NINA Rapport 646. 99 pp. Denne rapporten gir klimaframskrivninger (scenarioer) for temperatur og vannføring i typiske laksevassdrag i Nord-, Vest- og Sør-Norge, basert på nedskalerte data fra to forskjellige globale sirkulasjonsmodeller og to utslippscenarioer fra FNs klimapanel. Disse temperatur- og vannføringsscenarioene blir brukt som grunnlag for å modellere effekten av klimaendringer på laksebestander. Videre gis det en oppsummering av dagens kunnskapsstatus (litteraturgjennomgang) for sammenhengen mellom laks og klima, med hovedvekt på vannføring og temperatur i ferskvann. Scenarioer for effekten av framtidige klimaendringer på temperatur og vannføring: Vanntemperatursimuleringene baserer seg på klimadata og vannføringer beregnet under det nordiske CES-prosjektet for kontrollperioden 1961-1990 og 2017-2100. Til grunn ligger de globale sirkulasjonsmodellene HadAM3H fra Hadley Centre og ECHAM4 fra Max Planck Institute, som igjen er nedskalert ved HIRHAM modellen til 55 km x 55 km. Det ble brukt klimaprojeksjonene A2 og B2 fra FNs klimapanel. Elva Nausta (Vestlandet) ble brukt som standard vassdrag i simuleringene, og elveprofilen og lengden fra denne elva ble brukt ved simuleringene i de andre elvene Gjerstad (Østlandet sør) og Karpelv (Finnmark øst). Vannføringene for de egentlige elvene i Gjerstad og Karpelv ble skalert slik at middelvannføringen i kontrollperioden ble lik for de tre vassdragene. Elvene beholdt dermed sin karakteristiske form på avrenningen gjennom året. Den endimensjonale modellen RICE ble brukt til å simulere vanntemperaturen på den lakseførende strekningen. Øvre grenseverdi ble bestemt som summen av dagens lufttemperatur og foregående beregnete vanntemperaturer, vektet eksponesielt avtagende. Faktorer i den eksponensielle vektingen avgjør virkningen av tidligere hendelser, og kan oppfattes som tregheten i systemet, eller mer konkret tolkes som andelen av grunnvann. Det ble bestemt vektfaktorer som tok hensyn til årstid, og vanntemperaturen ble simulert med en variant som tilsa mest overflateavrenning, og en med mest grunnvannsavrenning. For ytterligere å forbedre den ukjente vanntemperaturen ved øvre grenseverdi ble det foretatt en kjøring med RICE, og deretter ble øvre grenseverdi satt slik at temperaturendringen fra øvre grense til midt på den lakseførende strekningen ble lik endringen på den nederste halvdelen. Med denne justerte øvre grenseverden ble modellen kjørt på nytt og vanntemperaturene øverst, i midten og nederst ble input til laksemodellen. Vanntemperaturen steg 3-4 grader om sommeren i alle tre elvene med lite grunnvann. Vintersesongen ble nesten to måneder kortere i Karpelv, men det ble fortsatt stabilt vinter med isdekke. I Gjerstad ble det en og en halv måned kortere vinter, noe mer ustabile isforhold og 1- 1,5 grader varmere vann om vinteren, mens det ble lite is i Nausta, en måned kortere vinter og 1-1,5 grader varmere vann. Ved simuleringer med mye grunnvann ble det 2-4 grader varmere om sommeren. Om vinteren forsvant isen nesten helt i Nausta og ble sjelden i Gjerstad. I Karpelv ble det uansett en stabil, men kortere vinter. Kunnskapsstatus laks og klima: Litteraturen som omhandler virkninger av klimaendringer på økosystemer og forskjellige organismegrupper vokser raskt, og her er det beskrevet mulige klimaeffekter på fiskeproduksjonen i ferskvann og hav. Klima, laks, vanntemperatur, vannføring, Norge, scenario, Salmo salar, Climate, salmon, waterdischarge, watertemperature, Norway, scenarios, Salmo salar

Skogen, K. & Jonsson, B. (red.). 2009. Friluftsliv i endring: Felles strategisk instituttprogram mellom NINA, NIBR og NIKU 2004-2008. – NINA Temahefte 38. 31 s. Det felles instituttprogrammet om friluftslivsforskning har fokusert på å øke forståelsen av friluftslivets betydning i dagens norske samfunn, og av hvordan sentrale kulturelle, sosiale, økonomiske og ressursmessige endringer påvirker friluftslivet. Et styrket kunnskapsgrunnlag er nødvendig for at myndigheter, frivillige organisasjoner og private aktører skal kunne legge til rette for gode aktiviteter og verne om ressursene slik at den samfunnsmessige gevinsten av friluftslivet blir størst mulig, og sørge for at opplevelsesverdiene ivaretas for alle. I tråd med programmets fokus på friluftsliv og uteaktiviteter i nærmiljøet, spesielt i tettbygde områder, har en betydelig innsats blitt gjennomført i Grouddalen i Oslo. Denne innsatsen har vært koordinert i et stort prosjekt med målsetning om å identifisere bybefolkningens interesser for kulturminner, holdninger til og bruk av natur- og kulturlandskap, og hindringer for slik bruk langs Alnaelva i Oslo kommune. Resultatene er relatert til den fysiske og økologiske restaurering og forvaltning av området langs elva. Naturområder i Groruddalen er lite brukt av ungdom selv om mange av dem har positiv interesse for naturområder og historie. Det eksisterer derfor et potensial for at de skal øke sine kunnskaper om området og bruke det mer. Tilsvarende gjelder for den voksne delen av befolkningen. Alnaelva er lite kjent, og området langs elva er lite brukt. Men en positiv interesse for både natur og kulturminner legger grunnlaget for mer omfattende bruk i framtida, og peker samtidig på et betydelig informasjonsbehov. I Groruddalen har en stor andel av befolkningen minoritetsbakgrunn. Mange av dem foretrekker rekreasjon i store grupper og i parkmessige områder som oppleves som trygge og lett tilgjengelige. De etniske minoritetene ønsker å lære mer om naturen slik at de kan føle seg bekvemme der de ferdes. I prosjektet er det utviklet en GIS-basert metode for måling av tilgjengelighet til naturområder. Denne vil bli et viktig verktøy for arealplanlegging i Groruddalen. Det restaurerte området Hølaløkka har blitt positivt mottatt, selv om det er uklart for mange om det skal være park eller ”natur”. Området framstår i dag som en hybrid mellom de to, og kan oppleves som en vanskjøttet park. Dette viser at det er behov for bedre informasjon om hensikten med prosjektet. Det andre prosjektet hadde som mål var å skaffe kunnskap om kritiske faktorer som motiverer for deltakelse i fysisk aktivitet/friluftsliv blant etniske minoriteter i Groruddalen. Ønsket var å kartlegge hvilke ønsker og behov mennesker med minoritetsbakgrunn har i forhold til bruk av uteområder som arena for fysisk aktivitet. Dette var et pilotprosjekt, og resultatene tyder på at mennesker med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn ønsker tilrettelegging for utendørs fysisk aktivitet i omgivelser som de oppfatter som pene og trygge. Aktivitetstilbudet bør appellere til alle aldersgrupper og begge kjønn. Aktivitetstilbud bør arrangeres i samarbeid med organisasjoner som har tillit, og det må informeres godt. I et prosjekt som har foregått i Brumunddal stilte man spørsmål om hvilken plass bruken av nære naturområder har i folks hverdag, og om hvordan ytre rammefaktorer i nærmiljøet påvirker naturbruk og naturopplevelse i hverdagslivet. Barns bruk av nærmiljøet har endret seg dramatisk de siste 30 årene. De er ikke i samme grad fysisk aktive som tidligere, og deres tid og aktiviteter er mer organisert og styrt av voksne. Fysiske aktiviteter foregår i stor utstreking i idrettsanlegg, ofte så langt hjemmefra at det krever transport. Barna mister derfor mange uformelle møteplasser og arenaer for egenstyrt leik. De får ikke på samme måte som deres foreldre og besteforeldre, anledning til å bli fortrolige med naturen. De voksne på sin side, opplever tidspress som en barriere for egen utøvelse av friluftsliv i nærmiljøet. Ikke alle naturtyper oppleves som attraktive, selv om en bor tett innpå dem. Det som betraktes som verdifullt fra et biologisk naturvernperspektiv er ikke nødvendigvis det lokalbefolkningen opplever som tilrekkende arealer for friluftsliv. Det siste prosjektet har vurdert forskjeller i naturbruk mellom bymark og bynær kystsone. Man har undersøkt virkemidler i friluftslivsforvaltningen slik som oppkjøp av arealer og avtaler, og sett på hvordan de bynære friluftsområdene brukes av befolkningen og på sammenhengen mellom bruk og planlegging/forvaltning. Kommunal planlegging og forvaltning etter plan- og bygningsloven fungerer bedre for å ivareta bymarker enn bynær kystsoner. Dette henger sammen med at deltakelsen og engasjementet er stort for ivaretakelse av bynære markaområder, mens engasjementet er mindre når det gjelder ivaretakelse av bynære kystarealer for allmennhetens friluftsliv. Grundig arbeid med grøntstrukturregistrering og -analyser danner et viktig beslutningsgrunnlag for å ivereta friluftslivsområder når beslutninger om arealbruk i kommunene fattes. Offentlig oppkjøp og avtaler med grunneiere, slik som f.eks. skjærgårdsparkavtalen, er sentrale virkemidler for å ivareta verdifulle urbane friluftslivsområder som er gjenstand for utbyggingspress, slik som den bynære kystsonen er. Aktiv kommunal friluftslivsforvaltning gjennom nært samarbeid med statlige og regionale myndigheter, samt med private grunneiere og organisasjoner, er viktige suksesskriterier for aktiv ivaretakelse av viktige friluftsområder.

Viken Fjernvarme AS (VF) har planer om å bygge et anlegg for produksjon av fjernvarme og fjernkjøling i området sør for Bjørvika. I påvente av ferdigstillelse av dette anlegget må det bygges en provisorisk kjølesentral for første byggetrinn i Bjørvika. VF ønsker å finne en midlertidig løsning hvor man bruker vann fra Akerselvas nederste del, men samtidig unngår uheldig termisk påvirkning av resipienten og eventuelle negative konsekvenser for fisk i elva. På oppdrag for VF har Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) i samarbeid med Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) vurdert tre utslippssteder: 1. I elveløpet før utløpet i Bjørvika, 2. Rett utenfor elveløpet, dvs. sør for enden av Bjørvikautstikkeren, 3. I området sør for Sørengautstikkeren. Ut fra en vurdering av fysiske forhold og forventet virkning på fisk i elva og planktonproduksjon i havneområdet er det konkludert med at utslipp i elveløpet kan aksepteres ved utbygging til 25 % av full kapasitet. Ved full utbygging bør kjølevannet ikke slippes i elva. Ved videre utbygging ut over 25 % av full kapasitet anbefales utslipp i havneområdet ca. 100 m sørvest for Bjørvika¬utstikkeren med utslipp på 5-8 m dyp. Hvis ledningen ligger 1-2 m over bunn, betyr det at den kan plasseres i et område med bunndyp 6-10 m. Utslippet bør fordeles på flere hull med effektiv og rask fortynning. Viken fjernvarme AS

Walseng, B., Jonsson, B., Often. A. og Reitan, O. 2006. Biologiske undersøkelser i forbindelse med ny reguleringsplan for Brønnøy Kalk AS - NINA Rapport 218. 45 s. I forbindelse med at Brønnøy Kalk AS fremmet forslag om ny reguleringsplan for Akselberg-Forbergskog i Brønnøy kommune, påtok NINA seg oppdraget med å vurdere konsekvensene for naturmiljøet av alternativene i den nye planen. Endringen innebærer en utvidelse av nåværende område for steinbrudd og masseuttak (dagbrudd) samt nye deponier/veier. Inngrepsområdet ligger sørøst av Brønnøysund og er avgrenset av de indre deler av Sørfjorden og Hyllvatnet i øst. Inngrepsområdet er ca 1 km bredt og strekker seg ca 4 km i nord-sør-retning. To vann, Skjørtjønna og Hyllvatnet, blir berørt av inngrepene. En kort elvestrekning skiller de to vannene. Området har en berggrunn av kalkspat og dolomittmarmor. Området rundt eksisterende dagbrudd er i noen grad preget av virksomheten med tilførsel av kalkstøv og kalkfragmenter fra sprengningene i bruddet. Det er variert kalkvegetasjon, med i alt 12 verdifulle naturtyper, deriblant store areal med kalkbjørkeskog. Det ble funnet 287 karplantearter innen området. Ingen av disse er rødlistede, men det var gode forekomster av nasjonalt sjeldne kalkarter som kalktelg og lodneperikum. Kulturmarka rundt Høliaunet var variert, dog i gjengroing etter opphørt hevd. Det ble påvist tilsammen 32 krepsdyrarter i Hyllvatnet og 25 arter i Skjørtjønna. Pleuroxus laevis som ble funnet i Skjørtjønna, var ny for Nordland. Planktonsamfunnet i Hyllvatnet bestod av hele 10 arter mot tre i Skjørtjønna. Tettheten av bunndyr var liten noe som blant annet skyldes den store tettheten av stingsild (Gasterosteus aculeatus). Både i krepsdyrprøvene, bunndyrprøvene og i mageinnholdet til ørreten ble det påvist mye stingsild. Skjørtjønna hadde en tynn bestand av ørret der flere årsklasser manglet. I Hyllvatnet ble ørret (+sjøørret), stingsild og røye fanget under prøvefisket. I tillegg er laks og ål også påvist. Mens ørreten har rekruteringsproblemer i vannet, synes ikke røye å ha det. Både geologi, vegetasjon og insektfaunaen medfører et rikt næringsgrunnlag for fugler og pattedyr. Selve utbyggingsområdet er lite, men er tilholdssted for mange arter i hekke-/yngletid om våren-forsommeren, eller under trekk mellom sommer- og vinterområder. De aller fleste arter en kunne forvente skulle hekke/yngle i området, ble registrert. Særlig viktig forvaltningsmessig er hekkeplasser for rødlisteartene hønsehauk og smålom/storlom. Aunvatnet og Skjørtjørna er verdifulle og sårbare våtmarkslokaliteter. Eldre skog er viktig for hønsehauken som hekker i området. Intakt skog er viktig for trekket av pattedyr mellom sommer- og vinterbeiter. Walseng, B, Jonsson, B., Often. A. and O. Reitan. 2006. Biological investigations due to new plans for mining and processing activities by Brønnøy Kalk AS - NINA Oppdragsmelding 218. p. 1-45 Brønnøy Kalk AS has proposed a new plan for the exploitation of Akselberg-Forbergskog Limestone Quarry in the municipality of Brønnøy, the County Nordland in northern Norway. It includes a general expansion of the mining and processing activities which will affect the biology of the two lakes, Skjørtjønna and Hyllvatnet. NINA was therefore hired to perform an environmental assessment study in 2006. The bedrock of the area consists of limestone and dolomite. The area close to the area where the day-mining is run, is already affected by the ongoing activity in the stone quarry through deposition of lime dust and small fragments of lime. There were 12 valuable types of limestone vegetation; the total number of vascular plant species was 287. None of these are red-listed, but several are regionally and nationally rare. Respectively 32 and 25 species of crustaceans were found in the two lakes, Hyllvatnet and Skjørtjønna. The cladoceran Pleuroxus laevis found in Lake Skjørtjønna, was new to county Nordland. Among other lakes in the vicinity, the two lakes were most similar to Lake Medvatnet based on crustacean species. The number of bottom dwelling animals was low. This was expected because of the high density of three-spined sticklebacks (Gasterosteus aculeatus). Lake Skjørtjønna had a weak population of trout (Salmo trutta). In Lake Hyllvatnet the following species has been found, trout, three-spined sticklebacks, charr (Salvelinus alpinus), eel (Anguilla anguilla) and salmon (Salmo salar). This is an area with good habitats for birds and mammals. Geology, vegetation and insect fauna induce a rich food source for birds and mammals. The development area is small/limited, but is habitat for many species in the breeding season or during the migration between summer and winter habitats. Most of the potential species are breeding here. Especially important species of management interest are Goshawk and Divers (Black-throated and Red-throated). Two affected lakes are of especially great value for birds and vulnerable to development. The Goshawk depends on mature forest, which today occurs in the development area. Intact forest is important for an abundant migration of especially moose between summer and winter foraging areas.

Jonsson, B. og Jonsson, N. 2005. Sjøørretovervåkning i bekker langs Skagerrakkysten: Situasjonen i 2004. - NINA Rapport 24. 14 s. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

The development and current status of the fish farming industry, enhancernent and sea ranching of salmon in Norway are briefly described, and an account is given of the natural salmon river populations in different parts of the country. Record of cultured salmon in the open sea, coastal waters and rivers are briefly reviewed, and so are also migration studies on liberated farmed salmon. Diseases common to wild and cultured populations are described and discussed in relation to mutual impact. The current situation is discussed in relation to actual and potential effects on natural gene pools and spreading of disease agents. Initiatives to protect natural gene pools are discussed, and experirnents to gain additional knowledge of the genetic ressources are outlined.

Sandlund, O.T., S. Hovik, J.R. Selvik, L. Øygarden & B. Jonsson (red.) 2006. Nedbørfeltorientert forvaltning av store vassdrag. – NINA Temahefte 35. 80 s. Fire av instituttene innen Miljøalliansen har gjennomført et felles strategisk instituttprogram (SIP) med fokus på flerfaglig og helhetlig forskning om vassdrag. Programmet er gjennomført i perioden 2002-2006. Programmet fokuserte på fire hovedtemaer som presenteres i fire hovedkapitler: • Elvesletter, - er i Norge en lite utbredt naturtype, der oppdyrking, bygging av veier, jernbane, industri og boliger har ført til tap og forringelse av områdene. • Reguleringsdammer, - lokale og regionale effekter på elveøkosystemet. • Diffuse kilder, - kontroll med og tiltak mot diffuse kilder til forurensning i vassdraget. • Romlig skalering av data, - hva slags forhold er det mellom detalj og helhet? Temaet Elvesletter omtales i fem underkapitler. Typen og omfanget av forandringene elveslettene er utsatt for, og årsakene til dem, er studert med utgangspunkt i elveslettene langs Lågen i Ringebu kommune. I dette området er også mangfoldet av planter i dammene på elvesletta studert, og en metode for å komme fram til den mest kostnadseffektive tilnærmingen til vern av biologisk mangfold er anvendt på datasettet for dette området. Hydrologiske forhold og sedimentasjonsprosesser på elvesletter er studert i andre deler av Glommas nedbørfelt.

Jonsson, B. & Yoccoz, N. G. (eds.). 2005. Økosystemdynamikk: menneskelig påvirkning på biologisk mangfold. NINAs strategiske instituttprogrammer 2001-2005. - NINA Temahefte 33. 89 pp. NINAs strategiske program om menneskelig påvirkning av økosystemer har fokusert på introduksjoner av nye arter, treslagsskifte og bruksendringer i skog, habitat fragmentering, høsting og beiting. Forskningen har også gått inn på effekter av forurensning og klimaendringer og hvordan påvirkninger kan få ringvirkninger i systemene. Undersøkelsene har vært gjort i skogen, på fjellet og i ferskvann. Kystbjørkeskogene har begrenset utbredelse, og Norge er blant de nasjonene som har ansvaret for forvaltning av dem. Mange steder i Nord-Norge har det i disse skogene skjedd et skifte i treslag fra bjørk til planting av gran. Effektene av granplantingen på andre organismer som lever i skogen, avhenger av deres evne til å ta i bruk det nye habitatet, og/eller evnen til å trekke til områder der de kan trives bedre. På landskapsnivå avhenger betydningen av treslagsskiftet av hvilken skogstype det er som beplantes. Rike lauvskoger skiller seg både fra fattige lauvskoger og granplantasjer ved større forekomst av fugler, snegler og meitemark. Fattige lauvskoger har lav artsrikdom, og skiller seg ikke nevneverdig ut fra granplantasjene når det gjelder forekomsten av fugler, snegler og meitemark. De rike lauvskogene har begrenset utbredelse, og er sterk utsatt for arealbruksendringer. På Vestlandet har kystlandskapet mange steder blitt endret i senere år ved at man har plantet bartrær til erstatning for lauvskogen. Sitkagran (Picea sitchensis) er en av de nye treslagene som man har forsøkt. Sitkagrana er plantet i tette bestander med skyggedekt skogbunn. Strølaget er tykt, nesten uten undervegetasjon. Plantinger med norsk gran (P. abies) er mindre tette slik at skogbunnen blir lysere, og det blir noe mer undervegetasjon av moser og karplanter. Bjørkeskog har imidlertid en enda bedre utviklet undervegetasjon med moser og en variert sammensetning av urter. Som følge av endrede lys- og jordbunnsforhold, endres også faunaen av jordbunnsdyr og sopp. Virkningen av treslagskiftet er imidlertid begrenset, fordi det fortsatt er store arealer som ikke er berørt. Nye treslag som man innfører, kan spre seg slik plantet lerk (Larix decidua) er et eksempel på. Før man innfører en ny art, bør man vurdere dens spredningsevne. Over tid kan det hos arten skje en genetisk tilpasning til de nye miljøforholdene. Så selv om den innførte arter bare plantes lokalt, kan den over tid få vid spredning. Når spredningen har skutt fart, er det i seneste laget å sette inn oppryddingstiltak. En stor del av Norge består av fjell, og store områder beites av rein og sau. For samisk kultur spiller tamreindriften en nøkkelrolle. Høye reinantall med meldinger om overbeiting og store rovdyrskader de siste årene, har imidlertid satt næringen i et negativt lys. Steder med sparsom vegetasjon er mest utsatt for overbeiting og endring av den lokale artssammensetningen. Høsting av rein og tilgang til gunstige vinterbeiter har konsekvenser for dynamikk, slaktevekter og produksjon av rein. I områder uten kontinentale vinterbeiter som Nordland og Troms, holdes reinantall og slakteuttak på et lavt nivå. Disse områdene har store dyr med lav produksjon, noe som sannsynligvis er en tilpasning til vanskelige vinterforhold. Resultatet er at reinantallet i disse områdene holder seg godt under naturens bæreevne. I områder med kontinentale vinterbeiter, som Finnmark og i Sør Norge, ser bestandene derimot ut til å kunne vokse utover bæreevnen. På lang sikt er derfor reindriften i disse områdene avhengig av intensiv høsting. I en del distrikter der man høster intensivt, holdes reinantallet stabilt, vektene er høye, og sårbarheten for dårlig vinterklima og rovdyr er lav. I andre distrikter, spesielt i fellesbeiteområdene i Finnmark, varierer reinantallet nesten uavhengig av høstingen. Dette resulterer i lav produksjon, lave slaktevekter, et fluktuerende reinantall, og stor sårbarhet overfor vanskelige vintrer. I disse områdene ønsker man store flokker framfor høy produksjon. Denne situasjonen opprettholdes gjennom økonomisk subsidiering av næringen. Rovdyrskadeerstatningene har en slik virkning og sementerer en ikke-bærekraftig situasjon. Sauebeiting kan utarme vegetasjon og biologisk mangfold i beiteområdene i fjellet, eller bidra til økt produktivitet og mangfold. Beiteeffekten varierer i forskelige romlige skalaer avhengig av områdets næringsstatus og beitetrykk, og påvirker vegetasjon og dyr som hare, lemen, rype, småfugl og insekter. I barskogen er klauvdyr som elg og rådyr viktig vilt. De høstes ikke bare av oss mennesker, men også av de store rovdyrene. Ulv og gaupe er to viktige predatorer som gir nye utfordringer for høstingen av hjorteviltet. Økningen av gaupe- og ulvebestandene i Skandinavia bidrar til å restaurere de opprinnelige økologiske prosessene. Rovdyr har flere effekter på byttedyrene enn bare å drepe dem. Byttedyrene kan forandre atferd og habitatbruk, og predasjonen vil forandre forholdene for mange åtseletere og nedbrytere. Predasjonen fører til at forvaltningen av hjortevilt mange steder må endres ved at høstingsnivået reduseres. Det er lite sannsynlig at økte bestander av gaupe og ulv vil føre til såkalte ”kaskadeeffekter” i økosystemet i Skandinavia, slik man har sett i Yellowstone National Park, USA. Der har svært høye ulvetettheter gitt dramatiske effekter på bestandsdynamikk og atferd hos klauvviltet. Hos oss forhindres dette ved at de politisk bestemte målene for antallet gaupe og ulv er lave. Ferskvannssystemene er i stadig endring på grunn av overgjødsling og ulike fysiske inngrep. I løpet av de siste 30 årene har Målsjøen i Sør-Trøndelag, en av Norges best undersøkte innsjøer, fått dårligere vannkvalitet. Økt tilførsel av organisk stoff har forringet oksygenforholdene på dypet og redusert fjærmyggsamfunnet. Produksjonen av røye og lake har avtatt på grunn av oksygensvinn og nedslamming av gyteområdene. Ved at røya praktisk talt har forsvunnet, har det pelagiske samfunnet for øvrig også blitt endret ved at store arter vannlopper har blitt mer vanlige. Slike endringer som berører flere ledd i næringskjeden kalles kaskadeeffekter. Vannkjemiske forhold er ikke det eneste som påvirker fiskeartene. Konkurranse innen og mellom arter så vel som utviklingshistoriske forhold, er også av betydning. Dette ble demonstrert ved innhegningsforsøk med røye og ørret i Songsjøen, Sør-Trøndelag. Røyas tilvekst avtok med økende røyetetthet. Tetthetsavhengigheten skyldes ikke at fisken spiste mindre når tettheten ble høy, men dårligere utnyttelse av næringsinnholdet i maten. I innhegningene var røyas diett lite påvirket av konkurransen fra ørret. De spiste mest små krepsdyr, om de var alene eller sammen med ørret. Små røye var mindre påvirket av økt tetthet, enn større røye. De små røyenes fortrinn fremfor de større kan skyldes at de beiter mer effektivt på små krepsdyr, og at større fisker ikke greier å slåss seg til fortrinn. Hvis formålet er å bedre tilveksten til småfallen røye, er det derfor viktig å tynne blant de små fiskene. Eksperimentene i Songsjøen tyder på at røye og ørret har utviklet forskjellig næringsvalg. Små røye fra slike bestander gjør det best på en diett av små krepsdyr, og vil hovedsakelig spise dette framfor større bunndyr, selv om ørret ikke er tilstede. Fiskeproduksjonen i en lokalitet er påvirket av rekrutteringen av ungfisk. Hos laks kan fordelingen av gytegroper være mer begrensende for avkomproduksjonen enn antallet gytegroper. Dette er vist gjennom eksperimentell testing med ulike laksetettheter i Ingdalselva, Sør-Trøndelag. Overført til andre laksevassdrag betyr dette at beskatningen bør legges opp slik at gytebestanden, når fisket er over, blir mest mulig jevnt fordelt langs hele elvestrengen. Konkurranse mellom ar ter påvirker produksjonen av laks og ørret. Når samlet tetthet er høy, kan laksungene begrense aureproduksjonen. I Ingdalselva, som er relativt stri, har laksungene konkurransemessig fortrinn over ørret på grunn av sin mer strømtilpassede kroppsform. I stilleflytende vassdrag, derimot, vil auren kunne ha konkurransefordel på grunn av høyere aggressivitet. I Ingdalselva kan utsatte laksunger øke predasjonstrykket på de virvelløse dyrene i elva. Effekten ser ut til å være størst på store steinfluelarver. Siden flere av disse er predatorer selv, kan fiskens predasjon på dem øke tettheten og mangfoldet av andre, mindre arter av vanninsekter og andre virvelløse dyr. Den økte fiskepredasjonen kan således føre til en totalt sett økt artsdiversitet av ferskvannsinsekter i vassdraget. Selv om de enkelte ferskvannslokalitetene kan bli betraktet som øyer landskapet, er det ofte kontakt mellom bestandene som lever på hver enkelt ”øy”. Det er for eksempel kontakt mellom forskjellige laksepopulasjoner gjennom fiskens feilvandring mellom elver, hvilket er viktig for bestandenes genetiske mangfold. Innerst i Sognefjorden er én stor laksebestand (i Lærdalselva) truet av parasitten Gyrodactylus salaris. Beregninger tyder imidlertid ikke på at dette har gitt et uakseptabelt tap av genetisk variasjon hos laksen i indre Sognefjord. En slik konklusjon tar imidlertid ikke hensyn til mulig tap av genetisk variasjon og tilpasninger som er spesifikke for Lærdalselva. En annen forutsetning er at parasitten ikke sprer seg til de andre elvene i Sognefjorden. Dersom det skjer, vil laksen i indre deler av Sognefjorden komme ned på et så lavt nivå at genetisk variasjon raskt vil gå tapt. Hos ørreten i Ingdalselva, er den genetiske strukturen kun i begrenset grad knyttet til vassdragets struktur. Avstand mellom bestander, og hvilken sideelv de levde i, så ut til å være viktigere strukturerende faktorer for ørretens genetiske variasjon enn to vandringshindre (fosser). Dette tyder på at ørretens atferd (stedbundethet) er like viktig som fysiske hindre i å strukturere det genetiske mangfoldet. Til sammen viser dette at en hel rekke forhold påvirker bestandsutvikling og diversitet i biologiske samfunn. Dette gjelder både økosystemenes naturgitte forutsetninger og forhold som påvirkes av oss mennesker, og som vi må ta hensyn til ved vår forvaltning av systemene.

Heggberget, T.M . & Jonsson, B. (eds.). 2005. Landskapsøkologi: arealbruk og landskapsanalyse. NINAs strategiske instituttprogrammer 2001-2005. - NINA Temahefte 32. 100pp. Instituttprogrammet “Arealbruk og landskapsanalyse” som startet i 2001 og ble avsluttet i 2005, har studert landskapets innhold og struktur som grunnlag for arter og økosystemprosesser. Vi har fokusert på helhetlige, naturvitenskapelige effekter av ulike habitatendringer, modellering og skalaens betydning for resultatene. De fire første kapitlene karakteriserer ulike typer av kulturlandskap og prosesser i dem. Kapitlene 5-8 omhandler arealbruk og konflikter menneske - natur. Kapitlene 9-12 omhandler virkninger av habitat endringer, fragmentering, barrierer og spredningskorridorer, herunder modellering (Kapittel 12). Kapittel 13 redegjør for betydningen av skala i landskapsøkologiske studier, mens kapittel 14 oppsummerer kunnskap, erfaringer og strategisk verdi av instituttprogrammet. Kapittel 1: Arter og vegetasjonstyper i hjortegården på Songli forsøksgård i Orkdal, Sør-Trøndelag, ble kartlagt som grunnlag for en skjøtselsplan og framtidig forskning. Begynnende gjengroing viser behovet for en skjøtselsplan for innhegningene, både som gammel, verdifull og mangfoldig kulturmark og som forsøksinnhegninger som er velegnet for beiteforsøk. Kapittel 2: I Lindås, Hordaland, ble vegetasjon og dyreliv i beitet og skjøttet kystlynghei på Lygra sammenliknet med naboøya Lurøyni, som ikke har vært skjøttet tilsvarende de siste hundre årene. Sammenlikningen viser at artsinventaret av planter, biller og fugler var forskjellig, og at antall plantearter og billearter var høyere i det skjøttede enn i det uskjøttede landskapet på grunn av større variasjon i naturtyper. Kapittel 3: En studie av endringer i tunet på gården Kaus, Ringebu i Oppland, fra 1945 til 2005, reiser spørsmålet om hva som påvirker vår rangering og verdsetting av ulike kulturlandskap fra ulike tidsperioder, og belyser ytre påvirkningsfaktorer som har ført til endringer i bygningsmasse, arealtyper og biologisk mangfold knyttet til tunet og innmarka. Kapittel 4: Variasjon i mangfoldet av plante- og dyrearter i Trondheim, Sør-Trøndelag, ble undersøkt fra bysentrum til Estenstadmarka. Landskapet er rikt på både plante- og dyrearter. Jo flere naturtyper som er representert i bymiljøet, jo flere arter kan ha tilhold der. Det er viktig å ta vare på rester av naturlige vokse- og levesteder for å opprettholde variasjonen. Kapittel 5: Konflikter mellom vårrastende kortnebbgjess og landbruk i Vesterålen, Nordland, har bakgrunn i endringer i det europeiske landbruket, med bedre vinterbeite for gjessene. Gjess raster og beiter på jordbruksarealer i Vesterålen, men mange blir jaget for å redusere beiteskadene. Gjessene ankommer hekkeområdene på Svalbard i dårlig kondisjon, og hekkesuksessen har blitt dårligere. Det arbeides med forvaltningsmessige løsninger på konflikten. Kapittel 6: Kystnæringer er et satsingsområde i Norge, men aktiviteten er ikke uproblematiske i forhold til kystfaunaen. Oteren unnviker veger og bygninger, men tiltrekkes av fiskeoppdrett. Mink introdusert ved rømming fra minkfarmer, har negativ virkning på hekkeutbredelsen av teist, mens vindmøller hittil har hatt negativ virkning på havørn. Kapittel 7: Motivasjon for, og egen oppfatning av, menneskets bruk av utmark er viktig ved håndtering av menneske-natur-problematikk. Terrengsyklisters aktivitet viste seg å være mer preget av tradisjonelle motiver, som fysisk trening, avstressing, naturopplevelse og ro enn av fart, spenning, mestring, utstyr og omdømme som forbindes med moderne friluftsliv. Syklistene mente i liten grad at deres aktivitet forstyrret dyreliv, eksemplifisert ved villrein. Kapittel 8: Undersøkelser i Troms og Finnmark viser at motorisert barmarkskjøring i utmark øker sterkt og setter langvarige spor i form av slitasje på vegetasjon, forstyrrelser av dyreliv og tap av leveområder. Ved stor slitasje var det en klar nedgang i antall plantearter, spesielt på myr. Forsterking av markoverflata og rehabilitering av skadet vegetasjon har positiv effekt. Utbredelse og omfang av kjøreskader kan kartlegges fra satellittbilder. Kjøring i våtmarker har negative effekter på hekking av sårbare og sjeldne vadefugler. Kapittel 9: Småbekker er ekstreme gyte- og oppvekstområder for ørret. Slike bestander fragmenteres på grunn av vandringshindre og utryddes ofte lokalt på grunn av tørke og episodisk forurensing. Bestandene overlever hvis en del av bestanden finnes i havet (sjøørret), slik at bekken kan koloniseres på nytt, men ovenfor vandringsbarrierer er bestanden ofte utryddet. Gjennomsnittstørrelsen på sjøørreten varierer langs bekken fordi de minste ikke går særlig langt opp i bekkene for å gyte. Kapittel 10: Elvesletter med dammer og evjer er en sjelden naturtype med stort biologisk mangfold i Norge. De er også utsatt for mange typer inngrep. Ved Gudbrandsdalslågen i Ringebu, Oppland, har stabilisering av elveleiet og andre inngrep ført til markerte endringer i leveområder og plante- og dyresamfunn. Forandring i flompåvirkningen har vært en avgjørende faktor. Kapittel 11: Samferdselsnettet fragmenterer landskapet og påvirker naturen på mange måter. Vegtrafikk dreper dyr i stort antall. Vegenes plassering og utforming i forhold til dyras atferd og foretrukne leveområder, er viktige. Mange av de undersøkte artene hadde en unnvikende atferd i forhold til veger, og påkjørselsrisikoen var størst der det var viktige leveområder på begge sider av vegen. Kråkefuglene var tiltrukket av veger og rasteplasser. Kapittel 12: Landskapsøkologisk modellering er nyttig når man skal forutsi effekter av endringer i landskapet. En modell for sommerfuglers bevegelser beregnet ut fra minste motstands veg, ga klart bedre forutsigelse av sommerfuglenes virkelige forflytninger, enn en modell beregnet ut fra kortest avstand mellom habitater. Tilsvarende modeller kan benyttes for eksempel for å vurdere tilgjengeligheten av et friluftsområde. Kapittel 13: For en realistisk forståelse av hvordan store, digitale datamengder fra kartverk og satellittbilder kan utnyttes i landskapsanalyse, landskapsøkologi og arealplanlegging, er det viktig å vite hva ulik skala betyr for resultatene. Eksempelvis kan naturtyper og terrengformer som fortoner seg som ensartete på en grov skala, ha en stor grad av variasjon og mosaikk i en detaljert skala. Innsamlingsmetodikk for biologiske data og geografisk skala må samordnes i landskapsøkologiske studier. Kapittel 14: Programmet bidrar med ny viten om sammenhenger mellom arealbruk og biologiske responser, til nytte for naturforvaltning og arealplanlegging. Det har spisset kunnskapene hos NINAs eksperter på behandling og økologisk anvendelse av kart- og bildedata, og har gitt økologene større innsikt og erfaring i muligheter og anvendelser av slike data. Disse resultatene er oppnådd gjennom teamarbeid, naturfaglig tverrfaglighet og samarbeid mellom IT-eksperter, geografer, botanikere og zoologer.

Svenning, M-A. & Jonsson, B. (eds.). 2005. Kystøkologi: Øko-systemprosesser og menneskelig aktivitet. NINAs strategiske instituttprogrammer 2001-2005. - NINA Temahefte 31. 64 pp. De marine økosystemene dekker mer enn 70 % av jordas overflate, og det finnes ulike levende organismer fra overflaten og ned mot de dypeste områdene på mer enn 11 000 m. Noen av disse områdene er av de mest produktive på jorda, mens andre er lavproduktive som ørkener. De kystnære områdene er blant de mest produktive. Den norske kystlinjen er om lag 80 000 km, tilsvarende strekningen to ganger rundt ekvator, og er dekket av rundt 10 000 kvadratkilometer med tang og tare. Dette danner leveområder for et høyt mangfold av alger og dyr, med tettheter på opptil flere 100 000 dyr per kvadratmeter. Tareskogen er også viktig som gyte- og oppvekstområde for marine fiskearter, samt som beiteområde for anadrome fiskeslag som sjøørret og sjørøye. Videre lever mange av våre bunndyr- og fiskespisende sjøfugler, samt kystnære predatorer som oter og sel, i tilknytning til disse kystnære områdene. De kystøkologiske systemene langs norskekysten representerer derfor unike og produktive områder, med flere trofiske nivåer og med et svært høyt mangfold av arter og levende organismer. Disse samfunnene påvirkes i sterk grad av menneskelig aktivitet. NINAs instituttprogram ” Kystøkologi: Økosystemprosesser og menneskelig aktivitet” (2001-2005) hadde som hovedmålsetting å øke forståelsen av hvordan naturlige og menneskeskapte fluktuasjoner påvirker stabilitet og struktur i populasjoner og samfunn langs norskekysten. Programmet har vært konsentrert om studier i kystnære, pelagiske systemer, tareskogssystemet, tidevannssonen og estuarier, og har hatt tre forskingstematiske tyngdepunkt; a) betydningen av tang-/tarebeltet og konsekvenser av utnyttelse, b) betydningen av habitat og trofiske interaksjoner for kystbundne predatorer og c) betydningen av laksefisk med effekter av fiskeoppdrett og høsting. Tematisk har programmet dekket både produktivitet (alger), næringsmessige (trofiske) interaksjoner (alger, virvel-løse dyr, fisk og fugl) og betydninger av menneskelig aktivitet (lakseoppdrett, taretråling, høsting av laksefisk, arealbruk). Til sammen sju prosjekter er gjennomført i perioden 2001-2005 og rapportert i dette temaheftet. Kompetansen som er bygget opp, vil være anvendelig for oppdrag fra myndigheter, firmaer eller organisasjoner, f.eks. ved vurdering av konsekvenser av taretråling, oljevirksomhet, fiske, oppdrett eller andre inngrep og endringer i kystmiljøet. Kapittel 1: Gjennom en kombinasjon av innsamlinger og eksperimenter i felt, storskala bassengstudier og akvarieforsøk, ble det dokumentert at tang, tare og ålegras er særdeles produktive systemer langs kysten og danner leveområde for et høyt mangfold av påvekstalger og dyr. De tre samfunnstypene har likhetstrekk, men vokser på forskjellige steder og har spesifikke dyresamfunn som danner egne biologisk miljøer med stort mangfold og høy produksjon av næring. De representerer trolig de mest produktive økosystemene på kloden, dekker bunnarealer på mer enn 10 000 kvadratkilometer langs norskekysten, og produserer nærmere 200 millioner tonn biomasse per år, tilsvarende arealet av dyrket mark i hele Norge. Tareskogen er utsatt for kraftige forstyrrelser fra stormer, næringssaltbelastning og taretråling, men viser god evne til rehabilitering. Store og langvarige forstyrrelser kan likevel endre systemet permanent og medføre kollaps. Fra Trøndelagskysten og nordover til Finnmark, har kråkeboller beitet ned store deler av taresogen, tilsvarende et areal på 2 000 kvadratkilometer. Bare i Finnmark har derfor 90 % av tareskogen forsvunnet. Kråkebollebeitingen representerer et årlig tap tilsvarende 20 millioner tonn tare, mens taretrålerne til sammenligning bare høster 165 000 tonn årlig (< 1 %). Dette viser at enkelte forstyrrelser kan gi langvarige og meget store tap både for det biologiske mangfoldet og for høsting av ressursen. Studiet viser at selv om kystsystemenes særegenhet må ivaretas i en fremtidig kystforvaltning, er det grunnlag for en større avkastning av fisk og skalldyr enn hva dagens situasjon gir. Kapittel 2: Tareskogen langs norskekysten har et rikt artsmangfold av fisk, bunndyr og sjøfugl. Det har vært spekulert på om forstyrrelser av tareskogen som taletråling, virker negativt på sjøfuglfaunaen. I et område i Frøya kommune, Sør-Trøndelag, ble det undersøkt hvordan storskarv responderte på taretråling. Det viste seg at skarven vesentlig oftere, beitet i områder med mye enn lite tare. Hele 18 fiskearter ble funnet i dietten dens, dominert av torskefisk. Voksen storskarv spiste ca 2 kg fisk hver dag uten at dette førte til overbeiting av fiskeressursene i jaktområdet. Taretråling førte til redusert fisketetthet, og skarvene så ut til å kompensere for dette ved å øke tiden de brukte for å søke etter mat. Det er uvisst om taretrålingen førte til redusert hekkesuksess. Kapittel 3: Flere millioner sjøfugl hekker i Barentshavet, og flere av artene utgjør en vesentlig del av verdensbestanden. Utenom hekkesesongen søker flere av disse kystnære sjøfuglene inn til Finnmarkskysten, hvor det er isfritt og mye mat. De samme områdene brukes imidlertid også aktivt av mennesker gjennom oppdrettsvirksomhet, skipstrafikk, petroleumsaktivitet og annen menneskelig aktivitet. Gjennom sjøfugletellinger fra småfly, ble det i dette studiet vist at det er mulig å forklare fordelingen av de ulike sjøfugleartene langs områder av Finnmarkskysten ved hjelp av bestemte sett av miljøvariable (areal av grunntvannsområder, lengden på kyststripen og grad av menneskelig aktivitet). En kan derfor finne fram til de potensielt viktigste områdene for sjøfuglene ved relativt enkle habitatvurderinger, uten å foreta kostbare fugletellinger. Kapittel 4: Ung sei (0- og 1-gruppene) av den nordøst-arktiske bestanden har sine viktigste oppvekstområder i tareskogen langs Norskehavet. Mengden sei kan derfor ikke måles pålitelig på tradisjonelle havforskningstokt i åpent hav før fisken er minst to år gammel. I tareskogen er ungseien imidlertid tilgjengelig som byttedyr for en rekke arter sjøfugl. Ved bruk av lange dataserier (15-25 år) fra sjøfuglkolonier i Nord-Trøndelag og Nordland, viste det seg at rekrutteringen til sei i betydelig grad kunne predikeres flere år tidligere gjennom sjøfuglenes suksess, enn det toktene i havet kunne vise. Ved å koble dataseriene for sjøfugl med sjøtemperatur og vinterindeksen for NAO i mer komplekse statistiske modeller, kunne variasjonen i seiens rekruttering forklares med enda større sikkerhet enn de gjorde hver for seg. Resultatene åpner for at slike indekser kan benyttes av fiskeriforvaltningen for å underbygge prognosene for seibestanden nord for 62°N. Kapittel 5: Sjøørret finnes langs hele norskekysten. Den gyter i ferskvann og foretar årlige næringsvandringer ut i sjøen. I Nord-Norge tilbringer den et par måneder i sjøen sommerstid og overvintrer i ferskvann. Ørret som gyter i bekker langs Skagerrakkysten i Sør-Norge, er ofte mindre og lever kortere enn ørret fra større vassdrag. De oppholder seg i sjøvann det meste av livet, unntatt de første leveår, samt 1-2 uker hvert år under gytingen. De minste sjøørretene beiter nært kysten, mens de største fiskene kan trekke ut i åpent hav. I sjøen spiser ørreten mest fisk. Mangebørstemark tas en del på grunt vann tidlig om våren og insekter spises spesielt om høsten. Ørreten overvintrer som oftest i brakkvannsområder nær elvemunningen, eller i kulper i elvene dersom disse er store nok. Økende vanntemperatur stimulerer vandring om våren, mens flom er viktig for vandring om høsten. Bekkene har genetisk differensierte bestander, og de genetiske forskjellene øker med avstanden mellom bekkene. Kapittel 6: Dødeligheten på laksesmolt som vandrer ut i havet på forsommeren er svært høy, og en av årsakene skyldes infeksjonen av lakselus. Økningen i produksjonen av oppdrettslaks har ført til at kystvannet nå tilføres store mengder lakseluslarver når den ville laksesmolten navigerer gjennom fjorder og kystvann, på vei ut til beiteområdene i havet. Undersøkelsen i Romsdalsfjorden viste at smolten svømte med en hastighet på i overkant av en kroppslengde per sekund, tilsvarende en halv kilometer per time. De fleste smoltene svømte langs den sørvestlige siden av fjorden i en relativt rett vandringsrute. Smolten svømte mest i brakkvannslaget nær overflaten, men gjorde regelmessige dykk til det underliggende saltvannslaget med mye lakseluslarver. Sjørretsmolten svømte saktere enn laksesmolten, svømte mer i sikksakk, holdt seg nærmere land og i lenger tid inne i fjorden. Undersøkelsen i Hardangerfjorden viste at smittepresset fra lakselus er størst i nærheten av oppdrettsanlegg og når strømmen går fra anlegget beveget seg mot smolten. Det utvikles nå en modell i Romdalsfjorden der smoltens vandringsrute, strømningsbilde, temperatur, saltholdighet og forekomst av lakselus integreres, for å vurdere hvor oppdrettsanleggene bør plasseres for at risikoen for lakselusangrep på villfisk skal bli lavest mulig. Modellen kan trolig overføres til andre fjordsystemer. Kapittel 7: I dette studiet har en undersøkt sjørøye- og sjøørretbestanden i Halselva i Finmmark, der all opp- og nedvandring av de to artene har vært registret i fiskefella siden 1987. Sjøørreten vandrer ut i sjøen litt senere enn sjørøya og oppholder seg lenger i sjøen. Sjøoppholdet hos begge artene varierer med sjøtemperaturen. Høy sjøtemperatur i juni gir langt sjøopphold, mens kald august korter sjøppholdet. De to artene utnytter ulike deler av fjordsystemet, og dietten gir en indikasjon på byttedyrproduksjonen i Altefjorden. Gjennomsnittlig tilbakevandring til vassdraget var 31 % for sjørøya og 17 % for sjøørreten. Dess bedre tilvekst, dess flere overlevde sjøoppholdet. I og med at de to artene registreres på opp- og nedvandring i fiskefella hvert år, og tilvekst og overlevelse gir et uttrykk for miljøforholdene i fjorden, kan artene være gode indikatorer på tilstanden i kystsonen.

Dolmen, D. & Aagaard, K. 2003. Biologisk mangfold. Dammer i Nord-Trøndelag 2001 og 2002. - NINA Temahefte 23. 32pp.

Felles instituttprogram. Virkninger av forurensning på biologisk mangfold: Vann og vassdrag i by- og tettstedsnære områder Sluttrapport 1997-2001. - NINA Temahefte 19, NIVA lnr 4539-2002: 1-80.

NINAs strategiske instituttprogrammer 1996-2000: Bevaring av biodiversitet - fra gener til landskap. Sluttrapport. - NINA Temahefte 17: 1-125.

NINAs strategiske instituttprogrammer 1991-95: Innsjøers produktivitet. Sluttrapport. NINA Temahefte 6: 1-48. Ressursfordeling mellom aure og røye reguleres av konkurranse om mat og plass, arvelige forskjeller med hensyn til preferanse for temperatur, lys og effektivitet ved næringsopptak og tilgjengelighet av byttedyr. Dette ble vist gjennom feltundersøkelser i sju innsjøer i Sør-Trøndelag. I den første levetiden holder røyeungene seg langs bunnen, ofte på dypt vann. Fra en viss terskelstørrelse begynner en del av dem å søke ut i de frie vannmassene, mens andre forblir i bunnære områder. Avgjørelsen om hvorvidt et individ skal vandre ut i vannmassene eller ikke, kan ses på som en avveining mellom fordelene ved å spise og faren for selv å bli spist, og resultatet bestemmes av størrelsen på fordelen i forhold til risikoen. Den nedre lengden for når røya vandrer ut i vannmassene, er ofte i nærheten av 15 cm, men den eksakte terskelstørrelsen avhenger av størrelsen på de potensielle predatorene i innsjøen og hvor klart vannet er. Utfisking kan føre til at artenes habitatbruk midlertidig endres. I Songsjøen førte det til at røya kom inn på grunnområdene langs land og fortrengte auren til dypere områder. Tiltaket må imidlertid vedlikeholdes om man skal kunne oppnå varige endringer i habitatbruken. Tiltaket er derfor svært ressurskrevende. Aure som fiskepredator ble studert ved feltundersøkelser i Femund, og ved felteksperimenter i Store Rennen og Langvatn. I Femund tar auren røye og sik, i Store Rennen tar den røye og Langvatn røye og trepigget stingsild. Auren kan begynne å ete fisk fra en lengde på ca 20 cm, og fra ca 30 cm er fisk dominerende bytte. Byttefiskene er som oftest kortere enn 15 cm. Næringsopptaket hos fiskespisende aure er så stort at 2-3 predatorer pr ha innsjøareal trolig er nok til å regulere en bestand av småvokst røye. Utsetting av flere predatorer fører til at en del ikke finner byttefisk og vokser dårlig etter utsetting. I røye- og sikbestander med variabel rekruttering vil egnete byttefisker bare være tilgjengelig i år med god rekruttering. I slike bestander vil overlevelsen hos nyklekt sik- eller røyeyngel ofte være omvendt proporsjonal med tettheten av voksen fisk av samme art. Hvis vi beskatter voksenbestanden av bytteartene riktig, kan vi sikre god næringstilgang for den fiskespisende auren. Aure er ikke i stand til å beskatte tette bestander av mort. Dette ble undersøkt i to små, humusholdige innsjøer med dårlig siktedyp der potensielt fiskespisende, stor aure ble utsatt. Årsaken til at auren ikke greide å beskatte morten var at morten skjulte seg i vegetasjonen på grunt vann og i mørke, dype vannmasser, der auren ikke fikk tak i den. Etter ca 2 måneder begynte auren å forsvinne, og morten gjenopptok sitt vanlige atferdsmønster med beiting i de frie vannmassene. Gjørs kan være bedre egnet til å redusere mortebestander. I det eutrofe Tunevannet i Østfold, ble det satt ut 20 gjørs i perioden 1993-1995. Det er imidlertid for tidlig å stadfeste i hvilken grad gjørsen kan regulere bestanden av mort i Tunevannet. Ifølge gjeldende teori for næringsopptak hos planktonspisende fisk, er den minste størrelsen av næringsdyr en fisk kan fange bestemt av avstanden mellom gjellegitterstavene som siler næringspartiklene fra vannet. Våre undersøkelser tyder på at dette ikke er riktig. Selv om avstanden mellom gjellestavene varierte mellom ulike fiskearter og mellom ulike størrelser av fisk innen hver art, spiste de alle like små individer av zooplanktonet. Det foreslås derfor at andre mekanismer kan være av større betydning for fiskens opptak av små byttedyr enn avstanden mellom stavene i gjellegitteret. Sterk beskatning av mellomstor fisk i Songsjøen førte til at det ble mer storvokst aure på grunn av økt overlevelse hos den store fisken. Beskatningen førte imidlertid ikke til redusert bestandstetthet eller økt veksthastighet. Hos røye derimot, førte beskatningen til redusert bestandstetthet og økt vekst. Det ble foretatt undersøkelser av aurens næringsdyr i fem reguleringsmagasiner i Oppland: Storevatnet, Aursjøen, Tesse, Vinsteren og Vinstervatna (Øyvatnet). Fåbørstemark og fjærmygglarver var de vanligste bunndyrgruppene. Begge gruppene omfatter hardføre arter som overlever over laveste regulerte vannstand. Den største tettheten av fjærmygg ble funnet i Storevatnet med 1300 individer pr. m2 (30 m dyp), mens den største tettheten av fåbørstemark ble funnet i Aursjøen med 250 individer pr. m2 (19 m dyp). Muslinger ble ikke registrert over laveste regulerte vannstand i noen av innsjøene. Størst tetthet av muslinger ble funnet på 20 m dyp i Tesse med 690 individer pr. m2. Blant zooplanktonet var vannloppene mer tallrike enn hoppekrepsartene. Den største tettheten av vannlopper ble registrert i Aursjøen med 6876 individer pr. m3, med dominans av Bosmina longispina (5180 individer pr. m3). Tettheten av hoppekreps var størst i Vinstervatna med 3540 individer pr. m3. Av disse utgjorde Cyclops scutifer 2590 individer pr. M3. I Tesse dominerte de samme artene dyreplanktonsamfunnet, som for 100 år siden. Bruk av ulike habitater hos stedegen og fremmed aure ble undersøkt i fire reguleringsmagasiner. Det ble funnet stor variasjon i aurens habitatbruk mellom magasinene, og mellom aure av stedegen og fremmed stamme i samme magasin. Pelagisk aure var mest vanlig i magasiner med høy tetthet av vannlopper (Daphnia spp. og Bythotrephes longimanus). I magasiner med store bentiske krepsdyr som skjoldkreps og lav forekomst av vannlopper brukte auren de frie vannmassene lite. I magasinet med størst tetthet av vannlopper utnyttet den stedegne auren pelagialsonen mye mer enn det utsatt fisk av fremmede stammer (Tunhovdfjord- og Bjornesfjord-aure) gjorde. Disse to stammene kommer fra innsjøer med lite pelagisk aure. Avkastningen av aure i det høytliggende reguleringsmagasinet, Tesse, ble undersøkt gjennom 14 år (1979-1992), og analysert i forhold til varierende antall utsatt aure. Avkastningen varierte mellom 850 og 3 500 kg (0,6-2,5 kg/hektar). Over 80 % av fangstutbyttet ble tatt med 35 mm settegarn mens det resterende ble tatt på oter. En økning fra 10 000 til 25 000 ensomrig settefisk økte ikke fangstutbyttet, fordi økningen i antall førte til redusert vekst og derved redusert fiskestørrelse. På den annen side førte reduksjon av utsettingene til en klar økning i fangst pr. garnnatt og total avkastning. Resultatene tyder på at fiskens vekst er tetthetsavhengig. Andelen stedegen fisk avtok med økning i utsettingene. Dette indikerer at utsettingene hadde negativ effekt på bestandens naturlige rekruttering. Avkastning og vekst hos stedegen og utsatt aure av fremmed stamme ble undersøkt i et høyfjellsmagasin(A ursjøen)g jennom en 13-års periode (1981-93). Utsatt aure utgjorde ca 3/4 av fisken i høstbar størrelse, og den årlige avkastningen fra garnfiske har variert mellom 0,93-2,43 kg pr. hektar. Det var kun små forskjeller i tilveksten hos utsatt og naturlig rekruttert aure, noe som tyder på at den fremmede fisken var godt tilpasset de lokale miljøforholdene. Det var store, årlige variasjoner i fiskens tilvekst. Vanntemperaturen synes å kunne forklare en stor del av denne variasjonen, idet antall dager med vanntemperatur over 10 °C forklarte 61 % av årsvariasjonen i lengdevekst. Det var også positiv sammenheng mellom årlig fangst pr. garnnatt og antall dager med vanntemperatur over 10 °C. Vanntemperaturen i Aursjøen har vært relativt lav de siste årene, og derfor har både tilvekst og fangstutbytte vært under gjennomsnittet for perioden. Skjoldkrepsbestandenh ar blitt kraftig redusert i samme periode. Dette har trolig også virket negativt på aurens tilvekst. Utsetting av to-somrig aure av fremmed stamme i et reguleringsmagasin med innførte bestander av sik og ørekyte ga dårlig effekt. Gode vekstforhold i anlegget gjorde at oppdrettsfisken ved utsetting var større enn stedegen auren på samme alder. Etter utsetting fikk imidlertid oppdrettsfisken lavere veksthastighet enn den stedegnef isken. I tillegg var overlevelsend årligere, og bare en liten andel av settefisken oppnådde høstbar størrelse. Generelt var vekstforholdene for aure i magasinet dårlige. Dette skyldes trolig både redusert næringstilgang som følge av reguleringen, og innførselen av sik og ørekyte med nedbeiting av planktonsamfunnet og desimering av skjoldkrepsbestanden som følge.