Search

Supplemental material, sj-docx-1-njn-10.1177_20571585221150225 for Willingness and preparedness to work during the first wave of the COVID-19 pandemic: A cross-sectional survey among registered nurses in a Danish university hospital by Kathrine Hoffmann Kusk, Britt Laugesen, Lone Jørgensen, Maja Thomsen Albrechtsen, Mette Grøkjær, Lynette Cusack, Birgith Pedersen, Birgitte Lerbæk, Helle Haslund-Thomsen, Charlotte Brun Thorup, Sara Jacobsen, Karin Bundgaard, Siri Lygum Voldbjerg, and Marie Germund Nielsen in Nordic Journal of Nursing Research

Objective: To identify and map evaluated interventions on continuity of care for adult patients with cancer in hospital settings. Introduction: The care pathway for patients with cancer involves multiple healthcare encounters with healthcare professionals in several hospital settings. A care pathway in hospital settings calls for attention on how to attain continuity of care. Continuity of care is associated with a decline in healthcare utilization, improvements in aspects of quality of life and lower need for supportive care. Considering the importance of continuity of care for patients with cancer in hospital settings, there is a need for an overview of interventions on continuity of care for patients with cancer in hospital settings. Inclusion criteria: This scoping review will consider research studies that evaluate interventions examining continuity of care in outpatient and inpatient hospital settings and includes adult patients (≥ 18 years) with cancer. Interventions initiated by hospital before, during and preceding after hospitalization or at outpatient visit will be included. Research studies that evaluate interventions on continuity of care qualitatively or quantitatively and explicitly include continuity of care in the objective or results of the study will be included. Methods: The scoping review will be conducted in accordance with the methodology developed by the JBI and will search the following databases: PubMed, CINAHL, Embase and Cochrane Library. Keywords: Cancer; Continuity of Care; Hospitals; Interventions Introduction The number of people surviving cancer is increasing due to advances in diagnostics and treatment (1–3). As a consequence of growing medical knowledge, the care pathway for patients with cancer is increasingly complex because it involves multiple healthcare encounters in hospital settings (4,5). Patients often receive treatment and care by various healthcare professionals, such as specialist surgeons, radiographers, radiologists and cancer care nurses, who are located in different departments and units within hospital settings (2,3,6). A care pathway in and across several departments involving a variety of contacts with multiple healthcare professionals requires knowledge on how to attain continuity of care for patients with cancer in hospital settings. Continuity of care can be challenging to define, and existing definitions overlap with related concepts and terms (7,8). However, the theoretical framework of Haggerty et al. (5) has previously been found useful to explore continuity of care among patients with cancer (3,6,9,10). Therefore, this scoping review adheres to the definition provided by Haggerty et al. (5), in which continuity of care is understood as the extent to which a series of health services are experienced by the patient as connected, coherent and consistent with the patient’s medical needs and personal circumstances (5). The definition describes continuity of care as a multidimensional construct and outlines that three types of continuity exist in all healthcare settings: informational, management and relational continuity (5). Informational continuity is the use and transmission of information between healthcare professionals and events concerning both medical issues and the patient’s preferences, values and context. Management continuity is how the healthcare system coordinates and relates to consistent, coherent management of the health condition as it concerns the delivery of services in a complementary, timely and appropriate manner. Relational continuity describes the ongoing relationship between patient and healthcare professionals and is characterized by the development of trust and predictability (5,11). A systematic review shows that continuity of care is associated with improved patient satisfaction and a decline in hospitalization and emergency visits (12). Furthermore, interventions addressing continuity of care among adults with chronic diseases can significantly improve different aspects of quality of life, including physical function, general health and social function (13). In patients with cancer, continuity of care has been shown to reduce the need for supportive care (2), whereas lack of continuity of care is associated with medical errors medication continuity error, test follow up errors and work-up errors (14). One of the main challenges in cancer care is the lack of continuity in the services needed by patients throughout their trajectory of care (5,10,15). Provision of continuity of care can be impeded by a number of factors, such as challenges in transfer of information, quality of interpersonal relationships and coordination of care (10). Surveillance, teamwork, communication and documentation are of great importance for patients’ experiences of continuity of care (16). Although the importance of continuity of care in cancer care has been acknowledged in previous literature (3,6,15,17). It has also been recognized as difficult to achieve due to fragmentation in care, discontinuity or gaps in care and treatment, and care being provided by different professionals in different settings (11,18). By nature, cancer care is fragmented and characterized by diverse clinical features, treatment phases and outcomes (3). Therefore, there is a need to address how to support continuity of care in patients with cancer by identifying and mapping interventions to improve continuity of care. Studies show that patients with cancer have multiple needs (2,6). Different strategies and interventions have been tested to improve continuity of care in terms of reducing care needs, improving communication, empowerment and patients’ experiences with care for patients with cancer within hospital settings (19–22). The interventions include telephone consultations and teleconsultations (23,24), use of assessment tools (20,25) and the use of patient navigators and pivot-nurses in provider-centered interventions (21,22). The diverse interventions address different types and dimensions of continuity of care (5). Telephone consultations and teleconsultations primarily focus on improving management continuity, provider-centered interventions focus on improving relational continuity, and assessment tool interventions address informational continuity. Thus, the interventions are heterogeneous and address different types of continuity of care for patients with cancer in hospital settings. Therefore, there is a need to provide an overview of the existing interventions and the type of continuity addressed to inspire the future development of interventions and improve continuity of care for patients with cancer in hospital settings. A preliminary search of PROSPERO, MEDLINE, the Cochrane Database of Systematic Reviews and JBI Evidence Synthesis was conducted in November, 2022, and no current or in-progress scoping reviews or systematic reviews on the topic were identified. Other reviews related to the topic either focus on continuity of care across settings (3,26), exclusively focus on one type of continuity of care (27), or are limited to the effects of one intervention type on continuity of care (15). The Cochrane review of Aubin et al. (28) is the most comprehensive and relevant systematic review. However, the objective of the review is to evaluate the effectiveness of interventions to improve continuity of cancer care in the follow-up period, focusing on the continuity of care after discharging back to primary physician. As such, previous systematic reviews on the continuity of care for patients with cancer have predominantly focused on improving continuity across sectors, mainly between primary care, hospital settings and healthcare providers (3,26). Less research attention has been given to providing an overview of evaluated interventions aimed at improving the continuity of cancer care in and across hospital settings. However, continuity of care within and across hospital settings is essential for patients and can be impeded by numerous factors. Therefore, the objective of this scoping review is to identify, and map evaluated interventions on continuity of care for adult patients with cancer in in- and outpatient hospital settings. Review questions Which interventions on continuity of care have been evaluated in adult patients with cancer in hospital settings? What are the characteristics of the identified interventions (e.g. type of continuity addressed (cf. Haggerty et al. (5), population, hospital setting, length of intervention, healthcare professionals involved)? How have interventions on continuity of care been measured and evaluated? Inclusion criteria Participants This study will consider research studies that include adult patients (≥ 18 years) with any type of cancer. Concept This scoping review will consider research studies that evaluate interventions examining the continuity of care for patients with cancer in hospital settings. Interventions refer to all initiatives, projects, programs, strategies, models, approaches, processes, structures etc.. Research studies that evaluate interventions on continuity of care qualitatively or quantitatively and explicitly include continuity of care in the objective or results of the study will be included. Context This scoping review will consider studies that focus on continuity of care interventions in inpatient and outpatient hospital settings. Interventions initiated by hospital before, during and preceding after hospitalization or at outpatient visit will be included. Research studies that evaluate interventions on continuity of care qualitatively or quantitatively and explicitly include continuity of care in the objective or results of the study will be included. Studies focusing on continuity of care in other health care settings than hospital will be excluded. Types of sources This scoping review will consider primary research studies examining continuity of care in evaluated interventions regardless of study design, which include but are not limited to qualitative, mixed-method, and quantitative study designs. As only evaluated interventions will be eligible, protocols, editorials, viewpoints, letters, and conference proceedings will be excluded. Reference lists of existing reviews that meet the inclusion criteria will be reviewed for eligible studies. Methods The scoping review will be conducted in accordance with the methodology developed by the JBI (29) and reported in line with the Preferred Reporting Items for Systematic reviews and Meta-Analyses extension for Scoping Reviews (PRISMA-ScR) checklist (30). Search strategy The search strategy will aim to locate published primary research studies. An initial search of PubMed (National Library of Medicine) and CINAHL (EBSCO) was undertaken to identify articles on the topic. The text words contained in the titles and abstracts of relevant articles and the index terms used to describe the articles were used to develop a full search strategy for PubMed (National Library of Medicine) (Appendix I: Search strategy), Cochrane Library (John Wiley and Sons), CINAHL (EBSCO), and Embase (Elsevier). Afterwards, a comprehensive full search strategy tailored to each information source will be developed and performed. Search terms and relevant synonyms related to the population, concept, and context of interest will be used to identify relevant articles using database-specific controlled vocabulary terms (e.g., MeSH in PubMed) combined with text words. The full search strategy will include combinations and variations of keywords relating to the participants, concept, and context of interest. Consequently, the keywords hospital, hospitalization, inpatient, and outpatient will be supplemented by keywords covering these alternative hospital settings. References in the studies selected for inclusion will be reviewed for eligible evidence sources. In addition, a cited reference search of the studies selected for inclusion will be conducted. Studies published in English, Danish, Swedish, or Norwegian will be included. The literature does not indicate a certain time when the literature on continuity of care for patients with cancer emerged; hence, no time limits will be applied to the search. Prior to finalizing the scoping review, the search will be rerun in all databases to identify new eligible studies. Source of evidence selection Following the search, all identified citations will be collated and uploaded into Mendeley - Reference Management Software (Elsevier, USA), and the duplicates will be removed. Afterwards, all citations will be uploaded to the Rayyan software to assist the screening process (31). The screening process will be conducted according to the JBI manual (2conceptconconoo9). To ensure consistency across the review team in the study selection process, the reviewers will perform a pilot test by reviewing the same random sample of 25 titles/abstracts using the eligibility criteria and discussing discrepancies and potential modifications of the eligibility criteria. The title/abstracts will be screened for eligibility by two independent reviewers. Disagreements between reviewers at the title/abstract screening will not be resolved, as any information source considered eligible by at least one of the reviewers will move forward to full-text screening. The full text of selected citations will be assessed in detail against the inclusion criteria by two independent reviewers. Reasons for exclusion of full-text papers that do not meet the inclusion criteria will be recorded and reported in the scoping review. Any disagreements that arise between the reviewers at any stage of the selection process will be resolved through discussion or by a third reviewer. The results of the search will be reported in full in the final scoping review and presented in a PRISMA-ScR flow diagram (30). Data extraction Data will be extracted from papers included in the scoping review by two independent reviewers using a modified version of the JBI data extraction tool (29) (see Appendix II). The extracted data will include specific details about the population, concept, context, methods, and key findings relevant to the review question. The draft data extraction tool will be further modified and revised during the process of extracting data from each included paper. Modifications will be detailed in the full scoping review. Prior to the data extraction phase, the developed extraction form will be pilot tested by two reviewers on at least two included information sources to ensure the consistency and extraction of all relevant data. Any disagreements that arise between the reviewers will be resolved through discussion or with a third reviewer. Authors of the papers will be contacted to request missing or additional data when required. Data analysis and presentation The findings of the included sources will be extracted and descriptively mapped. The total number of interventions identified in diverse hospital settings will be presented as frequency counts. To provide a systematic overview of the existing literature, the following characteristics of each of the included studies will be presented in tables: study design; study setting and context; participant characteristics; intervention characteristics; evaluation method; measurement tools; and overall conclusions. Furthermore, for each intervention, we will identify which types of continuity of care are addressed by the intervention: informational, management, or relational continuity (5). A narrative description of the extracted data will be presented alongside the tables. References 1. Bray F, Ferlay J, Soerjomataram I, Siegel RL, Torre LA, Jemal A. Global cancer statistics 2018: GLOBOCAN estimates of incidence and mortality worldwide for 36 cancers in 185 countries. CA Cancer J Clin. 2018;68(6):394–424. 2. King M, Jones L, Richardson A, Murad S, Irving A, Aslett H, et al. The relationship between patients’ experiences of continuity of cancer care and health outcomes: a mixed methods study. Br J Cancer. 2008;98(3):529–36. 3. Aubin M, Giguère A, Martin M, Verreault R, Fitch MI, Kazanjian A, et al. Interventions to improve continuity of care in the follow-up of patients with cancer. Cochrane Database Syst Rev. 2012;(7):CD007672. 4. De Regge M, De Pourcq K, Meijboom B, Trybou J, Mortier E, Eeckloo K. The role of hospitals in bridging the care continuum: a systematic review of coordination of care and follow-up for adults with chronic conditions. BMC Health Serv Res. 2017;17(1):550. 5. Haggerty JL, Reid RJ, Freeman GK, Starfield BH, Adair CE, McKendry R. Continuity of care: a multidisciplinary review. BMJ. 2003;327(7425):1219–21. 6. Lafferty J, Rankin F, Duffy C, Kearney P, Doherty E, McMenamin M, et al. Continuity of care for women with breast cancer: a survey of the views and experiences of patients, carers and health care professionals. Eur J Oncol Nurs Off J Eur Oncol Nurs Soc. 2011;15(5):419–27. 7. Holland DE, Harris MR. Discharge planning, transitional care, coordination of care, and continuity of care: Clarifying concepts and terms from the hospital perspective. Home Health Care Serv Q. 2007;26(4):3–19. 8. Uijen AA, Schers HJ, Schellevis FG, Van den bosch WJHM. How unique is continuity of care? A review of continuity and related concepts. Fam Pract. 2012;29(3):264–71. 9. Plate S, Emilsson L, Söderberg M, Brandberg Y, Wärnberg F. High experienced continuity in breast cancer care is associated with high health related quality of life. BMC Health Serv Res. 2018;18(1):1–8. 10. Dumont I, Dumont S, Turgeon J. Continuity of care for advanced cancer patients. J Palliat Care. 2005;21(1):49–56. 11. Reid RJ, Haggerty JL, McKendry R. Defusing the confusion: Concepts and measures of continuity of healthcare. Ottawa; 2002. 12. van Walraven C, Oake N, Jennings A, Forster AJ. The association between continuity of care and outcomes: a systematic and critical review. J Eval Clin Pract. 2010;16(5):947–56. 13. Chen MM, Megwalu UC, Liew J, Sirjani D, Rosenthal EL, Divi V. Regionalization of head and neck cancer surgery may fragment care and impact overall survival. Laryngoscope. 2019;129(6):1413–9. 14. Moore C, Wisnivesky J, Williams S, McGinn T. Medical errors related to discontinuity of care from an inpatient to an outpatient setting. J Gen Intern Med. 2003;18(8):646–51. 15. Gysels M, Richardson A, Higginson IJ. Does the patient-held record improve continuity and related outcomes in cancer care: a systematic review. Heal Expect. 2007;10(1):75–91. 16. Jones A, Johnstone MJ. Managing gaps in the continuity of nursing care to enhance patient safety. Collegian. 2019;26(1):151-7. 17. Dossett LA, Hudson JN, Morris AM, Lee MC, Roetzheim RG, Fetters MD, et al. The primary care provider (PCP)-cancer specialist relationship: A systematic review and mixed-methods meta-synthesis. CA Cancer J Clin. 2017;67(2):156–69. 18. Cook RI, Render M, Woods DD. Gaps in the continuity of care and progress on patient safety. Br Med J. 2000;320(7237):791–4. 19. King M, Jones L, Nazareth I. Concerns and Continuity in the Care of Cancer Patients and their Carers: A multi-method approach to enlightened management. . Report for National Co-ordinating Centre for NHS Service Delivery and Organisation R&D (NCCSDO). 2006. 20. Velikova G, Keding A, Harley C, Cocks K, Booth L, Smith AB, et al. Patients report improvements in continuity of care when quality of life assessments are used routinely in oncology practice: Secondary outcomes of a randomised controlled trial. Eur J Cancer. 2010;46(13):2381–8. 21. Gabitova G, Burke NJ. Improving healthcare empowerment through breast cancer patient navigation: A mixed methods evaluation in a safety-net setting. BMC Health Serv Res. 2014;14(1):1–11. 22. McMullen L. Oncology Nurse Navigators and the Continuum of Cancer Care. Semin Oncol Nurs. 2013;29(2):105–17. 23. Beaver K, Williamson S, Chalmers K. Telephone follow-up after treatment for breast cancer: Views and experiences of patients and specialist breast care nurses. J Clin Nurs. 2010;19:2916–24. 24. Hoek PD, Schers HJ, Bronkhorst EM, Vissers KCP, Hasselaar JGJ. The effect of weekly specialist palliative care teleconsultations in patients with advanced cancer -A randomized clinical trial. BMC Med. 2017;15:119. 25. King M, Jones L, McCarthy O, Rogers M, Richardson A, Williams R, et al. Development and pilot evaluation of a complex intervention to improve experienced continuity of care in patients with cancer. Br J Cancer. 2009;100(2):274–80. 26. Tomasone JR, Brouwers MC, Vukmirovic M, Grunfeld E, O’Brien MA, Urquhart R, et al. Interventions to improve care coordination between primary healthcare and oncology care providers: A systematic review. ESMO Open. 2016;1(5). 27. Gagliardi AR, Dobrow MJ, Wright FC. How can we improve cancer care? A review of interprofessional collaboration models and their use in clinical management. Surg Oncol. 2011;20(3):146–54. 28. Aubin M, Giguère A, Martin M, Verreault R, Fitch MI, Kazanjian A, et al. Interventions to improve continuity of care in the follow-up of patients with cancer. Cochrane database Syst Rev. 2012;(7):CD0076(7):CD007672. 29. Peters MDJ, Godfrey C, McInerney P, Munn Z, Tricco AC, Khalil H. Chapter 11: Scoping Reviews (2020 version). In: Aromataris E, Munn Z, editors. JBI Manual for Evidence Synthesis. JBI; 2020. 30. Tricco AC, Lillie E, Zarin W, O’Brien KK, Colquhoun H, Levac D, et al. PRISMA Extension for Scoping Reviews (PRISMA-ScR): Checklist and Explanation. Ann Intern Med. 2018;169(7):467–73. 31. Ouzzani M, Hammady H, Fedorowicz Z, Elmagarmid A. Rayyan - a web and mobile app for systematic reviews. Syst Rev. 2016;5(1):210.

Supplemental material, sj-docx-1-njn-10.1177_20571585211047429 for Nursing care during COVID-19 at non-COVID-19 hospital units: A qualitative study by Lone Jørgensen, Birgith Pedersen, Birgitte Lerbæk, Helle Haslund-Thomsen, Charlotte Brun Thorup, Maja Thomsen Albrechtsen, Sara Jacobsen, Marie Germund Nielsen, Kathrine Hoffmann Kusk, Britt Laugesen, Siri Lygum Voldbjerg, Mette Grønkjær and Karin Bundgaard in Nordic Journal of Nursing Research

Supplemental material, sj-docx-1-njn-10.1177_20571585211047429 for Nursing care during COVID-19 at non-COVID-19 hospital units: A qualitative study by Lone Jørgensen, Birgith Pedersen, Birgitte Lerbæk, Helle Haslund-Thomsen, Charlotte Brun Thorup, Maja Thomsen Albrechtsen, Sara Jacobsen, Marie Germund Nielsen, Kathrine Hoffmann Kusk, Britt Laugesen, Siri Lygum Voldbjerg, Mette Grønkjær and Karin Bundgaard in Nordic Journal of Nursing Research

This scoping review will look into barriers and facilitators to referral, access, and participation in cancer rehabilitation for patients with head, neck, or lung cancer from a structural- and healthcare professionals’ perspectives.

Kollektivtrafikk er viktig for menneske over heile verda, og speler ei viktig rolle i å skape trygge og moderne byar. Offentleg eigde reiseselskap, finansiert med fellesskapet sine midlar, har ofte monopol på utforming av kollektivtilbodet. I denne masteroppgåva undersøkast forholdet mellom lokal samferdselspolitikk og retorikk med kritisk diskursanalyse som rammeverk. Eg tek for meg reiseselskapa Ruter i Noreg og Metro de Medellín i Colombia sine strategiar for å kommunisere med passasjerar når samfunna dei opererer i endrar seg. Oppgåva består av ein multimodal tekstanalyse av to kampanjar frå 2018 og 2019, samt ein kontekstanalyse i to lag. Ein toposanalyse kastar ljos over reiseselskapa si eigenforståing, og omgrep frå Fairclough og Halliday gjev ulike perspektiv på dei ulike laga i diskursen. Maurice Charland sin teori om korleis retorikk kan fungere konstitutivt forklarar kva rolle retorikken speler når samfunnet endrar seg. Oppgåva synar at reiseselskapa sine strategiar kan fungere konstituerande om vilkåra i samfunnet ligg til rette for det, slik det gjorde i Medellín på 80- og 90-talet, og at liknande strategiar har potensiale i Oslo. Det kjem også fram at reiseselskapa delar ei bransjeforståing av eigen verksemd og at marknadstenking dominerer i større grad drifta til Metro de Medellín enn Ruter. Funna i denne oppgåva synar at retorikken i kollektivtrafikken er avhengig av reell samfunnsendring for å vere effektiv, men at å etablere eit kollektivt subjekt kan endre korleis menneska i byar samhandlar med kvarandre i det offentlege rom.

Background Grip strength has consistently been found to predict all-cause mortality rates. However, few studies have examined cause-specific mortality or tested age differences in these associations. Methods In 1994, grip strength was measured in the population-based Tromsø Study, covering the ages 50–80 years (N=6850). Grip strength was categorised into fifths, and as z-scores. In this cohort study, models with all-cause mortality and deaths from specific causes as the outcome were performed, stratified by sex and age using Cox regression, adjusting for lifestyle-related and health-related factors. Results During 17 years of follow-up, 2338 participants died. A 1 SD reduction in grip strength was associated with HR=1.17 (95% CI 1.12 to 1.22) for all-cause mortality in a model adjusted for age, gender and body size. This association was similar across all age groups, in men and women, and robust to adjustment for a range of lifestyle-related and health-related factors. Results for deaths due to cardiovascular disease (CVD), respiratory diseases and external causes resembled those for all-cause mortality, while for cancer, the association was much weaker and not significant after adjustment for lifestyle-related and health-related factors. Conclusions Weaker grip strength was associated with increased all-cause mortality rates, with similar effects on deaths due to CVD, respiratory disease and external causes, while a much weaker association was observed for cancer-related deaths. These associations were similar in both genders and across age groups, which supports the hypothesis that grip strength might be a biomarker of ageing over the lifespan.

Source at https://doi.org/10.1093/gerona/gly234. Background: Evidence pertaining to whether more recent born generations of adults reaching old age have better physical capability than previous generations is scarce and inconclusive. We aimed to investigate birth cohort differences in grip strength. Methods: The study comprised 5,595 individuals from the Tromsø study waves in 1994/1995, 2007/2008, and 2015/2016. Grip strength (bar) was measured using a Martin vigorimeter, and compared across three birth cohorts of 66- to 84-year-olds (born in: 1910–1929, 1923–1942, 1931–1949), as well as within narrower age bands to ensure nonoverlapping cohorts. Linear regression was applied, adjusted for age, education, smoking, physical activity, height, and weight. Results: Grip strength increased across birth cohorts, and the increase was similar within narrower age bands and across genders. Overall, the increase in sex-adjusted mean grip strength when comparing the first and latest born cohorts, born 21 years apart, was 0.06 bar (95% CI 0.04, 0.07). Higher educational levels, and greater height and weight in the most recent born cohort explained 48% of this difference, while reduced smoking and physical inactivity in more recent born cohorts had little impact. Conclusions: Our findings suggest higher grip strength in more recent birth cohorts of older Norwegian adults, which can be partly attributed to higher education and greater height. This difference corresponded to a 5-year difference in grip strength; more recent born generations of 80-year-olds, therefore, have similar mean grip strength as 75-year-olds born one generation earlier.

Secular trends in sex-specific prevalence of LTPA 1979–2008. (PDF 28 kb)

Omhandler brugen af StoryLine som et undervisningsmæssigt eksperiment i pædagoguddannelsen som eksempel på et simuleret rum med henblik på at forbinde teori og praksis i undervisningen.Medforfattere: LONE TANG JORGENSEN, HELLE PAGH FISKER AND HENRIETTE SKAARUP GEJEL JENSEN

Secular trends in sex-specific prevalence of WPA 1979–2008. (PDF 32 kb)

BACKGROUND: Absolute risk estimation is a preferred approach for assessing fracture risk and treatment decision making. This study aimed to evaluate and validate the predictive performance of the Garvan Fracture Risk Calculator in a Norwegian cohort. METHODS: The analysis included 1637 women and 1355 aged 60+ years from the Tromsø study. All incident fragility fractures between 2001 and 2009 were registered. The predicted probabilities of non-vertebral osteoporotic and hip fractures were determined using models with and without BMD. The discrimination and calibration of the models were assessed. Reclassification analysis was used to compare the models performance. RESULTS: The incidence of osteoporotic and hip fracture was 31.5 and 8.6 per 1000 population in women, respectively; in men the corresponding incidence was 12.2 and 5.1. The predicted 5-year and 10-year probability of fractures was consistently higher in the fracture group than the non-fracture group for all models. The 10-year predicted probabilities of hip fracture in those with fracture was 2.8 (women) to 3.1 times (men) higher than those without fracture. There was a close agreement between predicted and observed risk in both sexes and up to the fifth quintile. Among those in the highest quintile of risk, the models over-estimated the risk of fracture. Models with BMD performed better than models with body weight in correct classification of risk in individuals with and without fracture. The overall net decrease in reclassification of the model with weight compared to the model with BMD was 10.6% (p = 0.008) in women and 17.2% (p = 0.001) in men for osteoporotic fractures, and 13.3% (p = 0.07) in women and 17.5% (p = 0.09) in men for hip fracture. CONCLUSIONS: The Garvan Fracture Risk Calculator is valid and clinically useful in identifying individuals at high risk of fracture. The models with BMD performed better than those with body weight in fracture risk prediction.

INTRODUCTION: Antiplatelet therapy is important in secondary prophylaxis in patients with ischemic heart, brain and vascular diseases. The aim of this study was to investigate the number of patients in Vejle County admitted to hospital in the second half of 2003 with acute and chronic heart, brain and vascular diseases to evaluate the kind of secondary prophylaxis and its duration. Moreover, the study registered the number of patients with diabetes mellitus treated with antiplatelet therapy. MATERIALS AND METHODS: The study included 2345 patients with ischemic heart, brain and vascular diseases, and patients with diabetes mellitus. Patients' data and information about medication were obtained from the hospital electronic database and public health insurance of Vejle County. Antiplatelet therapy was registered up to one year after onset of the disease. RESULTS: 1121 patients were admitted with cardiac diseases (including patients with angina pectoris), 624 patients had cerebral diseases, and 600 had diabetes mellitus. Acetylsalicylic acid (ASA) and a combination of ASA and clopidogrel were the most frequent forms of antiplatelet medication. Patients with diabetes and ischemic brain diseases made up 75% of those for whom medication was not registered. CONCLUSION: The study shows that in nearly all disease groups no antiplatelet therapy was registered for a very large number of % patients (up to 75%). A considerable number % of patients (up to 56%) with ischemic heart disease did not receive sufficient antiplatelet treatment according to Danish recommendations.

This thesis highlights several clinically important questions related to bone loss the first year following stroke and with regard to bone mass at stroke onset: Lack of mobility and weight bearing early after stroke is an important factor for the greater bone loss in the proximal femur on the paretic side. Relearning to walk within the first two month after stroke, even with support of another person may, however, reduce the bone loss after immobilisation. The reduction in BMD in the femoral neck appears mainly to occur in the lower part of the neck and on the paretic side. It depends on when or if the patients start to walk after stroke, but also on the amount of body weight born through the paretic leg. Thus, measuring the lower part of the femoral neck may give a better estimate of the impact of gait and weight bearing than measuring the total femoral neck. During the first year after stroke bone mineral is lost in the proximal humerus of the paretic arm, but the loss depends on the initial degree of the paresis. However, stroke patients who regain almost normal arm function within one year, despite being severely impaired initially, loose less bone mineral than patients where a severe paresis persists. Female, but not male, stroke patients have lower femoral neck BMD than population controls. At present it is unclear if low BMD actually increases the risk of stroke in women or reflects a poor health with both high stroke risk and low BMD.

Bakgrunn: Multippel sklerose (MS) er en imunmediert demyeliniserende sykdom, og er den vanligste nevrologiske lidelsen blant unge voksne i Norge. Sykdommen kjennetegnes ved en inflammasjon av hvit eller grå substans i hjernen eller langs ryggmargen og kan føre til en demyelinisering av nervene, samt skade på selve aksonet. Dette kan føre til nedsatt signalføring gjennom nervene. Personer med MS opplever ofte nedsatt balanse og har høyere fallrisiko enn friske personer. Fysioterapi og trening av balanse og kjernestabilitet har tidligere vist å ha positiv effekt på balansen for personer med MS. Hensikten med studien var å se om en intervensjon der all trening av kjerne foregår i stående stilling kan ha effekt på balansen til personer med moderat MS. Metode: For å undersøke problemstillingen ble det brukt Single Subject Experimental Design (SSED), med et ABAA design. A er faser uten intervensjon og B er faser med intervensjon. Det var to deltakere i studien der en person hadde relapsing-remitting MS og en hadde primær progressiv MS. Ingen brukte hjelpemidler under gange til vanlig. Funksjonsnivået til deltakerne var forskjellig, der deltaker 1 hadde 3,5 EDSS score og deltaker 2 hadde 6,5 EDSS score. Effektmålene i studien var Trunk Impairment Scale Norsk versjon, mini-BESTest og timed 25-foot walk test. Det ble gjennomført seks baselinemålinger, fem målinger under intervensjon for deltaker 1 og fire for deltaker 2, tre målinger i første oppfølgingsfase og tre i andre oppfølgingsfase. I tillegg ble det fylt ut selvrapporteringsskjema der deltaker og behandlende fysioterapeut evaluerte endringer av balanse hver uke under intervensjonen. Intervensjonen besto av opp til 60 minutters trening, inkludert 10-15 minutter med oppvarming. Treningen hadde fokus på å aktivere kjernemuskulatur i stående sammen med bevegelse av over-, eller under ekstremiteten. Resultat: Deltaker 2 hadde signifikant effekt på Trunk Impairment Test Norsk Versjon og på mini-BESTest. Delelementet som hadde signifikant endring i mini-BESTest var dynamisk gange. Deltaker 2 og behandlende fysioterapeuts opplevelse av hans endringer, samsvarte med de signifikante endringene. Deltaker 1, som ikke hadde signifikante endringer, opplevde stor bedring ved selvrapportert balanse, noe som ikke samsvarte med testene. Konklusjon: Det var sprikende resultater mellom de to deltakerne. Studien viser at trening av kjernestabilitet kan bedre balansen hos personer med MS. Resultatene kan ikke generaliseres og mer sensitive tester bør vurderes for personer med høyt funksjonsnivå.

Bakgrunn: Multippel Sklerose (MS) er en nevrodegenerativ sykdom som ofte fører til problemer med balanse og gangfunksjon. Ridefysioterapi er et tilbud der man bruker hestens bevegelser som grunnlag for terapi. Hensikten med denne studien var å undersøke om ridefysioterapi hadde effekt på balanse og gangfunksjon hos personer med MS med høyt til moderat funksjonsnivå, og om noen spesifikke deler av balansen ble påvirket. I denne studien undersøkte man effekt på kjernestabilitet, biomekaniske forhold (styrke og alignment), stabilitetsgrenser, antisipatorisk stillingsendring, reaktive posturale responser, sensorisk orientering, stabilitet under gange, og ganghastighet. Metode: I denne oppgaven ble det benyttet et Single Subject Experimantal Design (SSED) med ABAA-design. A står for faser uten intervensjon og B står for intervensjonsfase. A1=baseline A2=umiddelbart etter intervensjon A3= 1 måned etter intervensjon. To personer med MS ble inkludert i studien. Den ene med Extended Disability Status Scale (EDSS) = 6,5, Den andre med EDSS = 3,0. Intervensjonen besto av ridefysioterapi 2 ganger per uke i 6 uker. Deltagerne ble testet med Trunc Impairment Scale – modifisert Norsk utgave (TIS-modNV), 10-meters gangtest (10MW), Balance Evaluation Systems Test (BESTest), og patient Global Rating of Change (pGRC). Resultater: Intervensjonen hadde signifikant effekt på balanse hos begge deltagerne, og bedringen vedvarte en måned etter intervensjonsfasen. Det hadde positiv effekt på ganghastighet hos den ene deltageren, og begge fikk signifikant bedring i stabilitet under gange. Intervensjonen gjorde at begge deltagere fikk signifikant bedre kjernestabilitet, biomekaniske forhold, reaktive posturale responser og sensorisk orientering. Den ene fikk bedring i stabilitetsgrenser. Ridefysioterapien ga ikke signifikant effekt på antisipatorisk stillingsendring, hos deltagerne i denne studien. Konklusjon: Resultatene i denne studien tyder på at ridefysioterapi kan ha god effekt på balanse hos personer med MS. Studiedesignet gjør at resultatene ikke kan generaliseres til andre personer med MS, og det er stort behov for flere, større studier som undersøker effekt av ridefysioterapi på balanse og gangfunksjon hos personer med MS.

SAMMENDRAG Bakgrunn: Subarachnoidalblødning fra aneurismer er en livstruende tilstand som utgjør 3-5% av alle hjerneslag. Halvparten av de som overlever får varierende grad av svekkelser. Motoriske svakheter, funksjonsnedsettelser, kognitive svekkelser og atferdsendringer er vanlig. Fysioterapioppfølging baserer seg ofte på henvisning fra sykehus og fra kliniske kontroller som avdekker behov for intervensjoner. Disse funksjonsvurderingene gjøres ofte basert på observasjoner av pasienten i rommet og selvrapportering fra pasientene. Det er ikke funnet tidligere studier på samsvaret mellom selvrapportert og prestasjonsbasert fysisk funksjon hos disse pasientene. Hensikten med studien var å undersøke hvor godt samsvar det er mellom målemetodene, samt se om dette samsvaret påvirkes av kjønn, alder og pasientens kliniske tilstand etter lukking av blødningen. Metode: Det er gjennomført en tverrsnittstudie, med korrelasjonsanalyse og stegvis lineær regresjonsanalyse. 63 personer som hadde fått lukket en subarachnoidalblødning fra et aneurisme ved Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet ett år tidligere ble inkludert i studien. Det ble innhentet opplysninger om kjønn, alder, og klinisk tilstand etter lukking av blødningen (WFNS). Ved 12 måneders kontroll på sykehuset leverte pasientene inn et utfylt selvrapporteringsskjemaet, Short Form 36, og de ble testet ved fysisk prestasjonstest, HiMAT. Resultat: Analysene viser at det var signifikant korrelasjon (τ = 0.395) mellom selvrapportert og prestasjonsbasert fysisk funksjon hos dette utvalget. Det ble påvist vesentlige avvik på samsvaret, og at kjønn og alder påvirket samsvaret. De eldre kvinnene (over 62 år) overvurderer egen fysisk funksjon i økende grad ved stigende alder. Konklusjon: Funnene tyder på at det å bruke selvrapportering for å vurdere personers fysiske funksjonsnivå, kan gi store avvik i forhold til prestasjonsbasert måling, og at man bør bruke prestasjonsbasert måling der nøyaktig måling er viktig. Dette gjelder spesielt i kliniske settinger der man skal vurdere pasienters rehabiliteringsbehov etter en subarachnoidalblødning fra et aneurisme. Klinikere bør være klar over at det kan være store avvik i samsvaret mellom selvrapportert og prestasjonsbasert fysisk funksjon uansett alder og kjønn, og at kvinner tenderer til å overvurdere sitt fysiske funksjonsnivå. Nøkkelord: Subarachnoidalblødning, selvrapportert fysisk funksjon, prestasjonsbasert fysisk funksjon, Short Form 36, HiMAT, fysioterapi, tverrsnittstudie.

Hereditær spastisk paraparese (HSP) er fellesbetegnelsen for en gruppe arvelige, nevrodegenerative sykdommer som karakteriseres av sakte progredierende spastisitet og varierende grad av svakhet i bena. Gangvansker, balanseproblemer og falltendens er vanlig. Individuelt tilpasset fysioterapi rettet mot muskelstyrke, bevegelighet, gange og balanse anbefales, men er lite undersøkt. Hensikten med denne studien var å undersøke om intensiv, individuell fysioterapibehandling med hovedfokus på trening i vektbærende stillinger kunne påvirke gange og balanse hos personer med HSP. Single Subject Experimental Design med ABAA-design ble benyttet. Studien inkluderte to personer med «ren» HSP som hadde gangvansker og balanseproblemer. Utfallsmål var BESTest for balanse, og 10 meter gangtest og 2 minutters gangtest for gangfunksjon. Det ble utført totalt 16 målinger. Intervensjonen bestod av individuell fysioterapibehandling i 60 minutter, 3 ganger per uke i 5 uker. Resultatene i studien viste at intervensjonen hadde effekt på balanse hos begge deltakerne, og bedringen vedvarte ved oppfølging en måned etter intervensjon. Intervensjonen hadde også en liten effekt på gangfunksjon hos deltaker 1, mens det ikke var noen endring i gangfunksjon for deltaker 2. Resultatene fra denne studien kan ikke generaliseres, og det er et stort behov for flere studier i forhold til effekt av fysioterapibehandling for personer med HSP.

Cerebral Parese (CP) er ei gruppe tilstander som er kjenneteikna av endra rørsle og/eller stilling samt motorisk funksjon, grunna ei ikkje-progredierande skade i den umodne hjernen. Vaksne med CP møter likevel utfordringar med nedsett funksjon, inkludert redusert eller bortfall av gangfunksjon. Det er lite forsking relatert til denne utfordringa. Då kjernestabilitet er viktig for å oppretthalde balanse i aktivitet og gange, er føremålet med denne studien å undersøke om intensiv individuell fysioterapibehandling kan ha innverknad på balanse og gangfunksjon hjå vaksne med CP. Studien har eit Single-Subject Experimental design, A1BA2A3-design, og inkluderer to deltakarar med CP. Testane brukt ved målingane er Trunk Impairment Scale - Modified Norwegian Version (TIS-modNV), Mini-BESTest, 10 meter gangtest, 2 minuttar gangtest og The Patient´s Global impression of Change. Intervensjon hadde fokus på kjernestabilitetstrening, og gjekk over seks veker inkludert tre treningar på à ein time per veke. Resultata ved testing viste at begge deltakarane hadde signifikant betring ved TIS-modNV, samt at den eine deltakaren hadde signifikant betring på 10 meter gangtest hurtig tempo. Det var ingen signifikant endring i dei andre testane. Konklusjonen er dermed at resultata i studien indikerer at trunkus kan påverkast med trening av kjernestabilitet hjå vaksne med CP. Resultata har likevel ingen overføringsverdi til balanse og gangfunksjon hjå deltakarane i studien. Nøkkelord: Cerebral Parese, kjernestabilitet, balanse, gangfunksjon, intensiv trening.

Bakgrunn: Caregiver Priorities and Child Health Index of Life with Disabilities (CPCHILD) er et foreldrebasert spørreskjema som ble utviklet som et sykdomsspesifikkt måleverktøy for å måle helserelatert livskvalitet (HRQL) i den hensikt å kunne evaluere ulike intervensjoner som barn med alvorlig grad av CP gjennomgår. Skjemaet er oversatt til norsk, men ikke undersøkt for validitet og reliabilitet. Hensikt: Vurdere test-retest reliabilitet av den norske versjonen av CPCHILD. Design: Metodedesign som undersøker test-retest reliabilitet. Metode: Deltakerne var foreldre av barn med CP, utvalgt delvis strategisk fra Cerebral Parese Oppfølgingsprogram (CPOP) registeret. Spørreskjemaene ble distribuert via post med cirka tre ukers mellomrom mellom test og retest. «Intraclass Correlation Coeffisient» (ICC 1.1 og ICC 3.1), Cohen’s kappa ble benyttet og beregning av«within-subject standard deviation» (sw) og «smallest detectable difference» (SDD) ble utført. Resultater og komklusjon:n=26. Studien viser varierende grad av test-retest reliabilitet av CPCHILD for barn med CP uavhengig av GMFCS-nivå. Total- og delscore viser meget høy eller høy grad av enighet(ICC > 0,77), mens majoriteten av de individuelle spørsmålene (82,5%) viser moderat eller lavere grad av enighet (k

Multiple sclerose er kronisk, inflammatorisk og demyeliniserende sykdom i nervesystemet. Et ofte rapportert symptom hos denne pasientgruppen er redusert gangfunksjon. En forbedring eller vedlikeholdelse av funksjonsnivå blir derfor ofte fokus i en fysioterapibehandling. Styrketrening er et av tiltakene som ofte settes inn, men overføringsverdien til ADL aktiviteter er ikke overbevisende. Neurac-metoden er en tilnærming som med prinsipper bak trening av maksimal styrke og er den som undersøkes om kan virke inn på gangen hos MS-pasienter. Designet for studien er SSED med et ABAA design. 2 pasienter ble inkludert (EDSS 3-6,5). TUG, DGI, 10MWT og RVGA ble brukt for å undersøke ulike aspekter ved gange. I løpet av studien ble 16 målinger utført. Behandlingen varte i 4 uker og gjennomført 3 ganger per uke. Pasient 1 bedret sin dynamiske balanse og adaptasjon i gange, samt tenderte til raskere gange. Pasient 2 bedret sin dynamiske balanse ut fra TUG, mens hadde signifikante resultater i 1.oppfølgingsfase ut fra DGI. Pasient 2 fikk ingen endring i ganghastighet.

Bakgrunn: Multippel Sklerose (MS) er en kronisk og kompleks autoimmun sykdom i sentralnervesystemet. Personer med MS har ulike funksjonsnivåer og sykdomsutvikling, men opp mot 85 % angir nedsatt balanse- og gangfunksjon som hovedproblemet. Hensikt: Grunnet heterogeniteten i sykdomsbildet er individuelt tilpasset fysioterapi nødvendig for denne pasientgruppen. Samtidig er det essensielt ved trening av gangfunksjonen til pasienter med MS å ha fokus på kjernestabilitet; muskulatur som er ansvarlig for å vedlikeholde stabilitet i ryggrad og bekken. Hensikten med dette studiet er derfor å undersøke om intensiv gruppebehandling med fokus på kjernestabilitet vil påvirke gangfunksjonen til personer med MS. Metode: Single Subject Experimental Design, med A-B-A-A-faser ble benyttet. A er faser uten behandling, og B er faser med behandling. Den første A er baseline, B er intervensjonsfasen og de to siste A – A er oppfølgingsfaser henholdsvis en og seks uker etter intervensjonen. Intervensjonen varte over fem uker, hvor deltagerne fikk tre behandlinger på 60 minutter per uke. Det var to deltagere med sekundær progressiv MS med moderate utfall i stabil fase. For å evaluere effekten av deres balanse og gangfunksjon ble 10 meter gangtest, Timed Up and Go, 2 minutter gangtest, Trunk Impairment Scale og Rivermead Visual Gait Assesment (RVGA) benyttet. Testene ble utført 17 ganger i løpet av studiets forløp; seks ganger ved baseline, fem ganger i intervensjonsfasen, tre ganger rett etter intervensjonsfasen og tre ganger seks uker etter intervensjonsfasen. Resultater: Både Deltager A og Deltager B fikk statistisk signifikante resultater på fem av testene under intervensjonsfasen. Begge deltagerne hadde også kvalitetsmessige bedringer ut fra RVGA. De vedlikeholdt eller bedret alle resultatene ved oppfølgingsfase 1 og 2. Konklusjon: Resultatene fra studien indikerer at intensiv gruppeintervensjonen med fokus på kjernestabilitet påvirker deltagerne sin gangfunksjon både når det gjelder hastighet, utholdenhet og kvalitet. Resultatene til dette studiedesignet kan derimot ikke benyttes for å si noe om generaliserbarhet, så det behøves større studier og randomiserte kontrollerte forsøk.

Bakgrunn: Postural Assessment Scale for Stroke (PASS) er ein etablert målereiskap utvikla for evaluering av balanse hjå hjerneslagpasientar. Ein svensk modifisert versjon av testen (SwePASS) med nokre viktige presiseringar har nyleg blitt utvikla. Ein norsk versjon av testen finst foreløpig ikkje. Mål: Målet med studien var å omsette SwePASS til norsk og vurdere den nye versjonen for intra- og intertestarreliabilitet. Design: Omsetting av SwePASS etter internasjonale retningsliner samt målestudie av intra- og intertestarreliabilitet. Metode: Tjuefem vaksne, som har hatt eit hjerneslag i løpet av dei siste tre månadene, vart strategisk rekruttert. Gjennomføringa av den norske versjonen av SwePASS for deltakarane vart filma og deretter skåra av tre terapeutar to gonger. For totalskåren på den norske versjonen av SwePASS vart relativ reliabilitet undersøkt ved å rekne ut Intraclass correlation coefficients (ICC 1,1 og ICC 3,1). For å undersøkje absolutt reliabilitet nytta ein Bland-Altman-plott, ”within-subject standard deviation” og ”smallest detectable difference”. For enkeltdeltestar vart Cohen’s kappa (k) og verdiar for prosentvis semje rekna ut. Resultat: For både intra- og intertestarreliabilitet av totalskår viste data svært høg relativ reliabilitet (ICC-verdiane ≥ 0,99) og absolutt reliabilitet. Kappaverdiar for dei enkelte deltestane varierte frå 0,73 til 1,00. Avgrensingar: Resultat bør ikkje generaliserast til personar med store kognitive svekkingar, då dei ikkje vart inkludert i denne studien. Konklusjon: Denne studien viser ein svært høg intra- og intertestarreliabilitet av den norske versjonen av SwePASS hjå vaksne med hjerneinfarkt dei fyrste tre månadene.

Embargotid endres fra 2 til 3 år etter ønske fra kandidaten. 2015-12-07 MA Embargotid endres fra 3 til 4 år etter ønske fra kandidaten. 2017-04-21 MA Embargotid endres fra 4 til 5 år etter ønske fra kandidaten. 2018-04-12 MA Pasienter med Parkinson ́s sykdom (PS) opplever ofte problemer knyttet til balanse og gange. Lee Silverman Voice Treatment BIG (LSVT-BIG) er et behandlingskonsept spesialtilpasset Parkinsonpasienter. Behandlingen er intensiv med fokus på å gjenvinne bevegelser med normal størrelse, og har til hensikt å hjelpe pasientene å gjøre store bevegelser istedenfor små, som ofte ses hos pasienter med PS.Målet med denne studien var å undersøke om LSVT-BIG påvirker balanse og gange hos pasienter med PS. Det ble benyttet Singel Subject Experimental Design (SSED) med ABC-faser. To personer med idiopatisk PS, i stabil fase, deltok i studien.Resultatene antyder at LSVT-BIG kan ha påvirket evnen til antisipatorisk balansekontroll hos begge deltagerne, og i tillegg evnen til reaktiv balansekontroll hos deltager 2. Begge deltagerne oppnådde økt maksimal ganghastighet. Større studier trengs for å undersøke LSVT-BIGs effekt på balanse og gange.

Personer med Multippel Sclerose opplever problemer med gange allerede i tidlig fase av sykdommen. Nedsatt gangfunksjon fører til nedsatt mobilitet og nedsatt funksjon i daglige aktiviteter. Dette påvirker både sosialt samvær, arbeidssituasjonen og livskvalitet. Rehabilitering av gangfunksjon ved hjelp av styrketrening og kondisjonstrening har gitt avvikende resultater. Denne studien prøvde å finne ut om tredemølle trening hadde bedre effekt i gang funksjon enn styrketrening. Intervensjon: Intervensjonen varte i 8 uker og deltakerne trente 3 ganger i uken. Tredemølle trening varte i ca. 30 minutt og hadde 3 ulike deler à 7 minutter med fokus på; 1) gangmønsteret, fraspark og balanse i foretrukket ganghastighet; 2)motbakke i foretrukket hastighet; 3)økt ganghastighet. Pause mellom delene varte i 2 minutter og deltakerne kunne velge mellom å sitte, stå eller gå sakte. Styrkegruppe hadde 4 øvelser for underekstremitetene; beinpress og tåhev på beinpress apparat, dorsalfleksjon av ankel med ekstendert kne samt stående hofteabduskjon i MTT apparat. I tillegg hadde de en øvelse for ryggmuskulturen (roing/nedtrekk). Motstanden for ben øvelser ble kalkulert ut fra målt 1RM, og gjennomført i 2 serier med 6 repetisjoner. Hovedmålet for studien var å måle FAP (Functional Ambulation Performance) score på Gaitrite gangmatte. Resultat: Denne oppgaven ser på målingene gjort med Trask triaksial akselerometer. Det var ingen signifikante forskjeller i utvalg karakteristikkene, men det var forskjell mellom gruppene i trunkal akselerasjon i AP (p=.029) og ML (p=.019) retning. I tillegg var det nesten signifikant forskjell I steglengde (p=.051)i baseline. Etter intervensjonen var den eneste signifikante endringen mellom gruppene i trunkal akselerasjon i vertikal retning (p=0.022). Den trunkale akselerasjonene i vertikal retning ble redusert i tredemøllegruppe mens den økte i styrkegruppe. Innad i gruppene ble trunkal akselerasjon i mediolateral retning nesten signifikant redusert i tredemøllegruppe (p=0.064). I strykegruppe ble anterioposterior asymmetri betydelig redusert som følge av intervensjonen (p=0.051). Konklusjon: Studiene viser at den vertikale akselerasjonen minsker ved lavere energi forbruk, må vi anta at gange på tredemølle hadde bedre effect på gangfunksjon. Økt AP symmetri i SG kan antyde økt fremdrift i gange.

I denne SSED studien undersøker ein om individuell fysioterapi med fokus på kjernestabilitet kan ha effekt på gangfunksjon hjå MS pasientar. 2 heimebuande personar med MS vart inkludert . Studia vart utført i samband med eit 4 vekers rehabiliteringsopphald. Designet er ABA design, der A er fasar utan intervensjon, og B er fasar med intervensjon. Testane ein nytta er: Rivermead Visual Gait Assesment, Trunk Impairment Scale, Timed up and Go, Functional Reach, 10 m gangtest og 2 min gangtest. I tillegg nytta ein sjølvrapporteringsskjema der terapeut og deltakar kunne scora si subjektive oppfatning av endring. Deltakarane vart testa 5 gongar på baseline (A), 6 gongar i intervensjonsfasen (B) og høvesvis 5 og 4 gongar i oppfylgingsfasen. Intervensjonen hadde fokus på kjernestabilitet., og bestod av totalt 12 behandlingar à 45 min. Deltakar A viser signifikant positiv endring på alle testar, medan deltakar B viser signifikant positiv endring på Functional Reach og 2 minuttar gangtest. Både deltakarar og terapeut oppfattar høvesvis stor og moderat grad av positiv endring. Resultata er ikkje eintydige, men antydar at trening av kjernestabilitet kan ha effekt på gangfunksjonen hjå pasientar med MS. Resultata kan ikkje generaliserast, og det er behov for større randomiserte studiar på emnet.

For personer med ryggmargskade er trening en viktig del av livet, fordi det har positiv innvirkning på funksjon. Sittebalanse er en viktig forutsetning for selvstendighet hos personer med RMS, men det er lite forskning på hvorvidt og hvordan trening påvirker sittebalansen. Hensikten med denne studien var å undersøke om en intensiv treningsmetode kan påvirke sittebalansen hos personer med RMS. To personer, med henholdsvis en komplett skade, nivå TH6 og en inkomplett skade, nivå C6, deltok i studien. Det ble benyttet Single-Subject Experimental Design, med A-B-B faser. A var en fase uten behandling (baseline), og B var intervensjonsfaser. Modified Functional Reach Test (mFRT), Trunk Impairment Scale (TIS), Developmental Activity Scale (DAS) og Patient`s Global Impression of Change (PGIC) skala ble benyttet for å evaluere ulike aspekter av deltakernes sittebalanse og trunkusstabilitet. Testene ble utført under baseline, og begge intervensjonene. Deltakerne fikk 4 timer daglig behandling, 5 dager i uken, i 2 påfølgende uker, etterfulgt av 2 uker uten behandling. Deretter fulgte 2 uker til med intensiv trening. Fokus var på vektbærende og funksjonelle øvelser samt stabilitet i ulike utgangsstillinger, gangtrening og styrketrening av over- og underekstremitet. Resultatene fra studien viste ingen klar endring av sittebalansen hos personer med RMS etter intensiv trening. Intervensjonen kan ha hatt positiv påvirkning av dynamisk balanse hos begge deltakerne, men denne forbedringen var bare til en side for hver deltaker i mFRT. For å evaluere effekt av denne typen behandling for personer med RMS, er det nødvendig med større, randomiserte kontrollerte og longitudinelle studier.

Background: Mini-Balance Evaluation Systems Test (Mini-BESTest) is a new and promising measure for evaluation of dynamic balance, but intra- and inter-rater reliability in individuals with stroke have not yet been examined. Objective: The aim of this study was to assess the within raters’ (intra-rater) and between raters’ (inter-rater) reliability of the Mini-BESTest in adults with stroke. Design: Measurement study of intra- and inter-rater reliability. Methods: Thirty adults, twenty-five with stroke and five without were strategically recruited according to six different ambulatory levels. Mini-BESTest performance of participants were filmed and then scored by three raters twice, with four weeks between the sessions. For total scores on the Mini-BESTest, relative reliability was investigated for by calculating Intraclass correlation coefficients (ICC1.1 and ICC3.1). Absolute reliability was investigated for by calculating Bland-Altman plots, within-subject standard deviation (sw) and smallest detectable difference (SDD). For individual items, Cohen’s kappa (k) and percentages agreement were calculated. Results: For both intra- and inter-rater assessments very high relative reliability (ICCs≥.98) and absolute reliability (agreement of scores in Bland-Altman plots, and low sw and SDD) of the Mini-BESTest total score were shown. Kappa values for the individual items ranged between 0.33-1.00. The majority of items (intra-rater=95.6%, inter-rater=73.4%) showed very good or good agreement (k≥.63). Only one item (inter-rater=2.2%) showed fair agreement (k=.33). Limitations: Results should not be generalized to individuals with major cognitive impairments, as they were not included in this study. Conclusions: This study shows a very high intra- and inter-rater reliability of the Mini-BESTest in adults with stroke. The majority of the individual items showed very good or good agreement, some moderate and one item fair agreement. Key words: Intra- and inter-rater reliability, balance, balance measure, Mini-BESTest, stroke

Dysfunksjon av postural kontroll er vanlig hos barn med CP. Et mål for fysioterapi er å påvirke postural kontroll i sittende. Tredemølletrening med delvis vektavlastning (PBWSTT) blir brukt som intervensjon for blant annet barn med CP med hensikt å bedre gange. Det har vist seg at intervensjonen kan påvirke balanse i stående hos noen barn, og spørsmålet er om også balanse i sittende kan påvirkes. Hensikt: Målet med denne studien var å undersøke om PBWSTT påvirket balanse i sittende og stående stilling, samtidig med eventuell bedring av gange hos barn med CP. Metode: Single subject experimental design, med ABA faser, ble benyttet. To barn i alderen 5 og 6 år, begge gående med hjelpemiddel, deltok i studien. Trunk Impairment Scale (TIS), Pediatric Balance Scale (PBS), Timed Up and Go (TUG) og 1 Minute Walk (1MW) ble benyttet i evaluering av balanse og motorisk funksjon. GMFM -66 ble benyttet for eventuelt å underbygge resultatene. Intervensjonen bestod av PBWSTT tre dager i uken, til sammen 12 treningstimer i fire uker. Resultater: Balanse i sittende målt med TIS viste signifikant endring for begge barna i intervensjons- og oppfølgingsfasen. Stående balanse målt med PBS viste ingen endring for barn 1 og signifikant endring for barn 2 i oppfølgingsfasen. Gange endret seg signifikant for barn 1 målt med TUG og for barn 2 målt med 1MW. GMFM B ”Sitting” viste positiv scoringsendring for begge barna og det samme gjorde GMFM D ”Standing” for barn 2. Gange evaluert med GMFM E ”Walking,….” viste ingen endring for noen av barna. Konklusjon: Balanse i sittende kan ha blitt påvirket hos begge barna og balanse i stående hos barn 2. Samtidig kan barn 1 ha blitt påvirket til å gå hurtigere over kort avstand og barn 2 til å gå lengre distanse. Større studier trengs for å undersøke hvorvidt intervensjonen har effekt på balanse.

Formål: Sammenligne forekomst av problemer med avansert grovmotorikk hos personer med kronisk moderat og alvorlig traumatisk hodeskade (TBI) med matchede kontroller. Design: Case-control. Måling av endepunkt: High-level mobility assessment tool (HiMAT). Metode: Vi rekrutterte 69 personer med kronisk TBI i alderen 16 til 65 år fra en kohort bestående av moderate og alvorlige TBI-pasienter fra Midt-Norge. Pasientene ble innlagt på sykehus i perioden oktober 2004 til juli 2008. Kontrollgruppen besto av 76 alders, kjønns og utdanningsmatchede personer fra samme geografiske region. Deltakerne ble inkludert og undersøkt i perioden mai 2009 til september 2010. Kjønnsspesifikke normscorer for voksne i alderen 18 til 25 år ble benyttet som sammenligningsgrunnlag. Som indikator for problemer med avansert grovmotorikk benyttet vi 5 persentilen. Resultat: Personer med kronisk TBI hadde signifikant lavere mean HiMAT score (42.5 poeng; 95% CI: 39.9-45.1) sammenlignet med kontroller (47.4 poeng; 95% CI: 45.4-49.3). I TBI-gruppen presterte 51 personer (76.1%) innenfor 5 persentilen, sammenlignet med 32 personer (43.8%) i kontrollgruppen. Odds ratio (OR) for problemer med avansert grovmotorikk var 4.1 (95% CI: 2.0-8.5) i TBI-gruppen sammenlignet med kontrollgruppen. Justert for treningsaktiviteter, smerte og bruk av medikamenter ble OR redusert til 3.1 (95% CI: 1.4-6.8). Konklusjon: Det er høy forekomst av problemer med avansert grovmotorikk blant personer med kronisk moderat og alvorlig TBI. Det er behov for videre utvikling av aldersspesifikke normverdier for HiMAT.

The papers of this thesis are not available in Munin: 1. Morseth B, Jørgensen L, Emaus N, Jacobsen BK, Wilsgaard T.: 'Tracking of leisure time physical activity during 28 yr in adults: The Tromsø Study', Medicine & Science in sports & exercise (2011) 43(7):1229-1234. Available at http://dx.doi.org/10.1249/MSS.0b013e3182084562 2. Morseth B, Emaus N, Wilsgaard T, Jacobsen BK, Jørgensen L.: 'Leisure time physical activity in adulthood is positively associated with bone mineral density 22 years later. The Tromsø study', European Journal of Epidemiology (2010) 25:325–331. Available at http://dx.doi.org/10.1007/s10654-010-9450-8 3. Morseth B, Ahmed LA, Bjørnerem Å, Emaus N, Jacobsen BK, Joakimsen R, Størmer J, Wilsgaard T, Jørgensen L.: 'Leisure time physical activity and risk of non-vertebral fracture in women and men aged 55 years and older: The Tromsø Study' (submitted paper) Osteoporosis and related fractures are a major health problem among elderly people, and Norway has reportedly one of the highest fracture rates in the world. Many factors contribute to osteoporosis and fractures. One highly relevant protective factor is physical activity, which is a major mechanical determinant of the properties of the skeleton. Physical activity may postpone the age-related bone loss and decrease the risk of falling, and thereby reduce the risk of osteoporotic fractures. Because osteoporosis and fractures primarily occur in the elderly, it is of interest to observe the long-term benefits of physical activity. The Tromsø Study, which is a population study with recurrent surveys, provides an excellent opportunity to follow people throughout adulthood into older age. Thus, the aim of this thesis was to examine the long-term associations between physical activity and outcomes such as bone mineral density (BMD) (paper II) and risk of non-vertebral fracture (paper III) in adults. Moreover, to form a basis for these associations, the stability (i.e. tracking) of physical activity habits over three decades was investigated (paper I). In all three papers, longitudinal data were derived from the surveys in the Tromsø Study. Adult women and men were followed throughout adulthood into older age. Analyses of tracking of physical activity indicated that physical activity habits during adulthood are relatively stable (i.e. track) over time (paper I). Sedentary adults have markedly higher odds of being sedentary later in life than active adults. The same were true for the other physical activity levels, i.e. being physically active in adulthood is a strong predictor of being active later in life. The results from this study have implications for the subsequent studies in this thesis. In paper II, examination of the associations between physical activity and BMD showed a positive linear trend in BMD across physical activity levels. The differences in BMD between physical activity groups were rather small, but consistent over different sites of the hip and forearm, and even small differences in BMD can have relatively large effects on fracture risk. The results from paper III showed that moderate and high physical activity appeared protective against fractures in the weight-bearing (lower) skeleton, whereas the risk of fracture in the non-weight-bearing skeleton was not related to physical activity level, indicating that effects of physical activity on fracture risk are site-specific. These population studies suggest that physical activity can prevent or delay osteoporosis and age-related fractures, and that the mechanisms partly involve bone mineral density, as physical activity was related to BMD in a dose-response pattern. Moreover, there is a tendency that physical activity habits in adults are fairly stable over a long time. This implies that adults who are sedentary tend to stay sedentary later in life, which may be worrying considering the many health benefits of physical activity. Osteoporose og osteoporotiske brudd utgjør et stort helseproblem blant eldre, og Norge har den høyeste forekomsten av hofte- og underarmsbrudd som er rapportert. Mange faktorer bidrar til osteoporose og brudd, deriblant lav fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet er en viktig faktor for skjelettets mekaniske egenskaper og kan utsette det aldersrelaterte tapet av benmasse og redusere risikoen for å falle. Osteoporotiske brudd oppstår hovedsakelig hos eldre, derfor er det av interesse å undersøke de langsiktige gevinstene av fysisk aktivitet. Tromsøundersøkelsen, som er en gjentatt helserelatert befolkningsundersøkelse, gjør det mulig å følge mennesker fra voksen til eldre alder. Målet med denne avhandlingen var å undersøke sammenhenger mellom fysisk aktivitet og bentetthet (artikkel II) og risiko for ikke-vertebrale brudd (artikkel III) over tid hos voksne. For å danne et grunnlag for analyse av disse sammenhengene, ble stabiliteten (dvs. “tracking”) av fysiske aktivitetsvaner gjennom tre tiår utredet (artikkel I). I alle tre artiklene ble voksne kvinner og menn ble fulgt fra voksen til eldre alder, gjennom analyser av longitudinelle data fra Tromsøundersøkelsene. Resultatene fra artikkel I viste at det fysiske aktivitetsnivået i voksen alder holder seg relativt stabilt over lang tid, inn i eldre år. Vi fant at voksne kvinner og menn som er fysisk aktive, har betydelig større sannsynlighet for å være aktive senere i livet enn de inaktive. På samme vis har de som er inaktive høy sannsynlighet for å være inaktive flere tiår senere. Resultatene fra denne studien dannet et grunnlag for de påfølgende studiene i denne avhandlingen. Analysene i artikkel II viste at høy bentetthet var tydelig assosiert med høyt fysisk aktivitetsnivå. Den positive sammenhengen mellom fysisk aktivitet og bentetthet var konsekvent i hofte og underarm. Selv om forskjellene i bentetthet mellom ulike nivåer av fysisk aktivitet var relativt små, var de statistisk signifikante, og selv små forskjeller i bentetthet kan ha store effekter på risiko for benbrudd. Analyser av bruddrisiko (artikkel III) viste at fysisk aktivitet beskytter mot brudd i det vektbærende skjelettet. Derimot var risiko for brudd i det ikke-vektbærende skjelett ikke relatert til fysisk aktivitetsnivå. Dette indikerer at effektene av fysisk aktivitet på bruddrisiko varierer med bruddsted. Resultatene fra studiene i avhandlingen tyder på at fysisk aktivitet kan bidra til å forebygge osteoporose og aldersrelaterte brudd, og at dette delvis skjer via mekanismer som inkluderer bentetthet, ettersom vi har vist at fysisk aktivitet er positivt assosiert med bentetthet. Videre er det indikasjoner på at aktivitetsvaner i voksen alder har en tendens til å holde seg stabile over flere tiår. Dette medfører at voksne som er inaktive, har en tendens til å være inaktive også senere i livet, noe som er bekymringsfullt med tanke på at fysisk aktivitet har en rekke positive helseeffekter.

Background and objective. Standardized scales are useful for treatment planning and evaluation. The purpose of this study was to examine the reliability of the Trunk Impairment Scale (TIS) for children with cerebral palsy (CP). Design. This was an intra- and inter-observer reliability study. Methods. Video recordings of 25 children, 20 with CP and 5 with no motor impairment, in the age group 5–12 years of age, were analyzed by three observers on two occasions. Intraclass correlation coefficients (ICC [1,1] and [3,1]) with 95% confidence intervals, within-subject standard deviation, kappa values or percent agreement, and Bland Altman Plots were calculated. Results. The relative reliability (intra- and inter-observer reliability) was very high for the total score and subscale score of TIS: ICC [1,1] and [3,1] varied between .96 and 1.00. Kappa values for the items ranged from .45 to 1.00. The absolute reliability values for the parameters are reported. The Bland Altman analysis showed consistency of scores. Limitations. The study was limited to children aged 5–12 years. Moreover, the observers were not randomly selected, but selected on the basis of varying experience in physiotherapy. Conclusion. This study indicates that TIS is a simple and reliable measure of trunk performance for children with CP.

Hensikt: Hensikten med studien var å undersøke om individualisert fysioterapibehandling, kombinert med gangtrening på tredemølle med vektavlastning kan påvirke gange hos pasienter med MS. Metode: To pasienter med sekundær progressiv MS deltok i studien. Single Subject Experimental Design, med A-B-A-A faser ble benyttet. Pasientene ble testet 15 ganger; før, under og etter studiens intervensjon med Timed Up & Go (TUG), 10 meter gangtest, 2 minutter gangtest, Rivermead Visual Gait Assessment (RVGA), VAS-skala (selvopplevd gangproblem) og Rivermead Mobility Index (RMI). Pasientene fikk behandling 4 ganger i uken, i tre uker. Intervensjonen besto av 30 minutter individualisert fysioterapibehandling og 30 minutter gangtrening på tredemølle med vektavlastning. Resultater: Pasient A utførte TUG signifikant hurtigere i intervensjonsfasen og i oppfølgingsfase 1, og tenderte til hurtigere utførelse i oppfølgingsfase 2. Han gikk signifikant hurtigere på 10 meter gangtest i oppfølgingsfase 1 og tenderte å gå hurtigere i intervensjonsfasen. Pasient A gikk med større grad av abnormal gange kvalitetsmessig (RVGA) i alle faser etter baseline. Pasient B utførte TUG signifikant raskere i oppfølgingsfase 2 og gikk signifikant lengre på 2 minutter gangtest i oppfølgingsfase 1. Konklusjon: Resultatene indikerer at intervensjonen kan ha påvirket pasient A til å gå hurtigere, men kan også ha påvirket han til å gå med større grad av abnormal gange kvalitetsmessig. Intervensjonen kan ha påvirket pasient B til å gå lengre gangdistanse på kort sikt. For å evaluere effekt av denne typen fysioterapibehandling til pasienter med MS og gangproblemer, behøves imidlertid større studier og randomiserte kontrollerte forsøk. Nøkkelord: Multippel sklerose, gangproblemer, individualisert fysioterapibehandling, gangtrening, tredemølle, vektavlastning.

Summary This thesis evaluates how fat body mass (FBM) and lean body mass (LBM) influence bone mineral density (BMD) in total body, weight bearing and non-weight bearing parts of the skeleton. It is a cross-sectional study based on absorptiometry data from a large population based study (Tromsø V). The project involved an initial quality control of the data, and includes data from 1354 men and women aged 32-87 in 2001. The result shows that both FBM and LBM are independent predictors of BMD. One kilogram increase in LMB gives larger increase in BMD than one kilogram increase in FBM. Both have a positive influence on BMD in weight bearing parts (whole body and hips), whereas for non-weight bearing parts (forearm), only LBM is significant. This may indicate that the mechanical force generated by action of muscles have an additional effect on BMD other than the gravitational force from the body mass itself. The hip fracture incidence in the Norwegian population is among the highest in the world, and the proportion of elderly people in the population is increasing. Risk of fracture increases with age and it is a clear correlation between BMD and this risk. Improved knowledge of patterns and processes relevant for reducing the incidence rate is therefore important in order to improve public health. Keywords: Bone Mineral Density (BMD), distal forearm, total hip, total body, body mass, fat body mass (FBM, lean body mass (LBM), body composition, Dual-energy X-ray absorptiometry (DEXA), population study Sammendrag Tema for denne oppgaven er hvordan fett- og muskelmasse påvirker beintetthet (BMD) i vektbærende og ikke vektbærende deler av skjelettet. Det er en tverrsnittstudie basert på befolkningsundersøkelsen Tromsø V, og består av komplette data fra 1354 deltakere mellom 32-87 år i 2001. Dataene er innhentet med absorptiometri og kvalitetssjekking av DEXA-målingene var en del av oppgaven. Studien viser at både fett og muskulatur er selvstendige prediktorer for beintetthet, og at et kilos vektøkning i muskulatur gir en større økning i beintetthet enn et kilos økning i fett. For vektbærende deler av skjelettet (hel kropp og hofte) har både muskel- og fettmasse en positiv betydning for BMD, mens i ikke vektbærende deler (underarm) er det bare muskulatur som har betydning. En kan derfor tenke seg at muskulaturens krefter på skjelettet har betydning utover den vektbelastning som fett og muskelmasse sammen bidrar med i de vektbærende deler av skjelettet. Norge har blant verdens høyeste forekomst av hoftebrudd, og et økende antall eldre i befolkningen. Bruddrisiko øker med alderen og det er en klar sammenheng mellom BMD og bruddrisiko. Kjennskap til sammenhengene rundt brudd, og kunnskap om relevante tiltak for å redusere forekomsten, er derfor nyttig i et folkehelseperspektiv. Nøkkelord: Beintetthet (BMD), underarm, hofte, hel kropp, kroppsmasse, fettmasse, muskelmasse, kroppsmassesammensetning, absorptiometri, DEXA, befolkningsundersøkelse