Search

Anadromous Arctic charr Salvelinus alpinus is a cold-adapted salmonid that is vulnerable to climate warming and anthropogenic activities including salmon farming, hydropower regulation, and pollution, which poses a multiple-stressor scenario that influences or threatens populations. We studied the horizontal and vertical behaviour of Arctic charr tagged with acoustic transmitters (n = 45, mean fish length: 22 cm) in a pristine, subarctic marine area to provide insights into the behaviour of first-time migrants. Tagged fish spent up to 78 d at sea, with high marine survival (82% returned to their native watercourse). While at sea, they utilized mostly near-shore areas, up to 45 km away from their native river. Arctic charr showed large variation in migration distance (mean ± SD: 222 ± 174 km), and the migration distance increased with body size. Although the fish displayed a strong fidelity to surface waters (0-3 m), spatiotemporal variation in depth use was evident, with fish utilizing deeper depths during the day and in late July. These results represent baseline data on Arctic charr’s marine behaviour in a pristine fjord system and highlight the importance of near-shore surface water as feeding areas for first-time migrants. Furthermore, the observed dependency on coastal areas implies a vulnerability to increasing human-induced perturbations, on top of impacts by large-scale climate change in marine and freshwater habitats.

Oppdrett i åpne merder gjør at smittestoffer fra oppdrettsanleggene vil kunne drive fra merdene og ut i miljøet. Lakselus som slippes fra hunnlus som sitter på oppdrettsfisk antas, i oppdrettsintensive områder, å være den største kilden for lakselus også på vill laksefisk (Fjørtoft mfl. 2019; Dempster mfl. 2021). Økte nivåer av lakselus er vist å ha negative effekter på vertsfisken, som igjen kan medføre en populasjonseffekt. Effekten lakselus har på ville bestander av laks langs hele landet vurderes i denne rapporten opp mot antatte tålegrenser for dødelighet for individer. Derfra estimeres effekt på populasjoner. Hvor mange lus den ville fisken har fått (nivå av infestasjon) vurderes basert på overvåking av lakselus på vill laksefisk, samt på estimert påvirkning av lakselus fra koblede fysisk-biologiske modeller. Tålegrenser for individer og effekten på populasjonsnivå er basert på best tilgjengelig kunnskap fra laboratorie- og feltundersøkelser.

«Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2022» omfatter effekter av lakselus, virus og genetisk innkryssing på vill laksefisk, utslipp fra oppdrettsanlegg, fiske og bruk av leppefisk i lakseoppdrett, effekter av torskeoppdrett på kysttorskbestander samt velferd hos oppdrettsfisk i settefiskanlegg og merd i sjø. Rapporten er delt inn i en del som omfatter risikovurderingen og en del som omfatter kunnskapen som ligger til grunn for risikovurderingen.

Source at https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2021-22 Det er igjen økende interesse for torskeoppdrett, denne gang med en domestisert oppdrettstorsk som vil ha egenskaper som skiller seg fra vill torsk. Det er behov for et oppdatert kunnskapsgrunnlag om risiko for påvirkning på viltlevende torsk, spesielt genetiske og økologiske interaksjoner og lokalisering i forhold til gyte- og oppvekstområder. Denne rapporten som er bestilt av Fiskeridirektoratet oppdaterer kunnskapsgrunnlag på området med tilhørende foreløpige anbefalinger.

Literature references for tables 1 and 2. Overview of genotyped material. Supporting information on aquaculture intensivity in parts of Norway.

Denne rapporten er vedlegg til «Risiko knyttet til dødelighet hos utvandrende postsmolt laks som følge av utslipp av lakselus fra fiskeoppdrett» i Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2020. Dokumentet utgjør kunnskapsgrunnlaget for risikovurderingent. Lakselus er en naturlig parasitt som har utviklet seg til å bli et betydelig problem for oppdrettsnæringen, dette fordi lakselus lever av slim, hud, muskel og blod, og kan påføre skader direkte samt åpne opp for sekundærinfeksjoner. Kjønnsmodne lakselus på oppdrettet laksefisk slipper planktoniske luselarver som spres med vannstrømmene, og disse kan infestere vill laks, sjøørret og sjørøye som oppholder seg langs kysten. I rapporten presenteres en statusrapport på kunnskapsgrunnlaget for effekt av lakslus på vill laksefisk, relevant for risikovurdringen. Data fra ruse/garnfangst, tråldata og smoltbur innhentet gjennom villfiskovervåkingen (NALO) presenteres for tidsrommet 2010-2019, der det er data. I tillegg benyttes strømmodellen NorKyst800 for å estimere temperatur og saltholdiget da disse har stor effekt på biologien til lakselus, slik som utviklingshastighet, smitteeffektivitet og adferd. En koblet biologisk-hydrodynamisk modell benyttes for å beregne smittepresset av lakslus på vill laksefisk langs kysten. Basert på dette smittepresset beregnes et kategorisert smittepress på våren og sommeren samt estimert effekt på utvandrende postsmolt av laks med en virtuell smoltmodell. Modellresultatene dekker tidsrommet 2012-2019.

Denne rapporten er vedlegg til «Risiko knyttet til dødelighet hos utvandrende postsmolt laks som følge av utslipp av lakselus fra fiskeoppdrett» i Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2020. Dokumentet utgjør kunnskapsgrunnlaget for risikovurderingent. Lakselus er en naturlig parasitt som har utviklet seg til å bli et betydelig problem for oppdrettsnæringen, dette fordi lakselus lever av slim, hud, muskel og blod, og kan påføre skader direkte samt åpne opp for sekundærinfeksjoner. Kjønnsmodne lakselus på oppdrettet laksefisk slipper planktoniske luselarver som spres med vannstrømmene, og disse kan infestere vill laks, sjøørret og sjørøye som oppholder seg langs kysten. I rapporten presenteres en statusrapport på kunnskapsgrunnlaget for effekt av lakslus på vill laksefisk, relevant for risikovurdringen. Data fra ruse/garnfangst, tråldata og smoltbur innhentet gjennom villfiskovervåkingen (NALO) presenteres for tidsrommet 2010-2019, der det er data. I tillegg benyttes strømmodellen NorKyst800 for å estimere temperatur og saltholdiget da disse har stor effekt på biologien til lakselus, slik som utviklingshastighet, smitteeffektivitet og adferd. En koblet biologisk-hydrodynamisk modell benyttes for å beregne smittepresset av lakslus på vill laksefisk langs kysten. Basert på dette smittepresset beregnes et kategorisert smittepress på våren og sommeren samt estimert effekt på utvandrende postsmolt av laks med en virtuell smoltmodell. Modellresultatene dekker tidsrommet 2012-2019. publishedVersion

Svært få funn av virus i tilbakevandrende laks selv om de samme virusene er vanlige i oppdrett Havforskningsinstituttet har undersøkt forekomsten av flere virus som er prevalent i oppdrett i tilbakevandrende laks fra Etneelva 2015-2016. Laksen stammer fra kultivert smolt som ble snutemerket og satt ut i Etne 2013 og 2014. Forekomsten av SAV-, PRV-, ILAV- og PMCV-infeksjoner ble testet ved å bruke sanntids RT-PCR metoden. Disse virusene kan forårsake sykdommene pankreassykdom (PD) og hjerte- og skjelettmuskelbetennelse (HSMB), Infeksiøs lakseanemi og kardiomyopatisyndrom (CMS, hjertesprekk) hos oppdrettslaks. SAV ble ikke påvist i den tilbakevandrende laksen. Derimot ble PRV1-, ILAV- og PMCV-infeksjoner påvist hhv. i 5 %, 1% og 3% av fisken. Infeksjoner med disse virusene er vanlig i opprett. Disse resultatene indikerer at villaksen ikke blir smittet i særlig grad, selv om de kan ha blitt utsatt for smitte fra oppdrett når de vandret ut eller på veien tilbake til elven. Samtidig kan vi ikke utelukke at syk villfisk ikke blir fanget fordi den er svekket og ikke går opp i elv, eller at den dør

Statusrapport fra overvåkingsprogrammet for lakselus på vill laksefisk 2018. Rapporten inneholder foreløpige data fra postsmolttråling etter laks og ruse-/garnfangst etter sjøørret i perioden 30. april til 9. august. Presenterte data er foreløpige og vil oppdateres og kvalitetssikres gjennom høsten 2018. Lakselusinfestasjon på vill laksefisk våren og sommeren 2018 – Framdriftsrapport til Mattilsynet september 2018

I 2007 ble 29 nasjonale laksefjorder opprettet. Disse er ment å gi et utvalg av de viktigste laksebestandene i Norge en særlig beskyttelse, inkludert mot oppdrettsvirksomhet i nærliggende fjord og kystområder. En statistisk analyse av data innsamlet i perioden 2004-2010 viste at lusepåslaget på vill sjøørret langs norskekysten ble påvirket av luseproduksjon fra oppdrett, saltholdighet, fiskestørrelse, år og periode. Imidlertid viste også analysene at en stor andel av variasjonen ikke kunne forklares med gjeldende datamateriale og gjeldende analyser. Etter en evaluering av metodene ble derfor overvåkingen omstrukturert for å øke antall fisk fanget, økt kvalitet på innsamlingen, bedre dekning i tid og rom, samt at bruk av modeller ble inkorporert. Modellen som brukes i denne rapporten har hatt voldsom utvikling de siste årene, både på grunn av økt regnekraft, men kanskje spesielt etter 2011 da NorKyst 800 ble tilgjengelig for hele landet. Etterhvert har også innføringen av det nye Trafikklyssystemet ført til et betydelig utviklingsarbeid i forhold til spredningsmodelleringen og anvendelsen av resultatene fra denne, hvor Havforskningsinstituttet i 2017 produserer ukentlig estimat for mengden og fordelingen av lakseluskopepoditter fra operative oppdrettsanlegg i hele landet. I denne rapporten er effekten av lakselus fra oppdrettsanlegg vurdert for både sjøørret og utvandrende postsmolt av laks. For sjøørret har vi brukt overvåkingsdata for å sammenholde infestasjonen på ruse og garnfanget sjøørret med avstand til nærmeste oppdrettsanlegg, vi har vurdert i hvilken grad sjøørret i de ulike fjordene er influert av oppdrettsanlegg liggende utenfor fjorden. For utvandrende postsmolt laks har vi brukt en koblet hydrodynamisk-biologisk modell for å vurdere driften av lakselus inn i de ulike fjordene, og til sist har vi brukt en nyutviklet smoltmodell for å beregne dødelighet på utvandrende postsmolt laks som vandrer ut fra nasjonale laksevassdrag. Ut ifra dette har vi vurdert om de nasjonale laksefjordene har medført et generelt bedre vern av vill laksefisk. I en statistisk analyse av i hvilken grad antall lakselus på vill sjøørret/sjørøye i nasjonale laksefjorder ble påvirket av avstand til nærliggende oppdrettsanlegg, ble det funnet en sammenheng mellom lus på vill sjøørret og daglig produksjon av lakseluslarver i oppdrettsanlegg som er opptil 30 km fra fangstlokaliteten for årene 2008-2012. Disse analysene ble senere utvidet til å inkludere effekten av temperatur. Konklusjonen fra disse analysene var at store laksefjorder virket etter hensikten i den betydning at det var mindre lus på sjøørret/sjørøye i de største nasjonale laksefjordene enn i de mindre laksefjordene. Årsaken til dette var blant annet avstanden til nærmeste oppdrettsanlegg. I sluttrapporten har vi vurdert dataene innsamlet i etterkant av denne analysen, dvs. inkludert årene 2013-2017, og selv om vi ikke har reanalysert disse dataene, peker de i samme retning. I midtveisevalueringen ble det vist til at det som er styrende for transport av lakselus inn i en fjord ikke primært er avstanden til anleggene, men om vannstrømmene transportere lus fra anlegg og til laksefjordene. For å vurdere dette har vi benyttet en koblet hydrodynamisk-biologisk modell for å vurdere transport av lakselus inn i de nasjonale laksefjordene. Da disse metodene er nyutviklet, samtidig som modellene er forbedret, bruker vi bare de siste årene i tidsserien til disse analysene. De nasjonale laksefjordene varierer mye i størrelse, beliggenhet og breddegrad. I tillegg varierer det om de ligger i indre fjord eller ytre kyststrøk, samtidig som også mengde oppdrettsaktivitet både utenfor og innenfor de ulike verneområdene varierer. Modellert tetthet av lakselus i og rundt de nasjonale laksefjordene viser at fjordene, som ser ut til å virke etter hensikten, har noen fellestrekk. Det er formålstjenlig at laksefjorden utgjør en vesentlig del av utvandringsruten til vill laksefisk, og det er fordelaktig at det ikke er stor oppdrettsvirksomhet oppstrøms for laksefjorden. Nasjonale laksefjorder som bare er fjordarmer et stykke inne i et fjordsystem og der smoltutvandringsruten går gjennom områder med mye oppdrettsaktivitet, har sannsynligvis liten effekt på dødeligheten til utvandrende postsmolt laks. Effekten av de små nasjonale laksefjordene ser ut til å være sterkt avhengig av produksjonsmønsteret i oppdrettsnæringen i nærområdet, og infeksjonspresset i de små verneområdene ser ut til å sammenfalle med produksjonsintensiteten i området. Dette betyr at lavt infeksjonsnivå hos lokal sjøørret og sannsynligvis også hos laksesmolt, ikke kan bli tatt for gitt i slike områder. Dette er vist både for Etnefjorden i Hardangerfjordsystemet og Ørstafjorden i Storfjordsystemet. Det er også slik at de fjordene hvor den nasjonale laksefjorden går helt ut til kysten virker bedre enn fjordene med en delvis beskyttelse (Sognefjorden vs. Trondheimsfjorden), da risikoen for å få strømmer som transporterer lus langt innover fjorden er større.

Statusrapport fra overvåkningsprogrammet for lakselus på vill laksefisk 2018. Rapporten inneholder foreløpige data fra postsmolttråling etter laks og ruse/garnfangst etter sjøørret i periode fra 30 april til 3 juni. Presenterte data er foreløpige og vil oppdateres og kvalitetssikres gjennom sommeren og høsten 2018.

Overvåkingsprogrammet for lakselus på vill laksefisk (NALO) ble i 2016 gjennomført med større vekt på prediksjoner fra den hydrodynamiske spredningsmodellen for lakselus. Mange av de undersøkte stasjonene langs kysten ble valgt på bakgrunn av modellerte tettheter av lakseluskopepoditter i vannmassene i de aktuelle områdene. Feltarbeidet i NALO startet 23. mai på Sørlandet og ble avsluttet 12. august i Finnmark. Det ble foretatt pelagisk tråling etter utvandrende laksesmolt i Hardanger fra 1. mai til 12. juni, og i Trondheimsfjorden fra 23. mai til 6. juni. Det øvrige feltarbeidet med ruse/garnfangst av sjøørret ble gjennomført i to perioder på en rekke stasjoner langs hele kysten. Første periode ble gjennomført kort tid etter forventet utvandringstidspunkt for laksesmolt i området, og hadde som mål å kartlegge smittepresset av lakselus i dette tidsrommet. Andre periode ble gjennomført 2-3 uker senere for å fange opp eventuelt smittepress på beitende sjøørret og sjørøye i området. Ved høye nivåer kan lakselus forårsake negativ fysiologisk effekt på fisken. I denne rapporten settes grensen for begynnende negativ effekt ved mer enn 0,1 lus per gram kroppsvekt hos fisken. Spredningsmodellen for frittlevende stadier av lakselus og måten den blir visualisert på er et godt hjelpemiddel i overvåkingen av lakselus på vill laksefisk. Modellen kan identifisere potensielle problemområder med økt smittepress for laksefisk. Samtidig viser den også områdene hvor tettheten av kopepoditter med opphav fra oppdrettsnæringen er lav. Data fra overvåkingsprogrammet viste et varierende smittepress langs kysten under laksesmoltens utvandring våren og forsommeren 2016. På Sørlandet var det lite lus og det forventes liten negativ effekt på vill laksefisk. I Rogaland, Sunnhordland, Hardanger og Nordhordland indikerte data større områder med moderat til høyt smittepress under utvandringsperioden til vill laksesmolt. I disse områdene forventes det derfor en moderat til stor negativ effekt på vill laksefisk. I Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal indikerte resultatene områder med moderat smittepress og høyt i enkelte områder, men henholdsvis moderat til stor negativ effekt på laksesmolt. I Sør-Trøndelag viste data fra postsmolttrålingen lave påslag av lakselus på utvandrende laksesmolt. Data fra ruse/garnfiske lenger ut i dette området viste et moderat til høyt påslag av lakselus på sjøørret. Det er derfor sannsynlig at laksesmolten treffer områdene med forhøyet smittepress lenger ute på kysten som ikke fanges opp av trålundersøkelsen i Trondheimsfjorden. Dataene indikerte en sannsynlig negativ effekt for laksesmolt gitt at de passerer de forhøyede modellerte forekomstene av kopepoditter langs kysten i området. I Nord-Trøndelag viser data fra Namsen relativt lite lus, men høyt antall ved Vikna, og det er derfor sannsynlig at lakselus har hatt en moderat negativ effekt på utvandrende laksesmolt fra Namsensystemet. I Nordland, Troms og Finnmark indikerer resultatene liten negativ effekt på utvandrende laksesmolt, moderat i enkelte systemer. Utover sesongen indikerte både modell og data at det mange steder er en betydelig økning i lus. På Sørlandet var det fremdeles lite lus i Kilsfjorden, mens det i Sandnesfjorden hadde økt til et nivå hvor det forventes moderat negativ effekt på fisken. Data fra alle stasjonene i Rogaland indikerer et økt smittepress utover sommeren og en sannsynlig stor negativ effekt. I Sunnhordland og Hardanger økte infestasjonsnivået på sjøørret ytterligere ved flere stasjoner, men avtok noe i midtre og indre delene av Hardangerfjorden. Videre forventes det stor negativ effekt i Nordhordland, moderat til høy i Sogn og Fjordane, mens det i Møre og Romsdal forventes negativ effekt i store områder. I Sør-Trøndelag økte infestasjonen noe, og det forventes fra moderat til høy negativ effekt. I Nord-Trøndelag var det også en økning i lus og det forventes høy negativ effekt på undersøkte stasjoner. I Nordland og Troms var det en økning i lus, og det forventes en moderat til stor negativ effekt på fisken i flere områder. Tilsvarende økning ses på stasjonene i Vest-Finnmark, mens det i Øst-Finnmark forblir lavt.

Overvåkningsprogrammet for lakselus på vill laksefisk (NALO) ble i 2015 endret for å videreutvikle systemet med modellert varsling og tilstandsbekreftelse. Flere av lokalitetene som ble undersøkt i 2015 ble derfor valgt på bakgrunn av modellert smittepress i et område i tidsrommet før feltinnsamlingen. Andre lokaliteter ble valgt for å gi programmet en representativ dekning langs kysten, for å følge opp evaluering av nasjonale laksefjorder og soneforskriftsområder samt å støtte tilstøtende relevante forskningsprosjekter. Data fra alle lokalitetene ble til slutt sett i sammenheng med spredningsmodell for aktuelt område og periode. En storskala test av systemet med varsling og verifisering ble for aller første gang gjennomført i tilknytning til NALO i 2015. Data fra overvåkningsprogrammet viste et varierende smittepress langs hele kysten under laksesmoltens utvandring på våren og forsommeren i 2015. Selv om smittepresset var lavt på flere av de undersøkte stasjonene på dette tidspunktet, ser vi likevel en generell økning sammenlignet med 2014. I både Hordaland (Hardanger og Nordhordland), Sogn og Fjordane (ytre Sognefjord), Møre og Romsdal (Storfjord) og Nordland (Nordfolda) har trolig vill utvandrende laksesmolt blitt negativt påvirket av lakselus i 2015. Ut over sommeren observerte vi en generell økning i lusepåslag hos sjøørret langs det meste av kysten. På noen av lokalitetene der ørreten hadde mye lus allerede på våren og forsommeren, så vi en liten reduksjon utover sesongen. På tross av dette ble trolig de aller fleste undersøkte ørretbestander før eller senere eksponert for forhøyede nivåer av lakselus i 2015. I noen områder er nivåene som ble registrert på sjøørret flere ganger høyere enn hva som er beregnet som nedre grense for populasjonsreduserende effekt. Sjøørretbestandene langs det meste av kysten er derfor sannsynligvis negativt påvirket av lakselus i 2015. På kontrollokalitetene (Porsanger og Sandnesfjorden), samt andre lokaliteter i områder med lite oppdrettsaktivitet (Hellvik og Tøtdal), er imidlertid lusenivåene på sjøørret lave gjennom hele sesongen. Det er derfor lite trolig at disse bestandene ble negativt påvirket av lakselus i 2015. Det ble funnet en god sammenheng mellom modellert smittepress og infeksjonsnivå på villfanget sjøørret ved de fleste lokalitetene. På de fleste stedene hvor modellen forventet høyt smittepress ble det funnet mye lakselus på sjøørret, og tilsvarende lite hvor modellen forventet lavt smittepress. På noen få lokaliteter var samsvaret dårligere (Erfjord og Storfjord, runde 2), og i Nord-Norge var det generelt mer lus på ørreten ved samme modellerte lusetetthet lenger sør. På tross av dette viser resultatene fra 2015 en god overensstemmelse med modell. Per i dag kan spredningsmodellen være et verktøy til å påvise områder med høyt smittepress og påfølgende problemer for vill laksefisk i området. Det gjenstår imidlertid arbeid med å kalibrere modell til dose (dvs. å kvantifisere mengde tilstedeværende infektive lakseluskopepoditter i vannmassene ut fra modellen) og forventet respons (antall lus) hos villfisk. Dette arbeidet er krevende og vil inngå i oppfølging av Meld. St 16 (2014-2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett.

Salmon lice are external parasites on salmonids in the marine environment. During recent years, sea lice abundance has been increased due to the presence of salmon farming using on-growing floating seas-cages. Amongst salmonids, sea trout is especially vulnerable to salmon lice infestations, because during their marine residence they typically remain in coastal waters, where open net cage Atlantic salmon farms typically are situated. In this report the existing knowledge about the effects of salmon lice on sea trout populations in the NE Atlantic coastal waters has been reviewed, assessing the current situation of this problematic. Salmon aquaculture increase the salmon lice abundance, which affect negatively on sea trout populations as an increase in marine mortality, changes in migratory behaviour and reduction of marine growth. These conclusions are based on published studies that range from those investigating the effects of salmon lice on individual fish, both in the laboratory and the field, to analyses of their impacts on populations in the wild. In sum, the combined knowledge from the reviewed studies provides evidence of a general and pervasive negative effect of salmon lice on sea trout populations, especially in intensively farmed areas. The effects induced by elevated salmon lice levels inevitably imply a reduction in numbers and body size of sea trout returning to freshwater for spawning, affecting the local population dynamic and recreational and commercial fisheries in the most impacted areas.

Data fra overvåkningsprogrammet i 2014 indikerer et lavt til moderat smittepress av lakselus på mesteparten av Vestlandet, i Trondheimsfjorden og i Nord-Norge under villaksens utvandring fra elvene. På lokaliteter i Romsdalsfjordsystemet og ved Vikna var imidlertid smittepresset høyere på dette tidspunktet. Utvandrende laksesmolt fra disse områdene ble trolig eksponert for forhøyede nivåer av lakselus, spesielt sent utvandrende smolt. Utover sommeren økte infeksjonsnivået på sjøørret kraftig langs hele kysten. I Aust-Agder, indre Hardangerfjord og Namsenfjorden var økningen liten, og sjøørret fra disse områdene ble sannsynligvis ikke usatt for populasjonsreduserende infeksjonsnivåer av lakselus i 2014. På de fleste andre undersøkelseslokaliteter, deriblant Hellvik i Rogaland, midtre og ytre Hardangerfjord, indre Sognefjord, ytre Trondheimsfjord og Altafjord, var økningen i lusenivået utover sommeren større. En betydelig andel av sjøørreten i disse områdene hadde så mye lus at det sannsynligvis påvirker bestandene negativt. Økningen var aller størst på lokaliteter i Rogaland, ytre Hardanger og Vikna. Her ble nesten samtlige undersøkte fisker observert med meget høye nivåer av lakselus, ofte mange ganger høyere enn hva som er antatt som nedre grense for begynnende fysiologisk effekt. Sjøørretpopulasjoner i disse områdene ble mest sannsynlig betydelig negativt påvirket av lakselus og flere årsklasser sjøørret kan være skadet som følge av dette. Flere lokaliteter i Møre og Romsdal (Ørsta og Volda) ble i tillegg undersøkt i løpet av sommeren som en del av omlegging til risikobasert adaptiv overvåkning. Lokalitetene ble valgt på bakgrunn av en varslingsmodell som predikerte høyt smittepress i området i den aktuelle perioden. Tilstandsbekreftelsen viste meget høye lusenivåer på vill sjøørret i området. Så godt som all fanget sjøørret fra dette området var infisert med svært høye nivåer av lakselus, ofte flere titalls ganger høyere enn nedre grense for begynnende fysiologisk effekt. På bakgrunn av dette antas sjøørretpopulasjoner i Ørsta og Volda å være betydelig negativt påvirket av lakselus i 2014. Oppsummert indikerer dette at det meste av laksesmolten langs norskekysten har kommet seg ut av fjordene uten for høye lusebelastninger. I Romsdal og Namsen var laksen noe mer utsatt, spesielt sent utvandrende smolt.

Thorstad, E.B., Todd, C.D., Bjørn, P.A., Gargan, P.G., Vollset, K.W., Halttunen, E., Kålås, S., Uglem, I., Berg, M. & Finstad, B. 2014. Effects of salmon lice on sea trout. A litterature review. NINA Rapport 1044. 162 s. Salmon lice are external parasites on salmonids in the marine environment. Farmed salmonids also act as hosts for salmon lice; therefore open net cage farms can increase the production of infective larvae in coastal areas. The aim of this report is to review the existing knowledge on the effects of salmon lice on wild sea trout and focuses on reports in the peer-reviewed primary scientific literature. Fro this reason, references to so-called "grey literature" reports has been minimized. The studies reviewed here range from laboratory and field investigations of the effects of salmon lice on individual fish, to analyses of impacts on wild populations. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Thorstad, E.B., Todd, C.D., Bjørn, P.A., Gargan, P.G., Vollset, K.W., Halttunen, E., Kålås, S., Uglem, I., Berg, M. & Finstad, B. 2014. Effekter av lakselus på sjøørret - en litteraturoppsummering. NINA Rapport 1071, 1-144. Lakselus er en ekstern parasitt på laksefisk i sjøen. Oppdrettslaks kan også være verter for lakselus, og åpne merder med oppdrettslaks bidrar derfor til økt produksjon av lakselus i kystområdene. Formålet med denne rapporten er å oppsummere kunnskap om effekter av lakselus på sjøørret basert på gjennomgang av internasjonale vitenskapelige publikasjoner i journaler og bøker med fagfellevurdering (peer-review). Referanser til såkalt “grå litteratur”, som tekniske rapporter, er i liten grad inkludert. Undersøkelsene som er gjennomgått omfatter alt fra laboratorie- og feltundersøkelser av effekter på individuelle fisk til undersøkelser av bestandseffekter. Lakselus spiser vertsfiskens slim, skinn og vev og forårsaker sår og vevsskader. Laboratorie- og feltundersøkelser har vist at lakselus kan forårsake ubalanse i fiskens osmoregulering (dvs. saltregulering), fysiologisk stress, anemi, redusert appetitt og vekst, økt sårbarhet for sekundære infeksjoner, redusert sykdomsmotstand og økt risiko for dødelighet hos individer av sjøørret. Sjøørret i oppdrettsfrie områder har generelt lave nivå av lakselus. I oppdrettsintensive områder varierer nivået betydelig mellom ulike undersøkelser og områder, fra lave nivå sammenlignbart med oppdrettsfrie områder til så høye nivå at de innebærer en risiko for betydelig økt dødelighet forårsaket av lakselus. Flere undersøkelser har vist høyere lakselusnivå på vill sjøørret nær oppdrettsanlegg sammenlignet med lengre unna. Dette er spesielt fremtredende i områder nærmere oppdrettsanlegg enn 30 km. Blant laksefisk er sjøørret særlig sårbar for lakselus fordi de oppholder seg nær kysten under hele sjøoppholdet, i samme type områder som oppdrettsanleggene gjerne er lokalisert. Basert på undersøkelsene som er gjennomgått kan det konkluderes med at lakseoppdrett medfører økt mengde lakselus i sjøen, og at til tross for tiltak som rutinemessig gjennomføres av fiskeoppdrettsindustrien så har ville sjøørretbestander i intensive oppdrettsområder blitt negativt påvirket av lakselus ved redusert vekst og økt dødelighet i sjøen. Reduksjonen i ville sjøørretbestander på grunn av lakselus kan i de fleste tilfeller ikke tallfestes på grunn av mangel på omfattende overvåkingsdata og undersøkelser av bestandseffekter. Bestandseffekter av lakselus har blitt kvantifisert hos laks ved å sammenligne vekst og overlevelse i sjøen hos grupper av utsatt fisk som har blitt kjemisk beskyttet mot lakselus med ubeskyttede kontrollfisk. Det finnes få slike undersøkelser hos sjøørret, men resultatene for laks tyder på en potensiell reduksjon i antall gytefisk på 12-29 % på grunn av lakselus i oppdrettsintensive områder. Undersøkelser hos laks representerer trolig minimumsestimat for dødelighet hos sjøørret ved de samme lokalitetene, fordi laksesmolt vandrer raskt gjennom kystnære områder på vei til oppvekstområdene i havet, mens sjøørreten forblir i de kystnære områdene under hele sjøoppholdet. Lakselus medfører ikke økt fare for at ørret skal utryddes som art, men lakselus kan endre livshistoriestrategien hos sjøørreten. Siden bare en del av ørreten vandrer til sjøen, vil redusert vekst og overlevelse redusere fordelene med sjøvandring, og kan dermed resultere i seleksjon mot sjøvandring i områder med høye lusenivå. I ekstreme tilfeller kan slik seleksjon medføre at livshistoriestrategien med sjøvandring forsvinner lokalt. Bestander som utnytter små bekker og elver med ustabile miljøforhold i deler av året, og som dermed er avhengige av å være i sjøen for å overleve gjennom slike perioder, er spesielt sårbare. Bestander i større vassdrag med stabile forhold for ørret gjennom året har mindre risiko for tap av ørreten. En betydelig reduksjon eller tap av sjøvandrende individer kan imidlertid medføre (1) redusert framtidig rekruttering, og (2) redusert eller tapt høstbart overskudd av ørret for fiske. Tap av vekstmuligheter for ørret i sjøen og redusert rekruttering til gyting kan totalt sett medføre redusert produksjon av ørret, og at det blir færre storvokste individ som gjerne er målet for fiskere. Slike store individ bidrar i tillegg med betydelige bidrag til eggdeponering i bestanden. Effekter av lakselus kan også medføre endret genetisk sammensetning og diversitet blant sjøørret, samt at sjøørretbestander kan endres til å bli mer ferskvannsstasjonære. Overvåking av ville bestander tyder på at slike endringer allerede har skjedd i noen vassdrag i oppdrettsintensive områder. Det finnes imidlertid få omfattende langtidsstudier av sjøørretbestander og undersøkelser av bestandseffekter av lakselus, så kunnskapen om dette er mangelfull. Hovedtema for denne rapporten er effekter av lakselus på sjøørret, men sjøørretbestander påvirkes også av andre menneskeskapte påvirkninger. Det er lokal og regional variasjon i betydningen av ulike påvirkningsfaktorer, og status for sjøørreten varierer innen utbredelsesområdet. Andre menneskeskapte påvirkningsfaktorer inkluderer klimaeffekter, forurensing, overfiske, og sykdommer forårsaket av virus, bakterier, sopp og andre parasitter. Noen av disse påvirkningene kan knyttes til økt oppdrettsaktivitet, vannkraftproduksjon og andre elvereguleringer, vandringshindre og habitatendringer. Effekter av vekselvirkninger mellom to eller flere slike påvirkningsfaktorer kan være komplekse og uforutsigbare. For sjøørretbestander som er utsatt for negative menneskeskapte påvirkninger både i ferskvann og sjøen, er det behov for koordinerte tiltak. Det er et godt kunnskapsgrunnlag om effekter av lakselus på individuelle sjøørret, og de viktigste kunnskapsbehovene er knyttet til effekter på bestandsnivå. Tallfesting av reduksjon av ville sjøørretbestander på grunn av økt dødelighet og redusert vekst (og dermed fekunditet) bør være et prioritert forskningsområde. For bedre å forstå bestandseffekter, er det behov for mer detaljert og omfattende kunnskap om sjøørretens vandringsatferd i sjøen, hvilke områder i sjøen de benytter og sårbarhet for lakselusinfestasjon. Sammenlignet med laks er sjøørretbestander relativt dårlig undersøkt, overvåket og kartlagt. Dermed er status for sjøørreten og basiskunnskap om hvilke menneskeskapte faktorer som påvirker dem for mange vassdrag ikke godt nok kjent. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Resultatene fra undersøkelsene i 2012 tilsier at lusepåslaget på vill sjøørret økte gradvis utover i fjordsystemet, der fisk fanget på Bolsøya, Frænfjorden og Vatnefjorden tydet på å være mest utsatt. Dette er sammenfallende med resultatene i 2011. Det er sannsynligvis flere årsaker til den trenden som observeres, men tettheten av og nærhet til oppdrettsanlegg samt salinitet er viktige parametre. Sistnevnte ser ut til å ha vært spesielt viktig på rusestasjonene i Eresfjord og Måndalen der begge lokalitetene tidvis hadde lave målinger med hensyn på saltholdighet i sjøvannet. Andre faktorer som strømforhold i fjordsystemet og biomasse i kombinasjon med lusenivået i oppdrettsmerdene er avgjørende for å kunne si noe om potensiell smittespredning av lus fra anlegg til ville bestander av laksefisk. Med unntak av fisk i Eresfjord og Måndalen ble det observert en sammenheng mellom mengden kjønnsmoden lus på oppdrettsfisk og tilsvarende høye påslag av fastsittende larver hos villfisk i senere fiskeperioder. Da observasjonene synes å være mest fremtredende på de fangststasjonene som geografisk sett ligger i de mest oppdrettsintensive delene av fjordsystemet og har mindre ferskvannsavrenning, indikerer dette at lusenivået på oppdrettet fisk kan ha stor betydning på infeksjonstrykket hos ville bestander av sjøørret. Undersøkelsene tar ikke hensyn til vandring av fisk fra enkeltlokaliteter, noe som gjør at man må forutsette at fisk fanget på enkeltlokaliteter er mer eller mindre stasjonære. Merkestudier gjort på blant annet sjøørret viser at enkeltindivid kan vandre langt, eksempelvis fra et ”lusefattig” til et ”luseintensivt” område. Graden av prematur tilbakevandring til ferskvann (elver/bekker) er ikke undersøkt, men det er tidligere vist at sjøørret vandrer tilbake til ferskvann for ”naturlig avlusing” ved høye påslag. Forsøk med PIT-merking av fisk og antennesystem i et utvalg elver i nærheten av fangstlokaliteten, i kombinasjon med elektrofiske i elv, vil være en mulig strategi videre for å se om merket fisk med høye påslag vandrer til brakkvann/ferskvann. Simulerte strømningsmodeller fra oppdrettslokalitetene i Romsdalsfjorden med sidefjorder kan tyde på at det skjer en akkumulering av lus i vannmassene utover i systemet der sjøørretbestandene i de ytre delene av er mest sårbare. Det vil være svært hensiktsmessig og inkludere strømningsmodeller i videreføringen av prosjektet i kombinasjon med lusedata og biomassetall fra oppdrettslokaliteter. Sammenstillingen av disse dataene vil være en viktig indikator med hensyn til hvilke områder som er sterkt eksponert for lakselus gjennom sesongen. Analyser på fangstmetode indikerer at ruser fanger over et bredere størrelsesintervall enn garn med bestemte maskevidder (21 mm og 26 mm). Resultatene fra miljøprosjektet og den nasjonale lakselusovervåkingen viser at ruser fanger mer fisk under 100 gram enn hva som er tilfelle i garnfangstene. Ved parallelt fiske har rusefanget fisk et til dels mye høyere påslag enn hva som er observert i garnfangstene. Det kan imidlertid se ut til at forskjellene er større i perioder med mye lus på fisken enn når påslaget er lite eller moderat. Garn er et mobilt redskap som kan spres utover et større areal og dermed fange fisk som oppholder seg i sjøvann med normal saltholdighet. Levendefangstene av sjøørret økte fra 480 fisk i 2011 til 1096 fisk i 2012, noe som skyldes større fiskeinnsats i perioden da sjøørreten har sin næringsvandring. En økning i fangstene og gjenfangstene av merket sjøørret i 2012 forbedret styrken i analysene med hensyn på lusenivå på fire av de fem fangststasjonene. Prøvefiske med ruser er en god metode for denne type datainnsamling da det muliggjør innsamling av et stort antall fisk. Per dags dato er i overkant av 1500 sjøørret fanget og merket med eksterne ryggfinnemerker og dette øker sannsynligheten for gjenfangster av merket fisk i neste undersøkelsesperiode. Gjenfangster av merket fisk er svært viktige da de bidrar til økt kunnskap om parasitt – vertforholdet. Slike fangster er i tillegg viktige for å definere tålegrenser på lus hos vill laksefisk under naturgitte forhold. For å få langsiktighet og å se trender i denne type prosjekt må prosjektperioden strekke seg over flere år ihht. tidligere erfaringer med slike overvåkningsprosjekt. Vi vil da med midler fra Møre og Romsdal fylkeskommune (Marint miljøsikrings- og verdiskapingsfond, MMV) og næringen videreføre undersøkelsen i 2013. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Geir Lasse Taranger, Terje Svåsand, Bjørn Olav Kvamme, Tore Kristiansen og Karin Kroon Boxaspen (red) Havforskningsinstituttet har oppdatert risikovurderingen av miljøvirkninger av norsk fiskeoppdrett med ny kunnskap og nye data med fokus på matfiskoppdrett av laks – og har gjort en innledende vurdering av dyrevelferd i norsk lakseoppdrett, samt risiko ved bruk av leppefisk som rensefisk i oppdrettsanleggene. Vurderingen av miljøvirkninger tar utgangspunkt i målene som er definert i regjeringens ”Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring” fra 2009, der vi har vurdert smittespredning, genetisk påvirkning på villfisk samt utslipp av næringssalter, organisk materiale og legemidler. En har lagt til grunn forslaget til bærekraftsindikatorer og grenseverdier for miljøpåvirkning når det gjelder effekter av rømt laks på villaks og lakselus på vill laksefisk som ble fremmet av Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet i mai 2012 (Taranger m.fl. 2012). I den grad det har vært mulig ut fra datatilfang og generell kunnskap, har vi gjennomført en regionalisert vurdering av tilstand og risiko for negative miljøvirkninger knyttet til utslipp og deres effekter på villfisk og øvrig økosystem. Den geografiske oppløsningen langs kysten i denne vurderingen varierer med oppløsningen på datatilfang og kunnskap for de ulike påvirkningsfaktorene. Vi har gjort “case”-baserte vurderinger der en mangler data for å gjøre en regional vurdering. Smittepress av lakselus og genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks vurderes fremdeles som de mest problematiske risikofaktorene. Smittedynamikken for lakselus i lakseoppdrettsanlegg langs norskekysten i 2012 er visualisert med en kjernetetthetsmodell som beregner produksjonen av lus ut fra innrapporterte lusedata fra anleggene. Modellen viser lave og lokale smittepress om våren, men deretter en kraftig økning og spredning utover sommeren med utgangspunkt i noen få kjerneområder. Det er relativt sterk sammenheng mellom smittedynamikken i oppdrettsanleggene og den økende påvirkningen på vill laksefisk som ble observert seint på våren og utover sommeren på de ulike undersøkelseslokalitetene. Lusepåslag på garn- og rusefanget vill sjøørret blir brukt som verifiseringsindikator både for risiko for dødelighet for vill laksesmolt som vandrer ut i havet i mai og juni, og for sjøørret og sjørøye utover sommeren. En har lagt til grunn nylig foreslåtte bærekraftsindikatorer og grenseverdier for lakselussmitte på villfisk når en har vurdert tilstand og risiko. Av de 29 lokalitetene som ble undersøkt tidlig i sesongen i 2012, viste 6 høy risiko for luserelatert dødelighet på vill laksesmolt, mens 5 viste moderat og 18 lav risiko for dødelighet. Seinere i sesongen viste 15 av de 29 stasjonene høy risiko for dødelighet på sjøørreten, mens 5 viste moderat og 9 lav risiko for dødelighet. Det er noen flere stasjoner som indikerer økt risiko for dødelighet både på laksesmolt og sjøørret i 2012 enn i 2011 og 2010. Det skal poengteres at stasjonene som er undersøkt i 2012 i stor grad er valgt ut som kjente problemområder mht. lakselus. Utsetting av laksesmolt i Daleelva i Nordhordland tyder på at lakselus økte den marine dødeligheten med gjennomsnittlig 15 % i ubeskyttet smolt sammenlignet med smolt beskyttet med lakselusmiddel i årene 1997 til 2009. I en detaljert studie i Hardanger har en modellert spredning av lakselus fra oppdrettsanlegg både med kjernetetthetsmodellen og en mer presis hydrodynamisk modell i kombinasjon med omfattende undersøkelser av lusesmitte både på villfisk og på laksesmolt i bur. Studien viser klar sammenheng mellom smittepress fra oppdrett og lus på villfisken uke for uke, og demonstrerer hvordan smittepresset varierer mellom ulike områder i fjorden dag for dag og uke for uke. Når det gjelder annen smitterisiko fra oppdrett til villfisk, er det fremdeles for lite data til å gjøre en konkret regionalisert vurdering. Det er relativt god oversikt over patogener i oppdrettsfisk, og noen av disse kan utgjøre en trussel mot villfisk. Men selv for de viktigste patogenene i oppdrett (f.eks. SAV og PRV), er det lite kunnskap om smittespredning til villfisk og konsekvensene av dette. Vi har også 5Risikovurdering norsk fiskeoppdrett – 2012 lite kunnskap om patogenenes generelle økologiske rolle for villfisk. Dette betyr at det så langt er vanskelig og/eller stor usikkerhet i vurderingen av risikoen for negative effekter på ville fiskepopulasjoner ved smitte fra oppdrett. For de patogener der vi har gitt en vurdering, er imidlertid risikoen vurdert som lav. Det er foreslått konkret oppfølging når det gjelder kunnskapshull og behov for overvåking. Sannsynligheten for genetisk påvirkning er mellom ”moderat” og ”høy” i mange elver basert på omfang av rømt laks i elevene som inngår i overvåkingsprogrammet, vurdert ut fra nylig foreslåtte grenseverdier for å varsle risiko. For de 36 elvene som inngikk i høstundersøkelsene og som har data fra to av årene i perioden 2009–2011, kom 13, 8 og 15 elver hhv. i kategoriene ”lav”, ”moderat” og ”høy” sannsynlighet for å bli genetisk påvirket av rømt oppdrettsfisk. Det gjennomsnittlige innslaget av rømt laks for elver i høstundersøkelsene varierte mellom 12 og 16 % i perioden 2006–2011, uten en signifikant endring over tid. En kan således ikke konkludere med at innslaget av rømt fisk verken har økt eller minket signifikant på landsbasis i denne tidsperioden. Omregnet til s.k. årsprosent tilsvarer dette i gjennomsnitt 8 til 11 % rømt laks i de undersøkte elvene. Genetiske analyser på historiske og nåtidige prøver viser at av 20 undersøkte elver kom 2, 14, 1 og 3 i kategoriene; ”Ingen genetiske endringer observert” (grønn), ”svake genetiske endringer indikert” (grønn), ”moderate genetiske endringer er påvist” (gul), og ”store genetiske endringer er påvist” (rød). Sammenhengen mellom den rapporterte andelen rømt laks i disse elvene over en lengre tidsperiode og målt genetisk endring er imidlertid svak, og innebærer at en trenger å verifisere tilstanden i elvene når det gjelder grad av innkrysning av oppdrettslaks og genetisk integritet med genetiske metoder. På grunn av den sterke nedgangen i torskeoppdrett de siste årene, er rømming av torsk et betydelig mindre problem enn for noen år siden. Vi anser ikke rømt oppdrettstorsk å være noen fare for de ville torskebestandene generelt, men enkeltepisoder vil fremdeles kunne være en lokal trussel. En eventuell økning i torskeoppdrett vil måtte følges nøye med tanke på genetisk påvirkning på ville torskebestander. I mangel på gode, fylkesvise data, er vurderingen av regional miljøpåvirkning av akvakultur gjort på grunnlag av undersøkelser av to oppdrettsintensive regioner, Ryfylke og Hardangerfjorden, samt av en beregning av effekten av oppdrett på oksygennivået i de dypere delene av Hardangerfjorden. Resultatene viser at vannkvaliteten i de to undersøkte regionene er god til meget god. Beregningen av oksygenforbruket i Hardangerfjorden indikerer at dagens produksjonsnivå har liten effekt på oksygennivået i fjordbassenget. Sannsynligheten for regional bunnpåvirkning i åpne områder vurderes som liten. Framtidig regional overvåking bør konsentreres om mulige risikoområder. Lokal effekt av næringssalter og organisk materiale kan påvises nær matfiskanlegg. Sannsynligheten for en slik påvirkning vurderes som høyere i indre områder enn på dynamiske kystlokaliteter, men konsekvensene av slike påvirkninger regnes likevel som små, så lenge det er mindre areal som blir berørt. Det må tas forbehold om at det kan finnes særlig sårbare eller verneverdige habitater som koraller, svampsamfunn, ålegress, løsliggende kalkalger og rike skjellforekomster som kan ta permanent skade, og vi har begrenset kunnskap om utbredelsen av slike i områder der det i dag drives matfiskproduksjon. Overvåkingsprogrammene på lokalitetene med B- og C-undersøkelser indikerer imidlertid at bunnforholdene ved og i nærheten av norske matfiskanlegg generelt er tilfredsstillende ut fra gjeldende miljøstandarder. Vi har vurdert legemidler som blir brukt i norsk havbruksnæring, der spesielt noen midler mot lakselus er problematiske. Lavere konsentrasjoner av kitinhemmere kan forekomme i lengre tid i sedimenter og bunnlevende organismer nær anlegget. Vi mangler imidlertid kunnskap om hvilke effekter dette kan ha på organismer rundt oppdrettsanleggene. Det er også gitt en oversikt over bruk av andre fremmedstoffer i oppdrett. Matfiskanlegg med laks og regnbueørret tiltrekker seg annen fisk og kan påvirke vandringsatferd, fangbarhet, utbredelse, fødeopptak og kvalitet hos denne fisken. En del fisk, som sei, kan oppholde seg lenge ved anleggene og spiser spillfôr i perioder, gjerne i kombinasjon med beiting på naturlige byttedyr, som også kan samle seg ved anleggene. En har imidlertid generelt ikke påvist store endringer i kvalitet på villfisk nær oppdrettsanleggene i kontrollerte studier. Det er også spekulert i om oppdrettsanlegg kan påvirke f.eks. gytevandring hos torsk og sild, men studier i felt med merket fisk har så langt ikke påvist slike effekter. En kan ut ifra eksisterende data ikke dra sikre konklusjoner, og man trenger generelt en bedre forståelse av kystøkosystemene for å kunne påvise og kvantifisere slike økologiske effekter av oppdrett, samt bedre kvantifisering av hvilke arter som samler seg rundt anleggene og konsekvensene av dette. Leppefisk brukes i stort omfang som rensefisk for å bekjempe lakselus hos oppdrettet laks og ørret. Brukt på rett måte regnes dette som en miljøvennlig form for lusekontroll. Imidlertid kan fangst, transport/flytting og bruk av leppefisk ha negative effekter på miljøet, bl.a. ved overbeskatning av ulike leppefiskarter og bestander, herunder fiske i gyteperioden samt risiko for smittespreding og genetisk påvirning på lokale stammer. Leppefisk kan potensielt også virke som en smittevektor. I tillegg kommer dyrevelferdsmessige sider ved bruk av leppefisken i laksemerder. En trenger derfor betydelig økt kunnskap om disse risikofaktorene. Dette må bygge på mer grunnleggende kunnskap om de ulike leppefiskartenes og bestandenes biologi og økologi, inklusiv populasjonsstruktur og helse, samt overvåkingsdata, bl.a. for å vurdere fiske og tilstand i de ulike bestandene. Dyrevelferd er et komplekst og omdiskutert begrep – og en mangler omforente operative velferdsindikatorer. En grov indikator på dårlig fiskevelferd i laksemerdene er prosentvis dødelighet per smoltutsett på hver oppdrettslokalitet. Antall, biomasse, dødelighet og andre tap rapporteres månedlig til Fiskeridirektoratet. En analyse av disse dataene for smolt satt i merder i perioden 2005 til 2010 viser at den akkumulerte dødeligheten etter 15 måneder i sjø hadde stor variasjon mellom utsett, år og fylker. Når en regner dette om til en velferdsindikator med 7 ulike nivå fra svært god (< 3 % dødelighet) til svært dårlig velferd (≥ 30 % dødelighet), ligger medianverdien for alle fylkene enten i velferdsnivå ”God velferd” (6–10 % dødelighet) eller ”Middels velferd” (10–15 % dødelighet). Innenfor alle fylkene var det fiskegrupper i alle de definerte velferdsnivåene, men Hordaland og Rogaland peker seg ut som de fylkene med størst andel utsett med ”Meget dårlig velferd” (20–30 % dødelighet) og ”Svært dårlig velferd” (>30 % dødelighet). Nordland og Nord-Trøndelag har best status med en relativt liten andel fiskegrupper i disse to velferdsnivåene, og medianen er i eller nær ”God velferd”. Totalt sett var det relativt stor risiko for at et utsett skulle havne i kategoriene ”dårlig velferd” eller verre, noe som viser at det er et stort forbedringspotensial i merdoppdrett. Det er fortsatt behov for ytterligere å øke overvåking og forskning på de ulike risikofaktorene. Det er bl.a. viktig å få en bedre faglig forankring for terskelnivåer for effektindikatorer som inngår i risikovurderingen, og å sikre bedre nasjonal dekning i vervåkingsprogrammene. Det er også vesentlige kunnskapshull knyttet til bl.a. smittespredning av andre patogener enn lus, miljøeffekter av legemidler, lokale eutrofieringseffekter og organisk belastning på hardbunn. Matfiskoppdrett skjer normalt i åpne merder i tett samspill med kystøkosystemene – og en trenger betydelig økt kunnskap om disse systemene for å kunne vurdere interaksjon med oppdrettsaktiviteten i bred forstand. Som nevnt er det også store behov for å øke kunnskapen rundt fiske, transport og bruk av leppefisk som rensefisk i oppdrettsanlegg. Videreutvikling av operasjonelle velferdsindikatorer kan gi grunnlag for mer presis vurdering av dyrevelferd i oppdrettsanleggene.

Til tross for de bekjempelsestiltakene som er gjennomført mot lakselus i 2012, er infeksjonsnivået på sjøørret høyt, til dels ekstremt høyt, på flere av våre overvåkingslokaliteter i oppdrettsintensive områder fra Hordaland og til Troms (ytre Hardangerfjordsystemet og Herdlafjorden; ytre deler av Sognefjorden; ytre deler av Storfjordsystemet og ytre del av Romsdalsfjordsystemet; ytre deler av Trondheimsfjorden; områdene utenfor Namsenfjorden og i oppdrettsintensive områder av Nordland). Laksesmolten fra våre overvåkingslokaliteter på Vestlandet (Hardangerfjordsystemet og Sognefjordsystemet) er også høyere infisert i 2012 enn de fleste år på 2000-tallet. Laksesmolten som vandret ut av Trondheimsfjorden i 2012 kan ha blitt utsatt for høyt infeksjonspress fordi vi finner svært høye larvepåslag på sjøørreten like utenfor den nasjonale laksefjorden under laksesmoltutvandringen. Det var imidlertid lite lus på laksesmolten innenfor den nasjonale laksefjorden i Trondheimsfjorden. Dette kan indikere at de synkroniserte våravlusningene ikke har greid å holde infeksjonspresset lavt under utvandringen til laksesmolten i slutten av mai og begynnelsen av juni i disse områdene. På andre lokaliteter i Ryfylke, Møre og Romsdal (Storfjord- og Romsdalssystemet), Nord- Trøndelag og Nordland finner vi mindre lus på sjøørreten tidlig i forhold til seinere i sesongen. Dette indikerer at laksesmolten kan ha kommet seg ut av fjordene i disse områdene uten for mye lus, og at de synkroniserte avlusningene har vært mer vellykket. I Troms og Finnmark var infeksjonstrykket fra lakselus på vill sjøørret og sjørøye lavt til moderat og kom seint på sesongen i 2012. Det samme gjelder for indre fjorder og de store nasjonale laksefjordene. Dette indikerer at laksesmolten kan ha kommet seg ut av fjordene i Troms og Finnmark uten for mye lus, og også at de store laksefjordene fungerer etter hensikten. Brakkleggingen av deler av Hardangerfjorden og områder av Nord-Trøndelag (MTs soneforskrift) synes totalt sett ikke å ha hatt tilstrekkelig effekt, fordi redusert infeksjonspress i brakklagte områder synes oppveid av betydelig økt infeksjonspress i ikke-brakklagte områder. Alt i alt har lakselusinfeksjonen forverret seg fra 2011 til 2012 i mange oppdrettsintensive områder langs store deler av norskekysten. Det er lite i vårt datamateriale som tyder på at lakselusinfeksjonen på vill laksefisk er blitt forbedret fra 2010 og til 2012. Tvert imot synes infeksjonspresset på vill laksefisk å ha økt langs hele kysten fra Hordaland og til Troms de siste årene. Vi mener at det er sannsynlig at lakselus har bestandsreduserende effekt på sjøørret langs store deler av norskekysten, men også på laksesmolt i enkelte områder. Denne foreløpige vurderingen er foretatt med utgangspunkt i Havforskningsinstituttets forslag til førstegenerasjons indikatorer og grenseverdier for bl.a. lakselus (Taranger m.fl. 2012) til operasjonaliseringen av framtidige mål i ”Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring” (Anon. 2009).

Havforskningsinstituttet (HI) har sammen med Veterinærinstituttet (VI) utarbeidet forslag til førstegenerasjons målemetode for miljøeffekt (effektindikatorer) med hensyn til genetisk påvirkning fra oppdrettslaks til villaks, og påvirkning av lakselus fra oppdrett på viltlevende laksefiskbestander. Dette arbeidet baserer seg på gjennomgang av tilgjengelige data fra pågående forskningsprosjekt ved HI og VI, samt tidligere rapporter fra HI, VI, Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL). Fiskeridirektoratet og Mattilsynet har gitt innspill og råd når det gjelder overvåkningsprogram, og NINA har gitt faglige innspil til deler av arbeidet.

Resultatene fra denne undersøkelsen så langt indikerer at lusepåslaget på vill sjøørret økte gradvis utover i fjordsystemet, der fisk fanget på Bolsøya, Malmefjord og Vatnefjord var mest utsatt. Det er sannsynligvis flere årsaker til dette, men nærhet til og tetthet av oppdrettsanlegg, samt lakseluspåslag på oppdrettsfisk og saltholdighet, kan forklare variasjonen i lusepåslag. Simulerte strømningsmodeller fra oppdrettsanlegg i Romsdalsfjorden indikerer akkumulering av lus i vannmassene utover i fjordsystemet. Sjøørretbestandene i de ytre delene av Romsdalsfjorden ser derfor ut til å være mest sårbare. Det vil være svært hensiktsmessig å inkludere strømningsmodeller i videreføringen av prosjektet i kombinasjon med lusedata og biomassetall fra oppdrettslokaliteter. Sammenstillingen av disse dataene vil kunne gi viktig informasjon med hensyn til hvilke områder som er sterkt eksponert for lakselus gjennom sesongen. Denne undersøkelsen tar ikke hensyn til vandring av fisk fra enkeltlokaliteter, noe som gjør at man må forutsette at fisk fanget på enkeltlokaliteter er mer eller mindre stasjonære. Merkestudier gjort på blant annet sjøørret viser at enkeltindivid kan vandre langt, eksempelvis fra et ”lusefattig” område til et ”luseintensivt” område. Graden av prematur tilbakevandring til ferskvann (elver/bekker) er heller ikke undersøkt, men det er tidligere vist at sjøørret (spesielt årssmolt) vandrer tilbake til ferskvann for ”naturlig avlusing” ved høye påslag. Analyser med hensyn til fangstmetode indikerer at ruser fanger over et bredere størrelsesintervall enn garn med bestemte maskevidder. Resultatene fra miljøprosjektet og den nasjonale lakselusovervåkingen viser at ruser gjennomgående fanger mer fisk under 100 gram samt at det er en høyere andel fisk over 600 gram i fangstene enn hva som er tilfelle i garnfangstene. Statistiske tester utført på rusefanget og garnfanget sjøørret viser også signifikante forskjeller med hensyn til lusenivå på innfanget fisk med disse to metodene. Ved parallelt fiske har rusefanget fisk et høyere påslag enn hva som er observert i garnfangstene. Det kan imidlertid se ut til at forskjellene er større i perioder med mye lus på fisken enn når påslaget er lite eller moderat. Uansett tyder dette på at det mest sannsynlig vil være et underestimat i lusetellinger på garnfanget fisk. Antall sjøørret fanget var gjennomgående lavere for ruser enn garn i perioden juni - august. Årsaken til dette er sannsynligvis at rusa fisker i et begrenset geografisk område i motsetning til garn som potensielt kan dekke et større areal. Spesielt i perioder med lite fisk i systemet (august – oktober) synes garn å gi større fangstutbytte enn ruser. Praktisering av fisket og erfaringer med utstyret som brukes er også viktig for å oppnå et godt fangstresultat. Denne rapporten er å betrakte som en fremdriftsrapport. For å få langsiktighet og å se trender gjennom statistisk modellering viser tidligere erfaringer med slike overvåkningsprosjekt at prosjektperioden må strekke seg over flere år. Med midler fra Møre og Romsdal fylkeskommune (Marint miljøsikrings- og verdiskapingsfond, MMV), NINA og næringen vil vi derfor videreføre undersøkelsen i 2012. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Bjørn, P.A., Finstad, B., Nilsen, R., Uglem, I., Asplin, L., Skaala, Ø. & Hvidsten, N.A. 2010. Nasjonal lakselusovervåkning 2009 på ville bestander av laks, sjøørret og sjørøye langs Norskekysten samt i forbindelse med evaluering av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. - NINA Rapport 547. 50 s. Årlige epidemier av lakselus på vill laksefisk i oppdrettsintensive områder var, sammen med rømming av oppdrettslaks, det viktigste argumentet for opprettelsen av nasjonale laksefjorder. De endelig vedtatte nasjonale laksefjordene ble imidlertid noe annerledes enn opprinnelig foreslått, og har ført til usikkerhet om ordningen er riktig og tilstrekkelig for å beskytte vill laksefisk mot infeksjon av lakselus. Dette prosjektet har hatt som målsetting å foreta en flerårig nasjonal overvåkning av lakselusinfeksjonen på vill laksefisk langs norskekysten samt innenfor og utenfor nasjonale laksefjorder for å evaluere ordningen med nasjonale laksefjorder samt tiltakene i oppdrettsnæringen. Resultater fra tilleggsundersøkelser i 2009 utført av Rådgivende biologer og UNI Miljø, LFI, er også oppsummert i dette sammendraget. Data fra deler av Havforskningsinstituttets undersøkelser fra prosjektet ”overvåkning av nasjonale laksefjorder” for Hardangerfjorden er inkludert i selve rapporten. Resten av rapporten er utarbeidet av NINA og Nofima. Oppsummert viser undersøkelsen at infeksjonstrykket i 2009 fortsatt var kronisk forhøyet langs store deler av norskekysten. Langs deler av kysten var infeksjonsbelastningene sannsynligvis høyere enn det som er bærekraftig på sjøørret, sannsynligvis også på utvandrende laksesmolt, i 2009. Dette gjelder spesielt de mest oppdrettsintensive områdene i Hordaland (Hardangerfjordsystemet), Trøndelag (ytre Trondheimsfjord, Hitra og Flatanger) og til dels Nordland (Sørfold). Andre områder hadde moderat infeksjonstrykk på fisken (ytre Sognefjorden og ytre Romsdalsfjorden), mens i de store laksefjordene i Finnmark (Alta og Porsanger) samt i Aust Agder hadde fisken en ubetydelig lakselusinfeksjon. Noen av de nasjonale laksefjordene, spesielt de største (for eksempel Trondheimsfjorden og Namsenfjorden), ser ut til å kunne ha en positiv effekt. De mindre nasjonale laksefjordene, som oftest i indre del av fjordene (for eksempel Altafjorden og Sognefjorden), ser også ut til å kunne ha en positiv effekt dersom de er store nok (Sognefjorden), men det er her vanskelig å skille mellom hva som er effekt av manglende oppdrett og hva som er effekt av større mengder ferskvann. Andre av våre nasjonale laksefjorder, spesielt de aller minste (for eksempel Etne i Hardangerfjorden og Isfjorden i Romsdalsfjorden), ser ut til å ha liten eller begrenset effekt. lakselus, Lepeophtheirus salmonis, registreringer, vill laksefisk, nasjonale laksefjorder, salmon lice, Lepeophtheirus salmonis, wild salmonids, Norwegian national salmon fjords

Fangstbasert akvakultur er stort på verdensbasis, og det arbeides med å utvikle denne næringen også for villfanget torsk i Norge. Man antar at næringen vil bidra positivt til tradisjonelt torskefiske, enten ved å forbedre kvaliteten på fisken eller for å kunne tilby torsk på markedet når den ellers er lite tilgjengelig. Fremtidig oppfôring av villfanget torsk vil av flere hensyn være basert på bruk av kommersielt tilgjengelig tørrfôr. Tørrfôr er svært forskjellig fra villtorskens naturlige føde både med hensyn til lukt, smak, form, tekstur og farge. Ved å bløte opp tørrfôr i vann aksepteres fôret bedre av torsken og en større andel fisk begynner å spise. Bløtlegging av tørrfôr i kar med vann over flere timer er en tid og arbeidskrevende operasjon. Det gir utfordringer på logistikk, hele dagsbehovet må forberedes dagen før, økte krav til hygiene, vanntilsettingen blir også en ”utvanning” ved at næringsstoffer går tapt, fôret får en vesentlig endret teknisk kvalitet etc. Tilsetting av vann i fôret like før bruk gjør at oppdretter i stor grad unngår alle de negative sidene ved vanntilsettingen, mens fisken nyter godt av de positive sidene. I dette prosjektet sammenlignes to metoder for tilsetting av vann i tørrfôr til bruk i weaning av villfanget torsk; dagens praksis med oppbløting i kar med vann og en ny metode med tilsetting av vann like før bruk ved hjelp av vakuum. Et problem med villfanget fisk er å få dem til raskt å akseptere fôret de blir tilbudt. Tidligere forsøk har vist positive effekter av attraktanter i weaning-fôr, og bruk av en kommersielt tilgjengelig fôr-attraktant til fisk blir også testet i dette prosjektet. Resultatene viser at vanntilsetning med vakuum gir minst like godt vekstresultat på torsken, mens attraktanten som ble testet ikke førte til bedret tilvekst og sannsynligvis ikke hadde noen appetittvekkende effekt. Fangstbasert akvakultur. Tilvenning (weaning) av villtorsk til tørrfôr Rapport/Report 4/2009 English summary

Bjørn, P.A., Finstad, B., Nilsen, R., Uglem, I., Asplin, L., Skaala, Ø., Boxaspen, K.K. & Øverland, T. 2009. Nasjonal lakselusovervåkning 2008 på ville bestander av laks, sjøørret og sjørøye langs Norskekysten samt i forbindelse med evaluering av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder - NINA Rapport 447. 52 s. Årlige epidemier av lakselus på vill laksefisk i oppdrettsintensive områder var, sammen med rømming av oppdrettslaks, det viktigste argumentet for opprettelsen av nasjonale laksefjorder. De endelig vedtatte nasjonale laksefjordene ble imidlertid noe annerledes enn opprinnelig foreslått, og har ført til usikkerhet om ordningen er riktig og tilstrekkelig for å beskytte vill laksefisk mot infeksjon av lakselus. Dette prosjektet har hatt som målsetting å foreta en flerårig nasjonal overvåkning av lakselusinfeksjonen på vill laksefisk langs Norskekysten samt i og utenfor nasjonale laksefjorder for å evaluere ordningen med nasjonale laksefjorder samt tiltakene i oppdrettsnæringen. Oppsummert viser undersøkelsen at infeksjonstrykket i 2008 fortsatt var kronisk forhøyet langs store deler av Norskekysten, men noe bedre eller lik 2007 på de fleste lokalitetene. Hardangerfjorden er her et unntak, og infeksjonsbelastningene både på utvandrende laksesmolt og sjøørret var ikke bærekraftig i 2008. Noen av de nasjonale laksefjordene, spesielt de største (for eksempel Trondheimsfjorden), ser ut til å kunne ha en positiv effekt. De mindre nasjonale laksefjordene, som oftest i indre del av fjordene (for eksempel Altafjorden og Sognefjorden), ser også ut til å kunne ha en positiv effekt dersom de er stor nok (Sognefjorden), men det er her vanskelig å skille mellom hva som er effekt av manglende oppdrett og hva som er effekt av større mengder ferskvann. Andre av våre nasjonale laksefjorder, spesielt de aller minste (for eksempel Etne og Isfjorden), ser ut til å ha liten eller begrenset effekt. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Bjørn, P.A., Finstad, B., Nilsen, R., Asplin, L., Uglem, I., Skaala, Ø., Boxaspen, K.K. & Øverland, T. 2008. Nasjonal overvåkning av lakselusinfeksjon på ville bestander av laks, sjøørret og sjørøye i forbindelse med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. - NINA Rapport 377. 33 s. Årlige epidemier av lakselus på vill laksefisk i oppdrettsintensive områder var, sammen med rømming av oppdrettslaks, det viktigste argumentet for opprettelsen av nasjonale laksefjorder. De endelig vedtatte nasjonale laksefjordene ble imidlertid noe annerledes enn opprinnelig foreslått, og har ført til usikkerhet om ordningen er riktig og tilstrekkelig for å beskytte vill laksefisk mot infeksjon av lakselus. Dette prosjektet har derfor som målsetting å foreta en flerårig nasjonal overvåkning av lakselusinfeksjonen på vill laksefisk i og utenfor nasjonale laksefjorder samt referanseområder langs hele Norskekysten for å evaluere ordningen med nasjonale laksefjorder. Hardangerfjorden har intensiv oppdrettsaktivitet og en relativt begrenset nasjonal laksefjord i ytre del av fjorden. Årets undersøkelse viste høyt infeksjonstrykk i hele fjordsystemet, og indikerer at lakselus kan være en betydelig populasjonsregulerende faktor. Den nasjonale laksefjorden har tilsynelatende liten effekt, sannsynligvis på grunn av sitt begrensede omfang. Bæreevnen i Hardangerfjorden med hensyn til interaksjonen oppdrett-lakselus-ville laksebestander ser derfor ut til å være overskredet, spesielt i år med gunstige miljøforhold for lakselusa. Sognefjorden har også intensiv oppdrettsaktivitet ytterst, men har også en relativt stor nasjonal laksefjord innerst. Årets undersøkelse viste høyt infeksjonstrykk utenfor den nasjonale laksefjorden, mens infeksjonstrykket innenfor er betydelig mindre. Den nasjonale laksefjorden har tilsynelatende positiv effekt, men utvandrende laksesmolt og sjøørret møter et høyt infeksjonstrykk i ytre del av fjorden. Det samme gjelder Romsdalsfjordsystemet. Oppdrettsaktiviteten i ytre fjordområder er intens og store deler av fjordsystemet har klart for høyt infeksjonstrykk. Den nasjonale laksefjorden er av begrenset omfang, men har tilsynelatende positiv effekt. Utvandrende laksesmolt og sjøørret møter imidlertid et høyt infeksjonstrykk i hele resten av fjordsystemet. Sunndalsfjorden har også stor oppdrettsaktivitet, men infeksjonstrykket ser ut til å være lavt både innenfor og utenfor nasjonal laksefjord. Undersøkelsen må gjentas flere år for å finne ut om dette er et konsistent mønster. Trondheimsfjorden har en stor nasjonal laksefjord og omtrent ingen oppdrettsaktivitet. På utsiden av fjorden drives det intensivt oppdrett. Årets undersøkelse viser at infeksjonstrykket innenfor nasjonal laksefjord er lavt. Derimot møter utvandrende laksesmolt og sjøørret et høyt infeksjonstrykk like utenfor nasjonal laksfjord og i kystområdene utenfor, for eksempel ved Hitra. Vikbotten i Vesterålen representerer, på samme måte som Hitra, et ytre kystområde med intensiv oppdrettsaktivitet. Årets undersøkelse viser, som tidligere år, et kronisk forhøyet infeksjonstrykk. Altafjordsystemet i Finnmark har også intensiv oppdrettsaktivitet. Årets undersøkelse viser imidlertid kun et moderat infeksjonstrykk og små forskjeller mellom nasjonal laksefjord innerst, og de oppdrettintensive områdene lengre ut. Dette indikerer, som tidligere år, at lus er et mindre problem i de store nordnorske laksefjordene sammenlignet med fjorder lengre sør. Oppsummert viser undersøkelsen derfor generelt at infeksjonstrykket i 2007 var høyt langs store deler av Norskekysten. Noen av de nasjonale laksefjordene, spesielt de største, ser ut til å kunne ha en positiv effekt, men undersøkelsen må gjentas over flere år før konklusjoner kan trekkes. Utvandrende laksesmolt og sjøørret møter imidlertid generelt et høyt infeksjonstrykk i ytre fjord- og kystområder. NØKKELORD : lakselus, Lepeophtheirus salmonis, registreringer, vill laksefisk, nasjonale laksefjorder Salmon lice, Lepeophtheirus salmonis, wild salmonids, Norwegian national salmon fjords

Bjørn, P.A., Finstad, B., Nilsen, R., Skaala, Ø. og Øverland, T. 2007. Registreringer av lakselus på laks, sjøørret og sjørøye i 2006. - NINA Rapport 250. 24 s. Resultatene fra 2006 viste at infeksjonstrykket varierte noe mellom vassdragene i tid og rom, men at det generelt var moderat til høy infeksjon i alle undersøkelsesområdene foruten i Altafjorden. Dette til tross for at oppdretterne generelt har blitt dyktige til å bekjempe lakselus. Vi vet imidlertid at tettheten av oppdrettsanlegg er høy langs store deler av kysten. Den totale biomasse av laks kan derfor være så høy at ”lovlige” luseantall per fisk ikke er tilstrekkelig til å redusere infeksjonspresset til et bærekraftig nivå i enkelte områder. Dette kan være årsaken til de til dels høye infeksjonsnivåene vi ser på sjøørreten i Hardanger, Romsdalsfjorden (Eresfjorden og Bolsøya) og Vik i Vesterålen. Lett forhøyede infeksjoner ble også funnet fra indikatorvassdraget i Troms og Trøndelag utover sommeren. De fleste oppdretterne avluser på seinhøsten. Dette kan se ut til å resultere i lave infeksjonsnivåer og lavt smittepress på våren og forsommeren, men ofte en markant økning utover sommeren og høsten. Dette kan bety at oppdrettsnæringen bør ha økt fokus på å bekjempe lakselus også i løpet av sommeren. Alternativt kan også smitte fra andre kilder være viktig, for eksempel fra innvandrende vill laks. Infeksjonspresset under smoltutvandringen hos laks sommeren 2006 var imidlertid relativt lavt i de store norske laksefjordene, Hardangerfjorden og i Trondheimsfjorden i forhold til det som tidligere er funnet på Vestlandet. Fangsten av utvandrende laksesmolt i Trondheimsfjorden var i 2006 konsentrert til uke 20-23, og det ble kun funnet noen få lus på fisken. I Hardangerfjorden var infeksjonen på utvandrende laksesmolt noe for høy i forhold til det som er ønskelig. Parallelle innsamlinger av vill sjøørret fra littoralsonen i Hardangerfjorden, viste imidlertid at infeksjonspresset også på sjøørret var relativt høyt under utvandringsperioden til laksesmolt. Risikoen for- og konsekvensene av infeksjonen på utvandrende laksesmolt vil avhenge både av intensiteten i pulsen, om den sammenfaller med smoltutvandringen samt adferden til utvandrende fisk. I så måte er den markert forhøyde infeksjonen på trålfanget sjøørret i Hardangerfjorden verd å merke seg. For sjøørreten er situasjonen dermed noe mindre oppløftende enn for laksesmolt. Langtidsovervåkningen på sjøørret fra Hardanger i sør til Alta i nord viser fortsatt et for høyt infeksjonstrykk, i hvert fall på enkelte lokaliteter, selv om vi også kan se enkelte forbedringer gjennom perioden den nasjonale handlingsplanen mot lus på laksefisk har vært virksom. Det kan derfor synes å være vanskelig å redusere infeksjonsnivået til godt under 10 lus på sjøørreten, og dermed nå målet i handlingsplanen om ”ingen negativ effekt” (Heuch et al. 2005). I områder med intensiv oppdrettsvirksomhet bør grenseverdiene derfor vurderes å senkes ytterligere. I tillegg bør man ha økt fokus på lakselusbekjempelse også gjennom sommersesongen. Tilsvarende feltundersøkelser som er gjennomført i 2006 bør derfor følges opp også i framtiden for å vurdere om tiltakene i oppdrettsnæringen er tilstrekkelig, og for å generere nødvendig kunnskapsgrunnlag for å kunne forvalte lakselusproblematikken på vill og oppdrettet laksefisk og for å måle effektene av nasjonale laksefjorder og laksevassdrag. Vi bør konsentrere oss om de indikatorsystemene der vi har gode langtidsdata på sjøørret, sjørøye og på utvandrende laksesmolt samt å ta inn nye indikatorfjorder. Lakselus, Lepeophtheirus salmonis, registreringer, laks, sjøørret, sjørøye, Salmon lice, Lepeophtheirus salmonis, registrations, sea trout, arctic charr, atlantic salmon Bjørn, P.A., Finstad, B., Nilsen, R., Skaala, Ø. & Øverland, T. 2007. Registrations of salmon lice on Atlantic salmon, sea trout and Arctic charr in 2006. – NINA Report 250. 24 pp. Results from 2006 showed that the lice infection pressure varied between the different monitoring stations in time and space and that the overall pattern was moderate to high infection in all areas except Altafjorden. This is in spite of the fact that the fish farmers have improved their implementation of delousing strategies in fish farms. The density of fish farms is high all along the coast. The total biomass may therefore be so high that the “legal” lice numbers per fish not will be sufficiently low to reduce the infection pressure to sustainable levels, at least in some areas. This may be the reason for the relatively high infection levels seen on sea trout in Hardanger, Romsdalsfjorden (Eresfjorden and Bolsøya) and Vik in Vesterålen. Slightly increased infections were also found in Troms and Trøndelag during the summer period. Most of the fish farmers delouse during late autumn. This may result in the low infection pressure during spring and early summer, but also lead to pronounced infection pressure during late summer and autumn. Therefore, fish farmers must increase their focus on delousing this part of the year. Another source of infection may be from ascending wild salmonids. The infection pressure during the postsmolt phase of Atlantic salmon in 2006 was relatively low to moderate in Hardangerfjorden and Trondheimsfjorden compared to earlier findings from the fjords in Western Norway. The trawling for postsmolts from Trondheimsfjorden in 2006 was concentrated to week 20 - 23 and a low infection rate was found. In the Hardangerfjorden a higher infection was found on salmonid postsmolts, and the level is above what is expected to cause physiological problems for individual fish. Parallel captures of wild sea trout in the littoral zone in Hardangerfjorden also showed that the infection pressure on sea trout was too high during the postsmolt stage of Atlantic salmon. The risk and consequences of the infection on Atlantic salmon postsmolts will therefore depend on the intensity of the infection pulse, whether this pulse coincides with the smolt migration period and the behaviour of individual fish. The severely increased infection level in the Hardangerfjord on pelagic feeding small sea trout is therefore remarkable. The status for sea trout is therefore not as positive as for Atlantic salmon postsmolts. Monitoring of the lice pressure on sea trout in 2006 still show high infection levels of salmon lice, at least at some localities, even though some improvement also can be indicated. It appears that the aim of less than 10 lice per sea trout will be difficult to achieve. In areas with intensive fish farming activity the delousing limits should be reduced below the prevailing limits. Increased focus must be on delousing in fish farms during summer. Field monitoring, as performed in 2006, must be continued in order to assess whether the impact of delousing strategies in fish farms are sufficient, and to generate necessary scientific knowledge to be able to manage the salmon lice problems on wild and farmed salmonids and to monitor the effects on national salmon fjords. We must concentrate sampling to the monitoring stations where we already have long time data series on sea trout, Arctic charr and Atlantic salmon and add new indicator fjords.

Mitamura, H., Uglem, I., Thorstad, E.B., Bjørn, P.A., Økland, F., Næsje, T.F., Dempster, T. & Arai, N. 2007. Movements of female lumpsucker Cyclopterus lumpus in a Norwegian fjord during the spawning period. - NINA Report 288. 20 pp. Lumpsucker are distributed throughout the North Atlantic Ocean, and migrate considerable distances between offshore feeding areas and shallow inshore spawning areas. In July 2006, a study on the movements of female lumpsucker during the spawning period was carried out in Øksfjord, Northern Norway. Twenty fish (mean body mass 3.2 kg, range 1.5- 4.8 kg) were tagged with acoustic transmitters and released in the inner part of the fjord. Their distribution was subsequently recorded by 22 automatic acoustic receivers distributed throughout the study area. All the fish migrated rapidly out of the fjord. The average time of leaving the fjord (17 km from the release site) was three days, and within one week after release all the fish had left the fjord. The fish did not return to Øksfjord within the nearly three-month study period. These results indicate that female lumpsucker stay in the fjord only for a short time during the spawning season, and that they depart the spawning ground immediately or a few days after spawning. The tagged females were likely in the beginning of the spawning period when they were tagged, based on 1) the mass/length relationship of the tagged females, 2) the fact that eggs could be seen when implanting the transmitters, and 3) because 18 out of 19 females (95%) caught at the same time and sites as the tagged fish had large egg masses. We suggest that the tagged females, when they left the study area in Øksfjord, either left inshore areas migrating back to the ocean because they had finished spawning, or that they continued the spawning, but moved to new fjord systems in search for new males. Whether individual females visit several fjords during the spawning period and search for males over a relatively large area should be addressed in future studies of this species. The female lumpsucker in this study were actively swimming, and often did so against the tidal current. There were no indications that female lumpsucker were passively drifting with the currents, or that they used the tidal current actively to move out of the fjord. The fish were, on average, moving a minimum of 0.72 km per hour relative to the ground during the study. Such extensive movements might make these females highly vulnerable to exploitation by passive gears used in the commercial fishery. During the outward migration, 75 % of the fish were recorded close to salmon farms. However, the tagged fish left the fjord without staying for extended periods around the fish farms (the longest stay being 5.8 hours), and therefore did not seem to be specifically attracted by the fish farms. Based on these results, female lumpsucker seemed to have limited potential to act as vectors for transmission of parasites and diseases between aquaculture farms and wild fish. Previous studies have shown that lumpsucker is among one of the most preferred hosts of the sea louse Caligus elongatus. KEY WORDS : Norway, Finnmark, Øksfjord, lumpsucker, lumpfish, Cyclopterus lumpus, movements, spawning migration, females, telemetry, acoustic transmitters, tracking, management NØKKELORD : Norge, Finnmark, Øksfjord, rognkjeks, Cyclopterus lumpus, forflytninger, gytevandring, hunner, telemetri, akustiske sendere, peiling, forvaltning, NINA Rapport

Systad, G.H., Aas-Hansen, Ø., Bustnes, J.O., Bjørn, P.A. 2005. Pilotanlegg tidevannskraft Kvalsundet – Statusbeskrivelse og mulige konsekvenser for naturmiljøet. - NINA Rapport 112. NINA i Tromsø og Fiskeriforskning har utført en forundersøkelse av mulige miljøkonsekvenser i Kvalsundet for Statkraft Energi AS i forbindelse med planlagt pilotversjon av en ny type tidevannskraftverk. Arbeidet er også en beskrivelse av miljøsituasjonen før tiltaket igangsettes, med betydning for eventuelle etterundersøkelser. Følgende temaer behandles i rapporten: Fuglelivets bruk av området: Kvalsundet er et viktig område for overvintrende sjøfugl, og spesielt . Mulige effekter på sjøfugl omfatter beslaglegging av habitat (havdykkender) og risiko for kollisjoner med turbinbladene (flere arter og grupper sjøfugl). Anlegget kan også virke tiltrekkende som sitteplass for storskarv. Fiskeressurser og forholdet til kommersielt fiske: Tiltaket har trolig ingen effekt på kommersielt fiske. Effekter på fiskeressursene kan omfatte kollisjonsrisiko, tiltrekning eller skremmeeffekt på grunn av lyd (støy). Tiltrekningseffekten omfatter både tiltrekning pga. lyd, men også tiltaket som skjulested og levemiljø. For temaet støy er det utført en litteraturgjennomgang i forhold til mulige effekter. Informasjon om bunnflora/-fauna: Effekter på dette temaet regnes som minimale, men kan omfatte endrede strøm- og turbulensforhold. Tiltaket kan hindre predasjon av organismene på bunnen. Mulige forekomster, eventuelle trekk av sjøpattedyr: Nise og steinkobbe er de mest aktuelle artene. Mulige effekter omfatter påvirkning av støy og kollisjonsrisiko. Landpattedyr som muligens utnytter området rundt tidevannsmøllen (særlig gjelder dette oter): Effektene på oter tilsvarer de for sjøpattedyr. Effekten på andre arter regnes som ubetydelige. Friluftsaktiviteter: Området brukes aktivt av fritidsfiskere og fritidsdykkere. Tiltaket begrenser aktiviteten til fritidsdykkerne. Fritidsfiskere fra land berøres ikke av tiltaket, men det begrenser fritidsfiske fra båt noe. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Results from 2004 showed that the lice infection pressure varied between the different monitoring stations in time and space and that the overall pattern was moderate to high infection in all areas. This is in spite of the fact that the fish farmers have improved their implementation of delousing strategies in fish farms. The density of fish farms is high all along the coast. The total biomass may therefore be so high that the "legal' lice numbers per fish not will be sufficiently low to reduce the infection pressure to sustainable levels. This may be the reason for the relatively high infection levels seen on sea trout in Eresfjorden, Hitra and Vik in Vesterålen. Slightly increased infections were also found in Altafjorden (Finnmark) during the summer period. In Troms and Finnmark, most of the fish farmers delouse during late autumn. This may result in the low infection pressure during spring and early summer, but also lead to pronounced infection pressure during late summer and autumn. Therefore, fish farmers must increase their focus on delousing this part of the year. Another source of infection may be from ascending wild salmonids. The infection pressure during the postsmolt phase of Atlantic salmon in 2004 was relatively low in Altafjorden and Trondheimsfjorden compared to earlier findings from the fjords in Western Norway. The trawling for postsmolts from Trondheimsfjorden in 2004 was concentrated to week 20 and a low infection rate was found. In the Altafjord we observed for the first time since the postsmolts surveys started in this fjord that the postsmolts were infected by salmon lice but both intensity and prevalence was low. Parallel captures of wild sea trout and Arctic charr in the littoral zone in Altafjorden and at Hitra outside the Trondheimsfjord showed that the infection pressure on sea trout and Arctic charr was high during the postsmolt stage of Atlantic salmon. The risk and consequences of the infection on Atlantic salmon postsmolts will therefore depend on the intensity of the infection pulse and, whether this pulse coincides with the smolt migration period. Low sea temperatures in the spring and early summer in Finnmark may cause the infection pressure and the smolt migration period not to coincide, and that the postsmolts may migrate to the open sea without being infected by salmon lice in these areas. In addition, the salmon farmers have focused on keeping low lice numbers during the smolt migration period. This may be the reason to the reduced salmon lice infection pressure for postsmolts of Atlantic salmon all along the Norwegian coast. The status for sea trout is not so positive. Monitoring of the lice pressure on sea trout in 2004 still show high infection levels of salmon lice. On most of the locations there are no positive effects of the National Action Plan Against Salmon Lice on Salmonids. It appears that the aim of less than 10 lice per sea trout will be difficult to achieve. In areas with intensive fish farming activity the delousing limits should be reduced below the prevailing limits. Increased focus must be on delousing in fish farms during summer. Field monitoring, as performed in 2004, must be continued in order to assess whether the impact of delousing strategies in fish farms are sufficient, and to generate necessary scientific knowledge to be able to manage the salmon lice problems on wild and farmed salmonids. We must concentrate sampling to the monitoring stations where we already have long time data series on sea trout, Arctic charr and Atlantic salmon.

Denne studien viser at oppdrettslokaliteter nær hverandre kan smitte hverandre med lakselus i liten grad, mens andre kan føre lakselussmitte over store avstander. Dette gjør det lettere å identifisere ”hvem som smitter hvem”. Man har dermed bedre mulighet til å identifisere områder som bør koordinere sin lusebekjempelse. Studien viser også at noen lokaliteter har et svært stort spredningspotensial. I vårt område er dette eksempelvis lokaliteter i nær kontakt med kyststrømmen. Disse bør underlegges et koordinert avlusningsregime. Denne studien viser også at noen lokaliteter hovedsakelig er utsatt for ”egensmitte”. I vårt område er dette eksempelvis lokaliteter i avgrensa sund eller fjorder. Slike lokaliteter bør ha spesiell fokus på lusedynamikk og struktur i eget anlegg og tilpasse behandlingsregimet i henhold til dette. Andre lokaliteter utsettes for et stort og kontinuerlig smittepress både gjennom egensmitte og fjernsmitte. Dette bør tas i betraktning når man vurderer ny oppdrettsvirksomhet, økning av eksisterende virksomhet og verneområder for villfisk. Denne studien viser at lusemengden på oppdrettsfisk er klart redusert fra 1997 og til 2000. Det samme er lusemengden på vill sjøørret, men infeksjonsnivået er fortsatt for høyt. Behandlingsregimet må derfor samordnes bedre slik at bekjempelsesmidlene i oppdrettsnæringa blir benyttet på en mer optimal måte enn i dag. Rapport/Report 21/2005 English summary Risiko, forvaltning og bekjempelse av lakselussmitte på vill og oppdretta laksefisk

En metodikk for fangst, transport og gjennomføring av individforsøk på laboratoriet med naturlig lakselusinfisert vill smolt av laks og ørret ble utviklet. Effektene av luseinfeksjon ble deretter undersøkt på individnivå i to adskilte forsøk (ett med laksesmolt og ett med ørretsmolt). Her ble lusas effekt på fiskens vekst, appetitt, fysiologi og overlevelse undersøkt. Intensiteten av lus ble registrert på hver fisk ved forsøksstartstart, og siden de sto i individkar kunne forskjeller i lusas overlevelse mellom individer og arter studeres. Fisken ble fanget i ytre Hardanger og transportert til Havforskningsinstituttets forskningsstasjon på Matre. Her ble måling av lengde/vekt, lusetelling og gruppeinndeling utført før fisken ble weanet til tørrfôr. Gruppene var som følger: Lav infeksjon: < 0,1 lus/g fiskevekt, middels infeksjon: 0,1 - 0,3 lus/g fiskevekt, høy infeksjon: > 0,3 lus/g fiskevekt. I løpet av forsøksperioden på 5 uker ble appetitt hos ørret og dødelighet hos både laks og ørret registrert. Ved forsøksslutt ble det på nytt målt lengde/vekt, talt lus og tatt blodprøver for måling av plasmakortisol og plasmaklorid hos overlevende fisk. Utvikling av en metodikk for fangst, transport og laboratorieforsøk med naturlig infisert vill smolt av laks og ørret fungerte svært godt. Hos både laks og ørret var det jevnt over høyere dødelighet i gruppene med høy infeksjon enn gruppene med lav infeksjon, men kun gruppe høy infeksjon hos laks var signifikant forskjellig fra de to øvrige gruppene. Ørret døde tidligere og i løpet av et kortere tidsrom enn laksen. Samtidig hadde høyt infisert ørret best appetitt og dermed også høyest spesifikk vekstrate og størst økning i kondisjonsfaktor. Nivåene av kortisol indikerte at det var forskjeller mellom de ulike infeksjonsgruppene, med en økning i kortisol med økende intensitet av lus hos både laks og ørret. Nivåene av klorid viste ingen forskjeller mellom infeksjonsgruppene eller artene. Det ble funnet dødelighet av lakselus hos både laks og ørret, der intensiteten av lus sank mest der infrapopulasjonene var størst. Ørret hadde en større nedgang i metapopulasjonen av lus enn laks. Denne studien har vist det er mulig å suksessfullt fange inn, transportere og deretter gjennomføre individforsøk på laboratoriet med naturlig lakselusinfisert vill smolt av laks og ørret, som et supplement til kunstig infisert oppdrettssmolt i gruppeforsøk. Forsøkene bør gjentas med et høyere antall individer.

Parasittsamfunnene hos sjøørret (Salmo trutta) fisket i sjø i Hardanger og Steigen ble undersøkt vinter, sommer og høst med hensyn på om det var ulikheter mellom parasittsamfunnene, og endringer i samfunnene mellom de ulike årstidene. Totalt ble det registrert 14 parasittarter og parasittgrupper, der ni var marine og fem var fra ferskvann. De marine parasittsamfunnene var svært like hos sjøørret i Hardanger og Steigen, både med hensyn på artssammensetning, og prevalens og gjennomsnittlig intensitet av de ulike artene. Lepeophtheirus salmonis, Cryptocotyle lingua, Eubothrium sp. og Hemiurus spp. hadde høyest prevalens i begge områder. Echinorhynchus gadi var den eneste marine arten som hadde klart ulik forekomst ved at den var relativt vanlig i Steigen, men svært sjelden i Hardanger. Artssammensetningen i de marine parasittsamfunnene var for øvrig dominert av generalister i begge områder. Artssammensetningen i parasittsamfunnene fra ferskvann var også dominert av generalister, der Diplostomum spp. ble registrert hyppigst i begge områder med prevalens rundt 20 %. Av registrerte arter av ferskvannsparasitter ble samtlige registrert hos sjøørret i Hardanger, mens kun tre ble registrert i Steigen. Det er imidlertid usikkert om dette skyldes tilfeldigheter, nord-sør gradient eller landskapsøkologi. Prevalens og abundans av både parasittarter fra ferskvann og marine parasittarter endret seg mellom vinter, sommer og høst. Årsakene til dette var sannsynligvis ulike nærings- og habitatvalg kombinert med ulik tid tilbrakt i sjøen hos sjøørretene som ble fisket i de ulike årstidene.

Sammendrag Forekomsten av lakselus (Lepeophtheirus salmonis Krøyer) på vill sjøørret (Salmo trutta L.,), vill sjørøye (Salvelinus alpinus L.,) og laksesmolt (Salmo salar L.,) i burforsøk ble undersøkt i den oppdrettsintensive Altafjorden og den oppdrettsfrie Porsangerfjorden. Innsamling av data fant sted i de to respektive fjordene i juli til august 2010. Infeksjonen av lakselus på villfisken var lav i begge fjordene under hele prøvefiskeperioden, med den høyeste intensiteten i Altafjorden i september med 9 lus per infisert fisk. Generelt var chalimus det dominerende stadiet i begge fjordene, men en økende andel lus i preadult og adult- stadie utover i perioden. Det ble funnet en signifikant høyere prevalens og abundans for både villfisk og burfisk i den oppdrettsintensive Altafjorden enn i den oppdrettsfrie Porsangerfjorden. I Altafjorden ble det ikke funnet noen signifikant forskjell i infeksjon av lakselus på vill sjøørret og sjørøye mellom innsiden og utsiden av den nasjonale laksefjorden. Det ble derimot funnet signifikant mindre lus på laksesmolt i bur på innsiden enn på utsiden av vernesonen. For Porsangerfjorden var det signifikant høyere luseinfeksjon på vill sjøørret og sjørøye innenfor vernesonen enn utenfor, mens for laksesmolt i burforsøk ikke ble funnet noen forskjell i luseinfeksjon mellom vernesonene. Estimatene av luselarveproduksjonen på oppdrettsanleggene i Altafjorden viste at denne ikke var av betydning før i august. Dette betyr at utvandringen av laksesmolt i månedsskiftet juni/juli antakeligvis ikke blir påvirket negativt av luselarveproduksjonen. Det ble for Altafjorden og Porsangerfjorden ikke funnet noen sammenheng mellom produksjon av luselarver på anleggene og infeksjon på vill sjøørret og sjørøye. For sjøørret og sjørøye i de to fjordene viste resultatene at lusenivået representerte en lav risiko for populasjonsregulerende effekt for sommeren 2010.