Search

Offers of free ice cleats to senior citizens is a rather new phenomenon in Sweden. Therefore, Swedish municipalities should strive to linguistically legitimize such offers to convince senior citizens to use ice cleats during the winter season. The research questions for the reported study are (1) Which main strategies for legitimation appear in the municipalities’ texts? (2) Which subtypes to different main strategies appear in the municipalities’ texts? (3) What general picture of the municipalities’ approach to senior citizens can the identified strategies be said to convey? A corpus of 23 texts on municipal websites, published in 2022 or 2023, is analysed, using van Leeuwen's model for legitimation analysis (2008) as a theoretical-methodical basis. The results of the study show that ice cleat offers are legitimized lexicogrammatically mainly through the two main legitimation strategies Authorization and Rationalization. The main strategy Moral Evaluation, with a focus on public health and the health and well-being of senior citizens, is also used. No instances of the main strategy Mythopoesis are identified. Several subtypes to the three main strategies Authorization, Rationalization and Moral Evaluation are identified in the corpus. Some of the strategies for legitimation used can be deemed as an expression of an equal relationship between municipalities and senior citizens, while others can be said to express an unequal relationship.

I Norge benyttes kommunene til å tilby pleie- og omsorgstjenester. Intensjonen er at dette skal gi koblinger mellom lokale ønsker og tildeling av tjenestene, og bred politisk deltakelse i beslutningsprosessene. Kommunesektoren i Norge benyttes også til andre oppgaver, blant annet til å nå regionalpolitiske målsettinger ved at kommuner i næringssvake områder tildeles egne overføringer. Spørsmålet vi stiller, er om statlige prioriteringer som påvirker kommunale inntekter, i neste omgang påvirker kommunenes utgifter til pleie- og omsorgstjenestene, og sannsynligheten for at den enkelte brukeren får tildelt tjenester. En paneldataanalyse som dekker perioden 1972–2022, viser at kommunenes utgifter til pleie- og omsorgstjenestene øker med kommunenes inntekter og endringer i demografi. I tillegg er det betydelige effekter av nasjonale reformer, særlig HVPU-reformen, som ble gjennomført fra 1991. En tverrsnittsanalyse på individnivå basert på data fra 2019, viser at tildelingen av langtidsplass i sykehjem for brukere som er 70 år eller eldre, er assosiert med kommunens inntektsnivå. Brukere i kommunene med de høyeste inntektene har om lag 37 prosent større sjanse for å få sykehjemsplass enn brukere i kommuner med lavest inntektsnivå. Når det gjelder det generelle nivået på tildelte tjenester målt ved utgifter per bruker, så øker også dette med kommunenes inntekter, men variasjonen i utgifter er mindre enn variasjonen i kommunale inntekter. I tillegg til distriktspolitiske overføringer er høyinntektskommunene kjennetegnet av høye skatteinntekter fra personer, kraftproduksjon eller petroleumsvirksomhet. Vi konkluderer med at det er motsetninger mellom statens målsetting om likeverdig tjenestetilbud i pleie- og omsorgstjenestene og den store inntektsvariasjonen det er mellom kommunene. Inntektsvariasjonen kommer som følge av at noen skatteinntekter ikke jevnes ut, og at noen kommuner får store regionalpolitiske overføringer.

I denne artikkelen retter vi søkelyset mot hvilken betydning formelle myndighetslinjer har for informasjonsutveksling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten og internt i kommunene ved tildeling av rehabiliteringstjenester. Videre rettes søkelyset mot omfanget av informasjonsutvekslingen og hvilken betydning den har for faktisk tjenestetildeling. Intervju, observasjon og dokumentanalyse av ti pasientforløp utgjør datagrunnlaget for studien. Funnene viser at informasjonsutvekslingen var omfattende og i hovedsak fulgte formell organisasjonsstruktur. Lokale retningslinjer og elektroniske verktøy underbygget dette. Beslutninger om tjenestetildeling ble fattet i den enkelte myndighetslinje og synes å være lite preget av felles vurderinger. Funnene indikerer at manglende informasjon ikke er problemet når rehabiliteringstjenester skal tildeles mennesker med moderate og alvorlige hodeskader. Det synes å være mer relevant å se på føringer som formell organisasjonsstruktur legger for informasjonsutveksling og beslutningsfatting.

Den nye kommuneloven fra 2020 har som en eksplisitt intensjon å klargjøre skillet mellom politikk og administrasjon, i praksis skillet mellom øverste administrative leder – Kommunedirektør – og ordfører. Denne studien tar for seg hvordan skillet mellom politikk og administrasjon i kommunene faktisk fortoner seg for norske kommunedirektører. Den empiriske studien er en survey sendt samtlige kommunedirektører i Norge høsten 2020 (354) med en svarprosent på 58 (n=206). Spørreskjemaet besto av fire vignetter med beskrivelser av reelle valgsituasjoner, standardiserte valgalternativer, samt åpne kommentarer til vignettene. Resultatene indikerer at forholdet mellom politikk og administrasjon i enkelte saker oppleves som en relativt klar linje som i liten grad krysses, mens det i andre typer saker legges opp til en utstrakt dialog mellom politikk og administrasjon for å finne en felles løsning. Mest overraskende er det at kommunedirektørene i sine åpne kommentarer viser seg å ta betydelige hensyn til politiske signaler også i saker som kunne anses som rent administrative. Dette kan tolkes som en type «dyp politisering» der politiske hensyn er noe som kommunedirektøren legger inn i sitt beslutningsgrunnlag også i saker som etter loven klart er tillagt den administrative lederen.

I forbindelse med samhandlingsreformen, som ble innført i helsevesenet fra 2012, fikk kommuner og helseforetak en lovfestet plikt til å inngå samarbeidsavtaler på en rekke områder. Samtidig ble det etablert samarbeids- eller samhandlingsutvalg som skulle bidra til å forbedre samordningen og pasientflyten mellom spesialisthelsetjenesten i helseforetakene og helse- og omsorgstjenestene i kommunene. De nye avtalene og utvalgene skulle bygge videre på lignende ordninger som kommuner og helseforetak hadde etablert på frivillig basis forut for samhandlingsreformen. Artikkelen undersøker forhandlingsprosessene og innflytelsesforholdene i de gamle og nye samarbeidsutvalgene før og etter samhandlingsreformen. Har det skjedd endringer med hensyn til initiativ og dagsordensetting, enighet og konflikt i forhandlingsprosessene, eller partenes innflytelse? Teoretisk tar studien utgangspunkt i ulike typer forhandlinger og maktforhold, nærmere bestemt strategiske forhandlinger, deliberative forhandlinger og deliberasjon på den ene siden, og det man på den andre siden kan kalle «makt over» og «makt til». Empirisk er artikkelen basert på to surveyundersøkelser blant medlemmene av samarbeidsutvalgene innenfor Helse Vest-regionen, henholdsvis før og etter samhandlingsreformen.

Sammendrag Denne artikkelen setter fokus på emigrasjon som del av befolkningsutviklingen i Trøndelag og i landsdelens kommuner, i tiden 1866–1914. Vi har utviklet kart som viser sammenliknbar informasjon fra befolkningsstatistikken om kommunene. De visualiserer en kompleks utvikling med store demografiske variasjoner mellom kommunene innenfor et regionalt mønster preget av stabilitet og regelmessighet. Vårt viktigste funn er at vi kan vise samspill mellom emigrasjon og intern migrasjon i en utvikling hvor den interne migrasjonen var den mest omfattende. Den demografiske bakgrunn for masseutvandringen fra Norge var en situasjon med avtakende dødelighet samtidig som fødselshyppigheten var stabil. Resultatet var store årskull med ungdom hvor bare noen hadde utsikt til tilstrekkelig levebrød på fødestedet. Noen av dem måtte flytte – til andre steder i Norge, eller til Amerika hvor det åpnet seg nye muligheter. Vi ser den mobile arbeidsstyrken av unge mennesker på jakt etter levebrød som en forutsetning for økonomisk omstilling i tidens moderniseringsprosess.

Fra 1948 til 2004 ble lærernes lønn fastsatt gjennom forhandlinger med staten, selv om mange lærere hadde en kommune eller fylkeskommune som arbeidsgiver. Ingen annen yrkesgruppe har hatt en slik særstilling. Denne artikkelen forsøker å svare på hvorfor staten i en periode hadde forhandlingsansvaret for lærerne og hvorfor forhandlingsansvaret igjen ble overført fra staten til kommunene. Artikkelen berører utviklingen av forhandlingssystemet i stat og kommune og samlingen av lærerorganisasjonene. Byggingen av enhetsskolen etter andre verdenskrig og endringene i skolepolitikken på 1980-tallet hadde hver på sin måte betydning for politikernes holdning til lærernes forhandlingsrett i staten. Lokalt selvstyre og målstyring ble fra 1980-tallet nye styringsidealer. Kommunene fikk i 1986 et nytt inntektssystem med større finansielt ansvar for å avveie nytte og kostnader for de enkelte tjenestene. Endringen av styringssystemet i kommunesektoren var en vesentlig faktor som lå til grunn for beslutningen om å overføre forhandlingsansvaret for lærerne til kommunene og fylkeskommunene i 2003. Den særskilte organiseringen av skolesektoren, med skolestyre og skolesjef, ble avviklet. Artikkelen argumenterer for at svaret på hvorfor forhandlingsansvaret for lærerne først ble overført til staten for deretter å bli ført tilbake til kommunene, ligger både i de skolepolitiske målene og synet på skolens rolle i samfunnet og i den tenkningen som preget det politiske styringssystemet ved årtusenskiftet.

Sammendrag Norske kommuner benytter i varierende grad konkurranse og markedsmekanismer til å organisere renovasjonstjenestene. De vanligste begrunnelsene for å innføre slike reformer er ønsket om å øke effektiviteten og redusere kostnadene. Det finnes imidlertid begrenset litteratur om hvordan kommunal organisering av tjenester påvirker brukertilfredshet, og de få unntakene som eksisterer, har hovedsakelig fokusert på sosialtjenestene. I denne artikkelen undersøker vi om innbyggere i kommuner som har innført konkurranseutsetting, benchmarking og offentlig–privat samarbeid, er mer fornøyd med renovasjonstjenestene, og vi bruker muligheten til å sortere søppel for gjenvinning og innhenting av husholdningsavfall som mål på tilfredshet. Analysen er basert på flernivåanalyse, som gir oss muligheten til å avdekke sammenhenger både på individ- og kommunenivå, i tillegg til å gi oss en bedre forståelse av variasjonen i tilfredshet mellom kommunene. Resultatene viser at det er ingen statistisk signifikante forskjeller mellom kommunene som bruker markedselementer i renovasjonstjenestene, og de som ikke bruker det.

Sammendrag Gjennom de ti årene som har passert siden den mest alvorlige finansielle krisen på nesten et århundre, har det vokst fram en bred tverrfaglig litteratur som tar for seg finansmarkedenes økte omfang og betydning. Under betegnelsen «finansialisering» er et av denne litteraturens fremste funn at stadig flere lag av mer eller mindre kyndige aktører anser finansmarkedene som en fornuftig arena i forvaltningen av både gjeld og aktiva. Denne artikkelen begynner med å slå fast at blant disse nye klassene av vordende finansinvestorer hører også norske kommuner til. Selv om de katastrofale konstruksjonene formidlet av Terra Securities er mest kjent, dreier det seg hovedsakelig om kraftkommuners salg av andeler i lokale og regionale kraftselskaper hvor frigjorte midler deretter spres i verdipapirmarkedene. Ved å bruke kvalitative intervjuer av kommunale beslutningstakere utforsker artikkelen et påfallende likhetstrekk mellom de såkalte Terra-kommunene og andre norske kommuner som også investerer i finansmarkedene, nemlig de nære, vedvarende og tillitsbaserte relasjonene som finnes mellom politisk ledelse i kommunal sektor og utvalgte aktører i finansnæringen. Artikkelen argumenterer for at disse tillitsrelasjonene er en viktig faktor for å forstå hvorfor kommuner i dag anser finansialiserte strategier som legitime og hensiktsmessige i forvaltningen av offentlige verdier.

Sammendrag Artikkelen dreier seg om omlegging av lokalpolitisk styringsform. Den tar for seg Tromsø kommune som har hatt formannskapsstyre, så parlamentarisk styre, og går tilbake til formannskapsmodellen. Artikkelen setter søkelys på kommunens handlingsrom og evne til å tilpasse politiske styringsmodeller til lokale erfaringer og utfordringer. Den spør om det er noe av det legitimitetsgrunnlaget som lå i den parlamentariske modellen som dras med inn i den nye formannskapsmodellen i Tromsø. Artikkelen trekker lett på et perspektiv om ‘policy transfer’ og bygger på en kvalitativ case-studie som henter empiri fra dokumenter, intervjuer, observasjoner og avisartikler. Vi finner flere elementer i den nye formannskapsmodellen som har stor gjenklang i legitimeringsgrunnlaget til parlamentarismemodellen. Vår case illustrerer at kommuner har et handlingsrom på modellutforming også innenfor den stramt regulerte formannskapsmodellen, og at det eksisterer både evne og vilje til å utnytte dette handlingsrommet.

Artikkelen analyserer brukermedvirkning i utformingen av samhandlingsreformens avtaleverk mellom kommuner og helseforetak, i forhandlinger organisert som oppdragsnettverk. Vårt teoretiske perspektiv er Tritters teori om brukermedvirkning som direkte og indirekte. I denne artikkelen undersøker vi hvordan ulike former for brukermedvirkning gjennomføres innenfor oppdragsnettverk, en underkategori av nettverksstyring. Brukermedvirkning var pålagt forhandlingene gjennom en veileder fra Helse- og omsorgsdepartementet, men ble ulikt praktisert i studiens fire case. Bare to case hadde med brukerrepresentanter i selve forhandlingene. Brukerrepresentantenes rolle i oppdragsnettverket var uklar for partene. De medvirket primært indirekte, blant annet gjennom å påvirke og fremme innholdet i begrepet «pasientens beste». Struktureringen av oppdragsnettverket tok mest hensyn til kommunenes og helseforetakenes interesser og ressurser, og mindre hensyn til brukerrepresentantenes ressurser. I denne typen styringsnettverk ser vi at evnen til å mobilisere ressurser for å løse oppdraget, lese det sosiale spillet og forhandle fram egne interesser og forståelser er spesielt viktig for reell brukermedvirkning i oppdragsnettverk. Artikkelen diskuterer hvorvidt dette kan forstås gjennom begrepene direkte og indirekte brukermedvirkning.

Sammendrag Data fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelser 2006–2012 kombinert med registerdata brukes til å undersøke forskjeller i sykefravær mellom statlig, kommunal og privat sektor. Det samlete sykefraværet er klart høyest i kommunene, mens det ikke er noen signifikant forskjell mellom staten og privat sektor. En god del av forskjellen mellom kommune, stat og privat sektor skyldes de ansattes kjønns- og alderssammensetning; også med kontroll for disse forholdene samt blant annet utdanning og yrke er imidlertid fraværet tolv prosent høyere i kommunal enn i privat sektor. For fravær av inntil én ukes varighet ligger både staten og kommunene klart høyere enn privat sektor, og her er forskjellene lite påvirket av kontroll for andre variabler. Nøkkelord: sykefravær, offentlig sektor, privat sektor, kommuner

Cooperation between third sector and municipal health care services – a qualitative study Municipal health care services are facing challenges due to an increasing number of individuals in need of care, combined with demographic change. More unpaid voluntary work within health care services has been put forward as a solution. Cooperation between volunteers and municipal health authorities can be challenging. This qualitative interview study with seven volunteers and six health care service managers explore experiences with cooperation between third sector and health care services in seven Norwegian regional municipalities. Facilitators for cooperation were predictable economy, municipal coordination, recruitment of volunteers and personal engagement among cooperating parties. Lack of these factors hampered cooperation. Professional expectations towards volunteers were another challenge. In small communities local networks may contribute to recruitment of volunteers and simplify communication between parties. Cooperation towards a common goal may reinforce local identity. This article shows how such cooperation develops in-between formal and informal structures.